- Det må være økonomi igjen til det grønne skiftet

Det grønne skiftet gjennomføres ikke bare ved å gjøre det dyrere å drive fartøyet man har. Det gjennomføres ved å gjøre det mulig og lønnsomt å investere i fartøyet og teknologien man ønsker å få.

ZERO mener CO₂-avgiften er et viktig insentiv til omstilling. Det er riktig når rederiet faktisk har et teknisk og økonomisk gjennomførbart alternativ. For mange hurtigbåtruter er vi ikke der ennå.

Hurtigbåtene skal fortsatt gå. Ambulansebåtene skal være i beredskap. Folk langs kysten skal komme seg til arbeid, skole og sykehus. Redning, beredskap og kritisk infrastruktur skal fungere.

Når transportoppgaven ligger fast og nullutslippsalternativet ikke er tilgjengelig på det aktuelle sambandet, reduserer ikke en høyere CO₂-avgift nødvendigvis drivstofforbruket.

Den gjør først og fremst den samme transporten dyrere.

Hvor mye tåler næringen?

Kostnadsøkningen i 2026 har vært betydelig. Vi fikk et liten avgiftslettelse igjennom sommeren, men som nå er tilbakeført til opprinnelig. Faktum er at prisnivået nå er vesentlig høyere enn hva som var tilfelle i april da det ble kraftig argumentert for innføring av redusert CO2-avgift av en samlet opposisjon.

For energikrevende sjøtransport er situasjonen blitt svært krevende.

Kommersielle rederier får svekket lønnsomhet og investeringskraft. Rederier på offentlige kontrakter må bære kostnadsøkningen frem til den eventuelt blir kompensert gjennom kontraktene – ofte både forsinket og ufullstendig.

Samtidig opplever fylkeskommunene stadig høyere kostnader ved å opprettholde kollektivtilbudet. Når de økonomiske rammene ikke følger kostnadsutviklingen, blir konsekvensen til slutt kutt i tilbudet.

Og dette er vår bekymring: Hvor høyt kan vi presse kostnaden på dagens nødvendige transport før vi samtidig svekker evnen til å finansiere morgendagens løsning?

Det må være økonomi igjen til å gjennomføre omstillingen!

Bakgrunn:

– Lavere CO₂-avgift gir ikke grønn omstilling

Det er ikke bare fartøyet som mangler

ZERO peker på batterier, energieffektivisering og lettere fartøy. Det er vi helt enige i.

Det mangler heller ikke nødvendigvis på grønn fartøyteknologi. Norske utviklere, verft og rederier bygger og setter stadig flere lav- og nullutslippsfartøy i drift. Og veien til suksess er med energieffektivisering.

Men fartøyet er bare én del av systemet. For mange hurtigbåtruter er utfordringen tilgang på nok grønn energi, nettkapasitet og ladeinfrastruktur – kombinert med rekkevidde, fart, korte liggetider, regularitet, reservekapasitet og drift under krevende forhold. Dette er fysiske og operative rammebetingelser som ikke forsvinner fordi CO₂-avgiften økes.

En høyere CO₂-avgift bygger verken strømnett, ladeanlegg, energiproduksjon eller kaier.

Å få hele dette systemet på plass krever enorme investeringer og betydelig tid fra staten, fylkeskommunene, energisektoren, havnene og rederiene.

I mellomtiden må sjøtransporten fungere.

Avstanden mellom ZERO og HRF er kanskje ikke så stor

Vi registrerer positivt at ZERO støtter HRFs forslag om å føre deler av CO₂-avgiften tilbake til grønne investeringer.
ZERO mener også at staten må kompensere fylkeskommunene og styrke støtteordningene.

Da er kanskje avstanden mellom oss mindre enn overskriften «Lavere CO₂-avgift gir ikke grønn omstilling» gir inntrykk av.

HRF argumenterer ikke for billigst mulig fossil drift. Vi argumenterer for en virkemiddelpolitikk som gjør det mulig å opprettholde nødvendig transport i dag og samtidig finansiere utslippsreduksjonene vi trenger i morgen.

Det hjelper lite at nullutslippsalternativet blir relativt mer lønnsomt fordi fossil drift blir dyrere dersom rederiet eller fylkeskommunen samtidig får mindre økonomisk evne til å investere i alternativet.

ZERO er opptatt av at fossil drift må bli dyr nok til at grønn teknologi lønner seg. HRF er i tillegg opptatt av at rederiene og fylkeskommunene må ha økonomi igjen til faktisk å investere i den grønne teknologien.

Vi må ikke gjøre dagens sjøtransport økonomisk uholdbar mens vi bygger morgendagens!