Møtes for ny maritim KI-konferanse

Bak arrangementet ligger et grunnleggende spørsmål:

«Hvem skal eie den maritime kompetansen i KI-alderen?»

På slutten av 1800-tallet var Norge blant verdens største sjøfartsnasjoner. Vi hadde skipene, sjøfolkene, kompetansen og handelsnettverkene. Norsk skipsfart var bygget på seil, og vi var svært gode på det.

Så kom dampen og Norge mistet terreng.

Den gamle modellen fungerte fortsatt. Norske seilskip kunne fremdeles tjene penger, kompetansen satt i systemet og investeringene var allerede gjort. Men verden rundt oss endret seg raskere.

Dampskip krevde mer kapital, annen teknologi, nye verft og ny kompetanse. Andre land bygget den nye kapasiteten raskere. Norge var fortsatt gode på sjøfart. Men vi var lenge best på gårsdagens sjøfart. Noen tiår senere skjedde det motsatte. Da skipsfarten gikk videre til motorisering, diesel og moderne tankfart, satset norske redere offensivt. Ny teknologi ble koblet med kapital, kunder og nye markeder.

Norge gikk fra etternøler til leder.

Det bidro til å legge grunnlaget for den moderne maritime stormakten Norge er i dag.

– Historien viser at teknologisk lederskap ikke varer av seg selv. Norge har både mistet og vunnet store teknologiske overganger før. Nå står vi foran et nytt skifte, og denne gangen handler det ikke først og fremst om hva som driver skipet, men om hva som driver beslutningene, sier Dilek Ayhan, grunnlegger av Ocean House og initiativtaker til Ocean Intelligence i en pressemelding.

Norge har skipene og havdataene, men hvem skal eie intelligensen?

Kunstig intelligens, data, satellitter, sensorer, robotikk og autonome systemer er i ferd med å endre hvordan skip opereres, hvordan havet overvåkes, hvordan offshoreoperasjoner gjennomføres og hvordan kommersielle og strategiske beslutninger tas.

Den maritime kompetansen som tidligere i hovedsak satt hos kapteinen, ingeniøren og operatøren, vil i økende grad også ligge i data, algoritmer, modeller og digitale plattformer.

Norge har et sterkt utgangspunkt: verdensledende maritime og offshorebaserte næringer, avanserte teknologimiljøer, krevende industrielle kunder og store mengder verdifulle havdata. Men Norge eier ingen av de dominerende globale KI-plattformene.

Det reiser et strategisk spørsmål: Hva skjer dersom norske selskaper fortsatt eier skipene og installasjonene og sitter på den operative erfaringen, mens mer av intelligensen som analyserer informasjonen og styrer beslutningene bygges og kontrolleres andre steder?

For Lise Duetoft, Chief Strategy, People and Digital Officer i Höegh Autoliners, er teknologisk omstilling en del av den samme konkurransen som norsk shipping har stått i gjennom generasjoner:

– Norsk shipping har bygget sin posisjon gjennom evnen til å ta i bruk ny teknologi og operere bedre enn konkurrentene. KI og data blir en del av den samme konkurransen. Her ligger det også en betydelig mulighet til å investere i den norske maritime teknologiklyngen og utvikle globalt lederskap i hvordan maritime data samles inn, foredles og brukes.

For Hildegunn McLernon, Senior Vice President, Technology Office i Kongsberg Maritime, ligger muligheten i å få teknologiene til å fungere sammen:

– Den neste maritime transformasjonen handler ikke om én enkelt teknologi. Den handler om å få fartøy, sensorer, data, kommunikasjon, software og autonome systemer til å fungere sammen som et integrert system. Mange av byggesteinene finnes allerede. Muligheten ligger i å koble dem sammen og skalere dem.

Fra piloter til industriell skala

Norge mangler ikke teknologi eller pilotprosjekter. Den store utfordringen er å gå fra lovende løsninger til teknologi som fungerer sikkert og pålitelig hver dag, og som kan implementeres på tvers av fartøy, installasjoner og selskaper.

Øyvind Mikaelsen, CEO i DeepOcean, mener dette blir avgjørende for Norges videre posisjon:

– Norge har noen av verdens sterkeste subsea- og offshoremiljøer. Skal vi beholde den posisjonen, må vi også være ledende på hvordan data, autonomi og kunstig intelligens tas i bruk i reelle operasjoner – sikkert, pålitelig og i industriell skala.

Teknologien må også eies og finansieres

Teknologisk lederskap alene skaper ikke globale industriselskaper. Det krever kapital, langsiktig eierskap og evne til å finansiere selskapene gjennom krevende vekstfaser. Silje Grønning, Investment Principal i MS+Partners, peker særlig på scale-up-fasen:

– Norge er gode på å utvikle teknologi, men vi mangler tilstrekkelig kapital i fasen der selskapene virkelig skal vokse internasjonalt. Hvis vi ønsker å bygge globale teknologiselskaper fra Norge, må vi se på kapitalformasjon gjennom hele finansieringsløpet og mobilisere mer kapital til vekst og scale-up.

Geir Førre, Founder, Managing Partner & CEO i Firda, mener utfordringen også handler om hvor lenge vi er villige til å bygge:

– Det er ikke nok å være gode på teknologi. Vi må også være gode på å bygge selskaper. Hvis de beste norske teknologiselskapene blir solgt før de når global skala, flyttes både eierskap, kompetanse og fremtidig verdiskaping ut.

Jan Ole Huseby, Global Head of Ocean Industries i DNB Large Corporates & International, peker på behovet for kapital og eierskapsstrukturer som støtter langsiktig verdiskaping:

– Norge har et sterkt utgangspunkt i havnæringene, men teknologisk lederskap alene er ikke nok. Vi trenger også kapital og eierskapsstrukturer som gjør det attraktivt for selskaper å skalere fra Norge og bygge langsiktige verdier her.

Også et spørsmål om sikkerhet og beredskap

Den maritime transformasjonen handler ikke bare om konkurransekraft. Norsk maritim kapasitet er også en del av landets beredskap. I en krise er Norge avhengig av handelsflåten, sjøfolkene, havnene, verftene, offshorefartøyene, logistikkmiljøene og teknologien som holder kritiske forsyningslinjer og samfunnsfunksjoner i gang. Samtidig ligger kritisk infrastruktur på og under havet, blant annet kabler, energi- og kommunikasjonsinfrastruktur og rørledninger.

Når stadig flere maritime funksjoner blir digitale, oppstår også nye avhengigheter. Hege H. Rønholt, Head of Section, Section for Analysis and Regulation, Security Department i Nkom, peker på behovet for robusthet:

– Når stadig flere kritiske maritime funksjoner blir avhengige av digitale nettverk, data og software, blir robusthet og sikkerhet en stadig viktigere del av bildet. Det er viktig at alle aktører forstår hvilke avhengigheter de har og gjør nødvendige tiltak for å håndtere ulike risikoer.

Hva betyr det å ha en norsk flåte dersom stadig mer av intelligensen den er avhengig av kontrolleres andre steder Norge trenger ikke å bygge all teknologi selv. Men vi må vite hvilke kapasiteter vi må kunne selv, hvor vi trenger norsk eller alliert kontroll, og hvor teknologisk avhengighet kan bli en strategisk sårbarhet.

Et nytt maritimt veiskille

Ocean Intelligence – Strategic Infrastructure in the Age of AI arrangeres i Oslo rådhus 10. september som en del av Oslo Ocean Days. Programmet følger hele verdikjeden fra forståelsen av havet som ett sammenkoblet system, via satellitter, sensorer og digital infrastruktur, til kunstig intelligens, autonome operasjoner, industriell implementering, kapital og eierskap.

– Ambisjonen er ikke å arrangere enda en KI-konferanse. Vi ønsker å diskutere hva Norge faktisk må gjøre dersom vi skal beholde vår posisjon som ledende havnasjon når stadig mer av konkurransekraften flyttes inn i software, data og kunstig intelligens, sier Ayhan.

Historien viser at teknologiske skifter kan flytte industrielle maktposisjoner. Da Norge holdt for lenge fast ved seilet, mistet vi terreng. Da vi senere koblet teknologi, kapital og nye markeder, tok vi en ledende posisjon igjen.

KI kan bli vår tids maritime teknologiskifte. Fra seil til damp. Fra damp til motor. Og nå fra mekanisk og digital maritim industri til intelligent og autonom maritim industri.

– Norge bygget sin velstand på havet. Norges sikkerhet er også avhengig av havet. Nå må vi sørge for at vi også er med på å bygge og eie intelligensen som skal forme det. Det globale kappløpet er allerede i gang. Spørsmålet er hvilken rolle Norge velger å ta, sier Ayhan.