La oss snakke om elefanten i rommet

Skipsfarten skal bli grønnere, og karbonnøytral fra 2050. Det har en samlet næring stilt seg bak, og jobben for dette startet for lenge siden. Det gjøres en rekke tiltak i større eller mindre skala. Vindseil, batteripakker, vasking av skrog, optimalisering av seilingsruter, nye motorer etc etc. 

Men en dag, om mindre enn 30 år, skal altså skipene være karbonnøytrale. Det betyr å ikke tilføre mer klimagasser til atmosfæren enn det som allerede finnes der i dag. For å klare dette jobber det på mange fronter. 

Noen satser på hydrogen, andre på ammoniakk og andre igjen på metanol. Det finnes også dem som mener man skal kunne lage et nytt drivstoff gjennom karbonfangst og lagring (CCS). 

Men alle disse har én ting til felles: Skal man produsere energibæreren trengs det strøm. Mye strøm.

I Norge er vi stolte over å ha den grønneste strømmen i verden, laget for det aller meste av grønn vannkraft. Ved å bruke denne til å lage nye energibærere vil det nye drivstoffet være grønt, og det er bra.

Det er bare ett problem: Vi har ikke nok strøm. 

Fornuftig bruk

Prisene på strøm for forbrukere og industri har steget voldsomt den siste tiden, og spesielt etter at Russland gikk til krig mot Ukraina. Dette medførte enorme økte utgifter for norsk næringsliv og forbrukere, og vi fikk på plass en strømstøtteordning for å avhjelpe i en tøff tid. Siden den gang har prisveksten også rammet private enda mer hvor absolutt alt er blitt dyrere samtidig som rentene har steget. Nå går vi inn i den kalde årstiden, og strømprisene har gjort et hopp igjen. 

Spørsmålet vi må stille oss er dette: 

Er det fornuftig å bruke denne strømmen for å lage nye grønnere drivstoff for skipsfarten? En transport som globalt står for tre prosent av utslippene av klimagasser?

Tsjernobyl

Jeg er født i 1975, og i 1986 lærte jeg to nye ting: 

At det fantes et sted som het Tsjernobyl, og bequerel. Eksplosjonen som førte til brannen på atomkraftverket, og det påfølgende nedfallet av atomutslipp skremte vannet av oss. Snart 40 år senere er det fortsatt dette de fleste nordmenn viser til når de skal argumentere for hvorfor de er negative til atomkraft i Norge.

Men mye har skjedd på 40 år. Både sikkerheten og teknologien er blitt langt bedre. Norsk oljebransje klarer å hente opp olje og gass fra områder som bare for noen få år siden ble ansett som umulig. 

Derfor er det etter min mening på tide for norske myndigheter å ta på alvor at kjernekraftverk ikke er mulig å komme unna, dersom vi skal lykkes med det grønne skiftet. 

Teknologien i dag er mer effektiv, langt tryggere og mindre arealkrevende. Et modulært kjernekraftverk er på størrelse med Brann Stadion. Til sammenligning er konsesjonen for Fosen Vind på 60 km2. 

Denne meningen er egentlig ikke spesielt kontroversiell. 

I februar publiserte Opinion en spørreundersøkelse hvor 51 prosent var positive til atomkraft, mens 37 prosent var imot. Resten visste ikke. Flertallet går igjen i samtlige aldersgrupper. 

Til sammenligning mente 46 prosent av befolkningen at Norge bør bygge ut mer vindkraft på land, mens 48 prosent er uenig.

I februar kom Energikommisjonen med sin 180 sider lange rapport, hvor atomkraft er nevnt flere ganger, men de konkluderer kort: «Kjernekraft er ikke en løsning for Norge nå, men Norge bør løpende følge den internasjonale utvikling innen kjernekraftteknologi og -sikkerhet.»

Det er svært skuffende at politikerne på Stortinget, med noen hederlige unntak, har en slik berøringsangst når det gjelder kjernekraft. 

Det er rent, effektivt, trygt og ikke minst vær-uavhengig. 

Norge trenger mer strøm for å klare det grønne skiftet, og derfor må det bygges kjernekraftverk i Norge.