Fra venstre: Lasse Albriktsen, Per Rydheim og Lasse Pettersen.

Kort kystrutekontrakt setter arbeidsplassene i fare

Regjeringen vil gi kystruten en kontrakt på 4-5 år og vurdere rutens framtid i en Nasjonal transportplan som ennå ikke er lagt frem eller vedtatt. Vi som jobber om bord, har dermed ingen garanti for at kystruten slik vi kjenner den, finnes etter 2035. Det setter arbeidsplasser, rekruttering, investeringer og beredskap langs hele kysten på spill.

Publisert

I statsbudsjettet for 2027, Prop. 1 S (2026–2027), omtaler regjeringen allerede kystruten som et supplement på store deler av strekningen fordi vei-, ferge- og flytilbudet er blitt bedre.

I samme proposisjon begrunnes en kontraktsperiode på fire–fem år med at transportbehovene langs kysten skal vurderes samlet gjennom arbeidet med neste Nasjonal transportplan (NTP). Da er det grunn til å spørre hva som egentlig skal videreføres etterpå.

Den planen er ennå ikke lagt frem eller vedtatt. Blir overgangskontrakten vedtatt, har vi ingen garanti for at det settes av penger til kystruten slik vi kjenner den etter 2035 – eller til ruten overhodet. Når transportbehovene skal vurderes samlet gjennom Nasjonal transportplan, risikerer kystruten å bli nedprioritert til fordel for vei, bane og annen infrastruktur.

Det gir i tilfelle ikke en langsiktig trygghet for kystruten. Regningen havner i så fall hos oss som jobber om bord, og hos kysten vi betjener. Kystruten er nemlig mer enn lokalpassasjerer og paller med gods. Den har også en kommersiell side, og det er inntektene derfra som gjør at staten kan kjøpe tjenesten forholdsvis rimelig. Samtidig skaper kystruten store verdier langs kysten.

Skipene anløper 34 havner hver dag, hele året, og flere av havnene ville mistet mye av driftsgrunnlaget uten to daglige anløp. Over 70 lokale bedrifter leverer de landbaserte utfluktene våre, og de har bygget virksomheten sin på forutsigbarheten daglige anløp, året rundt, skaper. Det samme gjelder dem som leverer maten vi serverer om bord, og de andre varene og tjenestene som holder skipene i drift.

Blir kystruten borte, forsvinner tusenvis av arbeidsplasser. Kystruten betyr derfor langt mer enn rederiene som driver den: Den gjør det mulig å bo der folk ønsker å bo, i små og store samfunn langs norskekysten.

Arbeidsplasser hos begge rederier

Vi skriver som hovedtillitsvalgte i Havila Kystruten, der over 700 ansatte, mer enn 600 av oss til sjøs, har bygget opp driften av fire nye skip siden 2021. Vi som seiler på kystruten, møter hverandre som kollegaer på tvers selskaper, fagforbund og uniformer.

Mange av oss har jobbet for begge rederier, vi deler den samme maritime kulturen, den samme kompetansen og den samme avhengigheten av at kystruten fortsatt skal være en attraktiv arbeidsplass.

Havila Kystruten har fire skip i drift.

Derfor handler denne saken ikke om hvem som får kontrakten, men om at det fortsatt skal finnes trygge og langsiktige arbeidsplasser for norske sjøfolk på kysten.

Usikkerheten rammer nemlig ikke bare ett rederi. Skulle Havila Kystruten gå ut av ruten, har Hurtigruten sagt de vil «sikre produksjonen». Får å gjøre det kan de bli nødt til å sette inn de tre skipene fra signaturrutene sine, som allerede er fullt bemannet – og det vil likevel vil det mangle ett skip på ruten for å opprettholde daglige avganger fra Bergen.

Ved en eventuell virksomhetsoverdragelse, der også mannskap fra Havila Kystruten skal overføres, kan det oppstå overtallighet og fare for oppsigelser i begge rederier. En virksomhetsoverdragelse opplevde vi da Havila Kystruten vant sin kontrakt.

Kort horisont svekker rekrutteringen

Den samme usikkerheten møter dem vi skal rekruttere. En kontrakt på fire–fem år er knapt lengre enn et utdanningsløp til sjøs. Ungdom vil fortsatt utdanne seg til sjøfolk, og kompetansen kan brukes andre steder. Nettopp derfor er den korte horisonten et problem: Den som skal velge arbeidsplass, og den som vurderer om hen skal bli, ser etter en rute som finnes også etter 2035.

Vi tar inn mange lærlinger hvert år, og kystruten er veldig viktig opplæringsarena for norske sjøfolk. Skal vi rekruttere og beholde kvalifiserte sjøfolk, må vi kunne tilby trygge arbeidsplasser.

Det gjelder navigatørene. Kystruten rekrutterer navigatører med en unik kjennskap til kysten. Vi lærer å føre skip i noe av det mest krevende farvannet en navigatør kan møte, og vi kan gjøre det på gamlemåten om det trengs i en beredskapssituasjon.

Flere av navigatørene våre velger senere å bli statsloser i Kystverket, der erfaringen fra kysten er ettertraktet, og losene seiler selv med kystruten for å lære farvannet de skal lose i. Slik kompetanse bygges over mange år – ikke i løpet av en kort overgangskontrakt.

Maskinistene har på sin side bygget opp spesialkompetanse på sikker drift av LNG-anlegg, store batterisystemer og samspillet mellom gassmotorer, elektrisk fremdrift og avanserte styringssystemer. Vi har teknisk komplekse skip som stiller høye krav til sikkerhet, beredskap og systemforståelse. Kompetansen bygges gjennom særskilt opplæring og praktisk erfaring over tid.

Trygge arbeidsplasser er avgjørende for å beholde og videreutvikle disse profesjonene.

Mange av våre medlemmer arbeider i hotellavdelingen, som utgjør en stor og viktig del av bemanningen om bord. Norske hotellansatte kan ikke konkurrere på kostnad med arbeidskraften mange store internasjonale cruiseselskaper bruker.

Skal vi fortsatt ha norske arbeidsplasser i hotellavdelingene langs kysten, må vi konkurrere på kompetanse, kvalitet, stabilitet og norske vilkår. De ansatte i hotellavdelingene om bord er også sjøfolk, og i en krise eller krig trenger vi dem for at skipene skal kunne seile trygt.

Erfarne sjøfolk kommer ikke av seg selv. I en tid preget av uro, økte levekostnader og usikkerhet i verden rundt oss ønsker de fleste seg trygghet for jobb og inntekt, og vi som jobber om bord, er ikke noe unntak. Hvem vil bygge et yrkesliv på en arbeidsplass der framtiden skal vurderes på nytt etter bare fire til fem år?

Skal kystruten rekruttere og beholde kvalifiserte sjøfolk i alle avdelinger, må den kunne tilby langsiktighet og forutsigbarhet. Det gir ikke en kort kontrakt.

Flere investeringer er satt på vent

Usikkerheten koster også i investeringer, og det merker vi allerede. Ombyggingen som gjør det mulig å ta biler om bord i alle havner, gjennomføres på ett av våre skip og er stoppet på de tre andre.

Kontraktene som skulle gi oss biogass fra 2028, ligger usignert. Dette er prosjekter vi om bord har vært stolte av. Når ledelsen vår sier at investeringer settes på vent, er det ikke en trussel mot staten. Det er en beskjed til oss om at framtiden vår er blitt usikker, fordi de foreslåtte rammene ikke lenger er forutsigbare nok.

Fra maskinrommet ser vi hva som går tapt. Hvert av skipene våre har batteripakker på 6 102 kWh, og vi seiler i flere timer uten utslipp inn i verdensarvfjordene – lenge før kravet om nullutslipp, som opprinnelig skulle gjelde fra 2026. Nå ble det kravet forskjøvet til 2032, etter press fra bransjen.

Vi har seilt en hel rundreise på biogass, med 95,5 prosent faktisk CO₂-reduksjon, sammenlignet med vår normale LNG-drift. Dette er ikke framtidsteknologi. Det er motorene og systemene vi allerede har.

Skip bygges for å seile i over 30 år, og en kontrakt på fem år gjør det vanskeligere for nye aktører å finansiere nybygg. Da svekkes konkurransen om neste kontrakt – den samme konkurransen som har gitt ruten nye skip, bedre tilbud og høyere ambisjoner på miljø.

Med regjeringens forslag er det lite som tilsier at noen i kystruten investerer i noe nytt før midt på 2030-tallet. Det eldste skipet på ruten vil da være over 50 år. Vi tror ikke det er dette Stortinget mener med grønn omstilling av skipsfarten. En tiårskontrakt gir bedre grunnlag for både konkurranse, nybygg og oppgradering av eksisterende skip med moderne teknologi og lavere utslipp.

Beredskapen ligger i helheten

Arbeidsplassene, kompetansen og skipene er til sammen det som gjør kystruten til mer enn transport: gods som skal fram, kystbefolkning som reiser mellom de 34 anløpsstedene fra Bergen til Kirkenes, lokale leverandører i hver havn og et reiseliv som er bygget rundt at skipene kommer.

Vi øver med Forsvaret fordi skipene er en kapasitet langs kysten når noe skjer. En sammenhengende rute med faste anløp, moderne skip og erfarne sjøfolk gir kapasitet til å frakte folk, gods og forsyninger ved kriser.

Nettopp denne helheten kan gå tapt dersom ruten skal vurderes bit for bit i NTP. Kystruten kan plukkes fra hverandre i et regneark:

Noen passasjerer kan ta fly, andre buss, og godset kan fraktes på andre måter. Men selv om enkeltreisene kan erstattes, betyr ikke det at kysten får et likeverdig tilbud. Det som kan forsvinne, er den sammenhengende ruten med daglige anløp, norske sjøfolk, lærlingplasser, verdiskaping, arbeidsplasser, bosetting og beredskap langs hele kysten.

Sikre kystrutens fremtid – gi den ti år

Vi ber Stortinget sikre den sammenhengende, helårlige kystruten gjennom langsiktige avtaler og en tydelig politisk forpliktelse – ikke la den stå på prøve etter en kort overgangskontrakt. Om transportbehovene skal vurderes gjennom NTP, må hele kystrutens samfunnsverdi inngå: arbeidsplasser, kompetanse, lokal verdiskaping, transport og beredskap.

En slik vurdering erstatter ikke behovet for en tiårskontrakt.

Dagens ordning treffer rutens behov bedre. Når departementet allerede beskriver tilbudet som et supplement i budsjettproposisjonen, risikerer kystruten å bli underprioritert eller falle ut når den vurderes opp mot andre transporttilbud. Fem års utsettelse av spørsmålet om rutens fremtid er ikke langsiktig trygghet for oss som jobber om bord – eller for kystsamfunnene.

Det er ikke rederiene som trenger forutsigbarheten mest.

Det er vi som jobber om bord, familiene våre og lokalsamfunnene som er avhengige av at skipene legger til kai i morgen også. Vi ber Stortinget se lenger enn regjeringens forslag når rammene vedtas i desember.

Gi kystruten ti år. Da kan vi fortsette å rekruttere og beholde kvalifiserte sjøfolk på norske lønns- og arbeidsvilkår, fortsette å kutte utslipp og fortsette å være til stede på kysten – uansett hvem som vinner neste anbud.