Debatt
Det viktigste er ikke antall år, men at Kystruten består
Etter regjeringens omtale av den neste kystruteavtalen i statsbudsjettet har debatten i stor grad handlet om skuffelse over varigheten, og ikke glede over innholdet. Hurtigruten er svært glade over at regjeringen vil videreføre avtalen som i dag.
Det viktigste er at Kystruten videreføres som en gjennomgående rute for gods og passasjerer også etter dagens kontraktsperiode. Regjeringens tydelige signal om dette betyr mer enn avtalens varighet. Det er omfanget av rutetilbudet som sikrer transport, beredskap og arbeidsplasser langs hele kysten og dermed gir trygghet for kystsamfunn, næringsliv og reisende. I en usikker tid setter vi stor pris på denne forutsigbarheten.
Usikkerhet forklarer også hvorfor vi mener det er klokt av departementet å redusere varigheten fra 10 til fem år i denne omgang.
Parallelt med en svært uavklart global situasjon står sjøfarten midt i en omfattende omstilling, som har vist seg svært mye vanskeligere enn tidligere antatt. Nasjonale og internasjonale klima- og miljøkrav er under konstant utvikling og forhåpentligvis samordning, og det er fortsatt betydelig usikkerhet knyttet til teknologiske løsninger og tilgjengelige energiformer. Infrastrukturen på land er på ingen måte tilpasset lavutslippskrav og økonomien er preget av enorm risiko.
Usikkerhet forklarer også hvorfor vi mener det er klokt av departementet å redusere varigheten fra 10 til fem år i denne omgang.
Innføringen av lav- og nullutslippsløsninger vil kreve store investeringer i fartøy, energi og landbasert infrastruktur.
Sammen med den usikkerhet som preger nasjonalt og internasjonalt regelverk, gjør dette departementets bekymring for en ukontrollerbar kostnadsvekst reell. Krav om nybygg eller ny teknologi vil øke risikoen for svekket regularitet og forsinkelser i oppstartsfasen.
Departementet høstet dyrekjøpte erfaringer i starten av inneværende avtale. Det gikk nesten tre år inn i dagens avtale før alle 11 skip var i drift.
Vi har lenge ønsket Kystruten inn i Nasjonal transportplan. Kystruten er en integrert del av norsk transportinfrastruktur og må vurderes i lys av de samlede transportpolitiske prioriteringene.
En sterkere samordning gir bedre grunnlag for helhetlige beslutninger om investeringer, teknologi og transporttilbud. Det vil også synliggjøre Kystrutens bidrag i beredskap og sjøsikkerhet.
Noen har uttrykt bekymring for at dette kan svekke den langsiktige forutsigbarheten.
Hurtigruten ser det annerledes.
Å koordinere kystruteavtalen med Nasjonal transportplan er ikke til hinder for lengre avtaler i fremtiden. Tvert imot kan det bidra til å skape det kunnskapsgrunnlaget og den forutsigbarheten som er nødvendig for å inngå mer langsiktige avtaler når teknologi, regelverk og kostnadsbildet er bedre avklart.
Vi må også ha forståelse for statens økonomiske handlingsrom. Overgangen til lav- og nullutslipp er ønskelig og nødvendig, men den er også kostbar og risikofylt. Både ny teknologi, drivstoffløsninger og energiinfrastruktur innebærer betydelige investeringer. I en tid med mange viktige samfunnsoppgaver er det rimelig at fellesskapets midler disponeres med nødvendig varsomhet.
Samtidig må vi ikke glemme hva Kystruten bidrar med. Den binder landet sammen, transporterer passasjerer og gods, styrker beredskapen og skaper betydelige ringvirkninger for lokalt næringsliv, reiseliv og arbeidsplasser langs hele kysten. Verdien av dette tilbudet strekker seg langt utover selve transporttjenesten.
Varigheten skaper nå debatt, men det viktigste signalet for Kystrutens fremtid er den brede politiske støtten vi nå ser.
Vi setter pris på det arbeidet som blant andre stortingsrepresentant Anne Kristine Linnestad og Høyre har lagt ned for å sikre videreføringen av Kystruten.
Når både regjering og opposisjon anerkjenner den verdien Kystruten skaper for transport, beredskap, næringsliv og bosetting langs kysten, styrker det grunnlaget for langsiktige løsninger i fremtiden. Da sover Hurtigrutens ansatte på sjø og land godt med fem års varighet på neste avtale.
Vi velger å betrakte den kommende femårsperioden som en overgangsfase. De neste årene må brukes til å avklare rammevilkår, utvikle infrastruktur og modne de teknologiske løsningene som skal gjøre norsk sjøfart enda grønnere.
Den bør også brukes til å kartlegge de omfattende ringvirkningene av kystruten. Da er man langt bedre i stand til å innrette avtalen som en samfunnsøkonomisk og kostnadseffektiv tjeneste, med fortsatt store ringvirkninger for de 34 anløpsstedene.
