Liten båt, stor betydning

MK «Bratholm I» ble bygget i 1937 ved Fana Båtbyggeri i Bergen. Den 70 fot lange motorkutteren var eid i et partsrederi mellom Alfred Remøy, Petter Sævik og Arthur Sævik. I motorrommet var det installert en 60 hk Wichmann.

Flukten til krigen

Alfred Remøy reiste sammen med seks andre unge menn i alderen 17-24 år til Island natt til 13. november 1940. I tilfelle tysk kontroll hadde de rigget seg med garn, og annet utstyr, slik at de skulle se ut som om de skulle på fiskefeltet. Om morgenen fant foreldrene til Alfred en lapp i kaffeboksen med opplysninger om hvor han hadde reist. Om bord var i tillegg til Alfred; Johan Remøy, John Remøy, Leonhard Larsen, Klaus Sævik og Fritjof Remøe. Det at de stakk til Island, og ikke Storbritannia kan ha reddet familiemedlemmene fra fangenskap. Island var nemlig ikke i krig med Tyskland, og faren til Alfred brukte et brev som sønnen sendte, som bevis overfor Gestapo på at sønnen ikke hadde rømt til Storbritannia.

Da de ankom Island ble «Bratholm» rekvirert for å transportere krigsmateriell for de allierte. Båten fikk base på Seydisfjord på nord-østkysten av Island. Alfred ble sendt til London, og ble senere navigasjonsoffiser på ubåtjageren «Vigra», der den berømte Shetlands-Larsen var sjef. Sammen hadde de rundt 40 turer over Nordsjøen til norskekysten.

«Bratholm I» på sin side gikk i kystfart rundt Island frem til 1942, da den ble satt inn i Nordsjøtrafikken fra Shetland til Norge.

Operasjon Martin

23. mars 1943 gikk «Bratholm I» fra Shetland mot Norge. Om bord var et mannskap på syv, i tillegg til fem personer fra Kompani Linge. En av dem var en kjentmann, som kort tid tidligere hadde vært i Tromsø for å rekognosere.

Ordrene var ikke småtteri. De skulle sprenge radiotårnet på Bardufoss flystasjon, senke de tyske sjøflyene i Tromsø, i tillegg til å etablere motstandsgrupper i området.

Etter fem dager når «Bratholm I» norskekysten. Den opprinnelige planen var å sette  Løytnant Sigurd Eskeland og kjentmannen Erik Reichelt av i Malangfjorden. Derfra skulle de to ro de siste 30 kilometerne inn til Tromsø for å etablere kontakt med lokale motstandsfolk. En tysk patruljebåt dukket imidlertid opp, og man bestemmer seg for å endre planene. I stedet fortsetter de inn til Toftefjorden ved Rebbenesøy. Her kunne det virke som om de har funnet et sted som gir perfekt skjul.

Forrådt

«Bratholm» var nå på et annet sted enn det som var planlagt. Men, de var ikke langt unna en landhandel på Bromnes. Der skulle Anaton Pedersen bo, og han sto på listen over folk de kunne stole på. Eskeland, Reichelt og maskinisten Alfred Vik bestemte seg for å oppsøke kjøpmannen.

Da de banket på døren var det ikke Anaton Pedersen som åpnet. Han hadde vært død i to år, uten at noen i London visste om det. I stedet var det handelsbetjent Håkon Sørensen som åpnet. Uten at man vet hvorfor valgte Eskeland å stole på Sørensen. Han fortalte om oppdraget, og ba om hjelp. Sørensen skulle få 5000 kroner i tillegg til tobakk og hvetemel. Han takket nei, men lovet å holde kjeft om det han visste. Soldatene returnerte til «Bratholm» med uforrettet sak.

Midt på natten gikk Håkon Sørensen til nærmeste telefon og ringte til lensmannskontoret på Karlsøy. Som takk fikk han ti flasker brennevin, 30 pakker sigaretter, tre spekepølser, en kasse matvarer og 5000 kroner som betaling fra tyskerne. Sørensen skal ha vært redd for at de norske soldatene var tyske agenter, utkledd som norske soldater.

Alarmen går

I Tromsø ble det nå slått full alarm. Obersturmbandführer Kurt Stage sendte en hurtiggående minerydder, R-56, i retning mot Toftefjorden. På veien ble lensmann Hoel fra Karlsøy plukket opp.

Det var bare én vakt på dekk da den tyske båten ankom stedet der nordmennene skjulte seg. De andre ligger i køyene sine og slapper av. Da de kommer seg på dekk blir de møtt av skuddsalver og skjønner raskt at kampen er tapt. Nå gjaldt det å få sprengt båten med alle papirer, koder og annet utstyr, for så å komme seg på land og unnslippe.

Mannskapet hoppet i en robåt og rodde mot land, mens soldatene ble igjen for å sprenge «Bratholm I». Mens den tyske båten siger mot «Bratholm» skjuler de fem i båten seg bak skutesiden på motsatt side. Når det bare er 90 sekunder igjen av lunten, skyver de i fra og ror mot land.

Omtrent samtidig som det tyske fartøyet legger seg mot skutesiden på «Bratholm» kommer den første eksplosjonen. Tyskerne skjønner hva som er i ferd med å skje, og bakker unna. Like etter eksploderer sprengstoffet og drivstoffet om bord i «Bratholm». Hadde ikke tyskerne blitt varslet av den mindre eksplosjonen, ville den sannsynligvis blitt senket.

I stedet kan de nå skyte mot robåten, som synker.
Mannskapet på syv blir tatt til fange av tyskeren. Nesten alle soldatene fra Kompani Linge blir enten hardt skadd, eller drept i skytingen.

Bare én kommer seg unna.

Fenrik Jan Baalsrud har kommet seg i en slags dekning. Fire tyske soldater er etter ham. Baalsrud dukker frem fra gjemmestedet sitt og trekker av. Men ingenting skjer. Sjøvannet har frosset pistolen. Han tar ut magasinet, tar vekk de øverste to patronene, og prøver igjen. Denne gangen virker pistolen. En offiser som leder jakten blir truffet med to skudd i brystet og faller om. Soldaten bak han blir også truffet. De to andre forsvinner i panikk, og Baalsrud kan starte sin etterhvert kjente flukt.

Den er det skrevet en rekke bøker og artikler om. I tillegg er det laget flere filmer og tv-serier om den berømte flukten.

Tortur og død

Det meste av papirer fra «Bratholm I» var brent opp. Men, én koffert ble reddet av tyskerne. Den var en gullgruve av etterretning.

Soldatene fra kompani Linge som overlevde ble utsatt for en grusom tortur fra Gestapo. Reichelt døde som følge av skadene.

2. april 1943 ble de resterende av mannskap og soldater fra «Bratholm I»  henrettet på Grønnåsen skytebane i Tromsø.

Jan Baalsrud er i gang med sin 62 dager lange flukt til Sverige. Han vet ingenting om at alle hans 11 kamerater er døde. Han, den 12. mann, er den eneste som overlever.

Kilder: Wikipedia, Digitalt Museum, Nasjonalbiblioteket, Nordisk Film Production