Hvem kjøpte Einar Gerhardsen fri? Del 2: "Langanger".
Takket være innsyn i tidligere konfidensielle og hemmeligstemplede dokumenter og private brev, som ikke tidligere har vært offentlig kjent, kan Skipsrevyen nå i detalj redegjøre for hvem som kjøpte Einar Gerhardsen fri fra nazistenes klør og hvordan det hele skjedde. Skipsrevyen vil i en serie artikler formidle historien. DEL 2: “Langanger”
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
MIDDELHAVET, april 1940:
Westfal-Larsen & Co’s motortankskip “Langanger” seilte for god fart i retning Italia. Skipet var på 14500 tonn og var bygget i 1930. Hjemmefra kom det foruroligende nyheter om at tyskerne hadde gått inn i Norge. Skipet fulgte den norske regjeringens instruks og avbrøt seilasen til Italia og gikk i stedet til Marseille.
Etter at skipet var losset der, ble det av norske myndigheter i London tidsbefraktet til Frankrike og lå etter sigende lengre tid i opplag i Oran, men den siste meddelelse rederiet hadde fått om skipet var at det seilte under fransk flagg for regning av det ikke besatte Frankrike. I realiteten gikk de fleste skip i den norske handelsflåten med forsyninger til de allierte som en del av Nortraship.
Regjeringen beslutter bruksrett til alle norske skip
Den 22. april 1940 er regjeringen Nygaardsvold samlet til statsråd på Stuguflåten i Romsdal, skriver Knut Vidar Paulsen i sin artikkel om Krigsseilerne i Dagsavisen 13. september 2012. Regjeringen beslutter å overføre bruksretten over alle norske skip til den norske regjering. Skipsfartsdirektør Øivind Lorentzen får vidtgående fullmakter til å sette den statlige rekvisisjonen i verk og disponere flåten. Han forlater Åndalsnes med en britisk krysser sammen med skipsfartsminister Arne Sunde.
Opprettelsen av Nortraship
I London etablerer de den 25. april 1940 det norske statsrederiet: The Norwegian Shipping and Trade Mission, som i dagligtale blir kjent under sin telegramadresse: NORTRASHIP. Verdens største rederi "Nortraship" med over 1000 skip og en bemanning på 30 000 mann, finansierte gjennom Nortrashipfondet bl.a. den norske regjering i London under den annen verdenskrig.
Krigsseilerne var utsatt for store nervepåkjenninger 24 timer i døgnet, for mange i mer enn fem år. På 1071 skip i den norske handelsflåte omkom under annen verdenskrig 3670 nordmenn og 977 utlendinger. I Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten tjenestegjorde 1798 skyttere. Antall «skytterdager», dager skyttere var i tjeneste om bord, var godt over en million. 1500 britiske skyttere tjenestegjorde også på norske skip.
Ifølge Sir Winston Churchill var norske sjøfolk i handelsflåten i den annen verdenskrig verd mer enn en million soldater. Hans transportminister Sir Philip Noel-Baker sa det enda klarere: Norske sjøfolk var helt avgjørende for at de allierte vant krigen – «we couldn’t have sent our Spitfires into the sky». Flyene ville stått på bakken uten drivstoff fra norske tankskip som fraktet 40 % av brennstoffet til de allierte styrkene. Norske sjøfolk var en forutsetning for at London ikke falt. Så strødde da også folk i England roser på veien foran norske krigsseilere for å takke dem for innsatsen mange år senere.
Hva Jon Michelet fortalte
I Norge kom krigsseilerne hjem i mindre sluttet orden enn gutta på skauen som tok i mot Konge og Kronprins i samlet tropp under frigjøringsdagene i 1945. Dessuten hadde sjøfolkene gjort en innsats ute langt vekk fra Norge. Ute av syne - ute av sinn. Derfor var det ikke så mange i Norge som hadde forstått deres svært viktige betydning for krigens forløp og de alliertes seier, lød Jon Michelets analyse, som han fremla for meg under ett av de siste portrettintervjuene som han gav til meg før han døde, om hvorfor krigsseilerne ble så “stemoderlig” behandlet i Norge. (Publisert i magasinene Mynt&Historie og Skipsrevyen.) Jon Michelet, fortalte om spillet om Nortrashipfondet og kalte det som skjedde for en “jævla formynderordning.”
- Så var det spillet om Nortraships hemmelige fond, sa Jon Michelet. Jeg tror vi kan glemme alle konspirasjonsteoriene, men sjøfolka hadde fått beskjed om at det ville bli avsatt fondsmidler, som de skulle få utbetalt etter krigen. Krigsrisikotillegget hadde gått inn her. Så gjorde Stortinget det om til et “støttefond for enker og faderløse” med Arbeiderpartiet i spissen, mot kommunistenes og tre Høyrerepresentanters stemmer.
- Det var en jævla formynderordning, sa Jon Michelet. Sjøfolka opplevde seg verken å bli forstått eller satt pris på. For krigsseilerne så tok de 45 millioner kroner av våre penger. Og dette gjør de mot oss som betalte prisen under krigen. Krigsseilerne organiserte seg med 11 000 sjøfolk av alle typer medlemmer. De tapte i byretten og de tapte i høyesterett i 1954, med en underlig dom der det het at sjøfolka burde kunne ha fått utbetalt pengene, men at myndighetene også hadde legitim rett til å gjøre som de gjorde. Dette knekte mange krigsseilere. Forbundet gikk i oppløsning.
(Saken fortsetter på www.skipsrevyen.no i morgen kl.1400.)
