Forskning på modellering
En av de viktigste suksessfaktorene til de norske maritime bedriftene er at de har tilbudt offshoremarkedet mye nytt og godt utstyr, og mange nye og gode fartøy. Dermed har stadig mer krevende operasjoner til sjøs blitt løst på enda bedre måter.
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
I den forbindelse snakkes det ofte om betydningen av ”time to market”. Det vil si at det er viktig å korte ned tiden fra en nye idè kommer opp på tegnebrettet til den kan testes ut i virkelige eller virkelighetsnære situasjoner, og så tilbys i markedet som en god og sikker løsning. Jo kortere ”time to market”, jo raskere kan utviklingen gå – innovasjonstakten øker. Dette er viktig både for utviklingen av bransjen, men også for å bedre konkurranseevnen til de maritime bedriftene.
De maritime virksomhetene har en spesiell utfordring i at realisering av store og avanserte offshorefartøy nødvendigvis tar tid. Dermed kan det gå flere år før en ny løsning blir testet ut i virkelige situasjoner. Også bygging av 3D-modeller, og dermed testing ved simulering, tar etter dagens metode lang tid og krever mye ressurser.
En annen utfordring er at egenskapene til et utstyr – som en truster eller en ny skrogtype – testes hver for seg og det er vanskelig å sjekke hvordan de vil fungere sammen. Dermed er det ikke sikkert at den nye trusterløsningen er den som er best tilpasset den skrogformen som skal brukes. Resultatet kan bli at verken energiforbruket eller sjøegenskapene til det ferdige skipet blir så gode som ønsket og forventet.
Dette er problemstillinger som det nå skal jobbes med. Et samarbeidsprosjekt mellom STX, Rolls-Royce, SINTEF, NTNU og Høgskolen i Ålesund har som målsetning å korte ned innovasjonstiden og redusere ”time to market” kraftig. Prosjektet skal utvikle kunnskap, metoder og programvare som vil optimalisere ytelse for fartøy og integrerte operasjoner før skipet bygges. Prosjektet skal gå over fire år, og har fått tilskudd fra Norges Forskningsråd på 12 millioner kroner. I tillegg kommer de ressursene som bedriftene legger inn i prosjektet. Prosjektet har fått navnet ViProMa, som står for Viritual prototyping of maritime systems and operations.
Forskernes hypotese er at de skal klare å modellere oppførselen til ulike typer skipsutstyr, som gear eller trustere. Disse oppførselsmodellene skal så inngå i et bibliotek. I stedet for å starte på nytt hver gang, skal utstyrs- og skipsdesignerne kunne plukke fra dette biblioteket og sette bitene sammen til en modell av et helt fartøy. Det modellerte fartøyet kan så kjøres i en simulator og utstyrsprodusentene, verftene og rederiene kan få testet ut hvordan utstyret eller hele fartøyet oppfører seg i tilnærmet reelle situasjoner og i sammenheng.
Mens dagens simuleringsmodeller er mest egnet til å optimalisere enkeltkomponenter skal det nå utvikles kunnskap, metoder og verktøy for å optimalisere ytelsen - som fart, energiforbruk eller manøvrerings-egenskaper - for hele skipet ved ulike sjøtilstander.
Dersom forskerne lykkes, kan utviklingen av nytt utstyr både gjøres raskere og billigere. Risikoen med å ta i bruk nye løsninger vil også bli betydelig mindre og resultatet i form av ytelse kan bli bedre.
Som en del av ViProMa-prosjektet skal det i tillegg til forskningssamarbeidet mellom Trondheim og Ålesund, også utveksles forelesere mellom NTNU og Høgskolen i Ålesund. ViProMa-prosjektet er dermed også et virkemiddel for å få til et enda tettere og bedre samarbeid mellom disse to viktige maritime utviklingsmiljøene.
