Kornkrise – United States of America er redningen – Bio-drivstoff har skylden

Dermed gjenstår nasjonen som mange i Europa “elsker å hate”. Den nasjonen i verden som setter personen i fokus, er den samme som må brødfø resten av verden i tøffe tider. Uforståelig for mange at det skal være slik.
Hva har det med Shipping å gjøre
Svaret er enkelt – korn er den tredje viktigste commodity for tørrlastflåten, og volumene fluktuerer mer fra år til år enn for andre varer, noe som igjen kan gi seg utslag på fraktene. Dette har ikke kommet så tydelig frem i de seneste årenes “boom”-tider.
Det er skipsstørrelser fra Panamax og nedover som tar seg av mesteparten av traden. En gang i tiden satset Capesize skip sterkt på kornmarkedet, men problemet var/er blant annet havnerestriksjoner. For over 20 år siden ble det bygget skreddersydde OBO skip i Korea som skulle kunne laste maksimalt på Mississippi River draft. Det var på den tiden da korntraden til Europa var på topp. Kombinasjonen med korn en vei og olje tilbake ga gode resultater i et vanskelig marked, og OBO tonnasjen hadde vel da sin glanstid. Kanskje vil utvidelsen av Panama-kanalen føre til bruk av mini-Capes, men det betinger utviklinger på havnesiden, i blant annet Japan.
I shipping rapporter blir det for det meste skrevet om malm og kull som forklaringer på markedsutviklingen, men det er verd å få med seg at dette markedsåret for korn ser ut til å sette nye rekorder når det gjelder USAs eksport, og landet er verdens desidert største eksportør.
Vi tar de tre viktigste (for eksport) kornslagene mais, hvete og soyabønner. Hvete har sitt markedsår 1. juni/31. mai, mens mais og soyabønner starter året 1. september. Tall per 14. februar viser at eksporten dette markedsåret er over 19% høyere enn forrige år, som igjen var 6,8% høyere enn det foregående.
US Dept. of Agriculture prosjekterer også for hele eksportåret som da viser at inneværende år vil komme ut med 14% høyere eksport enn 2006-07 året. Økningen utgjør nesten 15 millioner tonn og bringer total eksport opp på 122,2 millioner tonn. Hvis man tar en snitt størrelse (mellom Panamax og Handymax) på 50.000 tonn, betyr det altså 300 flere laster i løpet av dette året, eller 25 flere hver måned. Det skulle så absolutt være nok til å påvirke visse fraktmarkeder.
International Grain Council anslår verdenshandelen for alle typer korn i 2007/08 til 227 millioner tonn, som bare er en stigning på 2,7% år/år. Med den enorme økningen i amerikansk eksport skulle dette tyde på betydelige reduksjoner fra andre korneksporterende land.
Videre anslår IGC traden for mais til ca. 96 millioner tonn, som er 9,7% årlig økning, og som nok blir trukket opp av USAs imponerende eksportvekst på ca. 15% med et totalkvantum anslått av USDA til ca. 62,2 millioner tonn. For shipping er det ton-miles som teller, og mais og soyabønner fra USA ender for en stor del opp i Fjerne Østen.
Men også forandring i trading mønster for hvete spiller inn. Dette markedsåret har produksjonen i Australia, og dermed eksporten, sviktet stort. For Shipping er det helt OK hvis kjøpene blir erstattet med lastehavner som medfører lenger transporttid, og gjerne da fra US Gulf.
Panikk – 22% prisøkning på én dag
26. februar kunne man lese at prisen på top-quality hvete steg med 22%, den største en-dags-økningen i historien. I et allerede overopphetet marked var grunnen som ble oppgitt at Kazakhstan kunngjorde innføring av eksport tariffer for å stoppe store salg til utlandet. Tilsvarende restriksjoner var forøvrig allerede satt iverk i både Russland og Argentina. Kazakhstan forsøkte seg med forklaringer som at de måtte få bukt med 20% inflasjon.
Samtidig opplyser Irak og Tyrkia at de begge planlegger store innkjøp av hvete for å fylle opp lagrene. Det gjør ikke situasjonen bedre at rapporter fra Kina tyder på sviktende avlinger der for neste kornhøst.
Og i USA som må ta støyten når andre land svikter, har den voldsomme eksporten ført til de laveste hvete-lagrene på 60 år.
Går ut over FNs food aid
Da hadde man like før kunnet lese at FNs World Food Programme var i krisemøter for å bestemme hva man skal gjøre med nødvendig mathjelp i lys av de stadig økende korn- og matvareprisene. Økningen i prisene som fattige land må ut med, har steget med 35% for kornprodukter. Nå må man vurdere seriøst enten å kutte matrasjoner eller redusere antall mottakere. Hvis dette skal unngås, må de rike landene gi mer midler til FN.
En talsmann for WFP uttalte “We are seeing a new face of hunger in which people are being priced out of the food market”. Tidligere har man prioritert områder der mat ikke var tilgjengelig. Nå man hjelpe land der prisen er problemet.
Hvorfor
Denne utviklingen er ikke kommet over natten, men har vokst seg gradvis sterkere over et par år. Det er flere grunner; økning i den globale befolkningen, oversvømmelser, tørke og ikke minst den politiske subsidieringen av biofuel industrien. Den er verd et eget kapittel.
For å sette det på spissen: hva er verst, litt forurensning eller sult? For egentlig er det få, hvis noen, som forteller oss hvor stor reduksjonen i klimautslippene blir ved bio-drivstoff i forhold til bensin eller diesel.
Scientific American går så langt som å si at “biofuels are bad for hungry people and the environment. Converting corn to ethanol in Iowa not only leads to clearing more of the Amazonian rainforest, researchers report in a pair of new studies in Science, but also would do little to slow global warming – and often make it worse.”
“As a result, 10 prominent scientists have written a letter to President Bush and other government leaders urging them to “shape policies to assure that government incentives for biofuels do not increase global warming.” “We shouldn’t abandon biofuels, but you don’t solve global warming by going in the wrong direction.”
I USA antar vi at bøndene “are lauging all the way to the bank” – for her er det blitt øremerket så mye som 40 millioner tonn med mais for å produsere biofuel. Kvantumet tilsvarer 4% av hele den globale produksjonen av “coarse grain” (cg = vesentlig mais og bygg). Og produsentene blir sterkt subsidert av regjeringen.
Det påstås at gevinsten av prosjektet i form av bedre miljø er i beste fall tvetydig. Og man skal være svært ivrig miljøverner og leve i beste velgående i et rikt land, for å hevde at denne form for biofuel produksjon er viktigere enn å bruke mais til fôr; til mennesker og dyr.
For – det finnes biodrivstoff tilgjengelig som produseres adskillig billigere i andre land, for eksemplel Brasil av sukkerroer, men importrestriksjoner i USA og Europa gjør altså at det enkelte land skal heller produsere det selv til store ekstra kostnader. (Full fart mot proteksjonisme, hvilket naturligvis ikke er noe nytt innen landsbruksnæringen).