Gå til innhold
Annonse
Foto: The United States Library of Congress's Prints and Photographs division
Foto: The United States Library of Congress's Prints and Photographs division
Annonse

En rekke skip har i historien blitt gitt navnet Norge, eller en versjon av navnet. I moderne tid seiler blant annet Kongeskipet Norge som en flytende bolig for kongefamilien. Men, for 114 år siden inntraff en av nasjonens kanskje glemte katastrofer på «DS Norge».

«DS Norge» var ikke et norsk skip, heller ikke eid av et norsk rederi. Men, det har en så sterk historie, der hundrevis av nordmenn var involvert, at det passer inn i denne spalten.

Skipet ble bygget i 1881, av Alex. Stephen & Sons Ltd i Glasgow. Skipet var bestilt av det belgiske rederiet Theodore C. Engels & Co i Antwerpen og døpt «Pieter de Coninck». Oppkalt etter folkehelten som døde i 1333, som har fått en statue reist i sitt minne i Brüssel. Den gikk da i rute mellom Antwerpen og New York.

Skipet var 338 fot langt, og 42 fot bredt, med en dampmaskin som ga en fart på rundt 10 knop. Det kunne ta inntil 800 passasjerer.

Skipet ble solgt til AS Dampskips-selskapet Thingvalla i Danmark i 1888, og gitt navnet «Norge». Rederiet fikk noen år senere store økonomiske problemer, og skipet ble solgt til DFDS i 1898.

Der gikk det inn i trafikk mellom de skandinaviske landene og USA, for det meste med migranter. Frem til 1904 foregår den seilingen uten de store overskriftene. Det endrer seg 28. juni 1904. På vei fra København, via Kristiania og Kristiansand, til New York inntreffer katastrofen. Om bord denne sommerdagen er 727 passasjerer, og en besetning på 68.

Av de 727 passasjerene skal 72 ha vært danske, 284 norske, 103 svenske, 259 russere og finner, 2 tyskere, 2 engelskmenn og 5 amerikanere.

Katastrofen inntreffer

Ved Rockall, vest for de ytre Hebridene, på St. Helen-grunnen forliser skipet på sin 89. seilas over Atlanterhavet. Klokken var rundt 8 denne disige morgenen, og ingen om bord ante uråd.

Det var dette fjellet kapteinen ville vise passasjerene
Det var dette fjellet kapteinen ville vise passasjerene

Ingen skip i området ante heller noe om katastrofen som utspant seg. Ingen om bord på «Norge» hadde slått alarm, og med livbåtplass til færre enn 250 mennesker, måtte det ende met katastrofe.

Den første livbåten ble funnet av en skotsk tråler dagen etter forliset. De øvrige seilte rundt i inntil en uke før de ble oppdaget. De overlevende ble tatt inn til Stornoway på Hebridene, der det i dag er reist et minnesmerke etter ulykken.

635 omkom forliset, av dem var 224 nordmenn.

Å lese listen over norske passasjerer om bord i «Norge» gir en forferdelig følelse. I noen tilfeller er hele familier utradert.

Overlevende fortsatte reisen

160 mennesker overlevde katastrofen, og de fleste av dem valgte å fortsette reisen til Amerika. En av dem var 19 år gamle Herman Portaas, senere kjent som Herman Wildenvey (bildet). Den folkekjære forfatteren fortsatte sin reise til det forjettede land, men kom tilbake noen år senere og bosatte seg etterhvert i Stavern. I 1937, 33 år etter katastrofen, skrev han om opplevelsene sine:

... Klokken var nesten halv åtte, men det var ikke stort liv om bord. Nede i skipets avgrunner hørtes barneskrik, litt kjegl, fra dekket lød kommando-ord, tåken var tett. Jeg tok på meg bukser, trøye og belte, stakk mine bare ben i mine fine nye sko med spenne over vristen. Estermann kom ned.

"De vet ikke hvor vi er lenger," sa han. "Tåken har ført dem ut av kurs."

Herman Wildenvey overlevde katastrofen
Herman Wildenvey overlevde katastrofen

"Men vi går jo for full fart?"

"Ja, det er selvfølgelig ingen fare på ferde."

"Jeg er blitt sjøsyk," sa jeg.

"Ta deg en whisky," sa han. Han rakte meg flasken.

I det samme lød der et veldig brak. Jeg røk med flasken i hånden som en kanon-kule bort i Estermanns køye. Selv hadde han nær smadret veggen. Det neste vi hørte var et signal fra maskinen, og skipet slo akterover, full fart akterover."

Panikk om bord

Den første beretningen om forliset som nådde ut til folket, kom fra den 23 år gamle danske matrosen Carl Mathiesen. Han fikk til slutt kommandoen i båt 3, som allerede etter et døgn ble plukket opp av den skotske tråleren "Salvia" og brakt inn til Grimsby i England.

Intervjuer med den unge mannen gikk verden rundt, med litt forskjellig budskap, alt etter hvilken avis som trykket dem.

Han kunne fortelle om panikk om bord etter grunnstøtingen:

- Passasjerene skrek forferdelig på mange tungemål; jeg forsto slett ikke hva de sa, men de var nesten halvnakne alle sammen. På dekket hersket den villeste panikk, og menn, kvinner og barn fór fra den ene siden til den andre. Ved redningsbåtene var der vilt slagsmål. Kapteinen kommanderte fra kommandobroen: "Vekk med mennene! Kvinner og barn først i båtene!" Der var menn som kjempet voldsomt for sitt liv - og fikk plass, fordi de var de sterkeste.

Sjøforklaring gav ikke svar

Under sjøforklaringen kom det frem at fartøyet oppfylte gjeldende krav til livbåtkapasitet, men denne var altfor liten for antall passasjerer. Det spekuleres i om årsaken til ulykken kan ha vært spesielle magnetiske fenomener rundt Rockall, noe som kan ha gitt en eksepsjonelt stor lokal misvisning for skipets magnetkompass.

Den konkluderte videre at «Norge» hadde gått på et rev. Det var en forklaring den 40 år gamle kapteinen, Waldemar Johannes Gundel, ikke ville godta. Han hevdet konsekvent at de måtte ha gått på et vrak, og nektet å innse at Norge var over 20 mil ute av kurs.

Senere ble både rederiet og kapteinen tiltalt for ulike forsømmelser. Begge ble frifunnet.

I juli 2003, nesten hundre år etter katastrofen, ble vraket funnet like ved Rockall.

Kilder: Digitalarkivet UiB  Wikipedia