Hvem kjøpte Einar Gerhardsen fri fra nazistene? Del 4: Konferansen i banken.

Hjemme i Norge var von Erpecoms familie, venner og forretningsforbindelser alvorlig bekymret. Det kom nyheter om at han var blitt syk og at det stod om livet, - men hva skulle de gjøre?  

BERGENS PRIVATBANK, 1943:

Tre menn tok plass rundt bordet i Bergens Privatbank. Året var 1943. Bankens øverste direksjon hadde invitert direktør for Wallendahl; Arne Jebsen, til et møte om en ytterst krevende sak.

“I 1943 ble Arne Jebsen anmodet om å komme til en konferanse med banksjef Leif Thorstenson og direktør Anders Meyer Johnsen i Bergen Privatbank,” skriver Egil Hiis Hauge i et brev til professor Magne Skodvin datert 10. september 1978. Thorstenson var sønn av skipsfører Esben Thorstenson. Han var banksjef i Bergens Privatbank, senere Bergen Bank, senere DnC og DNB, og på det tidspunktet møtet fant sted også formann i Norges Bankforening.

Gjennom forskjellige kanaler var det kommet frem opplysninger om at skipsreder von Erpecom, som befant seg i krigsfangenskap i Sachsenhausen nær Oranienburg, var så syk at det stod om livet. von Erpecom var en betydelig personlighet og avholdt i vide kretser. Dessuten hadde han og rederiet nok også en konto i banken, og var dermed en av bankens viktige kunder. ”Thorstenson og Meyer som var orientert om at Jebsen hadde mange ukjente kontakter, anmodet Arne Jebsen om å forsøke å utvirke så langt det var mulig å få von Erpecom hjem fra Tyskland, “ skriver juridisk og økonomisk konsulent Egil Hiis Hauge i to konfidensielle notater med tittelen “Hjemkjøp av Einar Gerhardsen og Georg von Erpecom.”

Under en samtale som Arne Jebsen hadde om den videre planlegging med Thorstenson og Meyer Johnsen, ble de tre enige om at man ikke bare burde ta sikte på å hjelpe en skipsreder hjem, men også en fra den “andre politiske siden,” og tok i den forbindelse kontakt med en fremtredende arbeiderpartimann om hvem “Fri fagbevegelse” spesielt ønsket reddet hjem, og fikk da oppgitt sekretær, senere statsminister Einar Gerhardsen, som også satt i krigsfangenskap i Tyskland, heter det i redegjørelsen. “Bakgrunnen var utslag av norsk samhold under krigen, også innen de forskjellige politiske partier, og ønsket om at det planlagte “hjemkjøp” skulle bære preg av det,” skriver Hauge.

Arne Jebsen forstod at et plumt forsøk på direkte bestikkelser overfor tyske offiserer sannsynligvis ville ha små muligheter til å lykkes. Det måtte først skaffes erklæringer og uttalelser som i seg selv kunne fremtre som grunnlag for hjemsendelse fra Sachsenhausen. Han var også så framsynt at han tenkte ut at et frikjøp av en norsk reders liv uten at man også ville forsøke å redde en “fra den andre siden” politisk, i ettertid ville kunne ta seg dårlig ut. Derfor ble det i all hemmelighet opprettet kontakt med den illegale arbeiderbevegelsen.

“Slike tilretteleggende tiltak ble foretatt både av Jebsen og hans direkte kontakter, og av Rederforbundskretsen som Jebsen var i kontakt med,” skriver Hauge.

Rederiforbundets direktør Jan Oscar Egeland hadde kjennskap til en hjelpeaksjon under 1. verdenskrig som gjaldt mat til Polen med nøytrale skip som tyskerne dengang garanterte fritt leide. Skulle det kunne være mulig å få til noe tilsvarende til i Norge denne gang, med Erpecoms hjelp? Det ble fremhevet at von Erpecom med sin utstrakte kjennskap til shipping, sine mange personlige kontakter og sin store tillit innen norske skipsfartskretser var mannen som i særlig grad kunne medvirke til å få denne planen realisert. Det lyktes å få tyskerne interessert i dette, men planen strandet hos Churchill, som nektet å sende allierte skip med hjelp til tyske besatte områder. Planen var imidlertid medvirkende til å lette mulighetene for von Erpecoms hjemkomst, skriver Hauge.

Tilsvarende ble det argumentert fra forskjellige hold for at det var av viktighet å få Gerhardsen overført til Grini. Både på grunn av hans helsetilstand, og av hensyn til opinionen i ledende kretser i Sverige og Finland. Det var en utstrakt redsel blant vestmaktene for at disse landene kunne komme under kommunistisk innflytelse.

“Det ble forhandlet samtidig og parallelt om overføring av von Erpecom og Gerhardsen til Grini fangeleir. Selve hjemkjøpet gjaldt også begge.” skriver Hauge.

Rederiforbundets direktør Jan Oscar Egeland bekreftet senere at det under hånden ble rettet henvendelse til toppledelsen for den illegale arbeiderpartiorganisasjonen om at det forelå planer om å få to norske Sachsenhausen-fanger overført til Grini, med anmodning om å få oppgitt navnet på en person som arbeiderpartiorganisasjonen hadde særlig interesse av å få overført. Forespørselen ble formidlet gjennom senere fylkesmann i Bergen og Hordaland, Mons Lid. Svaret var Einar Gerhardsen!

(Saken fortsetter på www.skipsrevyen.no i morgen kl. 1400.)