De frivillige som aldri gav opp

DS «Stord» ble i 1913 bygget ved Laxevaag Maskin- og Jernskibsbyggeri i Bergen for Hardanger Sønhordlanske Dampskibsseslskap (HSD). Da hun ble levert målte hun 47,4 meter i lengde, og 7,3 meter i bredde. Som i søsterskipet «Rosendal» fikk hun installert en trippeltypet maskin med 80 nominelle hestekrefter, eller 470 indikerte.

Byggesummen på skipet var 220.000 kroner. Både «Stord» og «Rosendal» var mindre enn båtene som rederiet hadde fått levert de siste årene. De var tenkt brukt til mer allsidig fart, både i Sunnhordland, Hardanger og Stavangerrutene.

Ombygging

I 1931 ble «Stord» bygget om. Nå ble hun forlenget med i overkant av tre meter mellom lasterommet fremme og kjelerommet. Med dette ble også midtskips-overbygget større, og «Stord» fikk nå en tonnasje på 465 BRT. Prisen for ombyggingen kom på 60.000 kroner.

Årsaken til ombyggingen var Sunnhordland Snøggruter som var blitt startet opp i 1928. Antallet passasjerer økte stadig, og da kom det også mer kritikk. Kravet om bedre båtmateriell i ruten ble gradvis sterkere. Snøggruta ble en viktig hovednerve for rutenettet i Sunnhordland og nordlige deler av Rogaland. Det var satt inn korresponderende båter på hvert stoppested, og da kom også kravet til punktlige ruter. Det var ikke alltid like enkelt når det var mye gods om bord.

For å komme noen av klagerne i møte valgte styret i rederiet i 1937 å øke lugarkapasiteten ved å bygge igjen lasterommet akter. Ingeniør Johan Daae var mannen som hadde  hatt ansvaret for ombyggingen i 1931. Han motsatte seg forslaget, og mente det var andre båter i selskapet som hadde et større behov for ombygging. I 1939 ble det laget to nye lugarer på mellomdekk fremme, og «Stord» fikk en ny propell for å få bedre fart.

Krigen

DS «Stord» slapp på mange måter billig unna krigsårene. Men, det kunne ha gått riktig galt 20. april 1944. Ved kai i Vågen i Bergen lå den nederlandske lastebåten «Voorbode» med 120 tonn dynamitt om bord. Klokken 08.39 den morgenen kom skipet i brann, og eksploderte. Minst 158 mennesker ble drept i eksplosjonen.

Viktige kulturminner som Nykirken, Tollboden, Bryggen, Rosenkrantztårnet og Håkonshallen ble sterkt skadet. Gavlene av muren på Håkonshallen ble stående, mens taket forsvant. Taket og brystvernet på Rosenkrantztårnet ble revet vekk av trykkbølgen fra eksplosjonen.

Flere store fartøy ble kastet på tørt land av flodbølgen etter eksplosjonen. Gårdene ved Strandgaten utenfor Nykirken ble totalskadet, først av lufttrykket som klemte byggene sammen og deretter av brann i kvartalene til Tollboden.

Styrmann Johan Fleten på «Stord», og kaptein Lund på «Ullensvang» fikk hver sin båt ut fra havnen, med «Aalvik» på slep. De tre båtene fikk omfattende skader, og ble straks sendt på verksted.

Fra damp til diesel

Da krigen var over var en stor del av båtene til HSD både gamle og utslitte. Det kom krav om større fart og skille mellom last og passasjerer. I tillegg var kullprisene høye etter krigen, og dette gjorde at selskapet nå vurderte å bygge nytt. Men å fornye flåten i det tempoet som var nødvendig var ikke lett. Som en løsning på utfordringene med ulønnsomme kullfyrte dampbåter, vedtok derfor HSD å motorisere noen av dampskipene. Først ute var DS «Stord»

I desember 1947 ble DS «Stord» sendt til Bergen Mekaniske Verksteder for ombyggingen. Arbeidet tok imidlertid tid, og først 13. juli 1949 kunne nå motorskipet «Stord» ta sin prøvetur. Skipet hadde nå fått en ny skorstein, som nok var det med mest imponerende dimensjoner. Det var også gjort forandringen på interiøret.

Ombyggingen kostet i overkant av 1,3 millioner kroner, og var ikke helt vellykket. Det viste seg nemlig at «Stord» nå hadde fått en plagsom risting i akterskipet. Det hendte flere ganger at den var så plagsom at skipet måtte snu, og fikk et dårlig rykte på seg.

Løsningen på problemet kom fra Benjamin Haldorsen på Rubbestadneset. Han foreslo å sveise en plate til skroget over propellen. Dette fungerte, og ristingen var nå ikke verre enn i andre motorskip. Disse dårlige erfaringene gjorde at HSD etterhvert skrinla planene om å bygge om de gamle skipene, og satset heller på nybygg.
Den 27. august 1969 var tiden ute for «Stord» som rutebåt på Vestlandet. Da satt båten kurs for Oslo. Kjøperen var Oslo Kreds av Det Blå Kors. «Stord» ble nå hybel- og sosialsenter for alkoholskadde krigsseilere og fikk navnet «O. T. Moe».

Restaureringen

I 1979 ble «O. T. Moe»  lagt ut for salg og båten ble overtatt av Norsk Veteranskibsklubb i Oslo. I 1981 ble båten solgt videre til det nystiftede Veteranskipslaget Fjordabåten. I august samme året ble «Stord»  slept til Vestlandet. Det ble videre bestemt at båten skulle få dampdrift og et omfattende arbeid tok til.

Det utrolig arbeidet frivillige, og andre, gjorde i årene er godt beskrevet i boken «Eit skip heitte Stord» 100 år på fjorden, utgitt av Stiftelsen DS «Stord I» som kom ut i 2013.

7. mai 1987 kunne «Stord I» endeleg legge fra kai for teknisk prøvetur på Byfjorden. Om bord var to representanter fra Skipskontrollen. Alt gikk bra, og bare noen mindre mangler ble påpekt. Dermed kunne «Stord I» få en midlertidig fartstillatelse med et begrenset antall passasjerer.

To dager senere lå skipet pyntet ved HSD-kaien i Bergen. Det hadde vært en hektisk aktivitet om bord for å klargjøre den til den første turen til Leirvik på Stord. Inviterte pressefolk og medlemmer med familie var med på turen, som ble en fire og en halv times triumfferd.

«Stord I» var fremdeles ikke helt ferdig. Blant annet var propellen for liten.

Katastrofen inntreffer

Om kvelden 19. mai 1987 la «Stord I» fra kai for å sette kursen mot Bergen. Litt før klokken 01.00 inntreffer en rekke uheldige hendelser, som fører til brann i maskinrommet. Til å begynne med så det ut som om mannskapet skulle klare å få kontroll over brannen. Men trekken i maskinrommet og flammene gjorde slukningsarbeidet vanskelig. Det ble forsøkt å slippe inn damp i maskinrommet i håp om at det skulle hjelpe på flammene, som nå spredte seg.

Alt som kunne brenne, tok fyr denne kvelden. Mannskapet ble evakuert over i fraktebåten «Factor» som nå lå ved siden av og hadde slep om bord. Supplyskipet «Viking Boy» kom til med slukkeutstyr og slepte «Stord I» i Tveitavågen nord for Sandvikvåg. Det var stor fare for at skipet skulle synke, men stor innsats fra rednings- og brannmannskap førte til at «Stord I» holdt seg flytende.

«Stord I» var nå et totalvrak, og de fleste tenkte vel at nå var det endelig slutt for den gamle traveren. Men, ikke alle i laget ville innse at den var tapt for alltid. Kjelen og maskinen hadde, utrolig nok, kommet seg godt fra brannen.

På et ekstraordinært årsmøte den 20. juni 1987, bare én måned etter brannen, kom det et samlet vedtak på at båten skulle bygges opp på nytt.

2. august 2005 gikk «Stord I» sin tredje tekniske prøvetur på Byfjorden. Dagen etter seilte skipet inn som siste skip i konvoien under Nordsteam 2005. De hadde klart det!

5000 personer besøkte skipet under Nordsteamdagene.

I august arrangeres Fjordsteam i Bergen. Da blir det nye muligheter til både å besøke skipet, og være med på tur.