Museumsfartøyet M314 «Alta» på halvt års vedlikeholdsopphold i Hvide Sande

En minesveipers oppgave er å rydde farvann for miner. Sjøminer er svært effektive våpen som ligger på bunnen eller er forankret på forskjellige dybder. Minesveiperen trekker ulike sveip etter seg for å kutte forankringene eller uskadeliggjøre minen.
M314 «Alta» ble bygget i USA og sjøsatt i januar 1953. Deplasement er 333 tonn og hun veier 384 tonn med full last og mannskap. Fartøyet er utstyrt med to General Motors totakts dieselmotorer hver på 440 BHk. Toppfart er 12,5-13 knop, mens økonomisk marsjfart er 10 knop. Besetningen i operativ tjeneste var åtte – ti offiserer og underoffiserer og 30 menige. «Alta» har tjenestegjort for den amerikanske, belgiske og norske marinen. Til Norge kom «Alta» fra Belgia i 1966 og var operativ frem til 1996.
Norges største treskip
Minesveiperen M314 «Alta» er Norges største treskip. Fartøylaget KNM ALTA, som ble dannet for 12 år siden, hadde som mål å sikre skipet – det siste operative treskipet i KNM – fra opphugging. Medlemmene av fartøylaget har gjort en formidabel jobb som det står respekt av. Over 140.000 dugnadstimer er nedlagt om bord siden overtagelsen i mai 1996.
Men ikke alt vedlikeholdsarbeid kan gjøres på dugnad. Nå var tiden kommet for en gjennomgripende utskiftning av materialer som hadde vært utsatt for galvanisk tæring, samt andre krevende arbeidsoppgaver. Trebåtekspertise hadde allerede i 2001 konstatert omfattende råteangrep på spesielt undervannsskroget på «Alta». Råten var forårsaket av såkalt galvanisk tæring; et fenomen som skyldes fartøytypens degaussinganlegg som var nødvendig for å gjøre fartøyene umagnetiske, og dermed usårbare overfor magnetiske miner. I datidens penger ble rehabiliteringen anslått til mellom åtte og ti millioner kroner.
Allerede i budsjettdebatten i 2004 hadde et enstemmig Storting pålagt Marinen å sørge for å holde sine flytende klenodier flytende. Disse klenodiene omfatter den gamle Shetlandsbussen KNM «Hitra», kongesjaluppen «Stjernen» av 1899, Shetlandsskøyta «Andholmen» og Den Noble Dame, som «Alta» kalles av sine undersåtter. Det var bare én feil med Stortingsvedtaket: Det fulgte ingen penger med det!
Å klemme mange millioner til den nødvendige rehabiliteringen av «Alta» ut av en allerede hardt skviset Marine viste seg håpløst, men sommeren 2005 ble veteranen benyttet av bl.a. daværende forsvarsminister, Kristin Krohn Devold, til ulike representasjonsoppdrag i Oslofjorden og nedover Sørlandskysten. Da fikk ministeren se med egne øyne hvilken status den gamle veteranen hadde blant kystbefolkningen, og forsto at «Alta» var en absolutt tilgang for Marinen og Forsvaret, ikke bare et utrangert marinefartøy. Så fort skuta var tilbake i Oslo etter det tradisjonelle sommertoktet med besøk i Risør under Trebåtfestivalen, kom det melding fra ministeren om at hun hadde ”lokalisert” midler som kunne øremerkes «Alta»s rehabilitering. Høsten 2005 falt 17.mai, julaften og nyttårsaften for Fartøylaget på samme dato – den 1. september – da laget fra Krohn Devold og FD mottok en sjekk på 10 millioner kroner til det som kalles «Alta»s levetidsforlengelsesprojekt. Uten denne generøse gaven, ville «Alta» ikke kunnet seile etter 2005.
Etter en grundig prosjektforberedelse av Fartøylagets egne folk, ble det sendt ut en invitasjon til interesserte trebåtverft i Norge og Europa, og resultatet ble at man våren 2007 kunne inngå kontrakt med det anerkjente trebåtbyggeriet AS Hvide Sande Skibs- og Baadebyggeri på Danmarks vestkyst.
Rapport fra turen
Den 7. september 2007 satte M314 «Alta» kurs ut Oslofjorden mot Hvide Sande, som ligger på landstripen som skiller Ringkøbing Fjord fra Vesterhavet på Danmarks vestkyst. Her følger en rapport, skrevet av fartøylagets daglige leder Svein O. Mogan, om hvordan turen nedover forløp:
“M314 ALTA forlot Oslo fredag 0709 kl. 1800 med 28 manns besetning og seilte ut Oslofjorden i bra vær med lette vinder. Som det så ut, hadde skipssjef Hans Borti Salvesen til hensikt å legge kursen nedover langs sørlandskysten til ca. Grimstad, og så brekke av sørover mot et punkt et par titalls mil utenfor Hanstholm. Derfra var det meningen å styre rett sørover langs vestkysten av Dansmark mot Hvide Sande.
Blåste opp
Slik gikk det ikke. Da vi var kommet et stykke ut i Skagerrak blåste det opp, og værutsiktene for den danske vestkysten ble meldt med vind opptil 20 - 25 sek. meter og bølgehøyder opptil seks meter. Kursen ble derfor lagt om mot Skagen Rev for å slippe unna de verste påkjenningene ved å gå på østkysten av Danmark. Istedenfor ankomst Hvide Sande i løpet av morgenen/formiddagen søndag, søkte vi «nødhavn» i Aalborg lørdag kveld med ankomst temmelig nøyaktig kl. 2000. Den forestående ca. ni timers seilasen gjennom Limfjorden til Thyborøn skulle foregå med los, som skulle ankomme kl. 0500 søndag morgen.
Rett forenom «Alta» i Aalborg lå KNM «TYR» som var ute på et treningstokt fra Stavanger med en del nytt befal og mannskaper om bord.
Gjennom Limfjorden
Undertegnede rapporterte til skipssjefen på KNM «TYR» at vi hadde vært nødt til å søke nødhavn¬ på grunn av kaffemangel,¬ noe «TYR»s stuert sørget for å gjøre noe med, og vi kunne derfor fortsette ufortrødent gjennom Limfjordsystemet ¬– en flott tur for dem som ikke har vært der.
Temmelig nøyaktig ni timer etter avgang fra Aalborg gikk losen fra borde og vi la ut på de siste 60 milene sørover til Hvide Sande. Det blåste fremdeles ganske friskt, men med vind og sjø stort sett rett aktenfra ble det en relativt behagelig tur med ankomst Hvide Sande ca. kl. 2030, etter litt venting på kjentfolk som kunne ta oss inn.
Dramatisk innseiling
På grunn av sterk pålandsvind – vestavind - og -strøm ved innseilingen til Hvide Sande, forflytter sandbankene seg hele tiden, og det må kjentfolk til for å finne riktig led inn forbi moloen. Vi var per mail blitt anvist en kaiplass ved tidevannsslusen inn til den indre delen av havnen. Det viste seg at omtrent hele familien Madsen, som driver verftet, var med en redningskrysser som kom til og viste vei gjennom brottene forbi innseilingen. Noen nervepirrende øyeblikk virket det som om redningskrysseren skulle seile rett nordenom moloen og ende opp på sandstranden¬ med «Alta» i hælene,¬ men i siste liten vred krysseren seg inn gjennom den trange åpningen ¬fremdeles med «Alta» i hælene ¬og vi seilte inn i smult farvann der stedets relativt nyåpnede fiskerestaurant blinket forførerisk med lysene et kort hivelinekast fra der vi fortøyde.
Forhaling med vinsjer
Ved femtiden mandag morgen begynte forhalingen gjennom tidevannsslusen og inn i Ringkøbing Fjord. Selve slusen er bare 30 meter lang, så vi var avhengige av å gå igjennom i eksakt det øy

eblikket vannstanden innenfor og utenfor var helt jevn. På grunn av den grunne og svært trange seilleden med bare tre meter vann og masse løs sand, ble det besluttet å forhale ved hjelp av vinsjer og mannskaper på kaia for ikke å virvle opp sand og skape problemer med propellene. I løpet av rundt tre timer var vi på plass på anvist sted inne på verftet¬ uten en skramme verken på «Alta» eller på Danmarks største treskute, fregatten DEN STORE BJØRN, som ligger til utrustning på verftet for et lengre tokt til USA, og som vi måtte runde for å komme til anvist plass.
Etter overleveringen av Den Noble til verftet, stilte mannskapet opp på kaia og skipssjef Hans Borti Salvesens kommandovimpel og flagg ble halt. Når «Alta» forlater verftet en gang i april 2008, blir det med en ny skipssjef, Svein B. Nielsen, på broen.
Med halvdansk hilsen Svein O. Mogan.²
Vi forhører oss videre hos 314 «Alta»s ildsjel, Svein O. Mogan: ¬– Nå tidlig i desember, hvor langt er arbeidet kommet?
¬– Den “destruktive” delen av rehabiliteringen er over, smiler Mogan og forklarer at den “konstruktive” delen, altså oppbyggingen av ødelagte bordganger og spant, er kommet godt i gang. Samtlige spant som skal repareres, bortsett fra et par stykker i styremaskinen, skal nemlig utbedres ved at dårlig materiale skjæres ut og nytt laminat tilpasses, fortsetter Svein entusiastisk.
Ribbet skute
Men før hun kom så langt, ble hun effektivt lettet for en del ekstra kilo. Kanonplattingen akter, sveipespillet, HIAB-kranen, trommelen med bortimot 7 tonn magnetkabel, flottørene, chigacotøflene, hammerne, ankrene og ankerkjetting m.m., ble heist i land, og dermed fløt hun høyere og rankere enn noen gang tidligere, før hun ble halt opp på slippen, omhyggelig støttet opp på den oppbygde slippvognen. Hun troner der som det største fartøyet HSSB med sine nåværende fasiliteter kan slippsette.

Se flere bilder i papirutgaven av Skipsrevyen.