Tragedie ved kai

MS «Erling Jarl» ble bygget i 1949 ved det italienske verftet Cantieri Naval Riuniti i Ancona.

Skipsverftene i Norge hadde mer enn nok å gjøre, og hurtigruterederiene gikk sammen om å kontrahere nye skip, og valget falt på det italienske verftet. Vesteraalens, Bergenske og Nordenfjeldske kontraherte alle hvert sitt skip. Ved loddtrekning ble det avgjort at det var Nordenfjeldske som skulle få den første som ble ferdig.

Italiaskipene

MS «Erling Jarl» var utseendemessig svært likt de tre andre hurtigrutene som ble bygget i Italia, ofte kalt «Italiaskipene» eller «klippfiskskipene». De andre «Italiaskipene» var MS «Midnatsol», MS «Vesterålen» og MS «Sanct Svithun».

Prislappen på det nye hurtigruteskipet kom på 9,7 millioner kroner. Hun var sertifisert for 575 passasjerer, hadde 68 lugarer på 1. klasse og 112 på 2. klasse.

MS «Erling Jarl» ble døpt av Brynhild Lysholm i august 1949, og var det andre hurtigruteskipet som ble oppkalt etter Erling Jarl (bedre kjent som Erling Skakke). Det første var DS «Erling Jarl» fra 1895.

Etter noen korte dager i Trondheim ble hun satt i drift 5. september 1949.

I mars 1950 gikk hun på grunn i Toppsundet, som skiller Grytøya og Hinnøya i Troms, men kom seg av ved egen hjelp. I Januar 1952 grunnstøtte hun på nytt, denne gangen utenfor havnen i Vardø. Bare én måned senere fikk hun motorhavari på Finnmarkskysten.

Tragedien inntreffer

Den store tragedien skjedde 8. januar 1958.

MS «Erling Jarl» ligger ved kai i Bodø. Det lastes og losses mens passasjerene slapper av. Om bord er det flere soldater som har vært på jule- og nyttårspermisjon. Det er stille og rolig, og man venter på at skipet skal gjøre seg klar for avgang. Klokken 14.04 bryter det ut brann i salongen, og iløpet av bare noen minutter er den overtent. En styrmann som forsøkte å sluke brannen da den enda var ubetydelig, skal ikke ha fått brannslukningsapparatet til å virke.

Til å begynne med trodde man at alle hadde kommet seg i sikkerhet. Det var først da røykdykkere tok seg inn i skipet at man oppdaget at 14 personer hadde omkommet. Flesteparten av dem var soldater.

Situasjonen ved sykehuset i Bodø var en stund prekær. Alle av byens førstehjelpskyndige og blodgivere fikk anmodning om å melde seg. Da man slapp opp for båremateriell måtte man bære de døde og sårede i presenninger.

I transporten fra «Erling Jarl» måtte man også ta i bruk vanlige varebiler.

Usikker årsak

Årsaken til brannen ble aldri helt klarlagt. Under sjøforklaringen ble det antatt at en sigarettglo hadde havnet i en papirkurv, eller i et lintøyskap like ved en utgangsdør. At brannen fikk utvikle seg så raskt, skyldes bruken av de lakk-  og malingstypene som var blitt brukt under byggingen. Produkter som i dag aldri ville blitt godkjent.

Ingen av de omkomne skal ha fått brannskader, de var rett og slett gasset ihjel.

Sikkerhet til sjøs ble et tema i tiden etter ulykken, og det kom blant annet regler for materialbruk. «Erling Jarl» gikk til Trondhjems Mek. Verksted hvor den ble reparert og bygget om. Nye sikkerhetsforskrifter ble fulgt, og 13. mars 1958 var hun tilbake i rute. Ulykken førte også til at brannsikkerheten ombord på de to andre hurtigruteskipene, MS «Vesterålen» og MS «Sanct Svithun», ble forbedret med blant annet brannhemmende lugarer og bedre nødutganger.

Tiden etter

«Erling Jarl» kom også i 1980 i medienes søkelys etter nok et uhell. 13. mars gikk hun på grunn ved Brattholmen lykt, i Ytre Steinsundet i Solund. Skipet fikk store skader og tok inn vann. Passasjerene måtte bringes til land, og skipet ble etterhvert slept til Bergen. Ved dokksetting viste det seg at skadene var så store at hun måtte kondemneres.

Nordenfjeldske kjøpte henne tilbake fra assurandøren og slepte henne til Trondheim. Her lå «Erling Jarl» som restaurant- og hotellskip i et år før hun ble solgt. I 1985 ble hun hugget i Belgia.