Hjem Artikkelarkiv Ved Roret Ved Roret 2/2011

Ved Roret 2/2011

I mine pessimistiske betenkninger vedrørende de generelle utsiktene for 2011, anskueliggjort i fjorårets siste “Ved Roret”, var den mer enn negative utviklingen man i årets første måneder har vært vitne til – dog helt utenkelig da. Jøie for et liv, man kan i alle fall ikke si at første kvartal har lidd av mangel på dramatiske begivenheter. Media har på heltid vært engasjert med oversvømmelser, jordskjelv og tsunami med dertil hørende kjernefysisk havari, uroligheter blandt maurerne i Libya og øvrig Nord-Afrika, opprør i Jemen og Syria i Midt-Østen, borgerkrig i Elfenbenskysten, ekspanderende piratvirksomhet i muslimske farvann – og dertil skuespillerinnen Wenche Foss’ sorti.

Etter at ha fanget hele verdens oppmerksomhet i noen dager i Mars, ble tragedien i Japan med tsunami og katastrofale lekkasjer fra kjernekraftverket i Fukushima, ganske så plutselig, tilsynelatende glemt takket være en den pikante situasjonen som utviklet seg i Libya.

Uforståelig for ganske mange stilte Baracken, kanskje en smule motvillig, seg i spissen for en koalisjon for væpnet aksjon mot Gaddafi’s Libya og tok opprørernes parti, initiert av sin ferme utenriksministerinne, og dertil pushet godt på av “le petit Napoleon” Sarkozy og den britiske broileren Cameron, begge de to sistnevnte representerende sterke oljeinteresser i Libya. Aksjonen som ble iverksatt 17. mars, manglet i utgangspunktet både en felles, oppnevnt ledelse samt mål og mening. I følge en FN-resulosjon skulle formålet med aksjonen være at beskytte sivile liv i Libya, hvor opprørerne og deres tilhengere ble regnet som sivile – i motsetning til den Gaddafi-tro delen av befolkningen. Og et, i omløp satt, postulat om en Gaddafi-styrt massakré av sivilbefolkningen var det som skulle til for nevnte FN-resolusjon, som i utgangspunktet åpnet for at gjøre luftrommet over Libya til en flyforbud-sone, ved at uskadeliggjøre Libya’s luftvern (kontrollsystemer og våpen).

Hva angår den lille Napoleon’en Sarkozy, så er man i engere kretser av den oppfatning at hans euforiske solo-angrep med franske jagerfly for at sikre at aksjonen mot Libya virkelig ble realisert, – før blekket faktisk var tørt på FN’ resolusjon, – meget vel var iverksatt for at tåkelegge – og rette oppmerksomheten bort fra det franske renkespillet under den pågående borgerkrigen i Elfenbenskysten, hvor mantraet “tap av sivile liv” virkelig er blitt et begrep.

Her hjemme sto også Jens klar på startstreken, dette måtte han være med på, noget som han regner med vil ta seg godt ut på hans record når Ban Kii Moon’s avløser skal utpekes. Moren til Oda fikk sendt nedover seks F-16 fly pluss våre to Herculeser til en midlertidig angrepsbase på Kreta. Så vidt bekjent har vi ikke hatt noget utestående med Gaddafi siden matros Pedersen på Gerner-Mathiesens “Germa Linoel” ble slått i hjel under forhør av libysk sikkerhetspoliti for flere ti-år siden. Fører av skibet den gang var min gode venn og kollega i Skipperforeningen, Sigvart Dahl, for øvrig nu befinnende seg på “Den Gyldne Ø”.

Det er hevet over tvil at Mr. Gaddafi som i 42 år har klart at holde det enorme Libya med sine utallige stammer og divergerende interesser samlet, er en notorisk stratenrøver av første klasse – og dertil av mange betegnet som sprøite gal. Dog er det også verdt at merke seg at etter han for en tid tilbake “så lyset”, og ble en erklæret motstander av internasjonal terror og ikke minst av Al Qaida – og dertil var velvillig med tildeling av oljekonsesjoner, – siden har vært ansett som en gullgutt og “Pukka Sahib” – spesielt i Oksidenten – men også delvis i Orienten. Han har derav blitt mottatt med æresbevisninger i de mest eleverte kretser, mens Oljen fra Libyas ørkener har flytt den rette veien. Men nu efter at det begynte med uroligheter i Maurerland – og antydninger om “nasjonalisering“ ble hengende i luften, tok bekymringene for hva som ville skje med Libyas oljeleveranser og -reserver overhånd, noget som jo naturligvis er den virkelige bakgrunnen for intervensjonen. Derav valgte Oksidenten ved USA, EU og NATO – samt Broder Svensson at satse på opprørerne, selv om man foreløpig aner lite om substansen av disse, mens Gaddafi’en er forvist ut i det ytterste mørket. Den Afrikanske Union (som Gaddafien i sin tid var initiativtager til) – og den Arabiske Liga har også vært nevnt som interessenter i koalisjonen, men deres rolle har selvfølgelig vært svært tilbakeholden – og foreløpig ganske så marginal.

Og efter at en amerikansk-ledet koalisjon i ti år har forsøkt at bekjempe Al Qaida i Afghanistan, vil muligens Baracken få nok et forklaringsproblem hjemme, når sikkerhetskilder i Algerie hevder at opprørsstyrkene i Øst-Libya forsyner just Al Qaida med våben, som via Tjad og Niger smugles til Al Qaida’s baser i Mali.

Hva som foreløpig er kommet ut av USA/NATO’s intervensjon i Libya er en enorm flyktningestrøm, omfattende bl.a. et nu stort antall arbeidsløse fremmedarbeidere – og derav oljeanlegg som er gått i stå pga. havarier og personellmangel. Dertil en enorm exodus over Middelhavet, stort sett omfattende lugubre, notoriske lykkejegere – men også reelle flyktninger. Hva det hele vil ende med er i skrivende stund (primo April) umulig at si, muligens et FN-kontrollert, delt Libya, med en dertil hørende Jens Stoltenberg-ledet giverlandgruppe for gjenoppbygging av landet, men i sin ytterste konsekvens, tyder alt på at Baracken vil bli sittende med SvartePer uansett. Kanskje burde han forlengst tatt lærdom fra konsekvensene av fortidens aksjoner av denne typen.

For mens amerikansk militærpersonell sies at instruere libyske opprørere i bruk av nyleverte, moderne våpen, holder bl.a. Gefreiterne, Ivan, India og Chinckene seg langt borte fra den nye hengemyren som den USA-ledede koalisjonen er underveis rett uti. Og samtidig som Baracken kunngjør sitt presidentkandidatur for 2012, vender han i følge tam-tam-trommene ryggen til sin tidligere nære allierte, den mangeårige president Saleh i Jemen. Hjemme i USA har det i skrivende stund skjært seg totalt i forhandlingene om statsbudsjettet for 2012.

Her hjemme er en stor del av rikets innbyggere lite “happy” med dagens bestyrelse som har skapt seg en særdeles mangelfull record (landet sies at råtne på rot). Således imøtesees av mange de rød-grønne avløst av en blå koalisjon ved stortingsvalget i 2013. Men også en sådan kan by på problemer, for et gammelt ord sier at to store i én sekk går ikke. For selv om “upshakers” har hatt en omfattende jobb med at bygge om Erna’s image fra Fe-Erna til “Myk-mama”, et ord som for øvrig, i verste fall, kan assosieres med verdens eldste yrke, er det mange som fortsatt ikke har glemt hennes, delvis infame, behandling av nasjonens lim, kommunene, under hennes tid som kommunalminister i Himmellosens bestyrelse.

Dertil har hennes nylige tiltredelse av EU’s DataLagringsDirektiv fått mange, også hennes partifeller til at sette drinken i vrangstrupen. I tillegg synes hun for mange at mangle den adekvate personligheten som betinges i en statsministerrolle. Og hva Siv Jensen angår, vet man foreløbig ikke hva som skjuler seg i henne, hun er fremdeles upløyet mark (ja, altså i regjeringsposisjon!). Dertil har bl.a. en ordfører og en ordførerkandidat’s sanselige aktiviteter forårsaket en smule turbulens om Fremskrittspartiet i media. Men det er jo tross alt to år frem til valg på ny bestyrelse.

Bits & Pieces
Tidlig på aftenen den 10. februar gikk det islandsk-eide feeder-containerskibet “Godafoss” på grunn ved Hvaler-øene under utseiling fra Fredrikstad – due for Helsingborg, og fra de østlandske provinser lød akk ó ve skrikene unisont, og at uhellet skjedde over Europas eneste undersjøiske nasjonalpark (et norsk/svensk prosjekt) gjorde ikke saken bedre. Do
g kan det vel stilles spørsmål om konsekvensutredingen i forkant av at anlegge parken i inn-/utseilingsleden til en større godshavn. En par av skibets bunkerstanker ble punktert og en relativ liten mengde olje rant ut i farvannet. Litt av denne havnet i tidens fylde over i Vestfold, men alt i alt slapp man med skrekken, skadeomfanget må betegnes som ubetydelig.

Rigtig nok ble Kystverkets en smule kritikk til del for sendrektighet, men KV-direktrisen Kirsti’s høyre hånd, Johan Marius Ly, beholdt som vanlig roen og verdigheten, og seks timer for at få på plass adekvat lenseutstyr rundt havaristen, må kunne betegnes som tilfredsstillende. Heller ikke i våre østlandske provinser eksisterer ennu oljevernutrustning på hvert nes, selv om der finnes rikelig med ubrukte, til dette, avsatte midler til en forbedring i så måte. Men Kirsti’s prinsipal, Lakse-Lisbeth synes at ha mer sans for oppdrettsnæringen og dens avkastning – enn for kystens ve og vel.

Etter at den felles havarikommisjonen har overtatt sjøforklaringens rolle hva angår årsakssammenheng, tar dette som regel lenger tid. I dette tilfellet synes dog havariforløpet temmelig åpenbart. Efter at skibets islandske fører, som etter sigende var krabbekjent etter utallige seilaser i farvannet, på et tidligere tidspunkt enn vanlig hadde kvittet losen, forsatte han seilasen i det relativt trange farvannet mellom Hvaler-øene syd i Løperen, alene på broen, hvoretter skibet grunnstøtte ca. en halv kabellengde fra en større lykt, rett i baugen. Et øyeblikks uoppmerksomhet er ofte bare det som skal til. Dog, relatert til overfor nevnte tidsaspekt, er det foreløbig ikke kommet frem om skipet ble fremført manuelt – eller ved dGPS og ECDIS.

La meg i denne forbindelse få legge til at jeg ingen erfaring har fra rene containerskiber. I min tid i stykkgodsfarten var container-konseptet i sin ganske ungdom – og i cross-traden med linjeskiber på Atlanteren hadde vi fra tur til annen nogen stykker under le, plassert på mellomdekket. Dog synes det for meg temmelig innlysende at nærsikten forover må være noget begrenset ved store container-høyder forut, da spesielt på bakladere, en type hvorav jo denne feeder-lineren var. Og i dette tilfellet kan meget tyde på at manglende visuell sikt og derav begrenset mulighet for optisk observasjon var en medvirkende årsak til havariet.

I vår generasjon ville vi sannsynligvis stilt spørsmål ved skibets sjødyktighet, noget jeg også gav uttrykk for ved steinleggeren “Rocknes”s forlis i Vatlestraumen i 2004. Dette skibets store losseelevator på bakken og dertil et forbundet, ruvende utleggingsutstyr på styrbordsiden, gav en særdeles begrenset sikt forover – om nogen i det hele taget. Disse nevnte forhold burde muligens være noget at gripe tak i for IMO’s Maritime Safety Committee (MSC) og dens sub-komitéer DSC (Carrriage of Dangerous Goods, Solid Cargoes and Containers) og DE (Ship Design and Equipment). En uke etter grunnstøtningen ble islendingen bragt flott, stabilisert – og satte kursen mot Ørskov-verftet i Frederikshavn, hvorfra hun en gang ble levert, da med Mærsk-stjernen i skorsteinen.

En uke senere, den 15. februar, registrerte norske, og andre redningsmyndigheter at nødpeilesenderen til den 47-fots store havseileren og ekspedisjonsfartøyet “Berserk” hadde løst seg ut i Antarktiske farvann, syd i Ross Havet “somewhere“ (under New Zealandsk overhøyhet). Båten befant seg dersteds i farvannet, etter sigende i anledning 100-års markeringen av at Roald Amundsen og hans menn ble de første som nådde Sydpolen. Fartøyet som hadde lagt ut fra Dunedin på New Zealand var opprinnelig bemannet med 5 mann, men skipperen og den yngste av besetningen hadde forlatt båten og satt kursen mot Sydpolen/punktet på hver sin firehjuls terrengmotorsykkel.

Nogen dager senere, tyder alt på at båten, i orkan, med enorm sjø og opp til 40 kuldegrader, hadde gått ned med mann og mus. Derav ble et omfattende søk satt i gang, bl.a. ved hjelp av den New Zealandske kystvakten, et russisk ekspedisjonsskib – og ikke minst – av et av Sea Shepard’s oppsynskiber som også gjennomsøkte det aktuelle området med sitt eget helikopter. Det eneste spor som ble funnet var “Beserk”s oppblåsbare, men ødelagte redningsflåte, som sannsynligvis hadde slitt seg/løst seg ut da seilbåten gikk ned. Etter en ukes tid ble søket etter fartøyet avsluttet, vinteren stundet til og alt håp om at finne overlevende ble oppgitt.

I anledning forliset ble det rettet relativ sterk kritikk mot ekspedisjonen fra bl.a. Norsk Polarinstitutt, den amerikanske Scottbasen i Antarktis – og Antarktis-myndighetene på New Zealand, da ingen tillatelser for at ferdes i området var innhentet, ei heller var ingen avtaler om eventuelle søk- og redningsoperasjoner inngått. Uten slike avtaler, kan i efterkant av en havarikommisjon/sjøforklaring, rettslige krav i millionklassen bli aktuelle som erstatning for de omfattende søks/redningsoperasjonene som ble utført. Det ble også kjent at seilbåten ikke var forsikret (GSGD !!).

Da de to “Polfarerne”, underveis mot polpunktet på sine firehjulinger, oppfattet signaler om at “Berserk” var i vanskeligheter, tørnet de rundt og satte kursen tilbake til Scottbasen, hvorfra de fikk henge med opp til Christchurch NZ, i et av de siste amerikanske transportflyene som var engasjert med at fly ut ikke påkrevet basepersonell før vinteren satte stopper for flyaktiviteten.

Da “Berserk”s skipper, Jarle Andøy (33) – og hans drabant, Samuel Massie (18), møtte representanter for myndigheter og media ved ankomst Christchurch, fremsto Mr. Andhøy som en tøff og barsk ekspedisjonsleder som avviste all kritikk som bare vrøvl. Han mente at været hadde vært “enkelt” – og at “Berserk” hadde vært ute i tilsvarende sjø tidligere – uten problemer, men det han etter sigende ikke nevnte var overvann og 40 kuldegrader, med kanskje umiddelbar nedising og fullstendig tap av båtens stabilitet, noget de tre om bord ikke hadde nogen som helst mulighet til at avverge.

Skipperen hevdet også at han anså Antarktiske farvann som ingenmannsland – og han anså seg således som helt uforpliktet hva angikk tillatelser og avtaler. Dog henviste han til fartstillatelse i området, gitt av statsminister Stoltenberg. Da Jensemann fikk forelagt den uttalelsen, ylte han imidlertid som en hyene, en slik avtale og tillatelse hadde han aldri gitt, som statsminister hadde han heller ikke slik myndighet, det var det nok Polarinstituttet som stelte med. Men med tanke på et eventuelt erstatningsansvar kunne det nok være lurt at få trukket n´Jens med seg i fallet. Det må for øvrig i dette tilfellet nevnes at IMO i 2009 vedtok at de samme retningslinjene som i mange år har omfattet skipsfarten i områdene rundt Arktis – også skal gjelde for Antarktiske farvann. Og dette vedtaket trådte i kraft fra 1. januar i år.

Også et dyr som blir trengt opp i et hjørne, biter som regel fra seg i øst og vest, men bak den tilsynelatende barske Mr. Andhøy, aner jeg og mange med meg, en redd og forknytt person, som sannsynligvis ikke vil ha det særlig godt med seg selv i overskuelig fremtid. En fra vår generasjon ville nok antakelig vist en smule mer
empati og gjerne uttrykt tap av både sitt “skib” og sin besetning på en mindre lakonisk måte enn; havet gir – og havet tar”. Men ikke uventet fantes der også dem som karakteriserte Mr. Andhøy som en helt og eventyrer av første klasse. Ja, sogar var det dem som sammenlignet ham med Roald Amundsen, Fridtjof Nansen og Thor Heyerdahl, men stakkars, disse har nok ikke forstått en meter av hva betegnelsen helter står for.

Den optimale uforstand
Men om Mr. Andøy i manges øyne fremsto som daddelverdig – og hans ekspedisjon som meget dubiøs, ble det, en uke senere, en annen seilbåtskipper som fikk verdens søkelys på seg som tåpelig og totalt virkelighetsfjern. Jeg snakker da om dansken Jan Quist Johansen, som sammen med sin kone Birgit Marie og tre barn (17, 15 og 13), samt to unge gaster, Victor og Anne-Louise, altså en av hvert kjønn, underveis på jordomseiling med den 43-fots store havseileren “Ing”. Dansken som var vel vitende om farene i farvannet – og tabu-sonene dersteds, samt skjebnen til andre seilbåtturister som var blitt drept av pirater bare dager i forveien, – seilte galant inn i piratenes nett i Adenbukten og ble oppbrakt og tatt til fange den 24. februar. Og mange stilte seg da spørsmålet, trodde danskene faktisk at pirataktivitetene i farvannet var en spennende sjørøver-lek, meget tyder på det, da det bl.a. refereres til en face-book kommentar fra S/B “Ing” den 23. februar, hvor det bl.a het; “Ingenting skjer, vi er ikke kapret av pirater”, noget som altså, i stedet skjedde dagen derpå. Quist Johansen & Co hadde vært underveis fra hjemlandet siden August 2009.

I følge media ble danskene adskilt fra hverandre og anbrakt om bord i et av piratens moderskiber, før de senere ble plassert i en bevoktet bygning på land. I skrivende stund, medio Mars, gjorde “somaliske regjeringsstyrker ???” i følge tam-tam-trommene, et forsøk på at befri danskene. Dette faldt imidlertid i fisk, resultatet ble 6 drepte regjeringssoldater og tre drepte pirater pluss en sauegjeter som gikk samme veien, mens danskene ble ført tilbake og sperret inne i seilbåten sin, hvor de i skrivende stund bevoktes av 15 pirater, i følge tam-tam-trommene tilhørende klanen Osman Mahmoud, omtalt som en profesjonell piratliga.

Snakk om at trassle det til, ett utfall av denne idiotiske seilasen i Adenbukten var jo at en uskyldig sauegjeter røk til – men videre, i følge internasjonale media – også at fru Birgit Marie og datteren (13), samt den kvinnelige gasten Anne-Louise vurderes solgt som slaver til en eller annen stammehøvding’s harem inne i det tilsynelatende lovløse landet.

Fortrytelser
For nærmere et par tiår siden, bl.a. under min tid som formann i Bergens Skipperforening, måtte vi sammen med Krigsveteranrådet 1940 – 1945, avd. Vestlandet og dets formann og jagergast på KNM “Stord” under krigen, Magnus Strandborg, – og ellers bl.a. krigseiler-chiefen Ragnvald Hommen samt byråd og tidligere havneingeniør Per Kragseth, både i ord og gjerning føre en tilsynelatende, nesten håpløs kamp for at bevare vårt nasjonale Sjømannsmonument her i Bergen.

Fienden, tilsynelatende mer eller mindre psykotiske personer, som ville rive – og eventuelt flytte monumentet, omfattet i første rekke Anna Elisa Tryti, daværende formann i Bygningsrådet, kommunaldirektør Magnus Heide Westerberg og kulturansvarlig Anders Kvam. Alle var de tilreisende personer som hadde kommet rekende på en fjøl og hadde fått oppholdstillatelse i Bergen og jobb i kommunen.

Men et gammelt ordtak slår fast at: “For Gud, Sjøfolk og Bergensere er intet umulig”, og således ble Sjømannsmonumentet stående på sin plass på Torvalmenningen, hvor det 7. juni, i det Herrens år 1950, ble avduket og gitt som gave fra Bergens Skipperforening og Bergens Rederiforening til Bergen Kommune.

Og efterhånden forsvant våre motstandere i saken. Kvinnen Tryti (muligens opprinnelsen til begrepet Fortrytelser) endte som en mer eller mindre anonym rådmann i en Sunnfjord-kommune, Magnus Westerberg ble repatriert til Trondhjem, mens Anders Kvam med ukjent opprinnelse, muligens fra langt nord i Det Vestenfjeldske Amt – eller et sted i Det Nordenfjeldske, ble pensjonert.

Men Rocambole var ikke død
For på sine eldre dager er pinadø den ofte aparte riggede kvinnen Tryti tilbake i manesjen, denne gang som fylkeskultursjef i Hordaland. Og som takk for sist vil hun nu flytte Bergens Sjøfartsmuseum.

Et spørsmål som umiddelbart stilles innen det maritime gebet er hva i H.H. er det som er tiss med denne kvinnen som er oppvokst på smalahove og Vossafår, som nok en gang forsøker at fucke up vår maritime kulturarv – etablert bl.a. ved omfattende medvirkning av Bergens Skipperforening, som initiativtager og fadder til både Bergens Sjøfartsmuseum – og til Sjømannsmonumentet. I samme forbindelse kan også nevnes Skipperforeningens initiativ til oppføringen av den nye Sjømannsskolen (styrmanns- og skipperskole) med Kontrollkontoret for nautiske instrumenter på Nordnes (1903) – samt Foreningens utrettelige arbeid for opprettelsen av Bergens Maskinistskole (1890) og Bergens Stuertskole (1896).

Kan det tenkes at når Anna Elisa som ung forlot fjellbygden og kom til en by hvor hun fikk se salt sjø for første gang, kanskje ble forført og derefter forsmådd av en sjømann – eller er hennes latente underliggende, destruktive trang av en mer kompleks karakter ??

Bergens Sjøfartsmuseum
Før utbruddet av 1. Verdenskrig hadde Bergens Skipperforening utvidet sin maritime billedsamlig til at bli landets største og beste – og i 1914 presenterte Foreningen en del av sin samling på Jubileumsutstillingen i Kristiana. Krigen satte den gang en foreløpig stopper for planene om et sjøfartsmuseum i Bergen.

I 1918 ble det imidlertid nedsatt en komité med representanter fra Bergens Rederiforening og Skipperforeningen som skulle arbeide videre med planene, og for at vekke interesse for et bergensk sjøfartsmuseum, ble det i 1920 arrangert en stor Sjøfartsutstilling. Denne ble omfattet med stor interesse og inspirerte således til fortsatt innsats. Derav ble Foreningen Bergens Sjøfartsmuseum stiftet den 13. april 1921.

I 1927 ble Muséet offisielt åpnet av daværende president i Norges Rederforbund, skipsreder H. Westfal-Larsen, og frem til 1962 holdt Bergens Sjøfartsmuseum til som leieboer i Historisk Museums bygning på Sydneshaugen over Dokkeskjæret. I de første årene besto hovedtyngden av Muséets gjenstander fra Bergens Skipperforenings samlinger, og som bestyrer av Bergens Sjøfartsmuseum virket sjøkaptein Ragnvald A. Brekkhus frem til sin død i 1947.

I 1962 flyttet Bergens Sjøfartsmuseum inn i sin egen bygning, vegg i vegg med Historisk Museum hvor det tidligere hadde hatt tilhold. Den nye prektige bygningen med inventar var i helhet finansiert med midler fra rederiet Westfal-Larsen. Det prisbelønnede bygget, oppført i gråsten, ble spesialtegnet som Sjøfartsmuseum av arkitet Per Grieg, og reist til minne om rederiets stifter, skipsreder H. Westfal-Larsen. Den offisielle åpningen fant sted den 30. april 1962, da skipsreder Rolf Westfal-Larsen overleverte muséet som hadde kostet 4,2 mill NOK, mens talen for dagen ble avh
oldt av Bergens Skipperforenings daværende formann, sjøkaptein Ørnulv Dannevig-Hauge. I tillegg til at ha kostet muséets oppførelse, donerte den gang også Westfal-Larsen en million kroner til hjelp for driften av institusjonen. Det kan videre nevnes at nærmest vegg i vegg, på mindre enn en kabellengdes avstand ost av Bergens Sjøfartsmuseum, finner vi Universitets-biblioteket i Bergen, innviet den 13. september 1961 – og gitt som en gave fra J. Ludwig Mowinckels Rederi til minne om skipsreder og tidligere stats- og utenriksminister (1924-26, 1928-31 og 1933-35). Og uforståelig nok er det fra dette miljøet kvinnen Tryti vil fjerne Sjøfartsmuséet.

Som landets største sjøfartsby har mange av Bergens kulturinstitusjoner sett dagens lys – eller blitt opprettholdt takket være gaver fra byens rederstand, nevnes kan Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen, Bergen Museum, Norges Handelshøiskole, Christian Michelsens Institutt, Akvariet i Bergen og Grieghallen – samt seilskibet “Statsraad Lehmkuhl” for at nevne nogen. Men forbindelsen mellom sjøfart og kultur har tydeligvis gått vossatausen Tryti hus forbi.

Foruten sine store historiske samlinger (malerier, gjenstander og skipsmodeller), omfatter Bergens Sjøfartsmuseum et bibliotek på maritim litteratur av betydelig størrelse – samt et unikt billedarkiv (fotos av skiber) I en uttalelse fra det nuværende styret i Stiftelsen Bergens Sjøfartsmuseum, ved styreformann Hans Peter Westfal-Larsen og Muséets direktør, Atle Thowsen (sønn til salig kollega og sjøkaptein Kaare Thowsen) heter det bl.a.: “Styret har på ekstraordinært styremøte den 22. februar 2011 behandlet Hordaland fylkeskommunes utkast til Regional plan for museum 2011-2015. Av utkastet fremgår det at fylkeskultursjef Anna Elisa Tryti vil konsolidere Bergens Sjøfartsmuseum med Museum Vest – og på sikt samlokalisere de to muséene i Sandviken. Stiftelsens styre stiller seg avvisende til begge deler”.

I styrets uttalelse heter det videre: “Stiftelsen finner en samlokalisering med Museum Vest i Sandviken fullstendig uakseptabel. Forslaget forutsetter salg av Muséets nuværende bygning, en bygning stiftelsens styre står som rettsmessig eier av”. Dertil hevdes det i styrets uttalelse: “Blottet for pietet krever nu fylkeskultursjef Tryti at få disponere over annen manns eiendom og bryte opp et velfungerende museumsmiljø”. Og til slutt heter det: “Etter styrets mening er Sjøfartsmuséet blant de mest veldrevne muséer i Hordaland. Muséet har et godt arbeidsmiljø, en velordnet økonomi og kan vise til en innsats innen forskning, kunnskapsutvikling og formidling som utmerket godt tåler sammenligning med de fremste muséene i vårt land“.

Men så, i dette ubegripelige flyttekonseptet, var der plutselig nogen som fornemmet sneken av sur fisk, og i dagspressen kunne man lese om en antydet sex-bakgrunn for nok et lugubert, offentlig konsept. I pressen fremgikk det at kvinnen Tryti er gift og deler bord og bol med en Egil Sunde. Den samme Sunde har nylig tiltrådt som daglig leder for Sandviksboder Kystkultursenter i Sandviken – og som Rådgiver for just Museum Vest.

Planene til Vossakvinnen går nu ut på at opprette et nasjonalt hovedmuseum i Sandviken, i nær tilknytning til Kystkultursenteret, for fagfeltene Sjøfart, Fiskeri og Kystkultur under navnet Museum Vest. I tillegg til Sjøfartsmuséet, skal etter Trytis planer Museum Vest omfatte Norges Fiskerimuseum i Bergen, Kystmuséet i Øygarden, Nordsjøfartsmuséet i Telavåg og Fjell Festning (skal sistnevnte også flyttes til Sandviken ??). Og selv om rådgiver Sunde uler som en vingeskutt lom og til media, dyrt og hellig, benekter en hver forbindelse med – og/eller stimulering av sin kone med hensyn til seponering av det eksisterende Sjøfartsmuséet (bygningen skal i følge Tryti deretter benyttes til kulturhistoriske formål – noget som sagaen om vår sjøfart tydeligvis ikke inngår i) så er det liksom dog noget rart med det rare. We shall see what we shall see!

Farkomaniens avsløringer
Enkelte som har fulgt med i dagspressen om de fortryteligheter som Bergen Havn har vært utsatt for – og/eller i “Ved Roret” – om den farkomanien som har funnet sted, minnes kanskje spøkefulle antydninger om at den Røde Rubin kunne ha vært den initierende faktor for farkestrekene i saken. Men det skulle pinadø vise seg at være en god “Dead Reckoning”. For plutselig, en ufyselig vinterdag, den 23. februar, gikk ballongen opp, da en herværende dagsavis slo til med følgende prangende overskrifter som: “Hemmelig forhold til ansatt“ og dertil “Fant ny favn i Bergen Havn”, hvor Bergens ordfører (FrP) og styreformann i Bergens Havnevesen, bakermester Gunnar Bakke (52) fra Tysnes, sine, hittil da i dølgsmål, kjønnsfester med en s.k juridisk rådgiver i BOH, kvinnen Christina Brunner (43) ble anskueliggjort og derav også den antatte muldvarpen i Havnevesenet avslørt.

Christina Brunner ble ansatt i Havnevesenet av havnedirektør Gunnvald Isaksen i 2007 for at søke at klare opp i en del arbeidsmiljøproblemer i etatens tekniske avdeling, noget hun etter sigende ikke var heldig med. Samme år ble bakeren Gunnar Bakke ordfører i Bergen og derav også styreformann i Havnevesenet (BOH).

Den juss-studerte kvinnen Brunner klarte etter hvert at skaffe seg en betydelig tillit i etaten. Hun fortsatte at syssle med litt her – og litt der – og skulle via tjenestevei rapportere direkte til Havnedirektøren. Men etter det som senere er fremkommet, havnet rapportene, ukjent for Havnedirektøren, ofte direkte hos styreformann Bakke, og dertil ble hun gitt anledning til at delta på hans styremøter. Tre år etter hun var ansatt fremstilte hun en famøs granskningsrapport som førte til Havnedirektør Isaksen’s fratreden.

Resultatet av denne farkomanien tør efterhvert være velkjent, avholdte havnedirektør og sjøkaptein Gunnvald Isaksen med 40 års fartstid i Havnevesenet, ble anmodet om at fratre, fortsatt med full hyre, tre måneder før ordinær avmønstring etter oppnådd aldersgrense, to kvinnelige, ansatte i kommunen, først Eli Glambek – og senere Anita Meidell, hvorav ingen av dem tydeligvis holdt mål, ble av Bakke konstituert som havnedirektører. Mellom disse to ble så Geir Olav Mandt tilsatt som ny havnedirektør, men etter fem måneder skar det seg for ham – etter at han forgjeves hadde forlangt gjeninnføring av adekvat ledelse, system og orden, m.a.o en farkomanifri havneetat. Bl.a. hadde han på et allmannamøte for etatens ansatte, fortalt at det foregikk kommunikasjon via bak-kanaler (kvinnen Brunner) – og således bedt de ansatte om at gå tjenestevei når det var noget som var tiss. Dette falt styreformannen tungt for brystet. Og derav forsvant eks-havnedirektør Mandt ned gangveien, dog, i følge tam-tam-trommene, godt betalt av styret for at gå stille i dørene.

I skrivende stund fungerer en Mr. Linga, med 14 års erfaring fra sivilforsvaret som konstituert havnedirektør. Videre resultater av farkomanien omfatter også et havnevesen i stor turbulens, skilsmissestyr for bakerfruen – samt på høsten i fjor, kjøp av ny villa på Paradis for etablering som bøle fo
r styreformannen og kvinnen Brunner. Sistnevnte som for øvrig også sitter i styret for Bakke’s firma “Bollecompagniet”, har imidlertid fratrådt sin stilling som muldvarp i Havnevesenet til fordel for en HR-jobb ved Norges Handelshøiskole.

Nu er Gunnar Bakke verken den første eller den siste politiker som med yre vrinsk jumper over gjerdet for at meske seg i et tilsynelatende dypere gress på andre siden, jfr. den alltid godlynte og muntre Helseminister Pølse-Hanssen’s behørig og smilende bekjentgjorte, lystige hopp opp i køyen til sin kvinnelige, besnærende stabssjef for en smule tid tilbake, uten at hensigten var at rasere helseetaten. Ei heller statsråd Victor Normann’s tilsvarende operasjon enda en tid før, hadde nogen påvirkning på den videre statusen til Norges Handelshøiskole.

Men Bakke’s opplegg for at knekke en tradisjonsrik etat i god gjenge – og dertil, på vegne av Kommunen, tilegne seg Havnevesenets verdier for en billig penge, synes nok for de fleste som en særdeles dubiøs og luguber patent. Men en listig og slu baker i Fremskrittspartiet kan ikke ta smålige hensyn. Det kan til slutt i denne forbindelse nevnes at i skrivende stund (medio/ultimo Mars) er forholdet mellom Bakke og kvinnen Brunner og følgene derav, – i henhold til dagspressen, – gjenstand for granskning ved Kontrollutvalget for Bergen Kommune. Bergen var den første som tok i bruk bompenger ved byens innfartsårer, og var videre den første som innførte bompenger for besøk på byens ISPS-havneområde. Nu er byen også blitt herostratisk berømt for at ha den første ordfører som forbindes med sexfarkomani i stillingen.

Og i bakgrunnen svever byråd for byutvikling, fru Vielgeschrei (alias Iversen), sin ånd over vannene. Havnevesenet (som tilsynelatende er opphørt som selvstendig etat) skal nu tvinges til at overlate sine verdier til Bergen kommune gratis – eller for en billig penge – for deretter realiseres i boligmarkedet for at fylle på en bunnskrapet kommunekasse. Men for fru Vielgeschrei går solen aldri ned – og selv om kassen er skåltom – omfatter hennes utopiske, videre planer bl.a. fjerning av Havnens inntektskilde, nemlig de anløpende skiber, rive gjerdene rundt havnens ISPS-områder, videre anlegge nytt fotballstadion på godsterminalen i Jekteviken – og dertil bygge Bergens nye godshavn forbundet med – og i skyggen av Flesland flyplass. Og da kan nok bare vi andre stemme i med gefreiternes lystige Reperbahn-vise: “Wer wird dann bezalhen??”

Bon Voyage !!!

Windy Hill – Gravdal
6. april 2011