Gå til innhold
“Ro Fjord”: En søkklastet moderne brønnbåt slingrer seg inn mot Saksa og Buholmråsa på veg mot sør etter å ha passert Folda. Foto: Øystein Rysst
“Ro Fjord”: En søkklastet moderne brønnbåt slingrer seg inn mot Saksa og Buholmråsa på veg mot sør etter å ha passert Folda. Foto: Øystein Rysst

I forrige utgave av Skipsrevyen startet vi opp en artikkelserie om dette emnet. Da presenterte vi Vestfjorden – på godt og vondt, som det het i artikkelen.

Folda (Folla) betyr egentlig den brede fjord. Folda er det åpne havstykket fra Buholmråsa fyr i Sør-Trøndelag til Gjæslingan fyr og Grinna fyr i Nord-Trøndelag. En distanse på rundt 30 nautiske mil. Dette havstykket er i uvær kjent som et svært røft farvann å trafikkere for alle slags fartøyer. Etter å ha passert disse fyrene, bærer det videre nordover i mer skjermet farvann, inn i Nærøysundet og til tettstedet Rørvik. Derfra videre opp Svinestien og Nordlands-leia.

”En havets kirkegård”
I farvannsbeskrivelsen ”Den norske los”, er området ved Buholmråsa fyr beskrevet som, sitat: ”et trangt farvann med båer og grunner på begge sider og er i uvær et av de styggeste stedene på hele norskekysten å gå inn på”. I uvær går derfor skipene ikke inn her, men videre sørover og i stedet inn enten ved Asenvågøy eller Tarva.
Folda er også kalt ”havets kirkegård”, og navnet bærer hun med rette med henvisning til de mange skipsforlis her. Blant andre havarerte Hurtigruta M/S ”Sanct Svithun” ved Nordøyan fyr høsten 1962, dessverre med tap av mange menneskeliv.

(Forliset til “Sanct Svithun” er i detalj beskrevet i sjøkaptein Steinar Oppedals bok “Fra De Taptes Saga” hvor han med stor innlevelse beskriver historiene om 15 av 22 hurtigruteforlis. Boken er kun til salgs i Skipsrevyens nettbutikk eller på tlf. 55197770.
Red.anm.)

Det var også på Folda at Bergenskes gamle hurtigruteskip D/S ”Polarlys” i februar 1930 på sørgående fra Rørvik møtte storstormen som gjorde at kaptein Nordli i mørke med snøbyger og svært opprørt hav bestemte seg for å ta skipet ut i rent farvann i Norskehavet for å ri av orkanen. Nesten et døgn var ”Polarlys” blitt forsinket til Trondheim og alle regnet som sikkert at skipet hadde gått ned. Men den gamle stormfuglen i Hurtigruta klarte seg, og kom til Trondheim både mørbanket og skadeskutt etter å ha brutt ryggtak med selveste Folda og Norskehavet.
I 1938 var det like før ved Kya fyr. Skipet og dets besetning holdt på å bli tatt av havet under en storstorm. Fyrlykta plassert øverst i et støpejerntårn på en oppmurt gråsteinsokkel, hele 29 meter over havet, ble slått inn av de høye bølgene som brøt over fyrstasjonen og sjøen fylte hele tårnet. Hadde ikke besetningen klart å regulere trykket da de med jevne mellomrom maktet å åpne jerndøra nede slik at sjøvannet kom ut, hadde nok hele fyret blitt sopt på havet. Kya fyr står på en naken holme ute i havet helt sør på Folda og sender ut sine lysblink til veiledning for skipsfarten. Det svært utsatte fyret er i dag forlengst automatisert og avfolket.

Sagnet om Allgården – et Ut-Røst på Folda
Når du passerer Grinna fyr, og litt senere Gjeslingan fyr, på nordgående mot Rørvik, kan du på styrbordsiden se noen holmer som på kartet er benevnt som Allgården (eller Aldgården).
Et gammelt sagn for Nord-Norge forteller at her fantes et Atlantis eller et Ut-Røst, der de blåkledte eller hulderfolket (de underjordiske) holdt til.

Kallen i Bergen
En jektskipper fra Lofoten lå engang i Bergen med jekta si og var klar til å seile nordover. Da kom en fremmed mann roende inn til skutesiden og overrakte Lofotskipperen en rull papir. Han sa at denne måtte han gi til skipperen i Allgården.
– Allgården er bare et utskjær, kem kan ta imot nokka der, sa lofotskipperen svært undrende. Men mannen var da forsvunnet. Med god bør var de etter få døgn kommet ut på Folda. Men tjukk havskodde kom plutselig sigende og gjorde det vanskelig å navigere. Da skodda letta, var de kommet inn i ei lun havn. Fremfor jekta lå et vakkert sjøtun med brygge og hovedbygning, som på et vanlig handelssted.
Skipperen ble rodd i land fra jekta og da han spurte en av karene som saltet fisk der hvor de nå var kommet, sa han: – Jau, dettan e Allgården det. Alle folk her gikk i blåe klær. Skipperen gikk inn på kontoret og møtte handelsmannen. Han fortalte om den ukjente han møtte i Bergen og gav samtidig papirrullen med brevet til handelsmannen. Han takket og sa at mannen i Bergen var bror hans. Han skrev at fartøyene fra Allgården var kommet vel fram. Lofotskipperen ble til kveldsmat og alle på jekta ble godt bevertet. På matbordet manglet ingenting.

Jekta forliser
Da de seint på kvelden skulle gå om bord i jekta, sa handelsmannen at de ikke måtte forlate Allgården før de to hadde pratet sammen. Dette lovet Lofotskipperen. Men da morgenen kom var det høvelig seilvind, og jekta heiste seilene og stod likevel ut fra Allgården uten at skipperen hadde talt med handelsmannen.
Men ute mellom skjærene på Folda kom plutselig en sørveststorm kastet på dem. Jekta forliste og hele mannskapet unntatt skipperen omkom. Han fløt i land på seilråa og ble berga av folk fra Allgården. Handelsmannen sa da at det var deres egen skyld fordi skipperen ikke fulgte rådet hans før de dro.
Lofotskipperen ble værende lenge på Allgården. Han hjalp til med arbeidet på sjøbuene. Alt gikk vel, men han måtte ikke nevne verken Guds eller Djevelens navn.

Bryllup
Der var også kirke i Allgården. Dit rodde folket ofte, men lofotskipperen fikk ikke være med. Han måtte bli gift først. Så høvdes det til at handelsmannen hadde ei flott datter som lofotskipperen ble kjær i. Etter hvert begynte de blåkledte å ordne til stort bryllup i Allgården.
Mange gjester kom, men ikke en av sønnene til handelsmannen, han hadde lang vei å seile. Bryllupet ble likevel holdt, men lofotskipperen følte at det var noe som ikke stemte helt. Han syntes alle var av et annet slag enn han selv. Han skjønte da etter hvert at han hadde lovet seg bort til de underjordiske.
Han sukket og leste da en gammel salme han hadde lært. ”Gud er gud om alle land lå øde, Gud er gud om alle mann var døde........” . Plutselig forsvant alt rundt ham, og han satt aleine igjen på et skjær til havs utenfor Namdalen.

Ble borte i havranden
Kulde og frost gjorde ham utmattet og svak, og han var mer død enn levende da han ble plukket opp av mannskapet på en listerbåt. En mann stod i stamnen. Det var bror til bruden, han som ikke rakk frem til bryllupsfeiringen. Listerbåten var lastet med tømmer og tauverk som var brudegaven.
– Den som nokka sår, han nokka får, sa mannen i baugen, og slengte lofotskipperen på land. Så seilte den fullasta båten utover mot havranda og ble borte. Og siden har ingen sett havna og husene i Allgården.
Men de nakne og forblåste holmene ligger der den dag i dag, og du kan se dem fra styrbord side av Hurtigruta på nordgående – når skipet er på høyde med Gjeslingan fyr o

m babord.

Villa, Jøa – og Olav Duun
Ellers kan du på turen over Folda fra hurtigrutedekket se murtårnet fra tidligere Villa fyr på øya Villa. Fyret var det aller første kullblussfyret nord for Trondheim. Det ble opprettet i 1839. Tjue år senere ble kullblussfyret nedlagt som det siste i Norge. Fyret fikk nå installert et lyktehus med parafinbrenner og linse. Lyktehuset ble i 1890 flyttet til Nordøyan fyr – og er fremdeles i bruk der. Villa fyr ble da nedlagt og fikk status som sjømerke.
Solnedgangen over Folda ute i vest er sommerstid et fantastisk skue fra hurtigrutedekket, men kontrasten, storm over Folda, har fått mange til å ”mate krabbene”.
Vest for Haraldaøykråka der Gjeslingan fyr står, ligger det gamle fiskeværet Sør-Gjeslingan. Det var herfra utror til fiskefeltene i mars 1906 da et overraskende uvær kom på, og over 30 fiskere i sine åpne fiskebåter mistet livet i kampen mot elementene. Folda spiller også en viktig rolle i et av de store romanverk i norsk diktning, Olav Duuns Juvikfolket. Juvika svarer sannsynligvis til Devika som ligger på Otterøya i Namsenfjorden.
Olav Duun, 1876-1939, hadde sitt hjemsted på øya Jøa. Herfra kunne han høre Folda reise seg i høst og vinterstormene. Fra havet fikk Duun avgjørende og varige inntrykk som siden kom tilbake i hans sterke naturskildringer.

Kilder:
Dramaet Folla av Leif B. Lillegård, 1974, Loggbok fra ei hurtigrute av Karl Erik Harr, samt egen innsamlet informasjon.