Vårens vakreste eventyr – 92 billioner sildelarver

Sildas rekruttering
Etter at silda har beitet i Norskehavet gjennom sommeren, vandrer den inn mot kysten av Nord-Norge for å overvintre. Om våren svømmer den nedover langs kysten for å gyte. Det krever mye energi å vandre ned til gytefeltet samtidig som eggene skal modnes. Derfor er det bare den største silda som klarer å vandre ned til de sentrale gytefeltene på Møre, og noen ganger helt ned til Karmøy.

Gyter på bunnen
Når sildestimen kommer til sitt utvalgte gytefelt på 50-100 meters dyp, blir den stående midt i vannsøylen over gytefeltet hvor den gytende fisken svømmer ned mot bunnen. De svømmer så langt ned at de har øyekontakt med denne. Der gyter de, og eggene som er klebrige og tyngre enn sjøvann, synker ned mot bunnen og kleber seg til bunnlaget. I mellomtida har den voksende fisken gjort seg ferdig og vandret opp til stimen sin igjen. Når hele stimen er utgytt, begir de seg på vandring ut i Norskehavet hvor de først beiter på krill langs Eggakanten, for så å beite på raudåte ute i selve havet.

Larven klekkes
Sildeegget ligger klistret til gruspartiklene en tre ukers tid før det klekkes. Mot slutten av utviklingen kan en se larven røre på seg inne i egget. Når larven har utviklet seg langt nok produserer den klekkeenzymer som svekker eggeskallet slik at den kan bryte seg gjennom. Da har sildelarven fullt utviklede øyne og munn med tenner. Den holder seg i ro et par døgn før den begynner å svømme oppover i vannet mot lyset der maten er, men der også farene lurer. De yngste larvene vi har funnet med mat i tarmen var to dager gamle. Ennå har de plommesekk, men innen en uke må de ha blitt dyktige jegere som klarer å finne nok raudåtelarver til at de kan vokse.

Spise eller bli spist
Det er morsomt å se en sildelarve som fanger et bytte. Den svømmer framover med bølgende bevegelser. Plutselig ser den et bytte, stopper opp, kroppen danner et typisk s-mønster før den skyter fram og sluker det. Samtidig er det mange farer som lurer, maneter og krill er kanskje de som tar de fleste sildelarvene, men vi har også funnet tusenvis i magen på hyse og sei. En dødelighet på 10% pr dag i egg- og plommesekkstadiet er ikke unormalt i denne ubarmhjertige verden hvor det gjelder å spise eller bli spist. Det er imidlertid mange å ta av. I størrelsesorden 150 billioner sildelarver klekker. Utpå høsten er det kanskje 300 milliarder igjen i et godt år. I dårlige år kan nesten alle bli borte.

Sildelarven klekker gjerne på et bankområde, der er det virvler som samler mat, larver og fiender. Der kan de være to - tre uker før de driver nordover. Dette er imidlertid ikke en rettlinjet drift. De fanges i virvler og kan drive sørover og nordover med disse. Larvene sprer seg utover hele midtnorsk sokkel hvor de vokser og blir spist. Først utvikler de ryggfinne, så halefinne, og når de har blitt 40 mm lange begynner de å forvandle seg til en fisk. Da får de skjell, blodlegemer og gjeller, og danner stimer.

Trenger raudåte for å vokse
I hele perioden er det raudåte som står på menyen. De starter med egg og raudåtelarver for så å gå over på eldre stadier av raudåte. Trusselbildet forandrer seg også. Nå er det fisken de må passe seg for, men også sjøfugl og sjøpattedyr beiter på sildeyngel. Sildelarvene driver med havstrømmene så det er viktig at innstrømmingen til oppvekstområdene er god. Er det lite innstrømming til Barentshavet og nordnorske fjordsystemer blir mye av silden værende ute i Norskehavet der sannsynligheten for å bli spist er stor. Utpå sensommeren når silda Barentshavet der den skal oppholde seg de første to - tre årene av sitt liv, før den vandrer ut i Norskehavet hvor den blander seg med den voksne delen av bestanden og selv blir kjønnsmoden 4-5 år gammel.

2 larver langs hele Norges kyst
Hvordan utviklet sildestammen seg etter sammenbruddet på 70-tallet? Det som ga grunnlaget for gjenoppbyggingen av den norske vårgytende silda var deler av 1969-årsklassen som hadde oppvekstområde i Barentshavet. Resten av sildebestanden ble utsatt for et overfiske som reduserte gytebestanden til noen tusen tonn i 1972. Gytebestanden var så lav at vi våren 1972 totalt fant 2 larver langs hele Norges kyst. Men i 1973 gytte 1969-årsklassen for første gang, og veksten i sildebestanden begynte.

Lurt av silda
Takket være en restriktiv reguleringspolitikk hvor det kun var tillatt å ta ut 5% årlig, fikk vi en møysommelig oppbygging av gytebestanden. som var kommet opp i et par hundre tusen tonn tidlig på 80-tallet. Det var nok plankton til gytebestand og yngel i norske kyst og fjordområder, så hele bestanden oppholdt seg i kystnære farvann gjennom hele året. Dette førte til at fiskerne fikk inntrykk av at det var mer sild enn det i virkeligheten var. Det øket trykket på forvalterne.

Sterk sild i ’83
I 1983 ble en sterk årsklasse født. Slike sterke årsklasser i denne bestanden kjenner vi også fra 1904 og 1950. Silda som ble født i 1983 ble fulgt med argusøyne mens den vokste opp i Barentshavet. Den vandret ut i Norskehavet i’86, og gytebestanden fikk et løft på flere millioner tonn da denne gytte i 1988.

Adferdsendring
Når nye sterke årsklasser gyter pleier en å få endringer i adferden. Det skjedde da 1983-årsklassen rekrutterte til gytebestanden. Da ble de historiske gytefeltene utenfor Karmøy tatt i bruk igjen, og silda fikk et nytt overvintringsområde, Ofotfjorden og Tysfjorden innerst i Vestfjorden. Her sto silda fra september til den i januar begynte gytevandringen mot Mørefeltene. Nå overvintrer silda stort sett i havet utenfor Troms-Vesterålen.

Nøkkelområdet Møre
1983-årsklassen ga selv opphav til to sterke årsklasser. Da disse ble gytemodne inntok de Haltenbanken midt på 90-tallet, og løftet gytebestanden opp mot gamle høyder, til mer enn 7 mill tonn. Ved årtusenskiftet ble Røstbanken igjen et viktig gytefelt og en har hatt en nordlig forskyvning av gytingen etter at 1983-årsklassen ble gytemoden og tok i bruk gytefeltene utenfor Karmøy fra