Skipsfartsnæringens betydning for distrikts-Norge

For 40 siden var norsk skipsbygging og leverandørindustrien en oversiktlig bransje. Det samme var de rederier som kontraherte fartøy ved de små verftene. Hele strukturen innen denne næringen var bygget opp av grundere, ofte fundert på lokale behov. Slik var det langs kysten fra Hammerfast til Fredrikstad.
Noen begynte som underleverandører til andre, men utviklet gjerne egne bedrifter til en komplett ferdigprodusent. Dette var en knoppskyting som vokste naturlig frem. Etter hvert ble det en grunderavskalling innenfor spesielle sektorer, og det utviklet seg spesialfirma som igjen utvikle egne markeder og fikk flere kunder innenfor sine spesialområder – det gjaldt konstruksjonsfirmaer, elektrofirmaer, rørleggere, innredning, maling osv.
Svingninger
Slik utviklet den norske verfts- og leverandørindustrien seg fra 1950-årene og utover mot årtusenskiftet. Noen av de største bedriftene gikk over til offshore-industrien, noen dannet et nettverk rundt mellomstore skipsverft og jobbet vekselvis mot norske og utenlandske kunder, mens andre igjen bet seg fast i sitt mer eller mindre lokale marked på fiskebåter, fraktebåter, ferger og andre spesialskip.
Oppturene og nedturene har vært mange, og både fagforenings- og ordførerdelegasjoner har hatt jevnlige turer til Oslo for å få bedret rammevilkårene for verft og leverandørnæringen. Noen av bedriftene har bukket under, noen har fått nye eiere og atter andre er etter hvert blitt oppkjøpt og integrert i større konsern. Likevel er den lokale tilhørighet bevart, og bedriftene har vært verdifulle fundamenter i den lokale sysselsetting
Utvikling
Parallelt med dette har bedriftene vært svært fremtidsrettet og utviklet seg til å ligge i verdenstoppen med hensyn på produktutvikling og rasjonalisering. Det er en myte at dette ”bare ” gjelder oljeindustrien. Også innenfor skipsfartsindustrien har det vært gjort kvantesprang, og det er umulig å sammenlikne teknologien før og nå.
Etter hvert har industrien utviklet seg til en høyteknologisk sektor hvor kvalifikasjonskravene til operatørene er på et helt annet nivå enn bare for noen år siden. Denne utviklingen har også dradd underleverandørene med seg til en større spesialisering, noe som igjen har ryddet plass for en ”spin off” til nye og enda mer spesialiserte leverandørbedrifter.
Dette har også bidratt til utvikling av videregående skoler og høyskoler. På samme måten har universitet med distriktstilknytning bidratt til kompetanseheving. Slik er det bygget et kompetent og allsidig nettverk av høyt spesialiserte bedrifter og utdanningsinstitusjoner som på mange måter er avhengig av hverandre.
Lokalisering
Dette er distriktsarbeidsplasser. Ikke bare er verftene og deres underleverandører plassert ute i distriktene, også sluttkundene, rederiene, er i større og større grad lokalisert i distriktene. På denne måten har en utviklet sterke lokale og regionale kunnskapsgrupper innenfor hele den maritime sektor. Denne distriktslokaliseringen etterspør et stort spekter av høyt kvalifiserte yrkesgrupper.
Slik har næringskjeden bidratt til vekst i mange lokalsamfunn. Særlig verdifullt er det at dette er fordelt på mange ledd i næringskjeden, noe som gjør lokalsamfunnene mer robuste. En naturlig utvikling av dette nettverket har bidratt til å styrke distrikts-Norge på en måte en aldri ville oppnådd med sentralt styrte strukturerings- og innovasjonsplaner.
Vekst
Siden 2003 har det vært en dramatisk vekst i denne næringssektoren. Dette skyldes spesielt en boom innefor offshore-sektoren hvor behovet for ulike typer av serviceskip ser ut til å være umettelig. Nye ultra-avanserte spesialfartøy kontraheres på løpende bånd, og ordrereservene på verftene har en 3-4 års horisont. Bare for norske redere dreier det seg om ca. 120 skip til en verdi på over 50 milliarder kroner.
Oljeutbyggingen Ormen Lange har fått mye publisitet både på grunn av teknologiske barrierer som brytes, men også på grunn av gigantiske økonomiske rammer på hele 50 milliarder over en anleggsperiode på 3-4 år.
Det kan være grunn til å tro at verftene på Vestlandet i samme perioden leverte skip for et tilsvarende beløp. Det er også grunn til å peke på at dette har foregått i en periode med en formidabel konkurranse om ressursene hvor flere andre store offshore-utbygginger støvsugde markedet både for både arbeidskraft og leverandørkapasitet.
Trusler
Så slår lynet ned. Regjeringen bebuder øyeblikkelig inndriving av et skatteansvar fra rederne på 14 milliarder. Nyheten skapte umiddelbar usikkerhet og rederienes investeringsstrategi måtte revurderes over natten. Et eksempel på dette er Solstad som nettopp hadde kontrahert to fartøy til en verdi av 1,5 mrd da nyheten kom ” Hadde dette blitt offentliggjort to uker tidligere, ville vi ikke ha kontrahert fartøyene” uttaler Solstad til NRK.
Soria Moria-regjeringen synes ikke å forstå ringvirkningene av sitt skatteraid.
I en økonomisk rettferdighetsstyrt blodtåke jakter de etter skalpen på de påståtte eksentriske rederne uten å tenke på konsekvensene. Dette rammer distrikts-Norge med full styrke. Det gjelder hele det maritime nettverket fra skipskonsulentene og oppover til sluttprodusentene, verftene.
Skorter det på kunnskap om konsekvensene av dette på sentralt hold? At en relativt beskjeden tilvekst i den statlige pengebingen indirekte rammer en næringskjede på en måte som kan gi negative virkninger i år fremover, ser ikke ut til å være en del av den sentrale vurderingen.
Riktignok rammer ikke dette verken leverandørindustrien eller verftene med det første. Alle har solide ordrebøker, og i dag er fokus på arbeidskraft. Likevel kan kravet om innbetaling av skattekreditten gi en usikkerhet som ikke bare vil ramme fremtidige kontrakter, men som også kan ramme evnen til å gjennomføre inngåtte kontrakter. Kampen om arbeidskraften er ubarmhjertig, og usikkerhet i en sektor vil øyeblikkelig føre til at arbeidstakere vil gli over i tryggere sektorer.
Det maritime miljøet i Norge har flyttet sitt tyngdepunkt fra sentrale østlandsområder til vestlandet. Der utvikler rederiene både seg selv og leverandørene i et tett geografisk nettverk hvor driftserfaringer og forbedringer omgående fanges opp av leverandørmiljøet.
Dette bidrar til ny kunnskap, nye løsninger og nye produkter. Sjøfartsdirektoratet i Haugesund har her en viktig rolle. Myndighetenes tukling med disse nettverkene kan skape ubalanse og usikkerhet som det vil ta lang tid å rette opp.
Et av argumentene i den skattedebatten som fulgte i kjølvannet av regjeringens vedtak var at rederienes skattefritak skapte ulikhet i forhold til landbasert næringsvirksomhet. Den ”feed back” til produktutvikling som leverandørnæringen får direkte fra fartøyene gjør rederiene til store fullskala utprøvings- og forskningsmiljø. Dette mer enn jevner ut denne skatteskjevheten i forhold til annen industri.