Offshore depresjon

1970-årene
“Hovedmengden av redere gjør som alle de andre på de samme tidspunktene; så også denne gang. Det var ikke bare på Haugalandet at kontraheringene skjøt fart i 1973-1974. Stemningen i disse årene ble karakterisert som en “rent feberaktisk kontraheringsvirksomhet av såvel tradisjonelle rederier som nye eiergrupperinger fra fiske og fangst og industrivirksomheter”.

Massekontraheringene i 1973 og 1974 hadde som oftest en byggetid på 1–2 år, og den norske flåten av ulike typer forsynings- og ankerhåndteringsfartøy økte radikalt på bare et par år. Ved utgangen av 1974 bestod flåten av 40 skip, bare ett år senere var antall skip kommet opp i 95, og idet 1976 gikk mot slutten, nådde en et foreløpig toppunkt på 115 skip. Så godt som alle disse skipene skulle konkurrere mot hverandre om kontrakter med oljeselskapene i Nordsjøen. Var det plass til alle i markedet, eller hadde rederne nok en gang overkontrahert og ødelagt markedet for seg selv og hverandre?

Allerede mot slutten av 1975 var det ting som tydet på at markedet i Nordsjøen vanskelig kunne absorbere alle skipene som ble levert. Parallelt med at stadig nye skip kom ut i markedet, sank leteaktviteten, og det oppstod et misforhold mellom tilbudet og etterspørselen. Gjennom 1976 sank ratene, og ved slutten av året lå en tredjedel av offshore-flåten i opplag. Det dårlige markedet holdt seg i ennå noen år, og stadig flere valgte, eller måtte, selge skipene sine.”

1980-årene
“Antallet norske supply, AHTS- og AHTskip sank fra 114 i 1976 til 79 i 1980. Leteaktiviteten og oljeproduksjonen i Nordsjøen økte samtidig som flåten minket. Den teknologiske utviklingen for offshoreskip fortsatte ufortrødent, og det ble stilt stadig større krav til skipene fra oljeselskapenes side. Det var på tide for rederne å kontrahere skip igjen (vår uthevelse).

Kontraheringene og antall K/S selskaper nærmest eksploderte på begynnelsen av 1980-tallet, samtidig som markedet i 1981/82 var svært godt. For eksempel ble det kontrahert over 50 skip av AHTS-skipstypen UT 704 alene, og de fleste skulle leveres i årene 1981-83. Skipene var nå blitt dyrere. Denne skipstypen lå på mellom 40 og i overkant av 50 millioner kroner. Andre skipstyper med mer utstyr kunne være dobbelt så dyre.

Heller ikke denne gang kunne markedet ta imot alle skipene, og ratene sank mens opplagstallene økte. De dyre skipene raste nedover i verdi som de alltid gjør i nedgangstider. Krisen denne gang var mye dypere enn i andre halvdel av 1970-årene."

Så spørsmålet er altså: Kan det skje igjen? Nei, selvsagt ikke. Eller ..?