Kald krig i Polhavet

Nyheten om at en russisk ekspedisjon med atomisbryter og bemannet miniubåt hadde plantet flagget på den 4200m dype bunnen av Polhavet ved Nordpolen, ble på høyt politisk nivå møtt med vantro og skepsis i flere av de arktiske nasjonene. Mange hevdet at dette var en ren provokasjon. Hva er så bakgrunn for den store aktiviteten vi nå ser i Polhavet? Svaret på dette er sammensatt, men først og fremst handler det om posisjonering i forhold til FNs nye havrettstraktat som ventes å bli ratifisert om få år.
Prinsippet om kyststatens rett til kontinentalsokkelen ble slått fast på FNs Genevekonferanse i 1958. Der ble det presisert at kontinentalsokkelens yttergrense skulle "settes ved et vanndyp på 200 meter eller så langt ut det er mulig å utnytte ressursene på havbunnen”. Dette er nesten 50 år siden, og den teknologiske utviklingen har vist at havdyp på 200 m slettes ikke representerer noen barriere for å lete etter olje og gass eller andre naturressurser på eller under havbunnen. FN ble derfor tvunget til å arrangere en konferanse som bl.a. skulle diskutere sokkelens yttergrense. Mange år senere endte den i 1982 opp med en Havrettstraktat (UNCLOS). Denne skulle fastsette grensene en gang for alle, og de skulle gjøres bindende for alle parter. Havrettstraktaten trådte i kraft i 1994 etter at 60 land hadde ratifisert den. Havrettstraktatens Artikkel 76 tar utgangspunkt i kontinentalskråningen som vi finner i overgangen mellom kontinental og osean skorpe. I Artikkel 76 står det at den ytre grensen av en kyststats kontinentalsokkel kan fastsettes på to likeverdige måter. Enten kan grensen settes ved 60 nautiske mil fra foten av kontinentalskråningen, eller den kan settes ved det ytterste punkt der tykkelsen på sedimentene under havbunnen er minst én prosent av avstanden til foten av kontinentalskråningen. Disse metodene er likevel bare gyldige hvis de to metodene gir en grense som ligger lengre ut enn 200 nautiske mil. Alle andre steder skal den ytre grensen av kontinentalsokkelen følge 200-milsgrensen eller grensen mot nabostater der det blir overlapping.
I lys av forventet lettere tilgang på til Polhavet som følge av global oppvarming, haster det derfor å få kartlagt hvor langt kontinentalsokkelen strekker seg i Polhavet – og dermed området som senere kan kreves som økonomisk sone. Det har derfor i de senere år blitt foretatt en rekke ekspedisjoner hvor geologisk og topografisk kartlegging har hatt sterk fokus. I tillegg har det naturligvis også blitt forsket på biologiske, klimatologiske og teknologiske forhold. Russland er vel kanskje det eneste landet i verden som har teknologi for å trenge inn i Polhavet uten støtte fra andre nasjoner. Ekspedisjonen hvor de plantet det russiske flagget på bunnen av Polhavet ved hjelp av atomisbryter og en miniubåt var i så måte en maktdemonstrasjon. Nå på sensommeren og høsten er det også en ambisiøs dansk-svensk ekspedisjon i Polhavet (LOMROG-07). Ekspedisjonen har bl.a. det til formål at den skal kartlegge områder ved Lomonosov ryggen på nordsiden av Grønland. Dette er et område hvor det er ekstremt vanskelig å ferdes med selv de store isbryterne på grunn av all isen som pakkes sammen av den transpolare strømmen på nordsiden av Grønland. Finansieringen av mange ekspedisjoner, inklusive Norges aktivitet, har sammenheng med at vi er inne i et internasjonalt polarår (2007/2008) hvor det settes fokus på polarforskning.
LOMROG ekspedisjonen benytter den svenske isbryteren Oden som flere ganger tidligere har vært i Polhavet og på Nordpolen. Som støtte benyttes den nye russiske atomisbryteren ”50 let Pobedy” (50 Years of Victory). Ekspedisjonen har til gangs kunne erfare at de ferdes i kanskje det verste området av Polhavet, og flere ganger har de gått seg fast i is som også den russiske atomisbryteren har problemer med.
”50 Years of Victory” krever her litt spesiell omtale. Skipet er det sjette av den såkalte Arktika-klassen, og ble påbegynt på midten av 80-tallet. Skipet har to atomreaktorer på tilsammen 75.000 hk, og en lengde på 150 m. Det var meningen skipet skulle komme i drift tidlig på 90-tallet og ha navnet Ural. Omveltningene i Russland og økonomiske problemer gjorde at arbeidet med den avanserte isbryteren stoppet. Senere stipulerte man ferdigstillelse i 1995 – altså 50 år etter krigen, og navnet ble endret til ”50 let Probedy”. Det skulle imidlertid gå over 60 år etter krigen før skipet kom i drift. Det har vært svært mye spekulasjoner omkring skipet og teknologien som er benyttet. Selv om skipet har vært i drift i et år nå er det fortsatt minimalt med data som er publisert. Av teknologisk karakter er det kanskje moderniserte styresystemer for reaktorerene som er mest fremtredende. Ellers er det kun gjort mindre modifikasjoner av skrog og overbygning i forhold til Arktika som kom i 1975. Selv om utviklingen av isbryteren gikk svært sakte kan det nå synes som om mye av problemene i Russland er overvunnet. Nye store prosjekter med både atom- og dieselisbrytere er godt i gang, og forventes å bli satt i drift om få år.
Atomdrevet boreskip
I 1986 ble det 33,980 dwt store LASH skipet Sevmorput satt i drift. Skipet hadde den høye isklassen ULA i det russiske registeret og var spesialbygget for å trafikere langs de grunne områdene og elvene på Den Nordlige Sjøruten (Sevmorput). Skipet er hele 260 m langt, 32.2 m bredt og har en atomreaktor på 40.000 hk som fremdriftsmaskineri. I de senere år har skipet i hovedsak trafikert ruten mellom Murmansk og Tiksi ved Lenadeltaet, men vil nå snart gå over i et nytt liv. Murmansk Shipping Company har nå startet en omfattende ombygging til boreskip. Dette vil bli verdens første boreskip som er bygget for ekstreme isforhold, og atomdriften vil gjøre at det kan operere uassistert i isfarvann over lengre perioder. Ombyggingen som er ventet å ta knapt to år, gjøres ved Zvezdochka verftet i Severodvinsk. Murmansk Shipping Company hevder dette er en del av en strategi for å utnytte sin flåte på ni atomskip i den ekspanderende oljeutvinningen langs Russlands nordkyst.