Da Sjøfartsdirektoratet trakk tilbake sikkerhetsdokumentene til Boreal i desember 2020, fikk det store konsekvenser for de reisende. Illustrasjonsfoto: Oma Baatbyggeri

Seilingsnekten gjorde det usynlige synlig

Kronikk: Mange ble irriterte da Boreals båter ikke gikk som planlagt den 16. desember. Men hvor bør vi rette irritasjonen, spør forfatterne av denne kronikken.

Denne artikkelen er tre år eller eldre.

Av: Guro Kulset Merakerås - Frilans forskningsformidler
Kristine Størkersen - NTNU Samfunnsforskning
Torgeir Haavik - NTNU Samfunnsforskning
Stian Antonsen - NTNU Samfunnsforskning

Onsdag 16. desember var kaier og ferjeleier langs hele Norgeskysten fulle av fortvilte passasjerer og fersk fisk, etter at Boreal ble fratatt sitt sikkerhetsstyringssertifikat, og alle deres hurtigbåter og ferjer dermed fikk seilingsnekt.

Seilingsnekten fra Sjøfartsdirektoratet trakk usynlighetskappa fra sikkerhetsarbeidet og gjør det til et synlig tema som vi kan og bør snakke om.

Ferjene og hurtigbåtene er viktige for at barn kommer seg på skole, at voksne kommer seg på jobb, at syke kommer seg til behandling og at varer kommer frem. Rederiene må forholde seg til sikkerhet på to plan. De har ansvar for en samfunnskritisk funksjon og sikrer at deler av samfunnet fungerer. Det innebærer at båten faktisk går når den skal. Men de har også ansvar for at passasjerer, mannskap og last kommer trygt frem.

Stoler på rederiet

Når du setter kursen mot et ferjeleie, har du tillit til at båten går som planlagt. Men når du kjører over lemmen til ferja, har du også tillit til at rederiet tar sikkerheten om bord på alvor. Du stoler på at de ikke ville lagt fra kai hvis det ikke hadde vært trygt.

En vanlig passasjer har ingen forutsetninger for å vurdere fartøyets tilstand. Vi ser det som en selvfølge at «noen» har tatt ansvar. Vi forventer at tjenester er tilgjengelige til enhver tid. Men vi bør også forvente at tjenester blir gjort utilgjengelige hvis man er i tvil om sikkerheten er ivaretatt.

Samferdsel til sjøs er lagt ut på anbud av fylkeskommunene, slik at private aktører som Boreal kan konkurrere om oppdraget. I disse konkurransene er det krevende å ha sikkerhet som konkurransekriterium. Rutetilbudet beskrives, drivstofftype og båtens funksjoner likeså, men sikkerhetskriterier er sjelden med. Sikkerhet er en usynlig størrelse, som man forutsetter at rederiet har kontroll på.

Hva vet fylkeskommunene?

Det er grunn til å spørre om dette ville vært annerledes om bestillerkompetansen hos innkjøperne var høyere. Vet fylkeskommunene hvordan de kan bestille transporttjenester som gir både samfunnssikkerhet og sjøsikkerhet?

Det er lettere å måle antall avganger, punktlighet og utslipp, enn å måle sikkerhet. Vi må imidlertid være klar over at kunder som oftest får det som ligger i bestillinga – og ikke mer. Det er defensivt å håpe på at topp sikkerhet blir med på kjøpet ved bestilling av et visst antall avganger med en viss type fartøy – til lavest mulig pris.

Det er ofte kontraktsfestet at hver forsinket avgang fører til bot. Det koster å være den kapteinen som melder at ferja ikke går fordi hun trenger tid til å undersøke et avvik, eller til å rapportere et avvik som ikke anses som sikkerhetskritisk. Kanskje skal vi passasjerer rette vår irritasjon mot et system som setter kapteinen i denne skvisen?

At Sjøfartsdirektoratet trekker tilbake et rederis sikkerhetsstyringssertifikat er kraftig kost, selv om det bare var for noen timer. Det Sjøfartsdirektoratet gjorde da de fratok Boreal sertifikatet, var å si tydelig fra om at tilliten til rederiet er tynnslitt, ikke etter en enkelt sak, men på grunn av en rekke alvorlige saker.

Sjøfartsdirektoratet har blant annet avdekket at Boreal har latt være å rapportere om ulykker og tekniske feil, at de ikke har utført risikovurderinger etter hendelser, og ikke fulgt opp pålegg. At én båt har kjørt med åpen baugport høres kanskje ikke alvorlig nok ut til at det skal lamme hele kysten. Men om den tar inn vann kan den kantre og skape en katastrofe.

Papirene var ikke problemet

Noen av de irriterte passasjerene på kaia den 16. desember kan ha fått et inntrykk av at det var papirarbeidet som var problemet. At rederiet manglet noen kryss på et skjema. Som om feil papirer skulle gjort deres ferjetur utrygg, og at den plutselig ville bli trygg igjen på grunn av en handlingsplan.

Vi vil understreke at problemet ligger dypere enn som så. Fergene og hurtigbåtene drives med et anbudssystem med svakheter som er verdt å diskutere. Driftsavbruddet for Boreal ble kortvarig, men den kan ha god effekt dersom rederiet bruker den negative erfaringen til å skape en positiv utvikling.

Vi mener at det er verdt å grave etter svar på hva det er som får en kaptein til å kjøre med åpen baugport. Hva er slike hendelser et symptom på? Vi vil anta at svarene finnes internt i rederiet, men også i anbudssystemet de opererer i, og hos politikerne som må forstå at sjøsikkerhet ikke er noe man automatisk får med på kjøpet.