Har vi glemt sjøveien?

Når naturkreftene viser sitt sanne ansikt, blir vi minnet på hvor sårbar infrastrukturen på land faktisk er. Leirraset ved Levanger i august er bare det siste i en lang rekke hendelser som har lammet viktige transportårer. Flom, skred, ekstremvær og ras har de siste årene vist at både vei og jernbane kan settes ut av spill i løpet av minutter.

Likevel velger vi å lene oss på de mest sårbare løsningene – asfalt og stålskinner – mens vi overser den mest stabile, vedlikeholdsfrie og klimavennlige motorveien vi har – sjøveien.

Mens veier og jernbane stadig må sikres mot flom, ras og ekstremvær, trenger sjøveien ingen rassikring. Den har ingen broer som må stenges, og ingen jernbaneskinner som må repareres. Likevel behandles den som en bisetning i norsk samferdselspolitikk. Hvorfor? Fordi vi har låst oss fast i et gammelt tankesett der tungtransport og jernbane er svaret på alt. Resultatet er overfylte lastebiler på farlige veier, økende utslipp og et transportsystem som kollapser ved første store uvær.

Det var ikke lastebilen eller jernbanen som historisk har bundet Norge sammen. Det var sjøtransporten som fraktet fisken fra Lofoten til markedene i Europa og som gjorde det mulig å drive handel, bygge byer og knytte landsdeler sammen. 

Også i dag fraktes enorme mengder gods langs kysten, men det kunne vært langt mer. Vi bygger stadig nye motorveier til titalls milliarder, mens kystinfrastrukturen får smuler. Det er som å eie verdens sikreste vei, og la den gro igjen.

Hva skjer neste gang det kommer et ekstremvær – eller noe verre? Hva skjer om vi samtidig havner i en sikkerhetspolitisk krise der vei og bane blir mål for sabotasje? Enn så lenge må vi betale prisen for politisk kortsiktighet – i form av kø på veiene eller stengt jernbane. Da er det på tide å endre kurs, og slutte å se på sjøtransport som et nostalgisk sidespor.

Vi står overfor et strategisk veivalg. Skal vi fortsette å lappe på et sårbart transportsystem på land, eller skal vi endelig investere i den mest robuste, klimavennlige og naturlige godskorridoren vi har? Svaret burde være åpenbart. 

Det må opprettes nasjonale godskorridorer til sjøs, med moderne terminaler og forutsigbare ruter. For å nå våre mål må vi aktivt gi næringslivet insentiver til å flytte gods fra vei til sjø, og samtidig satse tungt på grønn skipsfart som en del av vår beredskap. 

La oss endelig integrere sjøtransport i beredskapsplanene for krise og krig. Fra vei til sjø, og samtidig satse tungt på grønn skipsfart som en del av vår beredskap. La oss endelig integrere sjøtransport i beredskapsplanene for krise og krig.