Ved Roret 6/08

Ikke siden krigen har “the establishment” ved et årsskifte vært belemret med større bekymringer og mindre optimisme – samt en tapt tro på et godt nytt år – enn nu ved årsskiftet 2008/09. Og dem som håper på at Mr. Obama skal tørne alt til glede og velstand igjen…….

Ikke siden krigen har “the establishment” ved et årsskifte vært belemret med større bekymringer og mindre optimisme – samt en tapt tro på et godt nytt år – enn nu ved årsskiftet 2008/09. Og dem som håper på at Mr. Obama skal tørne alt til glede og velstand igjen, vil nok fortsatt slite med bekymringer. For selv et nytt regime i Januar vil virkelig få noget at bryne seg på i forsøket på at få – om ikke lenger verdens mektigste – men foreløpig militært sterkeste nasjon på beina igjen – med de globale innvirkninger dette vil kunne avstedkomme.

Men for tiden er det meget at gremmes over worldwide, en økende muslifisering av Europa, terror-tumulter i Pakistan og Indien (i sistnevnte er muslimske terrorister i skrivende stund engasjert i sin yndlingsbeskjeftigelse med at drepe uskyldige mennesker i store antall), krigstilstand i Afghanistan og Irak, borgerkrig i Kongo – mens Zimbabwe er på vei at forsvinne i et sort hull, uroligheter i deler av Syd-Amerika – for ikke at snakke om den akselererende, muslimske piratvirksomheten i øst-afrikanske farvann. Her hjemme er kampen foran valget til høsten i god gjenge, men det vil her føre for langt at bevege seg inn på de mange klovnerier man i den forbindelse er vitne til fra de enfoldige og vegelsinnede personasjene i dårekisten på Løvebakken – eller i “narrenes skib”, kvartalet, om man vil.

Dog, leserne av min beskjedne spalte har sannsynligvis registrert at jeg med jevne mellomrom har fokusert på en lang tids degenerering av ordensmakten, just takket være klanen i dårekisten. Og dagens tilstand innen etaten taler vel for seg selv, bl.a har man ikke mannskaber nok til at løse selv de enkleste oppgaver – og minst av alt at føre kontroll over de horder av muslimske og andre tilreisende, som lett og elegant, uten spørsmål entrer riket – for så i dølgsmål slå seg til blant befolkningen – før de senere genererer den uro og kriminalitet – man før det lovpriste, påståtte lykkelige flerkulturelle samfunnet, var så fri for – og lykkelig uvitende om.

Men Idi Amin ville det annerledes da han i sin tid lempet muslimene på dør, og da – som nu – slukte enfoldige norske partivalgte både åtet og søkket. Det hevdes at ca. 18.000 lugubre personer som har kommet seg ubemerket og uregistrert inn i riket, befinner seg rundt omkring i landet uten at angjeldende myndigheter har idé om det. Sett på bakgrunn av den muslimske, internasjonale terrortrusselen er dette totalt uakseptabelt, noget som tydelig indikerer at den enfoldige bestyrer Jens – og le petit advokat Storberget befinner seg – om ikke i fugleverden – så i en helt annen dimensjon enn virkeligheten.

Som et videre ledd i sosialistenes avkristning – og muslifisering av vårt land, blir Hijab nu hodeplagg for kvinnelige bærere av den norske politiuniformen. For at foreløpig balansere for dette gies det nå adgang for de partivalgte at iføre seg nisselue både i tjenesten – ved festlige anledninger – og til bruk privat. I den forbindelse kan nevnes at både n’Jens, fru Halvorsen, le petit advokat Storberget og kvinnen Killengreen i langt tid har båret imaginære, godt nedover øynene trukket, nisseluer – med dagens situasjon som et tydelig resultat.

Hva nu ??
I innledningen til “Ved Roret” i Skipsrevyens nr. 1/2008, kunne mine lesere bl.a. finne følgende: “Ting tyder på at den gyldne pendelen nu er i ferd med at slå tilbake. Slutten på 2007 og årsskiftet gav i så måte flere bekymringsfulle indikasjoner på dette. I skrivende stund raser børsene i verden faretruende, Oslo Børs mest, og………

…….Betegnelsen børskrakk fremkommer oftere og oftere, og skulle i verste fall USA’s økonomi komme i virkelig trouble, bl.a ved at chinckene (og Japsen) stopper den livgivende kreditten som Statene er så avhengig av, kan det bli traurige tider. For som jeg antydet i “Ved Roret for just et år siden (nr. 1/2007), Ingen trær vokser inn i himmelen, og i kulissene kan spøke en verdensomspennende arbeidsledighet, i alle fall hva angår anstendig virksomhet”.

Men allehånde urovekkende og empiriske indikasjoner til tross, fortsatte investorer og spekulanter, lik håbrandungen i sin grådighet – drevet av drømmen om El Dorado, ufortrødent, som “Titanic, mot katastrofen.

Og i høst ble man altså vitne til nok et mislykket forsøk på at gripe Gud i foten, for som på forhånd så klart forutsett, sprakk boblen. Og grådighetens pris skulle vise seg at bli skjebnesvanger høy, med børskrakk og en verdensomspennende finanskrise i kjølvannet. Resesjon er ordet som på tampen av 2008 betegner tilstanden i mer enn 30 industriland. Og i følge påstander fra de evinnelige, tåpelig synserne, skyldes denne globale krisen, – som kun er i sin spede begynnelse, og som vi på langt nær aner konsekvensene av, – demokratene i USA og eks-presiden Clinton’s parole om bolig til alle – samt den politikk som føres av Fremskrittspartiet i Norge ???

Dog er del tragiske konsekvenser allerede åpenbare, bygningsbransjen og boligmarkedet er gått til helvete, – og deler av fraktmarkedet, spesielt for de store bulkskipene – ligger dårlig an. Ved inngangen til Oktober hadde norske redere i ordre og under bygging ca. 500 enheter, hvorav ca. 170 i Norge, med stort og smått. Nu antaes det at mer enn en tredjedel aldri vil bli levert. Dertil har man allerede registrert at de første konkursene har rammet verftsindustrien. Og da alarmklokkene efterhånden begynte at ringe illevarslende – ble også den enfoldige Jens og den forunderlige rariteten Sylvia fra Hedmarken nærmest tvunget til at se alvoret i situasjonen, og mens de simulerte åndsfrisk, forkynte de ultimo November, med stor patos, at de statlige garantirammene, både for GIEK og Eksportfinans skulle økes betraktelig (mer enn dobles). Dette førte til at den norske verftsindustrien avec midlertidig kunne puste lettet ut hva angår eventuelle fremtidige kontraktsmuligheter – og beskjeftigelsen forbundet derved.

Uten at den aktuelle finanskrisen har sammenheng med Hurtigrutens fortryteligheter, disse har nok mer sammenheng med grådighet og uforstand, som bl.a. har ført til opphør av daglige seilinger, er det i den forbindelse positivt at observere at “konsernledelsen” har tatt rådet i forrige “Ved Roret” til inntekt og lar nu som foreslått, just halvparten (ca. 200) av dem i administrasjonen på land ansatte – avmønstre.

Som en følge av høstens globale finanskrise ble faktisk konkursspøkelset Island til del, og en tid var det en smule forstemmende at observere hvorledes vår bestyrer (for verdens rikeste land) vred seg som en ål for at ikke umiddelbart initiere helt nødvendig økonomisk hjelp til våre kjære brødre vest i havet, som i mellomtiden opplevet stor misnøye og rabiate tumulter. Dog, medio November hadde alvoret gått opp både for de øvrige nordiske landene og IMF (det internasjonale pengefondet), som ble enige om at i første omgang forstrekke Island med et langsiktig lån på
til sammen 32 milliarder NOK, hvorav 17 fra de nordiske landene (nær 4 fra Norge).

Krigseilerne
“Det er pinadø første gangen jeg har felt en tåre under arbeid med filming”. I presentasjonen av sin nye film, utbrøt filmskaperen Eilert Munch Lund just disse ord, og bakgrunnen var et kåseri fremført av krigseileren Ragnvald Hommen under et av Edvard Pettersen-arrangerte sjømannscruise, det til Hamburg i 2005. Hommen’s kåseri var også, i følge Mr. Lund, grunnen til at idéen og grunnlaget for en film om krigsseilerne og deres skjebne ble skapt.

Eilert Munch Lund er en avskygging av det avdøde bergensrederiet Eilert Lund, og det kan nevens at min tjenestetid i et av det rederiets skiber, sees tilbake på med blandede følelser. I stedet for at fortsette i reder-næringen har Mr. Lund satset på søke at gjenopprette allmuens oppmerksomhet og interesse for den norske sjømannsstand, noget han hittil har lykkes bra med. Han har i den anledning etablert selskapet Sjøfartsfilm A/S, med familiens gamle rederiflagget som logo.

Vi er ikke så mange – og unge Munch Lund er blant de få som fortsatt er opptatt av at anskuelig gjøre norsk sjøfart’s betydning og norske sjøfolk’s innsats, for den ellers, dagens selvopptatte grå masse. I prosjektet “Vår Maritime Kulturarv” søker han ved hjelp av dokumentarfilmer at gjøre just det. Og i fjor hadde jeg fornøyelsen av at være til stede på Bergens-premieren på den første filmen i hans dokumentarserie, med tittelen “Norske Sjøfolk”. Til prosjektet “Vår Maritime Kulturarv” har Mr. Munch Lund funnet nåde og har bred støtte i en rekke maritime organisasjoner og stiftelser – samt dertil i en lang rekke mindre foretak innen det maritime gebet.

Den 30. Oktober hadde film nr. 2 i serien, “Krigsseilerne – med æren i behold” premiere i Oslo Sjømannsforening, i nærvær av bl.a. HM Kong Harald V. Dette muligens som et plaster på såret, etter at HM i de senere år har utelatt at nevne våre sjøfolk i sine nyttårstaler. Dog, for oss sjøfolk – både den forrige og også min egen generasjon har Kongehuset stått meget høyt. Det kan således nevnes at i forbindelse med våre årlige generalforsamlinger i Bergens Skipperforening, avsendes et hilsningstelegram til HM Kongen – som besvares prompte – og dertil utbringes under den påfølgende middagen, aller først, “Hans Majestet Kongens skål”.

I filmen fremkommer det også at HM Kong Haakon var den eneste av Norges øvrighet ute under krigen – som viste stor interesse for – og jevnlig besøkte krigsseilerne om bord i skibene under land. Representantene for eksilregjeringen (sk. Londonregjeringen) og bureaukratene gav seg jamt fanden i dem som med livet som innsats besørget underbringelsen for denne rotterasen, på land i sitt relativt trygge og behagelige eksil. Nu vel, dette ble nok en liten digresjon.

Lørdag den 1. November var det Bergens-premiere på “Krigsseilerne – med æren i behold” på Bergens Sjøfartsmuseum, hvor jeg sammen med et 30-talls innbudte venner og bekjente av Mr. Munch Lund hadde fornøyelsen av at være tilstede. Og om kongen manglet her, var en æresgjest av tilnærmet “storhet“, nemlig krigsseileren, chiefen Ragnvald Hommen tilstede blandt oss.

Filmen
er bygget opp omkring et vell av, i alle fall for min generasjon, velkjente dokumentaropptak, stort sett fra slaget om Atlanterhavet – komplettert med en rekke nye innslag, spesielt gjelder dette intervjuer med et par av de få gjenlevende krigsseilerne, herrene Ingvald Wahl og Gunnar Knudsen, samt med en krigsseilerenke’s datter.

Filmen fremstår som et helt probat middel for at trekke frem for dagens generasjoner og mer eller mindre bevisstløse allmue – våre krigsseilere’s innsats og ikke minst den skjebne – og den svindel de ble til del fra norske myndigheter da de kom hjem etter krigen var slutt, hjem til det landet de der ute på skibene med livet som innsats hadde kjempet for i fem lange år, hjem til en behandling som ansees som den største slaureskab og skamplett i vårt lands historie.

For det skulle vise seg at det ikke var “the Cruel Sea” samt aksemaktenes ubåter, overflatefartøyer og angrepfly som hadde vært krigsseilernes største utfordring, nei den reelle fienden skulle man møte da man kom hjem – i form av mentalt forstyrrede politikere og bureaukrater som kunne gi dem større påkjenninger enn selv dem man hadde gjennomlevet etter døgn i livbåten eller flytende på havet i livbeltet sitt.

Og det er etter mitt syn dette som er hovedbudskapet til dagens generasjoner, den behandling disse sjøens adelsmenn fikk av sine landsmenn da de kom hjem, hvor de bl.a. ble snytt for sine tilgodehavender i Nortraships-fondet – og dertil, i mange tilfeller ble behandlet som utskudd og parier. Og det er dette det handler om, takken de fikk for sin innsats som bl.a. finansierte og opprettholdt våre militære styrker i alliert tjeneste – og dertil gjenoppbyggingen av landet og den tapte koffardiflåten (og fra 1947/48 godt hjulpet av Marshall-hjelpen). For mens “gutta på skauen” og dem som hadde øvet på lekekrig i Sverige ble hyllet med store ovasjoner, ble de egentlige heltene, våre krigsseilere mer eller mindre støtt ut i mørke. Dog, den eneste trøsten i dette bildet er at dersom det er hold i vår barnelærdom, så befinner samtlige ansvarlige for den skammens behandling norske krigseilerne ble gjenstand for etter at de kom hjem, seg nu nede på et særdeles varmt, glødende – og for dem spesielt velfortjent sted. Men også tidligere representanter av Rotterasen fornektet seg ikke, etter Første Verdenskrig ble norske sjøfolks krigsrisiko-tillegg – også kalt “Kølafondet”, som skulle utbetales etter krigens slutt – tillike konfiskert av myndighetene. Fy flate f…. !!

Det er et faktum at under slaget om Atlanterhavet ble 40 % av forsyningene fra USA/Canada til Storbritannia fremført av våre krisseilere, om bord i norske koffardiskiber – under norsk flagg. Og hadde det ikke vært for denne innsatsen, hadde kanskje hakekorsflagget fortsatt vaiet over stortingsbygningen – eller muligens hammeren og sigden.

“Krigsseilerne – med æren i behold” har en varighet på ca. en time og innledes med en kort innføring i sjøkrigens historikk – fra de eldste tider og frem til i dag, fremført av bestyrer Atle Thowsen ved Bergens Sjøfartsmuseum, for øvrig sønn av min ærede, nu på Den Gyldne Ø seg befinnende, kollega, sjøkaptein Kaare Thowsen. De øvrige kommentarene i filmen ble bl.a. lest av mørejarlen Totto Osvold og Mr. Munch Lund selv. Etter filmen holdt nestoren Ragnvald Hommen et følelsesladet inn
legg om den skammens behandling også krigsseilerenkene ble utsatt for av myndighetene, bl.a. ble de behovsprøvet i forbindelse med at de måtte søke om utbetaling av sine lovbestemte og rettsmessige enkepensjoner. Det kan nevnes at på initiativ fra – og en lang kamp av Ragnvald Hommen – godt sekundert av kontreadmiral Egil Jørgen Eikanger, vil det på Nordnes i Bergen omsider bli reist et monument over “Krigsmoderen” den 8. Mai 2009.

Filmen “Krigsseilerne – med Æren i behold”, bør etter min mening inngå som lovbestemt pensum ved alle utklekningsanstalter for vordende opplæringspersonell – og dertil burde den inngå som fast innslag i undervisningen på ungdomstrinnet i skolene, for således anskueliggjøre for de oppvoksende generasjoner at nasjonen, dagens Norge, ikke kom rekende på en fjøl – den kostet en høy pris – en pris som aldri ble verdsatt godt nok.

Ulm. “Bamse”
All knowledge,
the totality of all questions and answers
is contained in the dog.
Franz Kafka

Når jeg nu er inne på Krigsseilere – som også omfatter dem som tjenestegjorde under splittflagget, vil jeg benytte anledningen til en liten epistel om en meget spesiell sådan, nemlig Ulm. (Utskrevet ledende menig) “ Bamse” om bord i minesveiperen KNM “Thorodd”. Min store interesse og forsvar for dyr’s og vingede skarer‘s velferd, – noget som jeg ved flere anledninger har gitt uttrykk for i “Ved Roret”, – tør være velkjent. Og fra en god venn og tidligere skipskamerat, radiooffiser Agnar Larsen, fikk jeg nylig i gave en engelsk, nettopp utkommet bok med tittel “Sea Dog Bamse – World War II Canine Hero”.

Første gangen jeg hørte historien om skipshunden “Bamse” var i 1953 da jeg seilte sammen med en matros som hadde vært i Marinen både i Skottland og på Shetland på MTB-ene under krigen. Men kanskje ikke så uventet var denne legendariske hunden bedre kjent i England enn her hjemme – hvor den grå massen har et ganske så ambivalent forhold til dyr (og ikke minst skipshunder). Da vi i 1955, som første utenlandske – og sivile (koffardi) skib, etter Bergenskes passasjerliner M/S “Venus”s havari på reden i Plymouth, ble tatt inn i en av de store dokkene ved marinebasen og -verftet Davenport, ble vi under et to ukers opphold godt kjent med både arbeidere og gaster – og ikke minst i muntre aftentimer på pubene “The Long Bar” og “The Antilope” i Union Street. Og besynderlig nok kom praten også inn på den legendariske St. Bernhards-hunden fra Magerøen på Vest-Finnmarken, når innsatsen til våre allierte Navy’er var temaet, den gang 10 år etter krigens slutt.

“Sea Dog Bamse – World War II Canine Hero”
er ført i pennen av de skotske herrene Angus Whitson, advokat og litterat – og Andrew Orr, tidligere militærlege og initiativtager til The Montrose Heritage Trust – og dertil styreformann i The Montrose Bamse Project.

I innledningen til boken heter det bl.a. “In more recent military history, the events of World War II are peppered with tales of dogs and other animals that behaved with great heroism and inspired the men of the units to which they were attached. This story is about perhaps the most remarkable of all these wartime animals, a fighting sea dog and a ship’s mascot who not only served and inspired his fellov crew members, but was renown across Europe and beyond as a patriotic symbol of loyalty and freedom”.

“Bamse, known as ’the largest dog of all the Allied Forces’ was a friendly giant, over six feet tall when he stod upright on his hind legs, and with a hefty build and muscles indicative of his 100-kilogram frame. Wearing his sailor’s cap emblazoned its Kongelige Norske Marine ribbon, he was instantly recognisable as the gentle Viking who had, with his king, escaped by sea from German-occupied Norway in 1940, and was engaged in fighting for the liberation of his country.”

“As it was, he took his place in the roll-call of conspicuously brave animals who repaid their human masters’ trust with selfless loyalty. Bamse went to war with his master Erling Hafto, who commanded the Royal Norwegian Navy Ship KNM Thorodd during minesweeping patrols protecting the Atlantic and North Sea convoys in World War II.”

St. Bernhards-hunden “Bamse, født i 1937, tilhørte skipper og fører av steamhvalfanger “Thorodd” av Honningsvåg, Erling Hafto. Den 7. Juni 1940, etter at kampene i Nordnorge var bragt til opphør, forlot “Thorodd” med Bamse om bord, sammen med en del andre norske fartøyer, Tromsø og satte kursen sydvestover, hvor hun ankom Lerwick på Shetland den 12. Juni. Senere fortsatte fartøyet til Port Edgar/Rosyte ved Firth of Forth, hvor det ble utrustet som minesveiper. Erling Hafto ble innrullert i Marinen og med løytnants grad gitt kommandoen over fartøyet – med skibshund og norsk besetning. KNM “Thorodd” hadde stort sett basehavn i Montrose.

Bamse var forgudet både av sine skibskamerater og av innbyggerne i Montrose, og han var velkjent i byens havnekvarter og på pubene dersteds. Dertil hadde han sitt eget buss-kort og reiste ofte alene. Det ble således skipshundens lodd – ofte at hente sine skipskamerater på de forskjellige etablissementer, dersom det plutselig kom seilings-ordre.

Og i sjøen sto han last og brast med den øvrige besetningen under de farlige sveipe-operasjoner, som kunne bli ganske traurige langs den væreharde skotske østkysten, mellom Kinnard Head og St. Abbs Head. Og under ”klart skib”, hadde Ulm “Bamse” med sin egen hjelm på hodet, fast post ved forre kanon på bakken.

Men “Bamse” skulle ikke få oppleve freden, og da han døde under landlov i Montrose den 24. Juli 1944, ble han under militær honnør gravlagt på nordbredden ved utløpet av River South Esk, med hodet vendt østover mot hjemlandet.

I likhet med øvrige krigsseilere, ble heller ikke Bamse den store oppmerksomheten til del av de norske myndighetene og allmuen etter krigen, mens forholdet var langt det motsatte på andre siden av Nordsjøen, hvor Ulm. Bamse levet videre i befolkningens bevissthet. For nogen år tilbake ble det tatt initiativ til et monument for at ære denne legendariske sjøhunden på en måte han virkelig fortjente, og primus motor for dette prosjektet, the Montrose Bamse Project, var norske Johan Campell Andersen med aner fra den skotske Campell-klanen.

Og i løpet av en treårs-periode koordinerte Mr. Campell Andersen innsamlingen av mer enn 300.000 NOK, bl.a. fra Kavli-fondet i Bergen, Den Kongelige Norske Marine, det skotske folk, og Montrose Port Autorities. Stiftelsen Seilskibet Staatsraad Lehmkuhl var også inne i dette bildet for at promotere Bamse-prosjektet. Og en vakker dag i Juli 2005, under et stort media-oppbud, kom den stolte barken glidende inn på Montrose’s red, førende et enormt banner med Bamse-prosjektets logo (Bamse’s ansikt og den tids marinecaps med båndet Kongelige Norske Marine på hodet, innrammet av en livbøye med teksten Bamse – 1937 – 1944) – og
ordene

“Remember Bamse, Heroic and Clever
Scotland and Norway are Friends Forever”

fra rånokken.
Dette var med på at enormt forsterke den allerede omfattende interessen for Bamse-prosjektet i Skottland.

For de innsamlede pengene ble der anlagt en – av Grampion-granittheller – minneplass ved Wharf Street langs nordbredden av River South Esk, like nedenfor Bamse’s favoritt-puber, nuværende New Bridge Inn og South Esk Inn. På en sokkel på plassen ble det så satt opp en statue av Ulm. Bamse iført sin caps, med hodet løftet babord over ut mot havet. Monumentet ble avduket den 17. Oktober det Herrens år 2006. Avdukingen ble foretatt av HRH Prince Andrew, Duke of York, i nærvær av bl.a Norges Ambassadør til Scotland, høyt dekorerte krigsveteraner fra Norge og Storbritannia samt representanter for den norske Marine – og dertil en rekke av Montrose’s borgere og byens barn med norske og skotske flagg. Som til stede må spesielt nevnes Vigdis Hafto, datter av Erling Hafto, som vokste opp sammen med den jevnaldrende Bamse i nærmere tre år. For øvrig foretok både hun og broren Gunnar-Helge en pilegrimsreise til Bamse’s grav allerede i 1947.

Den anlagte plassen rundt – og monumentet over Ulm. Bamse er under beskyttelse av The Montrose Heritage Trust – som også forestår stell og vedlikehold av samme.

Boken om Sea Dog Bamse er tilgjengelig hos Barlinn Ltd, West Newington House, 10 Newington Road, Edinburgh EH9 IQS, Scotland.

“Den Yndige”
Så går det unna, og nu har også Helga fra Vester-Tana for alvor slengt seg med i valgkampen – og i følge tam-tam-trommene er hun en av disse dager på Fedje for en pep-talk med øens innbyggere vedrørende skjebnen til vraket av U 864 og hennes kvikksølvlast. Som kjent fremkom KV-direktrisen Kjersti Slotsvik (eks. Statens Veivesen) etter lang tids hekking til at den anbefalte løsningen for U 864 blir at dekke over de to vrakdelene og området rundt dem. Dertil betraktes vraket som krigsgrav.

Kostnadene for tildekking er anslått til 250-300 mill NOK – mens en eventuell heving er beregnet til at kunne koste rundt én mrd. Dog har den Yndige hevdet at det ikke skal stå på penger i denne saken – og den beste løsningen bør således velges. Og derom er både folket på Fedje – og kystbefolkningen helt enig, vraket av U 864 og lasten må heves og fjernes.

Nogen dager før den Yndige’s besøk befant seg NK Lysbakken fra 5.kolonnisten SV på Fedje for at fyre opp under dette kravet. Uansett SV som opponerer mot alt og alle, så synes alternativet om heving for de aller fleste som det beste – spesielt sett i evighetens perspektiv. Heving er jo fullt mulig bare man vil betale prisen. Enkelte henviser i den forbindelse til den vellykkede hevingen av den russiske ubåten “Kursk”. Dette blir dog en skål for seg, for selv om “Kursk” hadde blåst av seg baugen, var fartøyet i ett stykke, og ubåten hadde ei heller gravet seg ned i sand og dynd på bunnen. Men at få opp de to delene av U 864 burde ikke by på problemer, spørsmålet er vel heller hvor meget av kvikksølvlasten som vil følge med – og om Helga vil betale det det vil koste. Og skulle ikke hele lasten følge med til overflaten, vil man kunne søke etter resten ved hjelp av dertil egnede remedier. Selv om dette vil kunne ta nogen tid, vil Fedjefolkets bekymring vedrørende vraket av U 864 og lasten efterhånden forsvinne, mens andre alltid vil lure i vannskorpen, Fedje ligger jo midt i landets farligste og mest trafikkerte skibsled.

Ved denne anledning vil jeg minne om Helga’s fabelaktige roøvelser tidligere i år – og hennes reise til Hasvik og hennes ned-doping av innbyggerne på Sørøya, hvor hun lovet at vraket av den russiske krysseren “Murmansk” skulle fjernes snarest mulig. I den forbindelse uttalte den Yndige, “Selv om det ikke er dokumentert at vraket utgjør en helserisiko, må vi ta på alvor den uro og usikkerhet befolkningen føler i forhold til dette”“Keep them happy” heter det – og dett var dett. Senere har det skjedd just ingenting – verken prising eller konsekvensanalyser vedrørende den lovede fjerningen av vraket har sett dagens lys. Som kjent for de fleste var den utrangerte russiske krysseren “Murmansk” i desember 1994 under slep utenfor kysten av Finnmarken, for levering til en oversjøisk skraphandler, da uvær i Norskehavet gjorde at mannskabet på taubåten tok skrekken og lot gå sleperen. Julaften drev derav krysseren i land på Sørøya, kantret styrbord over og la seg godt til rette i fjæresteinene ved Sørvær, helt ytterst, nordvest på øen.

Den gang tok man faktisk problemet på alvor – og allerede året etter hadde sildestryperen Farstad hos Ødegaard fått vraket på rett kjøl og klart for sjøsetting igjen. Men i dårekisten i hovedstaden ble man plutselig belemret med anfektelser – vraket av krysseren lå jo langt utenfor allfarvei, langt nord på Finnmarken – så hvorfor bruke midler til forhaling av et vrak som etter de partivalgtes syn var til så ubetydelig sjenanse ? Således ble hele prosjektet seponert, og krysseren, da i up-right posistion satte seg vakkert på bunnen igjen med hoveddekket en smule over flomålet. Men nu er det altså dette med valgkamp da !!, og den Yndige fossror igjen for at søke at redde taburetten sin.

“Oslofjorden den er…
det sted jeg har kjær”, het det i en gammel sviske som vel de færreste av dagens generasjoner har hørt, men nu vel. En erle morgenstund lød det unisone hyl og skrik fra innbyggerne på Fagerstrand på vestsiden av Nesodd-landet i indre Oslofjord. Grunnen var at de våknet opp og observerte en ca. 90 m lang cement-carrier stående godt opp på beachen nedenfor husene sine.

Skibet, M/S “Crete Cement”, Bergens-eid – og Bahams-registrert, naturligvis med utenlandsk besetning, hadde vært underveis innover til Slemmestad – og hadde hatt grunnberøring ved manglende passering av en øy i leden, med bunnhavarier som følge. For at skibet ikke skulle synke i leden, besluttet den russiske skipperen at landsette det. Og som tenkt – så gjort, babord over og inn på det mest velegnede og laglig tilliggende stedet bar det, og opp på den etter sigende fineste badestranden i hele Oslofjorden – Fagerstrand.

Med en last på 5000 tonn cement – og ca. 1500 tonn bunkers la skibet seg vakkert over til styrbord – og med poopen under vann og baugen høyt hevet, slo “Crete Cement” seg trygt til ro på bunnen. Å jøye for en oppegange dette udramatiske havariet avstedkom. KV’s “havarivernsjef”, sheriffen dersteds – og rederiets representant kom til stadighet på luften, og oljelenser ble lagt ut rundt skibet, dog uten at disse helt klarte at holde på de helt marginale mengder olje som lekket ut, selv i den stille Oslofjord. (Hvorfor brukte de ikke Zugol ?)

Derav ble det i ettertid besluttet at nok en gang utvikle nytt og bedre lenseutstyr. Etter en ukes tid med fintenking og forberedelser begynte man at lense skibet for oljen om bord, samtidig som det ble besluttet at heve skibet så s
nart som mulig, et Murmansk-monument vil man slett ikke ha i hovedstadens nærfarvann. Og det er tydelig at en viss mann passer sine, for hadde “Crete Cement” sunket og fått vanninntrengning i lastetankene, kunne bergingen ha blitt en munter affære.

En betenkning

Når disse avsluttende linjer skrives er man kommet inn i den søte advents-tid – og fra fjord og fjære – fra fjell og dypen dal – lyder parolen, “Kjøp gaver, kjøp mer gaver, kjøp masse gaver til jul !!”. Julen’s opprinnelige glade budskap tildekkes nu av et glemselens slør – takket være den servilitet forsamlingen i dårekisten har utvist overfor de fremmedkulturelle horder. Ja, selv “korset” i nasjonalflagget sies at falle mange av dette krapylet tungt for brystet. Og denne triste utviklingen skyldes i dag ikke minst Kongepuddelen (AP), som dog nylig måtte utnevne en ny biskop etter Kirkens ønske – og dertil den forunderlige Moonface Solhjell (SV) med sitt avkristningsprogram for skolene.

I en nu forgangen tid var det der ute på skibene alltid en viss forventning frem til julen, og det hadde ingenting med gaver at gjøre, men den høytid som julen fremsto som for våre generasjoner. Julaften samlet vi oss på midtskibet – i salongen – eller i spisesalen. Og før julemiddagen leste skipperen Juleevangeliet – og i due time ble det også min tur til at forestå den delen av høytiden. Dertil ble det gjerne avsunget en julesalme eller to. Men det var som sagt i en forgangen tid – som for undertegnede og mange med meg er både vemodig og vakkert at minnes. Og kanskje gjorde den tids høytids-feiring der ute på skibene – så vel som hjemme – oss langt rikere enn dagens gavebefengte, overfladiske julekalas, uten mental vederkvegelse.

Nu vel, selv om skyene i horisonten er mørkere enn på lenge – og fremtidsutsiktene for mange synes noget dystre, vil jeg tradisjonen tro benytte anledningen til at ønske leserne av min beskjedne spalte alt vel i det nye år, 2009.

Bon Voyage !!
Windy Hill – Gravdal
Primo Desember 2008
DEL