Ved Roret 6/07

Primo November, natten mellom den 8. og 9., fikk Vestlandet besøk av årets første vinterstorm som av praktiske grunner var gitt navnet Andrea. Klok av skade og erfaringer fra tidligere års arrige vinterstormer var årets uvær forespeilet og varslet bort i en uke på forhånd, og av mange adekvate forholdsregler ble tatt.

Primo November, natten mellom den 8. og 9., fikk Vestlandet besøk av årets første vinterstorm som av praktiske grunner var gitt navnet Andrea. Klok av skade og erfaringer fra tidligere års arrige vinterstormer var årets uvær forespeilet og varslet bort i en uke på forhånd, og av mange adekvate forholdsregler ble tatt. Vår tids passasjerskiber i rutefart til oversjøiske destinasjoner er særdeles lite velegnet for uvær, både i Nordsjøen og i Skagerrak. Derav ble DFDS’ “Queen of Scandinavia” sin avgang fra Bergen til Tyne på formiddagen den 8. kansellert og skibet ble i stedet stormfortøyet ved Jekteviksterminalen i påvente bedre tider. Samme skjebne ble Fjord Line’s avgang til Hanstholm med M/S “Atlantic Traveller” til del, og av alle ting, avgangen for nordgående, Hurtigrutens flaggskip “Midnatsol”, ble utsatt fra om aftenen kl. 2230 til kl. 0830 dagen derpå, høyst oppsiktsvekkende. Og om bord i Color Line’s svære slåk, “Prinsesse Ragnhild”, en route fra Hirtshals til Bergen, besluttet man at søke nødhavn i Kristiansand S i stedet for at stampe seg nordvestover i henhold til schedullen.

Nogen dager etter at “Andrea” hadde passert og noget redusert fortsatt til våre østlige provinser og videre til Sverige, var Nordsjøen fortsatt belemret med urolig vær, med sterke vinder og høy sjø. Og nu var det færøyingens stolthet, bil-/passasjerfergen “Norröna” som ble rammet av fortryteligheter. Just tilbake i fart igjen etter verkstedsopphold, fikk skibet, en route fra Bergen til Reykjavik via hjembyen Torshavn, “black-out”, med enorm slingring som følge (når ikke er underveis gir stabbene ingen effekt). På bildekket veltet en trailer og forårsaket etter sigende total loss på åtte biler, mens et 70-tall andre kjøretøyer ble utsatt for større eller mindre havarier. De ca. 250 passasjerene og skibets besetning slapp med en smule ubehag. Etter at man fikk det at svive og gå igjen, måtte skibet i første omgang søke nødhavn i Lerwick på Shetland, før skibet kunne fortsette til Torshavn. Den videre reisen til Reykjavik ble kansellert. Ja, ja, tidene har tydeligvis forandret seg.

I hine hårde dager i Englandsruten, Bergen-Newcastle, hendte det mer enn én gang at vi om vinteren, på utgående om Stavanger, satte sydvestover i full storm via Håbåen eller rundt Revet. Passasjerene som ikke ville være med, fikk anledning til at gå på land, og de øvrige ble rådet til at ta seg et godt glass brennevin – eller to – og deretter gå rett til køys. Og med blendingslemmer påsatt forkanten og på hoveddekk, samt stormdørene tilskrudd utenpå teakdørene sammesteds, bar det til havs i uværet, o´hoi, those were the days all right. Den stolte dronningen beskjeftiget seg lite med stamping, hun skar rett igjennom sjøene i stedet. Derav ble svineryggen og fundamentet for hytten på fordekket kraftig forsterket allerede i hennes tidlige leveår. Men dette var i en uforglemmelig, gylden, forgangen tid.

Og dem av de gjenværende passasjerene, som fortsatt klorte seg fast i stolene i salongen i forkant måtte holde godt på glassene, mens den evige, flagmetiske barkeeper Helland hadde alt under kontroll, i akterkanten av i baren. Og la meg legge til, ingen – og det er mange av mine bekjentskaber, som aldri har sett barkeeper Helland, noensinne vist tegn til et eneste smil. Og når jeg nå nok en gang er inne på nostalgien vedrørende Bergenske, som må absolutt det motsatte kunne sies om barkeeperen akterut, for øvrig far til Jerusalem-Larsen.

Hva angår foran nevnte Color Line’s linje mellom Bergen og Hirtshals (via Stavanger) med bil-/passasjerfergen “Prinsesse Ragnhild”, så vil denne bli nedlagt fra årsskiftet. I følge tam-tam-trommene, skyldes denne avgjørelsen for meget urolig vær cross Skagerrak – og dertil den spesielle bergenske NOx-avgiften, initiert av den samme byrådinnen – som senere i denne, min beskjedne spalte, er omtalt som fru Vielgeschrei. Forunderlig nok har man i hovedstaden et mer pragmatiskt syn på NOx-avgiften for rutegående skiber, og “Prinsesse Ragnhild” settes derav i fart mellom Oslo og Danmark, etter at rederiet har solgt sin “Color Fantasy” til en god pris. Og dertil er jo Oslofjorden og Kattegat for smult farvann at regne.

Bergens-selskapet Fjord Line som etablerte – og var enerådende på Danmarksruten fra Bergen frem til Color Line limte seg innpå, ser ingen grunn til at beklage at konkurrenten bakket ut igjen. Fjord Line som i den senere tid har opprettholdt ruten mellom Bergen og Hanstholm (via Haugesund og Egersund) med den innleide dansken “Atlantic Traveller” (eks. norske M/S “Bergen”), overtok 27. November skibet fra de danske eiere. I løpet av Januar vil det gjennomgå en omfattende oppgradering, før det, med nytt navn, settes inn igjen i ruten, dog fortsatt under dansk flagg – av pekuniære hensyn. De Bangkok-residerende brødrene Frode og Ole Teigen, avleggere av BK-Teigen i Egersund (bl.a. “Rasa Sayang” – eks. “Bergensfjord”) sitter på 99% av interessene i Fjord Line, og det forundrer derfor ingen at Fjord Line’s nye adm. direktør, Ingvald Fardal, kommer fra Egersund.

I forbindelse med nok en Color Line-retrett fra Bergen, må dog nevnes at foran nevnte Smyril Line’s “Norrøna”, fortsatt vil være beskjeftiget i farten mellom øyene vest i havet og Hanstholm i Danmark – via Bergen. Men mellom Fjord Line og Smyril Line kan man vel si at en viss romanse og dertil samarbeid nu har pågått i flere år.

Om isens farer
Mens ismassene i Arktis og de nordlige polare farvann minker betenkelig, sies det motsatte at være tilfellet i Antarktis. Nu vel, hvor om allting er, så er, for de kondisjonerte, ekstrem-opplevelser in som aldri før, bl.a. cruises i arktiske og antarktiske farvann – i de respektive “sommersesongene”. Av den grunn har jeg, dog med en relativ beskjeden erfaring, i “Ved Roret” den senere tid, viet en viss oppmerksomhet til seilas og navigering i polare farvann.

“Av det skjebnens finger skriver,
kan intet endres”

Ovenstående sitat (fra “Den flyvende Hollender“) ble igjen aktuelt da nestoren blant de polare cruise-skiber, canadisk-eide, nu Liberia-registrerte M/S “Explorer” med fem svenske toppoffiserer ombord, etter nær 40 år i traden, medio November forliste og sank ved South Orkney Islands, noget nordost for nordspissen av Graham Land i Antarktis.

M/S “Explorer” ex “World Explorer” ex “Society Explorer” ex “Lindblad Explorer” på ca. 2400 BT, og med en største lengde på 72,90 m, ble som ny levert fra et finsk verft i 1969, spesialbygget for fart i is- og polare farvann. Som “Lindblad Explorer” under norsk flagg, ble skibet i en periode ført av min ærede kollega, sjøkaptein Ludvig Gjesdal (jr.), for anledningen utlånt fra BDS. Den gode “Luddaen” satte for øvrig så altfor tidlige kursen mot “Den Gyldne Ø”.

Etter en kanskje litt for hard kontakt med en grow
ler, fikk “Explorer” et mindre hull og en sprekk i huden under vannlinjen på styrbord side av laste-/storesrommet forut. M.a.o. et lite havari, som i utgangspunktet ville være kun “a piece of cake” at reparere. Men skibets dager nok forutbestemt, og etter at en “black out” oppsto – og pumpene stoppet, fikk “Explorer” større og større styrbord slagside. En av polarfartens viktigste erkjennelser er at det er lange distanser til adekvat assistanse når havarier inntreffer.

Skibets 100 passasjerer og besetningen på 54 personer måtte evakueres og ble fordelt på livbåtene og et antall RIBs. Nødsignalene ble oppfanget av det NIS-registrerte, norske cruiseskipet “Nordnorge”, som i norsk sommersesong er beskjeftiget i Hurtigruten. Etter seks timer var “Nordnorge” fremme ved “Explorer” – og samtlige 154 havarister ble plukket opp og viet den største oppmerksomhet. Etter et forbipasserende uroligt vær, ble samtlige fra “Explorer” satt i land ved en chilensk base på King George’s Island i Bransfield-stredet, hvorfra de noget senere ble fløyet opp til det Syd-Amerikanske fastlandet – og videre til sine hjemsteder. Ca. et døgn etter havariet sank “Explorer”. I forbindelse med dette forliset kan nevnes at “Nordnorge”s rolle som redningsskib i Antarktis er en gjentagelse fra fjoråret, da hun måtte plukke opp passasjerene fra kompaniskibet “Nordkapp”, og befordre dem nordover til Syd-Amerikansk havn. Søsterskibet som hadde fått bunnhavari etter at ha vært i kontakt med et rev, ble reparert i Argentina før hjemreise og inntredelse i Hurtigruten igjen.

Om “Kaptein Norge” og hans besetning
Selv om de to første vintermånedene er en traurig tid med mye drittvær – og dertil vår tids forbannelse, årets kommersielle høydepunkt og grådighetens høysang i forkant og omkring julen, denne som er blitt til noget helt annet enn den gledens høytid den egentlig skulle være, – er dog mulighetene for at opprettholde litt av sinnets munterhet så absolutt tilstede, bl.a. ved at observere hendelser og begivenheter som foregår seg om bord i “Narrens skib”. Bestyrer Jens, eller Kaptein Norge som han av enkelte forunderlige personasjer betegnes som, har foretatt et visst mannskapsskifte. Kunnskapsministeren som var på god vei til at totalforlise hele sitt gebet, ble utskiftet med to nye, mens kvinnen Bjørnøy’s miljøverndepartement ble overlatt til den aparte Erik Solheim som nu skal bestyre dette sammen med sin egen bistandsetat underlagt UD og n’Jonas.

Bimboen Bekkemellom, bl.a. initiativtager og fødselshjelper til det herostratisk berømte “Mannsrådet”, fikk også taburetten revet bort under sitt velformede akterspeil, og Barne- og Familieministeriet ble tildelt den fransk-norske statsborgeren fra Vestindien, Manuela Osmundsen, gift med en nordmann og hasteutnevnt til norsk statsborger i forkant av tiltredelsen som Karitas etterfølger. At kvinnen Manuela som utlending tidligere bestyrte UDI og derfra fikk katten pga. påstått manglende kompetanse spiller ingen rolle. For det er tydelig for de fleste at n’Jens sammen med fru Halvorsen nu satser høyt på de tilreisende i et desperat forsøk på at sikre seg tilstrekkelig støtte for at kunne klore seg fast i bestyrerstolen også etter valget i 2009.

At Krekar som en pådømt sikkerhetsrisiko for Norge får vandre fritt omkring og lede sitt terrorist-nett via PC og internett, samt bruke skattebetalernes penger til rettssaker i søkk og kav, i stedet for at sitte i jailen og spikre paller for at yte sitt bidrag til det samfunnet han så gladelig snylter på, er et av mange eksempler på dette. Nok et eksempel er hvorledes han holder sin hånd over de pakistansk-norske drosje-chauffeurene og deres kjempesvindel som forsøkes at ties ihjel. Dertil, at den kristne, norske kirke, en av grunnpillarene ved oppbyggingen av den norske nasjon, tillates gå ad helvete til under hans bestyrelse. Har han i sin narsisme aldri tenkt over det at blant Norges befolkning også finnes andre, ja faktisk et flertall, som ikke omfatter muslimer, homofile og plebeierske radikalere ?

At n’Jens’ ambivalente sinnelag kan skyldes hans barndom, delvis i tidligere Jugoslavien, er ingen unnskyldning for hans fremtreden, av mange ansett som skap-muslimisifistisk. Og når han godt hjulpet av den enfoldige Pølse-Hanssen lar muslimene etablere sitt nye politiske Innvandrerparti under slagordet “Alt for Norge”, våre tre kongers hellige motto, er dette et hån mot hver eneste av oss med tilhørighet til dette kongeriket. Hva effen slags samfunn er det dagens politikere er underveis at skape for våre etterkommere ? Og kanskje begynner det efterhånden at gå opp for mange at en tidligere samarbeidspartner og god turvenninne, nu en detronisert og bitter hevnskrifts-forfatter, som lik rottene glefser til alle kanter når de er trengt opp i et hjørne, treffer spikeren på hodet når hun hevder at n’Jens er “no good” som politiker og, i likhet med himmellosen i sin tid, særdeles uegnet som statsleder.

I skrivende stund har det funnet sted en del uroligheter i det nordlige Afghanistan, og det har slått ned som en bombe blant norske media og plebsen at norske styrker har vært innblandet i kamphandlinger dersteds. Se det hadde nok ingen ventet, deres jobb skulle jo være at dirigere trafikken og dele ut snop til de yndige små. Og fra bevisstløse norske journalister og nyhetsopplesere kom det pinadø skjelvende spørsmål om norske soldater hadde skutt på – og muligens drept talibansoldater, og at dette kunne være grunnen til at en norsk soldat omkom i et, sivilt, upansret kjøretøy som ble rammet av en veibombe. At kalle representanter for norske media for molboer vil rett og slett være en fornærmelse mot beboerne på den danske øen Mols.

Og midt i opp i dette ble den, i forrige “Ved Roret”, omtalte “Forsvarsstudie 07” fremlagt, til sorg for nogen og til glede for andre – samt til forbløffelse for våre NATO-allierte, mens bestyrelsen og de partivalgte på tinget fulgte standardprosedyren med at klø seg hvor de er høyest når de plukker blåbær – og spørre hverandre “hva nu ??”. Og den hardt rammede AGSE som nu får kjøre pjanket sitt, har all grunn til at sukke sitt “akka mei”, for i tillegg til den økende russiske, militære aktiviteten langs våre kyster og i våre nordlige havområder – samt den foreslåtte nedleggelsen av Forsvaret, – er hun trukket med i dragsuget etter at n’Sverre forsvarssjef sparket sjefen for Forsvarets Sanitet, Generalmajor Rosén, etter at denne hadde påpekt (varslet) den akutte legemangelen ved/for våre styrker i Afghanistan. N’Sverres tilsynelatende despotiske sinnelag og hang til at eliminere dem han frykter (jfr. bl.a Kontréadmiral Karlsvik-saken) gir nu grunn til mange reaksjoner, og ikke uventet har kravet om n’Sverre’s avgang som forsvarssjef fått støtte fra flere hold, ikke minst fra den nedleggeles-truede Navyen. I skrivende stund tyder ting på at både
n’Sverre og prinsipalen AGSE blir gjenstand for en åpen høring – og i verste fall, Riksrett. “Akka mei for en elendighet”.

De latterlige skjærmyslene mellom Jonas utenriksminister og fru Halvorsen vedrørende utenrikstjenestens beskatning av fri bolig har også vært årsak til en del munterhet, og det samme gjelder vel for dansen rundt klima og miljø som bare blir villere og verre. Mindre av dette er kanskje den øgleaktige Pølse-Hanssens formidable artisteri, som muligens kan indikere en, hva man i vårt gebet muligens kan sammenligne med en “black out”, – ved opprettelsen av den utrolige, naive NAV-etaten, for at spare nogen kroner som i stedet kan brukes på tant og fjas, bl.a. 168 mill. NOK til lønninger for Hamas-administrasjonen på Gaza-stripen. Etter hvert som virkeligheten kommer for en dag, og media tar skikkelig tak i denne skandalen, er det helt åpenbart at dette, foreløpige, ikke-fungerende, uhyre arrogante gebetet er blitt en enorm utfordring og til den største fortvilelse for mange som har krav på dets største oppmerksomhet – og tjenester. Men etter den nu enorme, berettigede kritikken, er det derav besluttet at Norges Forskningsråd skal vurdere NAV-reformen for at se om den bl.a. forenkler problematikken omkring flere i arbeid, færre på trygd – samt trygdesystemet for brukerne. Vurderingen ventes at ta mellom tre (3) og fem (5) år, så da får vi se, kanskje det da vil ordne seg ? “Can Pigs Fly ??”

I det hele tatt har varanen Bjarne Håkon tilsynelatende kun vært til ulykke for det folk han er satt til at betjene, og det samme kan vel sies om Sylvia fra Hedmarken. Begge svimer rundt i mørket og vrøvler sitt evinnelige vi skal kanskje nedsette et utvalg – eller je ska se på saka. Ei heller har, den etter sigende, med demoner samarbeidende, fru Halvorsen’s handlinger vært særlig til glede for det brede lag av det norske folk, men foreløpig har hun sluppet fra det med en bløtkake i hodet. Men nu, etter rederiene, står norske pensjonister som har slått seg ned i utlandet for tur.

Jeg har i “Ved Roret” for nogen tid siden, nevnt at for gode hundrede år tilbake var det på New Guinea og enkelte andre øysamfunn i Vestlige Stillehavet (rundt Bismarck- og Solomon-sjøen) ikke uvanlig at medlemmer av kongens råd som påkalte befolkningens vrede – måtte lide grisedøden, ved at de måtte løpe spissrot blant befolkningen, mens en død gris ble kastet etter dem. Og etter et tilstrekkelig antall treff, led de samme skjebne som grisen og overgikk til de evige jaktmarker. Akk hvilken elevert demokratisk ånd.

Den yndige Helga fra Vester-Tana har også fått sitt at stri med, da en dagsavis hersteds har avdekket mulig “tvilsomme” utbetalinger og nepotisme i forbindelse med oppryddingen etter oljesølet fra både “Rocknes” (2004) og “Server” (2007). Den Yndige vil nu igangsette en uavhengig gransking av saken – som også kan involvere Kystverk-direktrisen, som med bakgrunn fra bilsakkyndige, ikke uten videre, med inndragning har ødelagt navigatørlivet for enkelte.

Problemet U 864 utenfor Fedje lever tydeligvis fortsatt sitt eget liv. Kystverket har på gang en spørrekonkurranse om den beste løsningen for at hente opp de to delene av fartøyet. Svarfristen var månedsskiftet November/Desember. Veritas (DNV) er tildelt vurderingen av de innkomne løsningene, og de fire beste vil få en liten gave eller premie. Derpå skal KV-direktørinnen anbefale en av løsningene – hvoretter Den Yndige i løpet av neste år vil ta den endelige bestemmelsen.

Men alt er ikke bare stress. Den 15. November kom ho Helga til Bergen og gikk om bord i havforskningsskibet “G.O. Sars” for, – under akkompagnement fra et lystig “spellemannslag”, – at lyse sin velsigning over skib og besetning. Anledningen var skibets avgang til Sørishavet, hvor det bl.a. skal undersøke forekomstene av krill, denne siste av havets ressurser, som nu skal ofres på grådighetens alter. Underveis skal skibet foreta andre oceanografiske målinger – og dertil anløpe Norges ensomme utpost i Syd-Atlanteren, Bouvetøyen. “G.O. Sars” vil muligens være tilbake i hjembyen i løpet av Januar (08).

Og etter hvert synes tydeligvis oppfatningen blant store deler av allmuen at være at mange av crewet til n’Jens opptrer mer eller mindre som åndsforlatte personasjer særdeles utbredt. Ikke så underlig kanskje, for kort tid siden hevdet et lyst hode i et avisinnlegg at de eneste som tilsynelatende ikke trenger utdanning og en viss IQ er politikere og skjøger. Men begge er like grådige hva angår sitt pekuniære utbytte.

Tsaren vender tilbake
Mens USA’s ungdom og økonomi forblør i ørkensanden i et blåøyd forsøk på at innføre demokrati og de besynderlige menneskerettighetene (i vår del av verden tilsynelatende kun gyldig for tilreisende og kriminelle) i røverstatene i Midt-Østen, har Tsar Vladimir virkelig fått vind i seilene og den benytter han svært godt, ikke minst for at “keep up” med den eventyrlige utviklingen i Midtenes Rike i sydost. Med nakketak på Vest-Europa hva angår energiforsyning, og en ditto storleverandør til chinckene, har Mr. Putin, spesielt etter “valget” den 2. Desember, posisjonert seg godt i sitt enevelde, og mens olje-og gassintektene fosser inn, kan han le hele veien til banken mens den nye supermakten Russland er i rask utvikling. Og strategien synes krystallklar. Mens Vesten rører seg inn i et utopisk samfunn, basert på en urealistisk drøm om demokrati og menneskerettigheter, er Mr. Putin i ferd med at skape en mektig russisk stornasjon som man kanskje etter hvert burde vie, ikke minst, en viss oppmerksomhet.

For kort tid siden fikk Svalbard besøk av en stor russisk delegasjon, etter sigende en av de største som har besøkt landet med de kalde kyster. Og før hjemreisen ble det lovet en sterkt økende russisk aktivitet på vårt øyrike i nord, men selvfølgelig helt i henhold til gjeldende norsk lov – med dertil hørende forskrifter. Omtrent samtidig ble Norge v/StatoilHydro den tvilsomme fornøyelsen til del at uventet og plutselig bli tildelt 24 % av utviklingskostnadene på Shtokmann-feltet – uten at noget utbytte er avtalt. Men dette var i alle fall nok til at bestyrer Jens i euforisk fistel ropte og skrek sitt evinnelige “vi er best i verden”.

Den russiske patruljeringen langs Norskekysten har som tidligere nevnt tatt seg opp igjen, i første rekke med de aldrende, propelldrevne Bear-bombeflyene. Men da NATO avholdt sitt ministermøte i den hollandske byen Noordwijk, dukket plutselig det nye russiske superflyet “Blackjack TU 160” opp i nærheten med en nominell hilsen fra n‘Vladimir: “We are back”.

Om sjøens menn
Jeg vil i dette, årets siste, nummer, vie resten av denne min beskjedene spalte til, nok en gang, de norske sjøfarende. For i våre dager er vi ikke så mange, vi som fortsatt taler sjøfolkenes sak – og i ord og gjerning forsøker at anskueliggjøre for den etter hvert mer og mer bevisstløse allmuen at det n
orske velstandssamfunnet er skapt av – og skyldes norske sjøfolks innsats i alle år, både i krig og fred. En av oss er matrosen og journalisten Edvard Pettersen (pt. “Statsraad Lehmkuhl”) som i en serie glimrende “billedbøker” har avspeilet den norske etterkrigs-sjømannen i et utall fasetter.

Men som nestoren blant oss fremstår krigsseileren og chiefen, sørlandsbergenseren Ragnvald Hommen. Da denne hedersmannen fyldte 85 år den 12. November, uttalte han til pressen at han var i fin form, kun hjertet, kreften, benskjørheten og en smule helvetesild var ham til plage en sjelden gang, men for en oldtimer, var dette ingen ting at bry seg om. Og fortsatt er han særdeles aktiv hva angår at fokusere på sjøens menn og kvinner.

Ragnvald Hommen gikk til sjøs som dekksgutt i Juli 1939 – men havnet snart i maskinen. Hans krigstjeneste omfattet også Russlandskonvoiene, før han atter så hjemlandets kyster en sen Oktober-dag i 1945. Etter adekvat verksteds- og fartstid samt de nødvendige skolene, fikk han sine chiefpapirer 1957. Og sjøen ble fortsatt hans følgesvenn, men da han mistet konen i 1973 gikk maskinsjef Hommen i land for godt. Hans endelige avmønstring ble imidlertid begynnelsen på en annen løpebane, nemlig han sosiale engasjement for sjøens menn, og krigsseilerne i særdeleshet, og han fikk derav i gang Bergen og Omegn Krigsseilerforening. Skandalen “Nortraships hemmelige Fond”, som utartet seg til den største slaureskap forestått av norske myndigheter noensinne, lå ham tungt på hjertet, til saken fikk sin løsning, dog på et begredelig og særdeles skammelig vis, ikke minst takket være en bonde fra Trønderlagen, daværende statsminister Per Borten, – og veteran fra Slaget om Atlanterhavet, kontréadmiral Tore Horve.

Om Nortraship
Ved angrepet på Norge den 9. April 1940 var over 1000 norske skiber spredt på alle verdenshav. Den 10. April oppfordret Quisling over radio alle norske skiber snarest at gå til nøytrale havner. Kontrameldig fra Norsk Sjømannsforbund gikk ut over BBC i London om at bli på sin post og gi effen i Quisling. Og så godt som alle skiber – som kunne det – fulgte den siste oppfordringen.

Den 18. April 1940 ble The Norwegian Shipping and Trade Mission opprettet i London. Og den 22. April ble det holdt statsråd på Stuguflåten i Romsdalen, og på agendaen sto bl.a. “Provisorisk anordning om Norges skipsfart under krig”. Denne provisoriske anordningen ga det rettslige grunnlag for Nortraship’s virksomhet. Den fastslo at alle registrerte, norske skiber over 500 brt., som ikke allerede seilte for de frie norske, britiske eller franske myndigheter, var stilt til regjeringens rådighet. Oppnevnt skipsfartsdirektør Øyvind Lorentzen skulle står for gjennomføringen.

Nortraships hemmelige Fond
Den 2. Verdenskrig var gått inn i sin åttende måned, og tapene av det nøytrale Norges sjøfolk og skiber var blitt skremmende høyt, da det den 3. April 1940 ble inngått en avtale som ga norske sjøfolk et risikotillegg på opp til 300 % innen spesielle krigsfarlige soner. I henhold til en tidligere, eldre tonnasjeavtale med Engelskmannen skulle han betale de til enhver tid gjeldende krigstillegg.

De britiske sjøfolkene hadde imidlertid lavere hyrer enn de norske, og etter at den norske handelsflåten ble en del av den allierte krigsinnsats, fant man dette uheldig. Derav ble det den 5. Juni 1940, i London, undertegnet en ny avtale om hyrer på norske skiber. Ved denne nye avtalen ble de eksisterende krigsrisikotilleggene redusert til 100 kroner måneden på alle hav, samtidig som grunnhyrene ble hevet med to (2) %. Britene innrømmet at de dermed slapp billigere enn tonnasjeavtalen forutsatte, og med på at innbetale forskjellene til et spesielt fond under Nortraship “til beste for norske sjøfolk etter krigen” !!!

Hyrenedsettelsen skapte til dels sterke reaksjoner, og i New York nektet sjøfolkene at gå ut – og på et tidspunkt lå det 19 tillastede norske skiber i havnen der. Denne krisen ble først løst da eksilregjeringens mann, Trygve Lie, kom over fra London og måtte tilby et ekstra tillegg for en Atlanterhavs-tur. Men striden om Nortraship’s hemmelige fond ble aldri løst slik den skulle – og de fleste av krigsseilere fondet tilhørte fikk aldri fem øre fra det.

Videre ble Ragnvald Hommen sterkt engasjert i Aktive Krigsdeltageres Forening (AKF) og var en særdeles aktiv herremann i virksomheten som utspant seg i Foreningens hovedkvarter, den gamle stasbygningen Kronstad Hovedgård anno 1700 og noget. Totalt omkom ca. 4000 norske sjøfolk fra koffardiflåten under den 2. verdenskrig. 706 koffardiskiber på til sammen 2.297.270 brt. gikk tapt, m.a.o. nesten 50 % av landets samlede utenrikstonnasje ved krigsutbruddet i September 1939. Sammen med krigshistorikerene Arne Lyngvi og Odd Mjelde fikk den aldrende chiefen samlet inn bilder av alle de 515 sjøfolk fra Bergen som omkom i de seks lange krigsårene. Derefter begynte hans største kamp i fredstid, kampen for at reise et monument over disse 515 sjøfolkene som ikke kom hjem igjen. Og selv med sterk støtte fra hele det maritime gebet i Bergen, ble det en tung strid. Om de fleste sentral-politikere fremstår som undermåls, står deres lokale kollegere ikke noget tilbake i så måte. Jeg har tidligere i “Ved Roret”, nevnt et kvinnelig byrådsmedlem, som av mange betegnes som fru Vielgeschrei. Denne rariteten var dessverre aktiv også på den tiden og var en av dem som hadde mange motforestillinger mot chiefen’s prosjekt.

Dog, det hele fikk en lykkelig utgang, finansiert av byens store sønn og mesen, Trond Mohn, (FRAMO) kunne den da 82-årlige Ragnvald Hommen avduke minnesmerket “Nordstjernen” med de 515 navn inngravert, på Shetlands-Larsens brygge, på frihetsdagen den 8. Mai, 2004. Høytideligheten fant sted i nærvær av bl.a. medlemmer fra Bergens Maskinistforening, Bergens Skipperforening, Marinen – og kommunale representanter. Arrangementet ble for øvrig flankert av, fortøyet ved piren, KNM “Hitra” på den ene siden – og M/K “Andholmen” på den andre, begge veteraner fra Shetlands-farten under krigen.

Tidligere forsvarssjef, kontreadmiral Torolf Rein, gav i sin tale i forbindelse med avdukingen klar beskjed om at aldri glemme dem som ofret sine liv der ute – før han stilte spørsmålet om hvordan det var mulig at Norge og alt for mange nordmenn, i etterkrigsårene underkjente innsatsen til våre sjøfolk. Og han avsluttet med at hevde at det var sjøfolkene som krigens virkelig store helter. “De gjorde en innsats som aldri kan vurderes høyt nok, og de skulle for lengst ha hatt sitt eget minnesmerke“.

Og nu står minnesmerket der takket være Mr. Hommens utrettelige innsats. Men gamle-chiefen gav seg ikke med dette, i alle år har han hatt sjømannskonene og -mødrene i tankene, som hjemme i motgang og til tider ufattelig vanskelige kår, måtte holde hjulene i gang, mens mann eller sønner foresto en annen kamp der ute på skibene. Derav har Mr. Hommen i mange år kjempet for at få reist et monument over disse kvinnene og deres kamp for tilværelsen, en
kamp som flesteparten av de nulevende ikke kan forestille seg i det hele tatt. Men også ved dette prosjektet svevet fru Vielgeschrei’s motstand over vannene.

Men nu er endelig bitene kommet på plass, nok en gang finansiert av Trond Mohn, skal monumentet “Krigsmoderen” reises mot syd, i ly av Fredriksberg Fort på Nordnes. I følge tam-tam-trommene er avdukingen planlagt ut på våren en gang. Og når tiden en gang kommer, vil krigsseileren og chifen Ragnvald Hommen finne sin selvskrevne plass, klappet inn blant sine skipskamerater, i sjøfolkenes himmel, på “Den Gyldne Ø”.

Norske Sjøfolk
En annen herremann, dog av en yngre generasjon, som holder kruttet tørt for norske sjøfolk, er Mr. Eilert Munch Lund, en avlegger av tidligere Eilert Lund’s Rederi i Bergen.
En passant kan nevnes at jeg for en menneskealder siden bokstavelig talt ble sjanghaiet om bord i rederiets “Marianne”, da henliggende i Polen – med den ambivalente fornøyelsen av at i Japan nogen måneder senere måtte overlevere skibet til Kee Hock Shipping i Singapore. Men det er en annen historie.
Mr. Eilert Munch Lund er mannen bak selskapet Sjøfartsfilm AS som har det tidligere rederiflagget som emblem. Som en av få fremstår unge Lund som svært opptatt av norsk sjøfart og er for tiden primus motor for prosjektet “Vår Maritime Kulturarv” – som han, som kompani-navnet indikerer, søker at anskueliggjøre ved hjelp av dokumentarfilm. I den forbindelse kan bl.a. nevnes NRK-programmene om skonnerten “Svanen” og fjordabåten “Oster”. Hovedpartnerne i “Vår Maritime Kulturarv” er Ellen Forlands Rederi, Høegh Autolines, Klaveness Corporate Services og Scandinavian Electric Systems. For øvrig har prosjektet bred støtte allehånde maritime organisasjoner og stiftelser – og dertil en lang rekke enkeltfirmaer innen det maritime gebet.

Primo November hadde jeg, sammen med et 70-talls øvrige, spesielt innbudte, fornøyelsen av at overvære Bergens-premieren på første delen av dokumentarserien “Norske Sjøfolk”, som fant sted på Bergens Sjøfartsmuséum, etter en liten innledning og derpå følgende musikalsk soaré. Etter filmen omfattet bevertningen den velkjente Bergensk Fiskesuppe. Dagen før hadde filmen hatt urpremiere for et engere utvalg i hovedstaden, ledet an av tømmerhugger og næringsminister Dag Terje Andersen.

Filmen tar ved hjelp av en rekke autentiske opptak for seg hele perioden fra opphevelsen av den engelske navigasjonsloven og helt frem til inneværende år, hvori norske redere drev – og norske sjøfolk skapte en av verdens største sjøfartsnasjoner. Og som i et halvannet sekel har dannet grunnlaget Norges ære og velstand. I tillegg til eldre og tidligere opptak, har Mr. Lund & Co, foruten i hjemlige farvann, gjort opptak i Rotterdam, Liverpool og Buenos Aires. Videre omfatter filmen intervjuer med mer enn 20 sjøfolk, både aktive og i opplag. Bl.a. foran nevnte Ragnvald Hommen, en norsk uteseiler, bosatt i Rotterdam, og sjøkaptein Arne Rinnan som førte M/S “Tampa” under den kjente redningsaksjonen i Det Indiske Hav for nogen år tilbake.

Filmens prolog ble forestått av skuespilleren Sturla Berg Johansen, mens Mr. Lund samt Mørejarlen Totto Osvold i hovedsak sto for filmens kommentarer og intervjuer. Dertil deklamerte skuespilleren Lasse Lindtner fra Nordahl Grieg’s gripende, men ufullendte dikt “Sjøfolk”, om krigseilerne i konvoifarten, skrevet i London kun en måned før han ble skutt ned under et bombetokt over Berlin i julen 1943.

Filmen er i sannhet en velfortjent hyllest til norske sjøfolk – og en glimrende anskueliggjøring av denne yrkesgruppen som Mor Norge har så meget at takke for. Men den takken fikk de aldri. I tillegg til denne første filmen er det planlagt ytterligere fire enheter i serien, nemlig “Krigsseilerene – med Æren i Behold” – “Hvalfangerne” – “Sjøens Kvinner” og “Uteseilerne”.

Bon Voyage !!

Tradisjonen tro vil jeg nok en gang få ønske alle leserne av min beskjedne spalte et Godt Nytt År .

Windy Hill – Gravdal
Primo Desember 2007

DEL