Ved Roret 3/09

What a life !! Mens store deler av verden lider under konsekvensene av den globale finanskrisen, har denne vist seg at bli til velsigning på en del områder her til lands, men dog til forbannelse for de mange som på grunn av den er tvunget til permitteringer, avmønstring og arbeidsledighet. Men for øvrig har bestyrelsen vist at benytte omstendighetene for alt de er verdt, i det man stevner mot stortingsvalg til høsten.

Man har således funnet det opportunt at drive etter Fremskrittspartiets oppskrift, ned med renten og fornuftig bruk av oljefondets midler til samfunnsnyttige oppgaver – her hjemme i Norge. Dette helt i tråd med Mr. Salvesen fra Haugesund, den første som oppdaget olje på norsk sokkel i Nordsjøen (i 1969), – og som i et intervju på TV i anledning 40-års norsk petroleumsvirksomhet uttalte at han syntes bestyrelsen brukte en masse oljepenger “rundt om forbi” – i stedet for at bruke en del av dem på de vel 4 millioner nordmenn.

Nu vel, siden det er valg-år er det just det som er i ferd med at skje, i første rekke store bevilgninger til banker og finansinstitusjoner – og dertil til utbedring/fornyelse av infrastrukturen, stor sett i de østlige provinsene – samt utbedring og fornyelse av offentlig bygg, mer på landsbasis. Dertil igangsettes en rekke tiltak for dem som er blitt arbeidsløse. Så bortsett fra de sistnevnte – og ikke minst store deler av eksportindustrien, så har de øvrige i riket det relativt komfortabelt.

Ser vi oss i skrivende stund litt omkring, viser det seg at følgene av finanskrisen rammer EU temmelig hardt med bl.a. en solid økning i arbeidsløsheten (for eksempel i Spanien med 25 %). I eurosonen generelt registrerte landene i årets første kvartal en rekordstor økonomisk nedgang på 2,5 %. Til sammenligning var i samme tidsrom nedgangen i USA’s økonomi på 1,6 %.

Dertil er det muslimske mørket i ferd med at senke seg dypere over Kontinentet, og det forlyder i den forbindelse at EU nu vil godta slakting av dyr uten bedøvelse (halal-konseptet), og dersom – så vil vi i følge EØS-avtalen bli tatt med i dragsuget. Dette scenariet fikk imidlertid FrP til at hukke tak i Lars Peder – og landbruks- og matministeren bedyret at dette aldri kommer på tale i Norge og dermed basta. For øvrig er det konstatert utbrudd av kollektiv sinnssykdom blant utlendingsmyndighetene, i det taliban-tilhørighet nu er godkjent som grunn for opphold i Norge. Dette til stor glede for vår militære styrker i Afghanistan som just kjemper for livet mot denne grupperingen.

I forbindelse med foran nevnte valg i September har de forskjellige partier og organisasjoner avholdt sine landsmøter i søkk og kav, og enkelt episoder under disse har nok vært velegnet som vederkvegelse for sinnets munterhet.

Under Høyres landsmøte primo Mai, ble det bestemt at partiet, da med 10 % oppslutning, skal danne en borgerlig bestyrelse til høsten, muligens sammen med andre interesserte – og at Erna blir landets nye statsminister. Videre samlet man seg om et forslag om at kringkastingsavgiften skal fjernes og at utgiftene til NRK i fremtiden skal dekkes over statsbudsjettet, et forslag som tiltredes over det ganske land. For det er en gedigen slaureskab fra bestyrelsen at det norske folk skal være nødt til at betale tusenvis av kroner for at få lov til at se de særdeles begredelige programmene som sendes og med stadige henvisninger om at gå inn på PC’en for at få med alt. For øvrig viser Høyre ingen mangel på selvtillit, men som jeg har hevdet tidligere, Fåre-Lars og Dagfinn har for lengst lagt grunnlaget for n’Jens som fortsatt bestyrer og derved knust Erna’s drøm. Sannsynligvis vil det hjelpe lite selv om hun tituleres som Jern-Erna. Dertil finnes der enkelte som i forbindelse med hennes uttalelser på landsmøtet har valgt at bruke den kjemiske betegnelse for jern, nemlig Fe, og da blir ikke betegnelsen fullt så flatterende !!!

Innen bestyrelsens vanlige gjøren og laden i vår klarte Sylvia fra Hedmarken tradisjonen tro at komme på glattisen igjen, og denne gangen var det Kjell Inge Røkke det gikk ut over. Som kjent gjaldt skjærmyslene Aker’s salg av en del av sine foretag til delvis statseide Aker Solutions, og når det endelig gikk opp for Sylvia, hylte hun som en sjøfugl om svindel som betinget til omgjøring av salget og dertil generalforsamlig i Aker Solutions. Juridiske og økonomiske vurderinger i etterkant viste at Mr. Røkke hadde rett. Alt har nu roet seg ned, handelen blir stående – mot at Sylvia får sin generalforsamling med agenda at godkjenne salget. (Det kan i denne forbindelse nevnes at Aker Solutions i skrivende stund har inngått en kjempekontrakt på flere milliarder med Kazakhstan om oljeutvinne på landets sokkel i Det Kaspiske Hav, noget som medførte en betydelig stigning på børsverdien, så for Sylvia var nok lykken bedre enn forstanden).

Men i kjølvannet av denne tildragelsen oppsto en virkelig munter historie. Fåre-Lars som ofte har vanskeligheter med at styre kjæften sin – kom med en sleivet bemerkning om hvordan Sylvia ville kunne ta seg ut naken bak et fikenblad !!!!! – Og dette ble det pinadø uventede bølger av – da Kristin Halvorsen avslørte at hun ved en eller annen, tidligere anledning hadde måtte vært i intimkontakt med Sponheim – og fra LO’s talerstol med fingrene angav størrelsen på pissillen til Fåre-Lars til ca. 7 cm. Og av alle ting, som følge av dette steg, på en umiddelbar meningsmåling, oppslutningen for Venstre fra under sperregrensen og opp til, ja just til syv prosent. Eureka !!!, nu kan det kanskje bli en festlig valgkamp med dristige og erotiske varianter fremover mot September.

Ute i verden hersker det som vanlig ufred – og størst bekymring volder kanskje Pakistan, en atomvåpenstat som holder på at gå i oppløsning, noget som jeg ved flere anledninger tidligere har antydet ville skje etter at general Perverz Musharaf ble avsatt. På Ceylon/Sri Lanka har tilsynelatende tingene nu roet seg etter 30 års borgerkrig, mens en ny muslimsk borgerkrig er i full gang i røverstaten Somalia.

Bekymring vekker også Irans atomutviklingsprogram, men hva kan man gjøre med det, som chinckene sier “no can do, la”. Utallige anmodninger fra EU preller av som vann på gåsen i Teheran – og det vil sikkert Barackens nye planlagte, myke dialog også gjøre. Dertil holder tullebukken borte i Nord-Korea på med sine atom- og rakettleketøyer.

Jeg har ved tidligere anledninger i Ved Roret påpekt Russlands og Kinas sterkt målbevisste anstrengelser for at oppnå økt innflytelse og påvirkningsmuligheter i Latin-/Syd-Amerika og i Øst-Afrika. Nå har dette tydeligvis også blitt oppfattet av Obama-administrasjonen, og madame Hillary skriker ut som en oppskremt lom, men meget tyder på at det er for sent, toget kan allerede være gått.

Men som salige emissær Olaf Olsen prediket – “Ingen dag er uten gleder” – kan ting tyde på at en smule forbedring er på gang. For selv om store deler av verden i mer enn et halvt år har ligget med bakkede seil, har i følge tam-tam-trommene Kina nu sveivet i gang hjulene igjen, og vil derved muligens gjenoppta råstoffimport som gir nytt håp for et presset fraktmarked. I følge tam-tam-trommene tyder også ting på at leveranser fra chinckenes verftsindustri nu fungerer igjen.

Men mens Kina tilsynelatende er i gang igjen, tyder meget på at åndsbroren Ivan fortsatt ligger i vindstille. I løpet av de siste 12 månedene har landets industrivirksomhet sunket med hele 17 % – hvorav 8 % i tidsrommet Mars-April i år. Dette er dårlig nytt for Tsarens ambisiøse planer om totalfornyelse av lande
ts Forsvar, gasstransportledningen i Østersjøen og utbyggingen av Shtokmann-feltet i Barentsz-havet.

Nu vel, på trosss av alle fortryteligheter og finanskriser er det dags for Nor-Shipping igjen, og selv om dette biennale arrangementet var fastlagt før alt skar seg worldwide, vil Nor-Shipping 2009 bli det aller største nogensinne i evenementets 40 årige historie når utstillingen åpner den 9. Juni.

Påmeldingen har slått alle rekorder, og selv med en utvidelse av messearealet med 30 % har arrangementet allerede i lang tid vært utsolgt. Antall utstillere overskrider for første gang 1000, fordelt på hele 46 nasjoner. Arrangementet vil videre omfatte 22 nasjonale paviljonger – og det vil bli avholdt 10 fagkonferanser hvor gjennomgangstemaet vil være en tilnærmet forurensningsfri skipsfart ??

Tradisjonen tro, etter mer enn ti år, vil SKIPSREVYENS ÅRETS SKIP-plakett på åpningsdagen, nok en gang bli overrakt til kaptein, reder, byggeverft samt til konstruktør av vinnerskibet, levert fra norsk verft i år. Og i år er det Sylvia fra Hedmarken i egenskap som nærings- og handelsminister som vil offentliggjøre navnet på vinnerskibet for så at dele ut prisene til de ovenfor involverte.

For øvrig vil leserne av min beskjedne spalte finne alt om årets Nor-Shipping i detalj, beskrevet av den faste redaksjonen, annetsteds i denne utgave av Skipsreveyen.

100 år i dypet

I år er det 100 år siden det norske undervannsbåtvåpenet (UVB) ble etablert, og med en smule erfaring derfra finner jeg i denne utgaven det naturlig at vie jubilanten en spesiell oppmerksomhet. Etableringen av UVB ble godkjent av Stortinget den 21. Mai 1907, og bakgrunnen var bl.a at Sverige hadde fått sin første ubåt allerede i 1904. Og under den tilnærmede konflikten i 1905 patruljerte svensken som hadde fått navnet “Hajen” i østnorske kystfarvann. Vår første ubåt ble kontrahert ved Germaniawerft i Kiel, og samtidig ble kaptein Carsten Tank-Nielsen (senere admiral), med erfaring fra koffardiflåten – og fra den keiserlige østerrisk-ungarske marinen, utnevnt til Norges første ubåtsjef. Og søndag den 28. November 1909 ble kommandoen heist på vår første ubåt som hadde fått navnet “Kobben”, hvoretter den, med sin besetning på 12 mann, satte kursen mot sin nye hjemmehavn ved Marinens hovebase, Karljohansvern, i Horten.

Vår første ubåt hadde en største lengde på 39,25 m og et standard deplasement på 191 tonn. Maskineriet omfattet to Kørting petroleumsmotorer, hver på 225 AHK, samt to elektromotorer på 150 AHK hver, koblet til to vribare propeller. Båten kom opp i 12 knop i overflatestilling og 9 knop neddykket. Dykkedybde var 50 meter. Båten var arrangert med to torpedorør i baugen – og ett akterut på castingen. Den 21. Februar 1913 ble “Kobben” omdøpt til A 1 som den først enhet i vår nye A-klasse ubåt-flotilje. Men allerede den 30. September 1919 ble kommandoen strøket for siste gang – og i 1926 ble vår første ubåt kondemnert. Det hører for øvrig med til historien at det var “Kobben”s besetning som fikk vårt første fly til landet, ved etablering av det som senere skulle bli Marinens Flyvevåben.

For at kunne komme svenskene, som truet med at fly over Horten og bombardere marinebasen med appelsiner, i forkant, dannet offiserene på “Kobben” en aften ved årsskifet 1911/12 “Kobben”s Flyvebåtkomité, og samme kveld reiste ubåtens nestkommanderende, premierløytnant Hans Fleicher Dons, til Tyskland for at lære at fly. Resten av komitéen startet en pengeinnsamling, slik at løytnant Dons også kunne gå til anskaffelse av et fly. Kr. 30.000 ble samlet inn og Dons fikk kjøpt et fly. Og etter nogen, helst få flytimer, valgte han så at reise hjem og fly uten noget sertifikat. Så, etter sigende ble svenskene slått på startstreken – da løytnant Dons la ut på Norges første flyvning, fra Horten til Fredrikstad den 1. Juni 1912, – med sitt nyinnkjørte fly som hadde fått navnet “Start”.

Våre A-klasse ubåter skulle komme til at omfatte fire enheter, da tre større og langt mer avanserte utgaver av A 1 ble levert fra Germaniawerft i Kiel som A 2 , A 3 og A 4. Kommandoen på disse ble heist hhv. 2. Mars 1914, 2. April 1914 og 26. Mai 1914. De nye A-klasse båtene hadde en største lengde på 46,47 m og et standard deplasement på 242 tonn. Maskineriet omfattet to Krupp dieselmotorer på 350 AHK hver, samt to elektromotorer, hver på 190 AHK, og fremdriften ble besørget av to vridpropellanlegg. Farten var 14 knop på overflaten og 9 knop neddykket. Besetningen var på 16 mann og båtene var utrustet med to torpedorør i baugen og ett i hekken. Fartøyene kunne også medføre to reservetorpedoer. Dykkedybden var 50 meter.

B-klassen
A-klasse båtene ble så etterfulgt av B-klassen, totalt seks enheter, fra B 1 til B 6, samtlige bygget i Norge, hvorav fire ved Marinens Hovedverft i Horten – og to ved Kaldnes Mek. Verksted i Tønsberg. Kommandoen på B 1 ble heist den 1. Februar 1923 – og på B 6 den 1. Mai 1930.

B-klasse båtene hadde en største lengde på 51 meter og et standard deplasement på 365 tonn. Maskineriet omfattet to Sulzer dieselmotorer, hver på 450 AHK – samt to elektromotorer, hver med en ytelse på 355 AHK, – og fremdriften ble besørget av to faste propellanlegg. Fart på overflaten var 15 knop – og neddykket 9 knop. Bestykningen omfattet en 7,6 cm kanon på forre casting, to torpedorør i baugen – to i hekken, og båten var arrangert for to reservetorpedoer. Dykkedybden var 50 meter. Som det fremgår var disse seks norskbyggede ubåtene ganske enestående for sin tid.

Mens de øvrige B-klasse båtene, uten kamp, ble overtatt av tyskerne – eller senket av egen besetning i 1940, kom B 1 seg over til Skottland i Juni samme år. Og frem til April 1944 var B 1 stasjonert i Rothesay og ble brukt som øvelsesfartøy. Etter krigen kom båten tilbake til Norge – og i 1947 ble den så solgt til Høvding for opphugging. Tårnet ble imidlertid ivaretatt og først satt i opp på Marineholmen i Bergen. Senere ble det flyttet til ubåt-kaien på Haakonsvern, og i skrivende stund er tårnet fra B 1 midlertidig oppstilt utenfor Sjøfartsmuséet i Bergen.

U-klassen
I slutten av november 1941 fikk vår marine den første moderne ubåt under krigen. Båten som ble overtatt på Militæravtalens betingelser fikk navnet “Uredd”. Under et tokt til nordnorske farvann i Februar 1943, kom båten inn i et ukjent, tysk minefelt og gikk tapt sammen med samtlige 39 mann om bord. I 1985 ble båten gjenfunnet, og den 13. Mars 1986 ble vraket vigslet som krigsgrav.

Av de øvrige av våre seks U-klasse båter, ble “Ula” ex “Varne” og “Utsira” ex “Variance” overtatt i England under krigen, og begge gjorde en betydelig krigsinnsats, mens “Utstein” ex “Venturer”, “Utvær” ex &ldqu
o;Viking” – og “Uthaug” ex “Votary” heiste norsk kommando i 1946.

U-klasse båtene hadde en største lengde på 197 fot og maskineriet omfattet to Paxman Ricardo dieselmotorer, hver med en ytelse på 425 AHK – samt to elektromotorer, hver på 400 AHK. Farten i overflatestilling var 11 knop og neddykket i overkant av 8. Båtene var arrangert med fire torperør i baugen og ett i hekken. Besetningen var på 44 mann – og dykkedybden var 100 meter. Kommandoen på den siste U-klasse båten, KNM “Uthaug” ble strøket den 3. Juli 1965 – i forbindelse med at den nye Kobben-klassen ble innfaset.

K-klassen
Tre tyske ubåter, type VII, som var alliert krigsbytte ble formelt tildelt Norge i 1948, og de tre fikk navnene “Kya” ex U 926, “Kinn” ex U 1202 – og “Kaura” ex U 995. Sistnevnte ble for øvrig gitt som gave til Tyskland den 2. Oktober 1971, hvor båten, tilbakeført til sin opprinnelige stand, nu står som et museum ved Ubåt-minnesmerket i Laboe på babord side, ved innseilingen til Kiel.

K-klasse båtene hadde en største lengde på 67 meter og et standard deplasement på 601 tonn. Maskineriet omfatte to Krupp dieselmotorer, hver med en ytelse på 1400 AHK, samt to elektromotorer på 365 AHK hver. Farten var nær 18 knop på overflaten – og 8 knop neddykket. Bestykningen omfattet fire torpedorør i baugen – og ett i hekken – og båtene kunne medta fem 53,5 cm reservetorpedoer. Besetningen var på 47 mann. Sikker dykkedybde var oppgitt til 180 meter.

Kobben-klassen
Den første fornyelsen av ubåtvåpenet efter krigen fant sted i perioden November 1963 til Mai 1966, i henhold til flåteplanen av 1960. I denne perioden overtok Marinen 15 enheter av den tyskbyggede Kobben-klassen, samtlige levert fra Rheinstahl Nordseewerke i Emden. De 15 båtene fikk navnene “Kinn”, “Kya”, “Kobben”, “Kunna”, “Kaura”, “Ula”, “Utsira”, “Utstein”, “Utvær”, “Uthaug” – “Sklinna”, “Skolpen”, “Stadt”, “Stord” og “Svenner”.

Dette var før Norge hadde utnevnt seg selv til internasjonalt sosialkontor og dertil mottaker og underbringer for allehånde dubiøse personasjer, – altså i en tid hvor vi hadde råd til at opprettholde nasjonale interesser samt et adekvat og effektivt ubåtvåpen, sett i relasjon til dagens Micky Mouse Marine. Således hadde vi i 60-årene etter sigende Europas største ubåt-flåte.

De små enhetene i Kobben-klassen var, selv om de ikke var utrustet med aktiv sonar, i sin tid svært moderne ubåter med en største lengde på 46 meter. Standard deplasement var 438 tonn, og maskineriet omfattet to Maybach-Mercedes-Benz dieselmotorer, hver på 600 AHK, samt en elektromotor på 1500 AHK, mens fremdriften, i motsetning til tidligere båter, ble besørget av kun en propell. Farten var 10 knop i overvannsstilling – og 17 knop neddykket. Bestykningen omfattet 8 torpedorør i baugen, besetningen var på 18 mann – og dykkedybden var oppgitt til 180 meter. I løpet av sin tjenestetid ble ni av Kobben-klassens båter gjenstand for en omfattende oppgradering, bl.a. ble de forlenget med to meter, og nogen ble senere overtatt av Danmark.

Ula-klassen
Men alt er forgjengelig – og i perioden Juli 1988 til November 1991 overtok ubåtvåpenet seks toppmoderne, tyskbyggede enheter, nemlig “Ula”, “Uredd”, “Utvær”, “Uthaug”, “Utstein” og “Utsira”. Samtlige ble bygget ved Thyssen Nordseewerke i Emden. Men takket være fru Halvorsen, n’Sverre og hans lydige drabant Finseth, har vi nu kun råd til at holde èn, toppen to båter operative om gangen.

Båtene i Ula-klassen har en største lengde på 59 meter, og standard deplasement er 940 tonn. Maskineriet omfatter to MTU dieselmotorer, hver med en ytelse på 1350 HK – samt en Siemens elektromotor på 3000 HK, koblet til ett propellanlegg. Farten på overflaten er oppgitt til 11 knop – og neddykket til 23. Besetningen omfatter 21 mann – og båtene er bestykket med åtte 53,5 cm torpedorør i baugen. Dykkedybden er oppgitt til 250 meter.

Jubiléum
I forbindelse med ubåtvåpenets 100-års markering ble det 22. April åpnet en utstilling under mottoet “Dykk! Dykk! Dykk!” på Bergens Sjøfartsmuseum, som i form av bilder, modeller og andre gjenstander avspeiler ubåtvåpenets utvikling i de nu tilbakelagte 100 år. Et periskop fra den utrangerte Kobben-klassen er ført gjennom taket på muséet – og besøkende til utstillingen kan via dette få et godt overblikk over Bergens vestlige havneområde. Og ved inngangen til muséet er som foran nevnt, tårnet fra B 1 oppstilt.

100-års jubileets høydepunkt ble imidlertid stor-skvaisen (skvais = uttrykk blant tidligere ubåtfolk for party/festligheter, det kunne være seg et tokt på byen og en påfølgende vellykket kjønnsfest – eller et skikkelig bakkanal) “Dykk! Dykk! Dykk!”, som 23. Mai ble arrangert i den store Arenum messehallen i Bergen for nåværende og tidligere ubåtbesetninger. Også utenlandske kolleger ville hylle vårt ubåtvåpen, og således ankom en amerikansk og en britisk ubåt Haakonsvern den 20 Mai – og dertil en russisk båt av Kilo-klassen, samt en tysk 206-klasse ubåt – som begge, sammen med to norske ubåter, fikk plass ved Bergens indre havn, Vågen. Og besetningene fra disse enhetene deltok også på storfesten i Arenum som ble en uforglemmelig opplevelse. En ubåtfest pleide at være solide saker – og så også denne gang, og jeg antar at da fartøyene forlot Bergen havn den 25. merket mange fortsatt følgene av jubileringen i kroppen.

Bits & Pieces

De, relatert til Helse, Miljø og Sikkerhet (HMS), kritikkverdige forhold som har vært herskende innen den internasjonale opphuggingsvirksomheten, da spesielt ute på Østen, India, Kina, Pakistan og Bangladesh, som står for 95 % av denne virksomheten, skal nu bringes til opphør. Den 15. Mai ble en avtale om nye og miljøvennlige regler for opphugging av skiber, vedtatt av IMO, undertegnet i Hongkong.

Avtalen innebærer at det med skibene som skal hugges medfølger en fullstendig liste over miljøfarlige stoffer om bord. Virksomhetene skal være autoriserte for at kunne hugge opp skibene på en miljøforsvarlig måte, og således kunne håndtere alle stoffene som befinner seg om bord. Dertil skal det gies opplæring til huggerene som også skal utrustes med verneutstyr. Dette vil nok medføre at det blir dyrere at hugge skibene (lavere pris ved salg til opphugging).

I denne sammenheng er enkelte redd for at fattige Bangladesh kan få visse problemer som følge av den nye hugge-konvensjonen, men med en godt utbygget sosialtjeneste for andre enn nordmenn, er Norge raskt ute med økonomisk bistand, og dertil har også Norges Rederiforbund tilsagt sin støtte til formålet. Og som et selvutnevnt verdens miljøhovedkvarter – var det vårt land som fikk huggersa
ken frem internasjonalt – og som fikk utarbeidet hovedretningslinjene i den nu vedtatt konvensjonen.

Da den Yndige Helga fra Vester Tana, med tanke på stortingsvalget nu til høsten, i fjor stillte på Sørøyen og lovet befolkningen fjerning av vraket av den russiske krysseren “Murmansk” dersteds, hadde hun vel ingen tanke for den nye hugger-konvensjonen.

Som kjent var krysseren under slep fra basehavn i Murmansk-området til Østen for opphugging, da taubåtmannskabet under uvær, i panikk, kuttet sleperen, hvoretter krysseren drev på land ved Sørvær, helt vest på Sørøya, hvor den kantret 90 grader styrbord over og la seg godt til rette i fjærsteinene på julaften 1994. Et daværende vedtak om at fjerne hele krysseren førte til at Mr. Farstad og sildestryperne til Ødegaard fikk bragt havaristen på rett kjøl igjen, hvoretter myndighetene ombestemte seg, med den følge at man lot fartøyet synke ned igjen og sette seg upright på bunnen – og siden har fartøyet blitt stående til fortrytelse for alle og enhver.

Men i fjor slo altså Fiskeriministerinnen til og lovet fjerning av vraket. Nu har bestyrelsen bevilget 330 millioner til jobben som etter hva det ryktes skal utføres av AF Decom Onshore. Etter sigende vil opphuggingen starte nu til høsten – og etter planen skal de siste rester av russeren være fjernet innen utgangen av 2011.

U 864 har nu i nogen år vært viet den største oppmerksomhet, og etter utallige undersøkelser og forprosjekteringer, bestemte i alle fall Den Yndige i fjor seg for at ubåtens to deler – og lasten skal heves. Et hollandsk selskap er tildelt oppgaven, og etter en del om og men ble det hevdet at hevingen skulle finne sted på ettersommeren 2010. Men dette viste seg at være vel optimistisk – og i stedet er det nu bevilget i overkant av 8 mill. NOK til Kystverket – som vil benytte disse til en ny omgang med undersøkelser og eventuelle forberedelser. Ja, ja, nogen år fra eller til spiller tilsynelatende ikke nogen rolle i den store sammenhengen. Ny tid for heving er satt til sommeren 2011. We shall see what we shall see !

Med hundredevis av mil med hav på alle kanter setter det russiske fryseskibet “Petrozavodsk” kursen rett på sydspissen og naturreservatet på Bjørnøen, hvor det grunnstøter og setter seg godt fast i fjæresteinene om morgenen den 11. Mai. Skibets forunderlige kurs, rett på land, ble for øvrig observert via satellitt over et lengre tidsrom, og dersom grunnen til havariet skyldes at overstyrmannen på vakt (ingen utkik ??) hadde sovnet, så må han pinadø ha sovet lenge.

Besetningen på 12 ble plukket opp av to norske helikoptere etter en delvis vanskelig operasjon pga værforholdene. 10 mann ble fløyet til Hammerfest, mens skipper og overstyrmann ble fraktet til Longyearbyen. Ved ankomst dit viste det seg at de hadde frisket seg godt – og var skikkelig brisen. Etter avhør og forklaringer er de to nu anklaget for brudd på det maritime lovverket – og i påvente rettssak ble de satt i kalabussen til sysselmannen.

Naturreservatet på sydspissen av Bjørnøen omfatter den største hekkeplassen for sjøfugl både i Barentsz-regionen og Nord-Atlanteren, og det er antydet at så meget som en halv million sjøfugl hekker på dette området. Tidspunktet for havariet kunne således ikke ha vært verre – og med en vesentlig oljelekkasje fra havaristen kunne det hele ha utviklet seg til en katastrofe, kanskje langt verre en hva tilfellet var på Vestlands-kysten under “Rocknes”- og “Server”-forlisene, hvor 10-tusenvis av sjøfugl omkom.

Men i følge opplysninger opererte “Petrozavodsk” kun på dieselolje som er langt mindre skadelig og langt lettere oppløselig enn tungolje. Og i skrivende stund er det heller ikke observert de store lekkasjene fra skibet. Så “weather permitting”, anser man muligheten for tetting av havaristen og få den flottbragt som akseptable. Og således skulle mulighetene absolutt være til stede for at unngå nok en katastrofe for sjøfuglbestanden i våre havområder.

Havforskningsinstituttet i Bergen som driver forskningsfangst på torsk, har i den senere tid hatt et betydelig inntektstap, noget som skyldes fallet i torskeprisen. Men for at aktiviteten ved senteret på Nordnes ikke må reduseres – har i valgåret ho Helga nok en gang steppet opp og fått bestyrelsen med på en ekstra bevilgning til instituttet på 10 mill. NOK.

Det Bergenske Dampskibsselskab er for lengst historie – takket være i sin tid total uforstand og grådighet. Men for en som 14 år gammel i sommerferien begynte som volontør (kontorbud) – og som senere i en årrekke tjenestegjorde som seilende – og dertil i en periode som kaiformann i selskapet – vil Bergenske alltid ligge mitt hjerte nært – noget som også er tilfellet for bl.a medlemmene i Stjerneklubben (klubb for tidligere ansatte i Bergenske).

Således er en for tiden pågående maleriutstilling på Bergens Sjøfartsmuseum oss tidligere tjenestegjørende i selskapet til stor vederkvegelse. Utstillingen består av en serie på 20 malerier av marinemaleren Roald Solberg – som viser samtlige av Bergenskes i sin tid hurtigruteskiber.

Som selv, i tidligere år, etter sigende, omtalt som en noenlunde brukbar marinemaler, må jeg bare få uttrykke min store beundring for Solbergs bilder. Den utstilte samlingen bringer minnene fra den gang da så nært tilbake – og presenterer en detaljrikdom og korrekthet som etter min mening er ganske så unikt hva angår dagens billedkunstnere. Well done !!

Krigsmoderen

Det var i år fem år siden krigsseileren og chiefen Ragnvald Hommen etter en lang kamp mot det kommunale byråkrati kunne avduke sitt minnesmerke “Nordstjernen” – over de 515 bergenske krigsseilere som ikke kom tilbake etter krigens slutt – på Shetlands-Larsens brygge. Kostnadene ved minnesmerket var dekket av Trond Mohn – denne avholdte herremannen som i årenes løp har bidradd med et utall rike gaver til det bergenske kultur- og idrettsgebet.

Imidlertid hadde den i dag nær 87 år gamle sjøens adelsmann, Ragnvald Hommen, lenge også båret på en drøm om at hedre de kvinner som under krigen ble sittende alene med ansvar for hjem og barn, mens deres menn kjempet der ute på skibene – eller var tatt i forvaring av gefreiterne. Selv hørte jeg i en periode til i sistnevnte kategori.

Og etter fire års kamp, nok en gang mot kommunalt byråkrati – og ikke minst den etter manges mening lite begavede fru Vielgeschrei – ansvarlig for de tekniske etater – kunne bautaen/monumentet “Krigsmoderen”, den 8. Mai, avdukes på et utsiktsplatå, like syd for Fredriksberg festning på Nordnes i nærvær av bl.a representanter for Bergens Skipperforening og Forsvaret, også omfattende et æreskompani fra Marinen, mens Gamlekarene i Nordnes Bataillon sitt musikk-korps sørget for fengende toner. Dertil var det innbudt representanter for krigsmødrenes barn som nu alle begynner at trekke på årene, og disse ble et hyggelig arrangement på Hotel Norge til del senere.

Monumentet er utført av kunstneren Per Ung, og også denne ga
ng har Trond Mohn dekket utgiftene. Med seg i kampen for monumentet hadde maskinsjef Hommen fått med seg kontreadmiral Egil Jørgen Eikanger og Gerhard Grimen, og i den anledning uttalte også admiralen, som ledet arrangementet på Nordnes, at det hadde vært første gangen han hadde stått under kommando av en maskinist, men det hadde i dette tilfellet vært helt problemfritt.

Ved arrangementets begynnelse blåste det stikker og strå fra sydvest og regnet høljet ned, så det hele lot til at bli en tvilsom fornøyelse. Men høyere makter ville nok ha en hånd på roret her, for da hovedpersonen, forsvarsministerinnen Anne-Grethe Strøm-Eriksen, som skulle foreta avdukingen av monumentet ankom, tørnet vinden på vest, regnet opphørte – og da salmesangen tonte ut over Fredriksberg, kom solen frem til vederkvegelse for oss alle.

Det kan for øvrig nevnes at AGSE for fem år tilbake også var tilstede under Ragnvald Hommes avduking av “Nordstjernen” på Shetlands Larsens brygge.

Bon Voyage !!

Windy Hill – Gravdal
22. Mai 2009

DEL