Ved Roret 3/08

Vi kan nu se tilbake på en noget spesiell vår, hva angår begivenheter i både inn- og utland. For at ta de hjemlige forhold først hvor det er tydelig at bestyrelsens Sanktveitsdans fortsetter med uforminsket styrke og har bl.a. gitt seg utslag i aksept for SV-plebsens krav til tilnærmet fri innvandring – og for ikke at snakke om lesbe-/homoloven, som for øvrig Oslo kommune fant det riktig at feire ved at spandere kr. 300.000 på en homo-/lesbe-fest i byens nye operabygg.

Vi kan nu se tilbake på en noget spesiell vår, hva angår begivenheter i både inn- og utland. For at ta de hjemlige forhold først hvor det er tydelig at bestyrelsens Sanktveitsdans fortsetter med uforminsket styrke og har bl.a. gitt seg utslag i aksept for SV-plebsens krav til tilnærmet fri innvandring – og for ikke at snakke om lesbe-/homoloven, som for øvrig Oslo kommune fant det riktig at feire ved at spandere kr. 300.000 på en homo-/lesbe-fest i byens nye operabygg. Denne loven vil for øvrig straks bli seponert så snart muslimene overtar. Dertil står avkristning av skolene – og delmuslimifisering av samfunnet for øvrig – på regjeringen Halvorsen’s agenda. Og om den alltid glisende Djupedal hadde mange tendenser til at gå på trynet, er det i alle fall meget som tyder på at hans etterfølger som skolebestyrer må ha stått absolutt sist i køen den gange vettet ble utdelt.

At ordensmakten, på landsbasis, har utviklet seg til en tilnærmet tragedie – må tilbakeføres til manglende begrepsevne både hos direktrisen Killengreen – og Storberget. Mens førstnevnte ikke later til at forstå en meter av problemene, vrøvler le petit advocat i søkk og kav, og hans lovforbud for norske borgere mot at la seg vederkvege ved betalt kjønnsfest i utlandet har virkelig stimulert sinnets munterhet hos mange. Videre har også hans luksuskonsept for the jail birds vekket betydelig, både oppmerksomhet – og avsky. Ikke minst kan dette være en tydelig innvitt til syke og pleietrengende som ikke innvilges plass på adekvate institusjoner – eller i øvrig ikke blir til del den nødvendige omsorg, og her kan, noget satt på spissen, parolen være: Slå i hjel din neste og du er sikret en trygg fremtid!!

Og dette fører oss direkte over til Sylvia fra Hedmarken og Andestjerten’s søster Hanne, som på en særdeles forbløffende måte har bevist for all verden med hvilken mangel på forstand dette landet administreres. Og derav vil en god del mennesker i fremtiden ha meget at takke Arthur Buchardt for.

Også regjeringen Halvorsen’s utsendte, bestyrer Jens, fortsetter sin reisevirksomhet med velfyldt lommebok med rike gaver som deles ut til forskjellige dubiøse formål, mens han lar seg hylle av de innfødte, ikke minst i Tanzania hvor nye 300 millioner NOK ble gitt som erstatning for en tidligere gave på 150 mill. NOK – som ingen senere har sett snøven av. En engere klan av mørkemenn har nok for lengst plassert disse på et sikkert sted. Men kanskje burde den tåpelige Jens og hans like forkvaklede bistandsminister legge seg de nylig uttalte kommentarene fra en sjefredaktør i Uganda på minne. Vedkommende hevdet at den norske utviklingshjelpen til Afrika stort sett var good for nothing, og kun et hjelpemiddel til giverne for at kunne sole seg i sin egen, innbilte fortreffelighet.

En journalist med en relativ vid horisont, i en herværende dagsavis, traff nylig spikeren på hodet hva angår denne ufyselige norske manien, med følgende kommentar:
“Det er god investering å bruke overflødige penger og reiseglade diplomater (for eksempel himmellosen, Jens og Jonas og Erik og Raymond. Forfatterens kommentar) til å sikre at verdens ledere vet at Norge finnes og forbinder noe hyggelig med oss. Det kan bli avgjørende for eksempel om ting spisser seg til i Nordområdene, og vi trenger venner (for eksempel Afrikanere og Muslimer) for å forsvare våre romslig anlagte interessesfærer. Og denne Prektighetesdimensjonen er en rettesnor for hva vi gjør. Den er fin, men krevende. Således ble det for få år siden avdekket at norske myndigheter betalte millionbeløp til lobbyister for legalisering av elefantjakt. Til gjengjeld skulle Norge få enkelte afrikanske land’s støtte til hvalfangst”. Snakk om slaureskab !!

Men dog, hva angår bestyrer Jens, jammen klarte han pinadø nylig, i et snev av fornuft, at stå opp og foreta en handling som vekket forbløffelse og respekt både hjemme og ute, da han talte Organisasjonen av Afrikanske Stater midt i mot og formante dem at ta rotten på den forrykte Mugabe, dog til liten nytte. For det man tilsynelatende ennu ikke har innsett – er at både Norge og Europa for øvrig (EU) langt på vei har mistet sin påvirkning i Afrika – og at chinckene nu for alvor har konsolidert sin mektige innflytelse på dette kontinentet. Og i det kinesiske vokabularet er foreløpig ord som demokrati og menneskerettigheter – eller smålige hensyn – ikke de mest brukte når man skal få nogen ting til. Enn så lenge fortsetter således våbenleveransene til Gale Robert i bytte mot hva Zimbabwe ellers kan tilby.

Høyrekvinnen Kristin Clemet, for øvrig herostratisk berømt for opphavet til tragedien, betegnet “Kunnskapsløftet” (tydeligvis good for nothing), kom for kort tid siden med det overraskende gullkornet “Det er ikke velferdsstaten som skaper velferd, det er velstand som gjør velferdsstaten mulig”. Og som kjent er det de tusener norske menn og kvinner som får hjulene til at gå rundt, både hjemme og i oversjøisk virksomhet, som skaper den velstand velferdsstaten er bygget på – og ikke de mange mindre begavede og mislykkede individer som har vaglet seg i Kvartalet og på Tinget. En av dem er tydeligvis fru Halvorsen. Om henne er det også hevdet at hun sannsynligvis er besatt av demoner og står i ledtog med djevelen, en påstand som for øvrig ble behørig manifestert under hennes presentasjon av “Revidert nasjonalbudsjett” den 15. Mai. Kommentarer derom synes uhensiktsmessig.

En del av den norske befolkningen ser med forventning frem til Stortingsvalget neste år, med håp om en hardt tiltrengt forbedring innen Helse & Omsorg, Infrastruktur, Pensjonsforhold – og ikke minst Ordensmakten. Midler har denne nasjonen i søkk og kav, men SV-plebsens parole er jo: “Få dem ut av landet og donert vekk hurtigst mulig, bruk her hjemme vil bare øke renten og arbeidsledigheten !!” Men takket være Høyre’s Erna og marginalpartiet Venstre’s Fåre-Lars – og deres sterkt fremherskende narsisme, synes muligheten for en borgerlig bestyrelse i 2009 ikke tilstedeværende. Således vil man i overskuelig fremtid sannsynligvis lide den vannskjebne at n’Jens, lik en flyvende hollender, vil gå igjen som bestyrer, i alle fall i navnet.

Men størsteparten av den grå massen gir seg tydeligvis effen i det. Bare man har til avdragene på bilen – og at TV’en tar inn fotballkamper og annet brød og sirkus, så er det for dem tydeligvis same same hvem som anskueliggjøre sine mentale defekter i administrasjonen av riket.

Også i det store utland har begivenhetene stått i kø. I USA sliter demokratene mellom pest elle kolera hva angår presidentkandidat, mens Tsar Vladimir arrangerte Russlands presidentvalg uten nogen form for slinger i valsen. Hans drabant gjennom mange år, unge Medvedev ble president, en utnevnelse tilsynelatende tiltrådt av de fleste russere, og Tsaren selv tok sete som landets statsminister. I sin presidenttid har Mr. Putin fått en kjempenasjon med slagside på rett kjøl igjen. Og i motsetning til fru Halvorsen har han brukt statens oljeinntekter in
nenlands
– til oppbygging av et nytt forsvar – til helse og omsorg – og til infrastruktur, tilsynelatende uten at verken renten eller arbeidsledigheten i Russland har steget av den grunn, snarere tvert imot. Og mens USA og det øvrige Europa fremtrer som dalende stjerner, seiler Kina opp som verdens nye supermakt, og for Ivan er det derfor en dyd av nødvendighet at ikke sakke akterut.

Naturkatastrofene i Kina og Burma har også preget nyhetsbildet i vår, og mens chinckene har satt i gang et enormt apparat for at redde liv og begrense omfanget av skadene etter det enorme – og flere mindre jordskjelvene som har rammet sentrale områder av Kina, har de burmesiske lederne gitt effen i sin egen befolkning etter syklonen som raserte store deler sør i landet. Dette til tross for instendige anmodninger fra hele verdenssamfunnet, noget som i grunnen indikerer hvor liten makt dette har når det virkelig gjelder. Men i skrivende stund er vår egen Raymond, vår 1. Sekretær i UD – i luften underveis til Burma for at virkelig tale militærjuntaen dersteds til rette – og da vil det sikkert ordne seg.

U 864
Mens Helga fra Vester-Tana og Kirsti L. Slotsvik nu fintenker over to – etter hva jeg erfarer – utenlandske anbud vedrørende heving av de to delene av ubåten U 864 vest av Fedje, hevder røster på Stortinget seg og krever at også høyteknologisk kompetente Eide Marine Services med base i Høylandsbygd i Sunnhordland skal få delta i anbudsrunden. At de to kvinnene har utelukket Eide-kompaniet, skyldes som nevnt i forrige Ved Roret at firmaet hadde mistolket en detalj i den siste anbudsfristen.

Men med det tidsaspektet man har beregnet seg burde dette være “a piece of cake” at rette på. Eller kan det tenkes at renten ville stige – sammen med arbeidsløsheten dersom jobben skulle utføres av et norsk selskap. Men la fare hen, vi ser nok en gang uforstandens ånd sveve over vannene.

Ved Pinsetider, i mangel av sport og repriser sendte NRK en film vedrørende U 864, under tittelen “Ubåtjakt på Norskekysten”. I annonseringen ble filmen oppgitt som tysk dokumentarfilm, og med “Das Boot”, (om U 96 – under kommando av Oberleutnant zur See Hans-Jürgen Hellriegel) verdens utvilsomt beste ubåt-film ever i minne, embarkerte jeg meg i godstolen for en spennende time. Men filmen var heller engelsk enn tysk, og var etter min mening beheftet med en del mangler og feil, men for øvrig gav den et godt inntrykk av hendelsen vest av Fedje ved middagstider den 9. Februar 1945.

I filmen avgikk U 864 Kiel bestemt for den tyske ubåtbasen Monsun i Georgetown i japansk-okkuperte Penang (Malaya). Dette var i krigens senere år den eneste forbindelsen mellom de to aksemaktene Tyskland og Japan. Lasten var supplerende krigsmateriell som var mangelvare – hhv. hos hver av partene. Ubåtene som ble benyttet i Monsunfarten, oppkalt etter Penang-basen, var av den store typen IX D2, og turen hver vei kunne ta opp til fem måneder.

I filmen ble det hevdet at sjefen om bord, Korvettenkapitän Ralf-Reimar Wolfram (31/03 1912 – 9/2 1945), var en nærmest uerfaren ubåt-sjef, noget som er skjære sprøitet og indikerer at filmen ikke kunne være tysk. Ralf-Reimar Wolfram hadde overtatt U 864 som ny den 9. Desember 1943 – og hadde hatt kommandoen over fartøyet siden. Før U 864 hadde han vært sjef på U 108, en av de mest suksessfulle tyske ubåtene under krigen. Og sjefene på ubåtene som skulle ut på reisene til Det Fjerne Østen, var håndplukkede, da man var avhengig av sjefer med menneskekunnskap, – og som kunne takle uventede situasjoner som kunne oppstå på disse ekstremt lange turene.

Videre, i følge filmen gikk U 864 neddykket på grunn på Norskekysten og måtte gå til Bergen for reparasjon. Virkeligheten er dog en smule annerledes. U 864 avgikk basen ved Blücher Brücke i Kiel den 5. Desember 1944 og satte kurs for Oslofjorden – og den 9. fortøyde fartøyet ved marinebasen i Horten. Under oppholdet i Horten – som også omfattet julen – ble sannsynligvis en del av lasten tatt om bord dersteds. Den 27. Desember avgikk U 864 Horten med kurs for Bergen, men den 30. anløp båten Farsund pga problemer med snorkelen. I påvente av havnelos – i overflatestilling – hadde båten en mindre grunnberøring. Nyttårsaften ble tilbrakt under land i Farsund.

1. Nyttårsdag avgikk U 864 med kurs for Bergen, hvor den ankom 5. Januar 1945, og dokket inn i ubåtbunkeren “Bruno” (dokkboks nr. 2 – den nest ytterste). I den ytterste dokkboksen sto U 775. Det siste av de alliertes tre flyangrep på den solide ubåtbunkersen fant sted den 12. Januar. (De to første hhv. den 4. og den 29. Oktober 1944). Under angrepet den 12. Januar brukte de allierte s.k. “Tallboys”, bomber på 5500 kg. Disse var ca. 10 ganger kraftigere enn bombene som ble benyttet ved de to foregående angrepene. Bombeflyene ble angrepet av tyske Focke-Wulf 190 jagerfly tilhørende Eismeer-skvadronen på Fliegerhorst Herdla, og selv om flere av dem måtte returnere uten at ha sluppet sine bomber, fikk taket på bunkeren to skikkelige treff, hvorav skadene forplantet seg nedover. Bl.a. ble skille- og bæreveggen mellom dokkboks 2 og 3 skadet, mens skadene derav på U 864 kun ble ubetydelige. Men nu begynte timeglasset at renne ut.

Den 7. Februar avgikk U 864 Bergen, gikk ut Fedjeosen og satte kursen nordvestover, muligens nord om Færøyene – for at komme ut i Nord-Atlanteren og videre sydover, vest om Azorene. Men etter et døgns seilas fikk man tekniske problemer som ikke kunne løses i sjøen, og fra kommanderende admiral i Bergen ble det gitt tillatelse til retur – og at en eskorteubåt ville møte dem i Fedjeosen.

Resten av filmens historie synes korrekt. U 864 ble oppdaget neddykket av den britiske ubåten “Venturer”s (senere KNM “Utstein”) hydrofoner ca. kl 1050 – og etter at ha kommet seg i posisjon mot den sikksakkende U 864, fyrte sjefen, ltn. Launders, “Venturers” fire baugtorpedoer, satt på 12 meters dybde. En av dem traff og delte U 864 i to. Hva som foregikk om bord i tyskeren etter siste radioforbindelse med staben i Bergen, vil man aldri få vite. Dette skal være første gangen en neddykket ubåt senker en annen neddykket ubåt.

Eller var det slik. En fortsatt, i høyeste grad, oppegående herremann på Fedje hevder på filmen, – og også i forbindelse med at U 864 ble “gjenoppdaget” – at han observerte ubåten på overflaten da den ble torpedert. Det var en klar dag med god sikt vestover mot Suleskjær. Uansett, problemet med kvikksølvlasten er høyst tilstedværende – mens Den Yndige og Kirsti Slotsvik fortsatt driver fintenking.

“Western”
Det er sen-aftenstid den 6. Februar 1981, og på den åpne Trænfjorden på Helgeland er den 73-fots store seisnurperen “Western” av Myken underveis hjem etter at ha levert en seifangst på Lovund. Men fartøyet kom aldri frem, det bare forsvant sammen med sin 7 mann store besetning, omfattende bl.a. skipperen, hans to sønner og svigersønn. Værforholdene ulykkesnatten var etter de flestes mening brukbart, og forliset syntes således som uforklarlig, bl.a. ved at intet signal ble gitt/oppfanget fra fartøyet

Vraket blir funnet, men et forsøk på at heve det skar seg. Oppta
k med undervannskamera viste imidlertid påfallende skader på skroget, bl.a. på stevnen. Lokalbefolkningen og de etterlatte hevdet derav at “Western” måtte ha gått ned som følge av kollisjon med en ubåt eller et annet fremmed fartøy. Den oppnevnte havarikommisjonen mente derimot at vinden hadde vært sterkere enn det målingene viste – samt at “Western” hadde dårlig stabilitet og således kantret og gikk ned.

Derav oppsto det en bitter strid mellom kommisjonen og de etterlatte, en strid som minnet meget om hva tilfellet var vedrørende etterspillet etter “Utvik Senior”s mystiske forlis utenfor Steinfjorden på vestsiden av Senja den 17. Februar 1978, (omtalt i “Ved Roret” nr. 5/2003). Og til tross for flere henvendelser fra de etterlatte etter “Western”-forliset, avslo, tradisjonen tro, Justsidepartementet at finansiere heving av vraket – og sa dertil nei til at gjenoppta undersøkelsene omkring forliset.

Men etter 27 år på havets bunn, ble restene av “Western” hevet, og søndag den 13. April ble en del av disse landsatt på kaien i Sandnessjøen, nogen hadde omsider grepet til fornuft. Og forhåpentlig vil en ny – og kanskje vil en mer mentalt balansert kommisjon ha et bedre grunnlag for en ny gransking – og muligens komme frem til den virkelige årsaken til “Western”s tragiske forlis.

Slutten og begynnelsen
Det følgende er fra et innlegg som jeg for en smule tid siden fant i en utgave av Lloyds’ List, under tittelen “I have seen the end of the best – and the start of the worst”. Innlegget er etter min mening særdeles aktuelt, så vær så god i norsk oversettelse:

“I min tid som seilende ville jeg sannsynligvis blitt forbløffet – for ikke at snakke om forbannet, dersom min livsstil og karriere skulle bli gjenstand for sosiologiske studier i likhet med hva for eksempel skjulte stammer i Amazonas er gjenstand for. Men kanskje ville mange av dagens seilende hilse en slik oppmerksomhet velkommen, da den viser at nogen der ute et sted har oppfattet at sjøfolk fortsatt eksisterer.
Jeg er derfor glad for at nogen fortsatt er interessert i sjøfarendes liv og tilværelse, for generelt her i Norge får ikke sjøfolkene den store oppmerksomhet verken fra den ene eller den andre lenger. Vi er nok en del av en utdøende rase”.

Dette skarpe statement fra en eks-offshore-skipper avslutter en studie vedrørende norske sjøfolks karriere-erfaringer, forestått av kvinnen Kathy Mack ved Mercer University, UK. Hele studien skal for øvrig være trykket i en av de siste utgavene av tidsskriftet Maritime Policy and Management.

Studien kan meget vel relateres til enhver “tradisjonell” sjøfartsnasjon hvis opprinnelige mannskaber brutalt er blitt erstattet av allehånde, globale besetninger under bekvemmelighetsflagg. Men for Norges vedkommende, hvor shipping var en slik dominerende del av samfunnet, må denne utviklingen synes særdeles deprimerende.

Kvinnen Mack’s avhandling tar utgangspunkt i beskjeftigelse som seilende som en karriere og et kall som tilfredsstiller eventyrlyst og ønsket om sosial status – samt yrkesstolthet over sitt profesjonelle sjømannskap. Universitetsstipendiaten har intervjuet en lang rekke offiserer innen hele spekteret av de forskjellige trades, noget som ikke etterlater nogen som helst tvil om at krefter som har satt seg fore at hemme norsk sjøfart har vunnet en stor seier.

Kathy Mack’s avhandling avspeiler på en kompetent og utvilsom presis måte hva disse “overlevende” (offiserene) fra den en gang så store, norske sjømannsstand mener om dagens sjøfartsmiljø.

For øvrig ansees deres oppfatning helt universiell, avkryssings- og sjekklister, et tyngende regelverk med stadig flere og villere paragrafer og overdrevne sikkerhetskrav skaper liten begeistring. Og et utsagn som: “Som Kaptein er jeg mer lik en kontorrotte i dag”, anerkjennes som fullt ut gyldig.

Denne type avhandling – sammen med lignende som kommer ut fra Cardiff Universcity, er både aktuelle og verdifulle da de skaffer en s.k. akademisk gyldighet for et tema, velkjent for de fleste engasjert i – eller nært shipping-gebetet, men som for øvrig kan være vanskelig at bringe ut til allmuen.

I den store “Clear-out” og Globaliseringen i 80- og 90-årene – og som faktisk ennu pågår, ble så altfor meget som var godt og bra ofret på lavkostnadenes alter. Og så kan man spørre seg hvorfor man absolutt må vurdere dette nu ?? Og svaret gir seg selv, nemlig at man ganske snart vil oppleve og utstå både moren og faren til den totale bemanningskrise.

“Jeg har sett slutten på det beste – og begynnelsen på det verste”, uttalte den foran nevnte offshore-skipperen til kvinnen Mack. Og det sier vel i virkeligheten alt.

Pioneren
Fra den nordlige verandaen kunne jeg noen solfyldte dager primo Mai observere et nytt, rødmalt offshore-service-skib som drev work-up på skib og utstyr, enten sakte underveis eller på DP. Skibet, “Fugro Saltire” var levert fra Bergen Group BMV A/S på Laksevåg til Ellen Forlands Rederi, Bergen, som verftets byggenr. 161. Skibet er bygget for beskjeftigelse worldwide, arrangert med det nyeste innen gebetet teknologi for undervannsoperasjoner. Fartøyet er gått inn på en fem+fem-års avtale med hollandsk-eide Fugro Survey Ltd., Aberdeen, med befrakters opsjon for kjøp av skibet etter fem år. “Fugro Saltire” er registrert i Bergen og seiler under NOR-flagg med norsk driftsbesetning.

“Fugro Saltire” som ble behørig teknisk omtalt i forrige nr. av Skipsrevyen, er det andre av tre offshore-service-skiber som Ellen Forland i sin tid kontraherte ved verftet, og etter manges mening var det denne ordren som berget det tradisjonsrike Laksevågs-verftet fra opplag. Den første enheten, et seismisk letefartøy, ble levert for en tid tilbake, og den tredje og siste, også et seismikk-skib skal etter planen leveres i løpet av siste kvartal i inneværende år.

Rederiets satsing på Laksevågsverftet fikk ganske bekvemme følger for dette, hvor ordreboken, i tillegg til Forland-skibene, omfatter to dykkerskib for GVD Offshore, for levering hhv. medio og ultimo 2009. Videre for Fugro-selskapet, ett seismikk-skib – og ett konstruksjonsskib for levering hhv. medio og ultimo 2010 – samt dertil et offshore-/konstruksjonsskib til Solstad’s Rederi for levering høsten 2010

Innen seismisk letevirksomhet til havs har den norske innsatsen vært særdeles betydelig, worldwide. Pionerene i denne virksomheten var for øvrig skibsmegler Mikkel R. Forland og hans hustru Ellen i Bergen. Nu avdøde, skibsmegler Forland var den første som chartret ut skiber til denne type oppdrag, en geskjeft han engasjerte seg i allerede i 1969. Og i alle år senere har den tonnasje, sluttet gjennom skibsmegler Forland vært gjenstand for den høyeste anerkjennelse.

I 1973 ble Ellen Forlands Rederi etablert, og den 7. Mars dette året ble Bergenskes 15-miler “Ara” overtatt fra opplag for 1,7 mill. kroner. Skibet som ble levert til BDS fra Drammen Slip & Verksted den 4. August 1955, målte 1548 brt. – og hadde en dødvektstonnasje på 1500 tonn. Største lengde var 250 f
ot, og en 5-syl B&W hovedmotor gav en servicefart på 15 knop.

Omdøpt til “Seis Mariner” ble skibet ombygget og utrustet for seismisk letevirksomhet ved BMV på Laksevåg, hvoretter det ble satt inn i sådan beskjeftigelse på langtidsavtale med det amerikanskeide, britiske selskapet Seismographic Service, og dette var begynnelsen. I 1981 gjennomgikk skibet nok en ombygging, denne gang ved Mjellem & Karlsen i Bergen. I 1986 ble navnet forandret til “Seismariner”, men nu har nok skibet for lengst lagt ut på sitt siste tokt.

I April 1986 overtok Ellen Forland det nybyggede seismikk-skibet “Seisventurer” på 3329 brt. fra Drammen Slip – og den 23. Mars 1991 fikk Ellen Forlands Rederi overlevert det 4859 brt. store nybygget “Seisquest” fra Th. Hellesøy Skibsbyggeri på Løfallstrand. Også begge disse skibene gikk inn på langtidsavtale med Seismographic Service. Fortsatt, i dag, som alltid, – satser rederiet ubetinget på norskbygget tonnasje – og på nordmenn om bord i sine skiber, og i Ellen Forland har den norske sjømannsstand – og verftsindustri en varm forsvarer. Hva angår sistnevnte har Kong Magnus i Bergen Group særdeles god grunn til at være takknemlig.

Under en liten seremoni i de tidlige Mai-dager, ble Ellen Forland på sitt kontor på Paradis, tildelt “Den Store Sjømannsprisen”. Dette er en pris som tildeles fortjenstfulle sjøfarende – eller for tjeneste relatert til sådanne. Prisen deles vanligvis ut under hjemreisen på de årevisse Sjømanns-cruisene ut fra Bergen, men av praktiske grunner ble tildelingen til årets prisvinner foretatt på land, samtidig som årets cruise gikk til Østersjøen og Gdynia med det gode skib M/S “Nordnorge”. På utreisen arrangeres en minnestund med “Stopped ship”, hvor bl.a. en dekorert krans kastes overbord til minne om de sjøfolk som har omkommet på havet, både i krig og i fred. Både Sjømanns-cruiset, som første gang gikk av stabelen til Newcastle i 2001, og “Den Store Sjømannsprisen”, ble initiert og etablert av erkesjømannen, matrosen, uteseileren – og nu AFP-pensjonert journalist fra BA, Edvard Pettersen, bl.a. også velkjent innen gebetet for sine illustrerte bøker som tar for seg den norske sjømann i utenriksfart fra krigens slutt og frem til i dag. Og mens fjorårets Sjømanns-cruise, som ved en forunderlig skjebnens tilskikkelse hadde avfarende fra Oslo, gikk til Amsterdam, med hjemkomst Bergen, er neste års cruise planlagt fra Bergen til Antwerpen.

Litt om 17. Mai
Etter at gefreiterne hadde ryddet Vestre Byfjord for de utlagte minebeltene, ankom en norsk/engelsk eskadre Bergen om formiddagen den 13. Mai 1945, ledet an av krysseren HMS “Norfolk”. Blant de øvrige fartøyene var den norske korvetten KNM “Acanthus” under kommando av løytnant Eigil Bruen. Av praktiske og språklige grunner var de norske marinefartøyene under krigen bemannet med britiske signalmenn. Og blant de seks signalgastene om bord var også 20 år gamle Geoffrey Jacobs, og blant den 82 mann store norske besetningen var også den 25 år gamle nordlendingen Jermund Hansen.

Den norske kommandoen på KNM “Acanthus” ble heist på Clayden den 26. September 1941 – og etter work-up ved øvelsesbasen Ardnacraish nord på kysten av West-Scotland, ble fartøyet overført til Liverpool Escort Force, med hjemmehavn i Gladstone Docks, hvorfra det var beskjeftiget i den harde konvoieringstjenesten på Nord-Atlanteren fra 23. Oktober 1941 til 5. Mai 1945. Den 30. Oktober 1946 skiftet “Acanthus” navn til KNM “Andenes” og ble om-klassifisert til fregatt. I 1956 ble kommandoen strøket – og fartøyet ble solgt til et selskap i Sør-Afrika.

Eskadren ble liggende nogen dager i Bergen og mannskapene fikk delta i en våt, men gledestrålende 17. Mai feiring, den første på frem år. “Acanthus” ble stasjonert i Bergen, ved Marineholmen, før korvetten i Oktober satte kursen nordover, først til Trondhjem og siden til Tromsø. Signalgast Jacobs hadde fine dager i Bergen, fant seg et kik (en jente ved navn Sølvi) – og dertil lærte han seg en del norsk (bergensk). Men romansen tok slutt da korvetten ble beordret nordover, og alle trodde at signalgasten hadde “forlotte Bergen for bestandig”.

Men også for nordmannen Jermund Hansen blomstret romantikken denne første frihets-sommeren, han fant seg en jente fra Askøen, og dett var dett, gift ble de og bosatte seg på den store ø. Skolene tok han i Bergen hvoretter han begynte en lang karriere i Det Bergenske Dampskibsselskab. Der ble vi kjent – og senere gode kolleger i Bergens Skipperforening.

Signalmann Jacobs forlot Navy’en og satset på en karriere innen bankvesenet. Gift og med etterhånden fem barn, reiste han ofte rundt i verden i jobbsammenheng, men reisene førte ham aldri til Norge. Men minnene om frigjøringsdagene i Bergen hadde gitt ham dype følelser for Norge, og så ble lysten til at komme tilbake til Bergen for sterk, noget som i vinter utkrystalliserte seg i et brev til byens ordfører. Han inviterte den aldrende signalgasten til et møte i Bergen, hvoretter han sparket ballen over til pensjonert kontreadmiral Egil Jørgen Eikanger, som arrangerte et besøk og en besiktigelse av marinebasen Haakonsvern, samt tilrettela for Mr. Jacobs til at foreta en kranspålegging av monumentet “Nordstjernen” på Shetlands-Larsens brygge den 17. Mai. Monumentet “Nordstjernen” er reist til minne om samtlige, både koffardi- og marineseilere fra Bergen, som ikke kom hjem igjen – men gav sitt liv der ute under krigen.

Handlingen ble utført i nærvær av representanter for Norges Sjømilitære Samfunn, Bergens Skipperforening samt et musikkkorps – og dertil ble Mr. Jacobs sekundert av den legendariske krigsseileren Ragnvald Hommen, initiativtager og pådriver for monumentet. Som den rette bakgrunn lå KNM “Hitra”, det siste av Shetlands-fartens amerikanskbyggede ubåtjagere vel fortøyet ved kaien. I forbindelse med kransenedleggelsen hevdet den 83 år gamle eks-signalgasten at Norge aldri fikk den anerkjennelsen landet fortjente for innsatsen under krigen (Dette gjaldt i høyeste grad her hjemme også. Forfatterens anmerkning). Dere hadde en marineflåte og verdens nest største tankskipsflåte – og dere var en viktig alliert, noget jeg har gitt uttrykk for i alle år.

Sett på bakgrunn av de gledestrålende frihetsdagene og 17. Mai 1945, som jeg for øvrig minnes meget vel – samt årets spesielle begivenhet på en solfyldt Shetlands-Larsens brygge, må jeg ta med en del begredelige forhold som for mange var med at forsemre den rette stemningen under årets 17. Mai-arrangement. 17. Mai feires til minne om Grunnloven av 1814 – og er Norges nasjonaldag, og symbolet er det norske flagget i rødt, hvitt og blått.

Men i år ville nogen det annerledes, sosialistiske ungdomsorganisasjoner og annet rabulistisk krapyl forlangte at de etter hvert mange tilreisende, de s.k. “våre nye landsmenn” burde benytte sine egne nasjonalflagg i årets parader, noget som helt etter krapylets plan utviklet seg til en drabelig polemikk. De tilreisendes interesseorganisasjoner og talsmenn avviste dette som hinsides en hver fornuft, skulle man delta i feiri
ngen av oppholdslandets nasjonaldag, så måtte det skje med norske flagg. Og således blev det stor sett, bortsett fra her i Bergen, hvor byens bestyrelse, med en IQ på bunnivå hadde velsignet flagg-globalisering. I hovedstaden derimot – hvor sønnen til Wenche Foss hadde overprøvet 17. Mai-komiteens avslag og tillatt globalisert flagging, fikk dette ingen betydning. Der var det den norske nasjonaldagen man feiret. Det kan i denne forbindelse før øvrig nevnes at fra de sosialistiske plebeiernes side er observert teser som “nasjonalfølelse er en anakronisme”. Heia fru Halvorsen, nu går vi stolte tider i møte. Fy flate !!

Korrigering
Etter nogen år i opplag er ikke hukommelsen hva den en gang var. Og i forrige Ved Roret – i avsnittet om “Tall Ship’s Races”, antydet jeg feilaktig at eks-Flying P-Line’s “Padua” blant andre storskuter, ligger som museumsskib somewhere. Men så langt i fra, “Padua” som Ivan tok som krigsbytte i 1945 – er identisk med min favoritt “ Kruzenshtern”. Hvorfor ikke hun ble brukt i filmen om det tragiske “Pamir-forliset vites ikke.

Bon Voyage !!
Windy Hill – Gravdal
Ultimo Mai 2008
DEL