Ved Roret 2/09

I skrivende stund er vi kommet til medio Mars, og situasjonen worldwide må vel kunne betegnes som ufyselig – for at bruke uttrykket til den ellers lystige statsmeteorologen John Smits – eller kanskje som en annen person omtaler seg selv, trist som fanen.

Her hjemme kom just meldingen om at Oljefondet (Folketrygdsfondet) tapte 633 milliarder på aksjespekulasjoner i fjor, og i den anledning fossror både fru Halvorsen og fondsbestyrer Slyngstad med tilsynelatende lystige glis mens de forklarer hva som gikk galt. Den internasjonale finanskrisen har nok gitt mange store store tap worldwide, men fy flate, hele 633 mrd, det er pinadø store verdier. I stedet for at spekulere dem bort på usikre børsprosjekter, kunne disse forlengst vært sikkert investert i nasjonal infrastruktur, til at opprette en adekvat eldreomsorg med lovbestemt plass på Alders- eller Sykehjem med tilsvarende kosthold og bekvemmeligheter som i jailen – og dertil til at restaurere ordensmakten og den havarerte politietaten. Det hadde vært noget at overlate kommende generasjoner i stedet for et sagn om forgagne børsverdier.

Kristin lover i forbindelse med sitt fatale “Tine-slagord 40/60” (avsynges på melodien “in the Navy”) at forandre rutinene, og det var gjerne ikke tilfeldig at meierivirksomheten, just for at pirre sansene til fru Halvorsen, lanserte sin kampanje akkurat nu, – og Slyngstad vil redusere den faste årsinntekten sin fra 5 mill til 3 millioner NOK – og dertil avstå fra fremtidige bonuser for “framifrå” beslutninger. Hadde dette vært på Solomonøene – eller på øene rundt Bismarck-sjøen – for ca. 100 år tilbake, hadde de to kanskje måttet løpe spissrot blandt allmuen, for deretter at risikere at bli slått ihjel med en død gris.

Bortsett fra den globale finanskrisen er verdenstilstanden i skrivende stund tilsynelatende normal. I Statene grisler Obama på med økonomien sin, mens Tsaren i Russland har bestemt seg for at nok en gang oppgradere Forsvaret, denne gangen til en verdi at 840 mrd. NOK innen 2011. Tullebukken i Nord-Korea kommer med sine evinnelige atomrakett-trusler mens hans underståtter sulter i hjel, og i Japan synker verdien av nasjonalproduktet som en sten. I Iran er landets første atomkraftverk offisielt åpnet, og mens de bedyrer at mulighetene som nu gies kun skal anvendes i sivile formål, hylskriker de av latter bak ryggen på allehånde sendemenn og diplomater som desperat forsøker at hindre Iran utvikler sine atomvåpen. Det hevdes i den forbindelse at Baraccken vil kunne stoppe det europeiske rakettskjold-prosjektet dersom Russland – som sammen med franskmannen, har muliggjort hele den iranske trussel – vil gå med på at få stanset den videre utvikling innen gebetet. Men som ravnen så tydelig sa det, “Det er for sent, det er for sent !!”.

For Baracckens noget servile forsøk på at tilby perserne evig vennskap, synes at bli avvist av mullahene i Iran, et land som nu fremstår som atommakt – og med betydelige oljeforekomster – som har satt seg som mål at bli en av de mektigste nasjoner i verden, ikke utenkelig med et vaklende Irak og et Afghanistan i oppløsning – samt et Pakistan på leirføtter – i sitt nedslagsfelt. Nu er det bare at sitte på gjærdet og avvente mulighetene. Og for dem som ser for seg en eventuell revolusjon i landet er kanskje forhåpningene mindre, slike finner sjelden sted i land med sterk fremgang.

Etter at amerikanerne i sin tid hjalp Taliban mot Russerene i Afghanistan – sa Ivan takk for sist ved at gjøre Iran til en atommakt, men just nu er det kanskje ikke tilfeldig at Ivan – som muligens har næret en slange ved sitt bryst, betrakter sin mektige nabo i syd med bekymring – og således som mus i barsel nu driver at ruster opp sitt eget forsvar. For i sin ytterste konsekvens – siden Iran ikke lenger kan tales til rette – kan landet sikte seg inn på at bli en av verdens mektigste nasjoner – og i disse “Mamma Mia”-tider, bør man gjerne ha i bakhodet en av ABBA’s største slagere: “The Winner takes it all”. Men for dette fremtidige perspektivet later det også til at chinckene behersker sin begeistring, men foreløbig ligger jo Indien der som en buffer.

I skrivende stund hersker det tilsynelatende anarki på Madagaskar, et ikke ukjent fenomen på de kanter av Jorden. Et tilsvarende fenomen er tydeligvis på vei til at utvikle seg i Pakistan. Dette kommer vel ikke som nogen overraskelse for de fleste – og ved avsettelsen av Musharaffen hevdet jeg at det kom til at gå ad helvede til. I det store riket later det til at kun et fast, belemret med klokskap, militærstyre kan få landet til at gå i takt som en enhet, et s.k. demokrati har aldri fungert dersteds. Se bare hvilket tumulter det har avstedkommet at landets demokratiske myndigheter har måtte gi etter for rebellene i nordvest og la sharialovene innføre superior dem for landet for øvrig gjeldende.

Området Afghanistan/Vest-Pakistan har utviklet seg til litt av et ormebol – og kun bevæpnet med vrøvlet om menneskerettigheter og demokratiseringsvyer synes det umulig at føre en konvensjonell, og tilsynelatende til tider, just pony-war mot fanatiske grupperinger som fabler om martyrdom og drømmer om et Nirvana blant hurier. Alternativet synes at være en full-fronts krig med adekvat, konsekvent innsats, mens de unfallende hevder at den eneste løsningen er at trekke seg ut fra hele konseptet – og heller face the music og ta konsekvensene når terror, ukontrollert valmuedyrking og andre uhumskheter igjen får levelige vilkår og uhindrede spredningsmuligheter fra området.

Jeg har tidligere i “Ved Roret” hevdet at det er ganske så hensiktsløst at begynne at røre om menneskerettigheter og demokrati øst for Suez. Kanskje burde man ha vært en periode i Orienten eller der ute på Østen – enten som landarbeider – eller som seilende – for at kunne innse at salige Rudyard Kipling hadde så rett, så rett, man kan nok komme med gode handelsavtaler med “the East”, men mentalt vil “the West” sannsynligvis aldri komme på bølgelengde.

For det maritime gebet
tegner horisonten seg temmelig mørk og truende, og i kjølvannet av den, i sterk utvikling, globale depresjonen, registreres et økende antall konkurser, annullering av foreløpig ca. 400 kontrakter worldwide (av totalt ca. 7000), samt opplag og elendighet i spot-markedet innen offshore-gebetet. Eksempelvis kan nevnes at det i disse dager, pga manglende kapitaltilgang, skar seg for Karmsund Maritime Service ved Kopervik på Karmøen og verftet, med 150 ansatte, måtte melde oppbud. Dog håpes det på tilnærmet videre drift i annen regi. Samtidig kom meldingen om at flaggskipet innen industrien på Vestlandet, Rolls Royce Marine, tidligere Bergen Diesel (BMV) gikk til umiddelbar oppsigelse (ikke permittering) av 210 av totalt 930 ansatte pga stopp i ordretilgangen. Og der ute på de store hav skal ifølge tam-tam-trommene bl.a. tilstanden for Kypros-Fredriksens tørr-bulkflåte nærme seg et null-punkt, selv om unge Trøim ifører seg kjeledress.

Generelt for tørrlastbulkerne synes situasjonen mer enn svart, og svært mange av dem vil ventelig bli avbestilt. I meglerkretser hevdes det at opptil 40 % av de kontraherte bulkskiber aldri vil bli levert. Og ute på Østen har man for lengst registrert en rekke konkursen som har rammet britisk- og danskkontrollerte bulkskipsinteresser dersteds. I overskuelig fremtid er det ikke utenkelig at man vil kunne observere store bulkere i opplagsbøyene, også i våre hjemlig farvann. Dog for tiden avventer norske redere litt med at legge sine skiber i opplag, verdiene og investeringene er særdeles høye, så man velger tilsynelatende at la opplag, som en siste utvei, bero ennu en smule tid.

I det hele tatt er situasjonen for bulkskibsflåten ufyselig og værre kan den bli, spesielt siden også Kina, i likhet med de fleste, har måttet redusere sine aktiviterer i rollen som verdens vareleverandør. Men for at snu litt på flisen, “What goes down – must come up”. For om produksjonsaktiviteten avtar og arbeidsløsheten med sin sosiale uro øker, er man dog vitne til et overraskende strategisk utspill. For chinckene er velbeslått med kontanter og US statsobligasjoner i søkk og kav. Derav har landets handelsminister med stort følge nylig gjennomf&
oslash;rt en omfattende shopping-runde, først og fremst på teknologi og utstyr, bl.a. i Tyskland, Sveits, Spanien og UK. I Tyskland ble det investert et større beløp i kontrakter med Audi, Daimler, BMW og Volkswagen.

Videre har chinckene lånt brasilianske Petrobas 10 mrd US dollar – og samtidig er avtaler også inngått med Venezuela og Russland – således at Kinas totale utenlandske oljeinvesteringer i Februar kom opp i 41 mrd. Dollar. Dertil har chinckenes største aluminiumsprodusent, Chinalco, inngått avtale med den australienske gruvegiganten Rio Tinto om investering av 20 mrd. dollar i selskapet. Videre har kinesiske Minmetals tilbudt 1,7 mrd. Dollar for at overta det australienske zink-selskapet Oz. Og i følge synserne representerer disse kinesiske investringene en langsiktig trussel mot for eksempel et, p.t, smule groggy USA, noget som jeg for øvrig tidligere har antydet i “Ved Roret” ved flere anledninger. Man har i denne forbindelse kunnet merke oss at ingen av årets avtaler er gjort i USA, tvert imot forlyder det at chinckene allerede er svært bekymret for sine eksisterende investeringer i Statene.

Men også for offshore-skibene er nu krisen merkbar – og de problemene bulkskipene har vært til del det siste halvåret har nu slått til for hele spekteret av PSVs, AHTS’s og andre offshore-service skiber, takket være sviktende oljepriser pga depresjonen worldwide. Og for den norske verftsindustrien brenner det et blått lys da hele 80 % av ordremassen omfatter just offshore-skiber. Og som et eksempel på fortrytelsene kan nevnes at et AHTS i November i fjor gikk inn for 2,2 mill NOK pr. dag, mens eierne av slike skiber i dag kjemper om oppdrag til 100.000 NOK – ja faktisk helt ned til 50.000 NOK.

Dog, det bitreste av alt ved den verdensomspennende finanskrisen – er at det atter en gang er den norske sjømannen som rammes. I løpet av den nu altså forgangne gullalder innen skipsfarten bar pågående rekrutteringskampanjer rike frukter og gav store muligheter med hensyn til både dekks- og maskinelev-plasser – og dertil opplevet man en særdeles tilfredsstillende søkning til offisers- og maskinistskolene. Dertil ble, som en følge av de “eventyrlige” tidene, allehånde norske sjøfolk støvsuget til koffardi- og offshore-flåten, på bekostning av adekvat bemanning til fergefarten – og deler av fiskeflåten.

Men nu har det altså skjært seg igjen da, – og rederiene er i full gang med oppsigelser av norske sjøfolk. Det på norsk TV anskueliggjorte norsk/filippinsk offisersbytte på, due for utflagging, TK/Salvesen/Knutsa-bøyelasterne, en “forretning” som rammet ca. 200 nordmenn – er et klassisk eksempel. Dertil har man også observert at Ellen Forland, som i alle år har vært den beste eksponenten for norsk sjøfart, skiber under norsk flagg – bemannet med norske sjøfolk – også har møtt sitt Waterloo. Det har i første omgang ført til at 14 mann om bord i et av rederiets offshore-service skib skeies ut som følge av at skibet må skifte fra NOR- til NIS-flagg.

Ballongen til værs
Leserne av min beskjedne spalte har sikkert for lengst registrert mine betenkeligheter over den muslimifisering som over lang har funnet sted her til lands. Men nu har endelig, takket være kvinnen Killengreens utrolig tåpelige bestemmelse om at tillate hijab som hodeplagg i de uniformerte politistyrkene, – også massene fått øynene opp for de pågående fortrytelser. Og FrP-formannen, Siv Jensen, fikk virkelig ballongen til at gå til opp da hun innførte betegnelsen “snikislamisering”.

AP’s kronprins, n’Jonas, fremtrer alltid med en elevert stil og et klart språgbruk – og han synes således være velegnet i rollen som norsk utenriksminister, hadde det kanskje ikke vært for hans subjektive, Hamasistiske tilbøyeligheter. Dertil synes hans tilsynelatende, blant likemenn, solo-lefling med den, etter de fleste med gangsyn sin mening, lugubre muslim-troikaen som skal forestå regien av den nær forestående s.k. Rasismekonferansen, noget dubiøs. Rigtignok fremtrer han som en godt bevandret dialogiteur, selv om ikke alle i riket er like begeistrert for hans ofte subjektive røring i salaten. Og hans tilsynelatende klare hjerne fikk muligens en ripe i lakken, da ordet snikislamisering fikk ham uti med alle tærne. Som motsvar til frk. Jensens målrettede betegnelse, hevdet n’Jonas overfor en avis i hovedstaden at “det er bra at muslimer i Norge fremmer krav til myndighetene. Det er det motsatte av å snike”, et uttalelse som tydelig avdekker en mindre defekt i hans begrepsevne.

For det er jo ikke muslimene som står for “snikislamiseringen”, – den foreståes jo f.s.f. av norske politikere og myndigheter, eksempelvis ved at hordene, som regel uten indentifikasjonspapirer, ved ankomst norsk grensestasjon, får overrakt et skjema med oversikt over alt de har krav på i Norge – og deretter sannsynligvis tildeles klingende mynt før de henvises til at ta en buss – eller tog inn til nærmeste by og der melde seg for et eventuelt bemannet politikontor. Enn videre er det OK for myndighetene at “asylsøkere” importeres og gies adgang til Norge, for så at engasjerers som narkolangere på byen. Eller for eksempel ved at myndighetene approberer kravet om at et bilde av en gris fjernes fra Barneklinikken i Bergen.

Dertil gir myndighetene etter for muslimenes krav om halalmat i jailen, videre krav om preferanser i sosial- og trygdesammenheng samt adskilt bade-/svømmeundervisning, mens krav om egne muslimske fridager er bragt på dagsorden. Og i den andre enden – bestyrelsens, – ifølge avsløringen av et hemmelig dokument, – enstemmige godkjenning av bruk av hijab som uniformsplagg i politiet. Og mens n’Jens selv bedyret bestyrelsens uskyld, ble le petit advocat utsett til syndebukk og Svarteper, noget som endte med hospitalopphold og off hire for en lengre periode, mens bestyreren selv dro til Island, hvorfra han med krokodilletårer ønsket justisministeren god bedring og snarlig retur til taburetten. Og for alltid vil Mullah Krekar fremstå som det mest lysende eksempel på norske myndighets ultimate dårskap og uforstand.

I samme forbindelse kan nevnes at også to gode opposisjonspolitiske medløpere i myndighetenes snikislamiseringsprosess, Per Kristian og Fåre-Lars, begge åpenbarte sin fantastiske evne til at tenke med det de sitter på – og dertil sin noget bisarre oppfatning av begrepet demokrati. Førstnevnte sammenlignet frk. Jensen med Hitler og FrP med nazisme, mens Fåre-Lars ville utestenge Norges nest største politiske parti fra den nødvendige og forespeilende innvandrings-debatten i Stortinget. Men som en tidligere, nu salig, kollega av dem i sin tid uttalte, “Ja, ja, dei gjer seg tankar slike og !!”

Men det er dog hevet over tvil at våre myndigheter pga. en ufattelig uforstand, i sin ytterste konsekvens er i full gang med at utradere nordmenns naturlige nasjonalfølelse og -kultur, skapt av våre forfedre gjennom hundrevis av år. Nevnes i en slik forbindelse kan óg bli Eidvoldsmennene – samt sjøens menn generelt – og krigsseilerne spesielt.

Men nu, takket være foran nevnt
e, observeres et omfattende engasjement blant allmuen, fra sør til nord, hva angår den pågående muslifiseringsprosessen, man er omsider blitt oppmerksom på – hvilken dubiøs retning utviklingen her til lands har tatt – og mulighetene for at gi ror og forandre kurs før det går i fjæresteinene. Det har til og med den alltid, tilsynelatende gråtkvalte Martin Kolberg oppfattet, men for dette får han nu på pungen med en kald øse av Torbjørn Jagland – som aldri kan tilgi partiet at det ikke var ham som ble bestyrer i stedet for n’Jens.

Men Mr. Jagland som har slik en fryktelig lyst på toppjobben i Europarådet, bør kanskje se seg omkring og prøve at få med seg hva som i denne sammenheng skjer nede på Kontinentet. For eksempel er gebfreiterne i full gang med at nøste opp ekstrem muslimsk virksomhet – og i vannskorpen lurer, i følge tam-tam-trommene også franskmannen. Noget tilsvarende sies at være på gang i UK, men som ravnen sa, det er for sent, det er for sent, her har nok tiden løpt fra dem, for nu eier og driver muslimer store deler av Albions rike. I disse dager forlyder det for øvrig at bestyrelsen i England nu tillater flerkoneri etter sharia-modellen. Her hjemme vil det også sikkert falle Torbjørn tungt for brystet at både bestyreren og n’Jonas approberer kamerat Martin sitt anti ekstrem-muslimifiseringsutspill fullt ut mens de forbanner seg på at det ikke har noget med valgflæsk at gjøre. Og hva skulle flæsk ha at gjøre i en muslimdebatt ?

Bits & Pieces
IMO Resolution MSC.232 (82) defines an ECDIS as: A navigasjon informasjon system which, with adequate back-up arrangements, can be accepted as complying with the up-to-date chart required by regulation V719 and V727 of the 1974 Solas Convention.

Slik lød det en gang – og ca. 25 år etter at ECDIS (Electronic Chart Display and Information System) ble lansert – og etter den navigasjonsmessige fremføringer av skiber med papirkart, assistert av systemet, for mange har fremstått som “a piece of cake”, har IMO nu påbudt ECDIS på alle skiber over 3000 BT – og på passasjerskiber over 500 BT som erstatning for de konvensjonelle papirkartene.

Det var i Juli i fjor (2008) at IMO Safety of Navigation Sub-commitee gikk inn for at implementere pålegg om ECDIS-utrustning på foran nevnte skiber som erstatning for eksisterende papirkart – og pålegget ble approbert av IMO’s Maritime Safety Committee (MSC) under årsmøtet i Desember i fjor.

Derav vil et omfattende innfasingsprogram bli iverksatt fra 1. Juli 2012 med påbud ECDIS-utrustning på nybyggede passasjerskiber fra 500 BT og over – samt for tankskiber fra 3000 BT og over. Krav om påbudt ECDIS-utrustning for andre lasteskiber enn tankere iverksettes fra 1. Juli 2013, for nybygg over 10.000 BT og mer – og fra 1. Juli 2014 for skiber fra 3000 til 10.000 BT. For eksisterende skiber blir kravet om ECDIS-utstyr innfaset fra 1. Juli 2014 til 1. Juli 2018.

Men at fremtidens skiber er utrustet med ECDIS må ikke gi argonautene en falsk sikkerhetsfølelse. I likhet med all øvrig elektronisk utrustningen er også ECDIS kun et navigasjonshjelpemiddel, dog et meget signifikant sådan. Men det kan ikke ansees som en erstatning for godt sjømannsskab – eller for at opprettholde adekvat utkik til alle døgnets tider under hele reisens forløp. For ECDIS vil aldri kunne erstatte en godt utdannet og befaren navigatør.

Det må dog presiseres at ikke alle ECS (elektroniske kart systemer) er et ECDIS – således at kun IMO-godkjente systemer kan anvendes for navigasjon uten papirkart. Derav kan kun ECDIS-utrustning anvendes for den slags navigasjon dersom

a) et godkjente kartdata, ENC (S57/SENC), anvendes
b) at typegodkjent utstyr anvendes
c) at utstyret er godkjent av skibets flaggstat
d) at utstyret har et godkjent back-up system.

Alle andre systemer, uansett tilsynelatende muligheter og anvendelsesområde, er IMO-klassifiserte som kun ECS og således ikke godkjent til navigasjon. Uhell og havarier som kan oppstå etter navigering med sådant utstyr, vil kunne føre til påtale både for navigatør og rederi.

Intensjonen med ECDIS er at minske stresset på broen som kan oppstå ved innsamling av varierende data fra forskjellige instrumenter – og bearbeidingen av disse i forkant av riktige avgjørelser. Man skal være klar over at ECDIS er noget langt mer enn en digital versjon av et konvensjonelt papirkart. Utstyret integrerer informasjoner fra både GPS, gyro, radar, ARPA og AIS inn på en enkel skjerm. Og dertil inneholder ENC (Electronic Navigation Charts) langt flere data enn hva mulig er at oppnå fra papirkart – eller raster-kart. Ved anvendelsen av ECDIS vil skibets posisjon kontinuerlig vises i sann tid på instrumentets display-panel – i stedet for en “historisk” posisjon fremkommet ved plotting og satt ut i det konvensjonelle papirkartet. Men innen gebetet advares det og hevdes at for dem som ikke allerede er bevandret i bruken av ECDIS vil denne teknologien være av ringe verdi hva angår navigasjonssikkerhet.

Således har har medlemmer av The Nautical Institute’s Sea Going Correspondence Group (SGCC) anbefalt at:
In replacing paper charts with ECDIS, experienced mariners used to paper charts will need to be re-educated in how to use the new technology and, – most importantly, how to use it in context of the best practice of good seamanship”.

Derav har The Nautical Institute (London) i erkjennelsen av det ovenfor beskrevet, utgitt anbefalte retningslinjer over temaet “Guidance to the Shipping Industry on the transisjon from Paper Chart Navigation to an Electronic Chart Display and Information System (ECDIS)”, ført i pennen av Captain Harry Gale FNI, med tittelen “From Paper Charts to EDIS – A practical voyage plan“. Manualen/dokumentet ble lansert og presentert for – og samtidig approbert av underkomiteen for STW (Standard for Training and Watchkeeping) under IMO’s møte i Februar i år.

V/S “Polarfront”…
eller værstasjon “M” er det siste stasjonære værskibet i Nord-Atlanteren. Men som et klassisk eksempel på den stadig pågående mentale degenerering bestyrelsen i vårt land blir til del, har den aparte forskningsministerinnen Aasland, i en tid hvor klimaforskning tillegges den aller største betydning, bestemt at skibet fra August i år skal taes ut av tjenste for godt. Driftsmidlene skal kanaliseres til andre områder, kanskje til flere asylmottak – eller morsmålsskoler for tilreisende som kan ha aversjon mot integrering i riket. Men også havforskningsmiljøet vil lide et stort tap ved at skibet taes ut av tjeneste, bl.a. vil ikke erstatningen kunne foreta tilfredstillende målinger av de forandringer som til stadighet skjer i havet. Fra gebetet hevdes at sikre slike målinger blir unøyaktig selv med de beste utlagte pH-sensorer. Det er nemlig nødvendig opptak av vannprøver og analyser av disse, noget som krever tilstedeværelsen av et skib i posisjonen.

I følge meteorologi- og oseanografigebetet vil seponeringen av “Polarfront” kunne få dramatiske følger ved at tilgangen på konstante måleserier fra en fast stasjon opph&o
slash;rer, og dette i en tid som just kjennetegnes av klimaforandringer. Gebetet vil bli fratatt en ideell plattform for at studere prosesser man foreløpig ikke fullt ut forstår – og som videre er særdeles velegnet for at overvåke forandringene som skjer i havet.

Siden 1948 har Norge sammen med andre sjøfartsnasjoner drevet observasjons- og målingstjeneste fra værskiber plassert i forskjellige posisjoner i Nord-Atlanteren og Norskehavet. Til at begynne med var det i alt 13 flytende stasjoner – og Norges skib lå altså på posisjon “M”, den nordligste av dem alle. Norges bidrag til denne overmåte viktige internasjonale tjenesten omfattet, to fra UK, innkjøpte, steamdrevne “Flower-klasse” fregatter som ble bygget om til to værskiber, samt “Polarfront I” og “Polarfront II”, som skulle avløse hverandre på stasjonen der oppe. Karakteristisk med forlenget bakk-/shelterdekk, ny teak-bro og dekkshus – samt ballonghangar akterut på hoveddekk, hadde det svartmalte avløsningsskibet med sin knallgule skorstein, først sin plass along trepiren ved Nygårdsstrømmen på Marineholmen – og senere ved Møhlenpris-kaien noget lenger ute langs Damsgårdssundet.

I årenes løp har mettene og andre målinger tikket ut i en kontinuerlig strøm, til nytte både for de sjøfarende og for dem i landbruket engasjerte. Men efterhånden er værskibene blitt seponert og deres oppgaver erstattet ved hjelp av utlagte målebøyer og dertil observasjoner fra satellitt. Også for M/S “Polarfront, det siste av dem alle, et skib som siden 1976 har vært eiet og drevet av Bergens-rederiet Misje & Sønn, renner nu timeglasset ut – og til høsten er det slutt. Opplagsbøyen venter og besetningen, to ganger åtte mann, skeies ut for godt. Og nok et kapittel i vår ærefulle maritime historie er bragt til opphør. Viva fru Halvorsen og plebeierne !!!

En pest og en plage
er vel en adekvat betegnelse på muselmændernes pirataktiviteter i forskjellige farvann, stort sett begrenset til ekvatoriale sådanne. Flere har stilt seg spørsmålet hvorledes en slik moderne sjørøvervirksomhet har fått kunne utvikle seg slik den har gjort, og svaret – gir seg vel selv – nemlig pga unnfallenhet og uforstand – og dertil kanskje pga. frykt for represalier/terrorhandlinger.

Fanenskabet i våre dager startet vel først i Malakkastredet fra baser på Sumatra – og muligens i Malaya, men i dagens bilde er det den omfattende og økende aktiviteten i Adenbukten og utenfor Somalias østkyst som blir de største overskriftene til del. Og i fjor var begeret fullt, nok var nok, og forunderlig nok vedtok FN’s Sikkerhetsråd sin resolusjon nr. 1816 og beskyttelse av sivil skipsfart, en resolusjon som trådte i kraft den 2. Juni i fjor (2008). Organisasjonen The Combined Maritime Forces (CMF) – (innen Operation Enduring Freedom) opprettet deretter, i August i fjor, The Maritime Security Patrol Area (MSPAS) i Aden-gulfen som et ledd i kampen mot piratvirksomhetene i farvannet.

Dette medførte videre opprettelsen av Combined Task Force-150 som har til oppgave at patruljere farvannene Aden-gulfen, Oman-gulfen, Rødehavet, den Arabiske gulfen og det Indiske hav med orlogsskiber og flystyrker. Oppgavene omfattet også destabilisering og hindring av virksomheter som smugling av våben og narkotika. Orlogsskiber og andre enheter fra ca. 20 nasjoner har hittil funnet sin deltagelse i CMF. EU stiller i denne med en felles styrke, betegnet som Operasjon Atalanta, med forløbige deltagere fra UK, Frankrike, Italien, Tyskland, Spanien og Danmark. Utenom EU-skiber deltar overraskende en liten kinesisk eskadre, omfattende to fregatter og en tender. Detter er første gangen på mer enn 500 år at kinesiske orlogsfartøyer har vist se så langt vest. Chinckene har for øvrig er svært så pragmatisk forhold til afrikanske muselmænder – for derved at sikre en tilfredstillende tilgang på afrikanske råstoffer – og således også i fremtiden opprettholde posisjonen som verdens varesmie – i tillegg til at skape et Kina etter full vestlig modell, spesielt hva angår infrastruktur, levestandard og personlig forbruk.

Imidlertid viste det seg at enkelte deltagende nasjoner, kanskje under dekke av det patetiske menneskerettighetskonseptet – eller annen unnfallenhet ikke gav adgang til at drive “krig” mot definert piratvirksomhet, men ved kun at vise seg ville det kanskje kunne virke avskrekkende. Nu vel, dette gav ringe resultater, og under kommando av kontreadmiral Terry McKnight USN, ble det opprettet en spesialstyrke, GTF-151, spisset inn på kun at bekjempe ren sjørøverivirksomhet, og denne var i følge signaler fullt operativ i Januar i år.

Det er et enormt havområde at holde oppsyn med, hvor det årlig passerer ca. 20.000 koffardiskiber underveis til eller fra Suez-kanalen, og av disse er minst 1000 norsk-kontrollerte. Hva angår norskregistrerte skiber har Sjøfartsdirektoratet i samarbeid med Politiets Sikkerhets Tjeneste (PST) bestemt at sikkerhetsnivå II under The International Ship and Port Facility Security Code (ISPS-koden) opprettholdes om bord under transittering eller opphold i Nigerianske farvann, utenfor Somaliakysten og i Adenbukten.

Men hvordan skal den internasjonale anti-piratstyrken få bragt uhumskhetene der nede til opphør. Piratene opererer ofte langt til havs – kanskje ut til 300 n.mil – med store moderskib som baser for de hurtiggående, åpne plastbåtene – eller fra baser på land for samme. I fjor ble et nærmere 100-tall skiber angrepet og p.t sitter ca. 250 sjøfolk som gisler og venter sammen med de kaprede skibene på at bli satt fri mot løsepenger. Konseptet sies at være særdeles pekuniært vellykket så langt.

Hva så, skal man bruke RN’s berømte tre D-er detect, deploy and destroy – og skyte i senk både moderskiber og plastbåtene. Og skal man raide beachene og bombe basene tilbake til steinalderen ? Og hva med eventuelle fanger ?, skal man henge dem i rånokken som i tidligere tider, en grei og problemfri ordning for så vidt. Eller skal man etablere en konvoieringsordning med eskorte fra Djibouti til øst av Seychellene. Eller skal man bare virke avskrekkende i den grad det lar seg gjøre i dette enorme området ?

Vår egen bestyrelse har tiltrådt sistnevnte alternativ og nu har forsvarsministerinnen AGSE bestemt at den fem år gamle fregatten KNM “Fridtjof Nansen” i August skal avgå for Aden-bukten og dersteds, for en avtalt periode, delta i EU’s operasjon Atalanta. I sin tid fremsto AGSE og han Sverre, sammen med drabanten hans, admiral Finseth, og kvad unisont at med KNM “Fridtjof Nansen” og hennes fire søsterskiber hadde Norge nu fått verdens mest moderne og effektive marine. Men i følge tam-tam-trommene er ingen av de fem fartøyene ennu verken adekvat utrustet eller i operativ stand.

Fregattene var bl.a. prosjektert med nærforsvarssystem av type CIWS (MK 15 Close In Weapon System) for automatisk måldeteksjon og en ildkraft på 4500 20-mm prosjektiler i minuttet. Typisk norsk, som la kutte halve akterskipet av våre forrige fregatter pga pengemangel, ble nu også CIWS tatt ut av prosjektet og erstattet med konvensjonelle manuelt opererte mitraljøser (muligens 12,7 millimetere fra krigens dager). Og så but
ter det da, for fra enkelte hold hevdes det at fartøyet er uegnet for eventuelle bataljer med piratens små plastbåter som vanligvis er bevæpnet med maskingeværer og mindre rakettvåpen. Risikoen for den norske besetningen om bord i en norsk “man-ó-war” kan blir for stor. Og med slike anfektelser rådende, får jeg bare tilføye “We shall see what We shall see”

Bon Voyage !!

Windy Hill – Gravdal

24. Mars – 2009

DEL