Ved Roret 1/09

Bortsett fra dem som stresser på høygir og således kanskje iler mot en for tidlig grav – og dem som overskrider sine budsjetter med enorme gavekjøp som ingen trenger, med derpå anger og ruelse i Januar – burde Julen og dens høytid for andre og spesielt for dem som er gått i opplag være en velegnet periode for ettertanke og filosofi over mangt og meget, så også den julen vi nylig har passert. Dog, de programmer som norske TV-stasjoner vanligvis sender inspirerer lite og må kunne betegnes med ett ord, nemlig begredelig, eller for at bruke Hoffnarrens “Trist som Fánen”. Dertil har også nu Kongepuddelen bestemt at i fremtiden skal de forskjellige sendingene belemres ved vesentlig mer reklame og mer penger til fru Halvorsens bunnløse gjemmer.

Men for mer enn en menneskealder siden fremsto om sommeraftene en omvendt, forhenværende lasaron som emissær på Fisketorget i Bergen, etter at dette var oppskvært etter dagens kommersielle aktiviteter. Salige Olaf Olsens røst var for lengst passé og pusten gikk som en blåsebelg, men akkompagnert på trekkspill av en likesinnet broder, stemte han ofte i med sin yndlingssang “Ingen dag er uten gleder”.

Og gyldighet hadde faktisk hans sangtittel hva angikk enkelte av juleprogrammene i 2008. Om de ble sendt ved en inkurie vites ikke, men undertegnede fant i alle fall på norske stasjoner tre meget vederkvegende programmer, hvor mellom dem man faktiske kunne ane en rød tråd, og som virkelig gav grunn til ettertanke, spesielt sett på bakgrunn av den lite bekvemme situasjonen verden efterhånden er bragt i.

“Apollo 8”
I anledning at det var 40 år siden “Apollo 8”-romferden fant sted (21. – 24. Desember 1968), ble opptakene fra denne sendt i reprise før jul. Betagende vakkert og uforglemmelig var det at gjénse bildene fra “Jordoppgangen”, filmet fra månens bakside. Det var et uforglemmelig panorama som virkelig gav grunn til ettertanke, synet av vår oppstigende, vakre jord som forsemres av menneskelig grådighet som bl.a. utsletter både fauna og flora, samt dertil av både overbefolkning og religiøse motsetninger. Vi har bare denne ene Jorden – så hva med våre etterkommere ???

F/S “Tara”
Tankevekkende var også programmet om den franske Arktis-ekspedisjonen, som i Polaråret med forskningsskibet “Tara” lot seg fryse inne i polarisen – for at gjenta Fridtjof Nansen’s forsøk på at nå Nordpolen med polarskuten “Fram” i 1893 – 96. “Tara”-ekspedisjonen bekreftet bl.a. det som allerede nu er velkjent, at den arktiske iskalotten for tiden er sterkt minkende, og at “Tara” av den grunn drev dobbelt så fort som “Fram” i sin tid – over Polhavet. Andre undersøkelser har vist at i perioden 2006 – 2008 har det funnet sted reduksjoner i omfanget av arktisk havis på 8 % pr tiår i September – og 2,5 % pr tiår i Mars. Men ingenting av dette kan taes til inntekt for tesen om menneskeskapt klimaforandring.

Resultatene fra ekspedisjonen gav ekstra grobunn til dem som allerede ser for seg en kommersiell utnyttelse av havbunnen i Arktis, og dertil er Wilhelm Barentsz’s (1550 – 1597) drøm om Nordost-passasjen og utnyttelse av denne blitt virkelighet. Nordost-passasjen ble åpnet for trafikk i sommer-månedene allerede i 1991 (etter at det skar seg for Sovjetunionen). Distansen Rotterdam-Yokohama er 6.500 n.mil, mens den via Suez og Malakka-stredet er 11.200 n.mil. Reisen kan således avkortes med 10-15 døgn ved at seile den nordlige ruten. Hos vår mektige nabo i øst hersker det dog stor tvil om varigheten av en redusert arktisk iskalott og derved mulighetene for helårig transittering gjennom Nord-Ostpassasjen, og for at møte utfordringene fra en mulig reversibel utvikling har Tsaren beordret bygging av seks nye atomdrevne super-isbrytere. Men kampen om havbunnen i Arktis er for lengst i gang – og territorialkravene bare baller på seg. I den forbindelse er det hevdet at en fjerdedel av Jordens restforekomster av fossil energi (olje/gass) er at finne nord for Polarsirkelen. Ivan har for lengst plantet det russiske “flagget” på bunnen på Nordpolen, mens Yankeene, danskene og Canada fintenker på hva som er mitt og ditt. Og Mr. Obama satte i Februar det lengste beinet foran og dro sporenstreks til Canada.

I 2014 skal FN forsøke at løse denne godiske knuten ved at fastsette de forskjellige statenes arktiske sektorer. Og mens n´Jonas dialogierer og beroliger oss med at Norge har den gjeldende Havretten på sin side (hvor mange vil ta hensyn til den når tiden kommer og man må face the music ??), har Holger Danske for lengst gått mer videnskabelig til verks. For kort tid siden avsluttet danskene en fem måneders ekspedisjon langs nordost- og nordkysten av Grønland. Formålet med ekspedisjonen var at fastlegge Danmarks territoriale område ost og nordenfor Grønlandskysten – og dertil undersøke om det kunne finnes mulige olje-/gassforekomster i dette området.

En stats undersjøiske territorium fastsettes som kjent ved kontinentalsokkelen – og bunnens tykkelse, og for søk etter eventuelle oljeforekomster ble det bl.a. annet benyttet tyngdemålere (målere for den stedlige gravitasjonen) samt disse kombinert med ekkolodd – og dertil streamers hvor isforholdene tillot dette. Ekspedisjonen benyttet den svenske super-isbryteren “Oden”. Dog kom denne til kort nord i området og måtte ha hjelp av verdens største isbryter, den russiske “Pobedy” (atomdrevet med 75.000 hk), så foreløpig er den arktiske isen så langt i fra kun en saga blott.

Krakatau
Men om de kalde krefter fortsatt råder i de polare områder, så finnes der varme krefter i søkk og kav i Jordens indre, noget som den halvdokumentariske filmen “Krakatau” gav en særdeles skremmende indikasjon på 2. Juledag. Den 813 m høye vulkanøen Krakatau, beliggende omtrent midt i det ca. 10 n.mil lange Sundastredet mellom Sumatra og Java i daværende Hollandsk Ostindia, fikk i dagene 23. og 24. August 1883 kraftige utbrudd, og den 27. eksploderte hele vulkanen og gikk fullstendig i oppløsning. Smellet ved eksplosjonen var den kraftigste lyd som noen gang er skapt og kunne høres så langt borte som i Perth i Vest-Australien – og på Mauritius i Det Indiske Hav. Energien som ble frigjort sies at tilsvare 200 megatonn TNT – eller 13.000 ganger kraftigere enn Hiroshima-bomben.

Da Krakatau eksploderte oppsto det en 40 meter høy Tsunami som raserte alt som kom i dens vei. Bl.a. ble byene Telukbetung og Bandar Lampung, hovedstaden Bandar Lampung i provinsen Lampung på Syd-Sumatra fullstendig utslettet. Ved eksplosjonen og de påfølgende flod- og varme-ildbølgene omkom ca. 36.000 mennesker og flere tusen mistet – eller fikk skadet hørselen.

Da alt hadde roet seg, fantes intet tilbake av øyen og vulkanen Krakatau. Men i årenes løp har den gjenoppstått som Anak Krakatau (Krakatau’s sønn), omgitt av nogen mindre vulkanske øer som rester fra den første Krakatau – og dertil den noget større Verlatten Eiland i vest. For nogen og 30 år tilbake da jeg seilte cruisefart i Indonesiske farvann, transitterte vi jevnlig Sundastredet, kunne nogen ganger røk fra den vordende nye vulkanen observeres. Siden den gang har den vokset seg stor og sterk igjen og hadde større utbrudd både i 2007 og 2008.

Det blir ingen “Månelanding” som vår tåpelige bestyrer ynder at si, men i disse dager er det i Bergen etablert er selskab med formål at utnytte energien i Jordens indre. Selskabet under navnet “Norsk senter for dyp geotermisk energi”, skal etter sigende benytte seg av og videreutvikle den vellykkede norske boreteknikken for petroleumsutvinning til havs – og ved hjelp av denne satse på at hente opp råvarm energi fra Jordens indre. For våre forhold er en boredybde på 8000 meter antydet, mens våre brødre i vest i havet får det hele opp i dagen, og i deres situasjon er det dem vel unt. For øvrig er man både i Tys
kland og USA for lengst i gang med tilsvarende prosjekter. We shall see what we shall see!!

Årsskifte
Sjelden har vel et årsskifte vært mer spektakulært enn overgangstiden fra 2008 til 2009. I bunnen lå en akselererende finanskrise, hvorav de endelige konsekvensene man foreløpig kun aner konturene av. Men masseoppsigelser, permitteringer, nødløsninger og krisepakker er blitt en del av det daglige bildet i store deler av verden. Og i den forbindelse har her hjemme NAV-etaten, som sosialdemokratiets flaggskip, spillt fullstendig fallitt. Men når det tenkes og planlegges med det man sitter på vil det ofte gå slik. Dog, i verdens rikeste land, i det Herrens år 2009, skal ikke allehånde yrkesutøvere som pga. av en verdensomspennende økonomisk krise, plutselig står uten inntekt behandles som en pariakaste.

Initiert av Himmellosens bestyrelse, ble på tross av særdeles omfattende utredninger – og advarsler fra to forskjellige forskergrupper – om at dette ville gå ad helvede til – ble NAV etablert av n’Jens & Co ved at slå sammen Trygde-/Arbeids- og Sosialetaten til én enhet. Resultatet ble som kjent Norges største offentlige skandale. For selv etter at ha vært et eget kongerike siden 1905, viser det seg at det blant politikerne fortsatt ikke finnes evne til at konsekvensanalysere sine ville vyer – og ikke tilstrekkelig innsikt og kompetanse i forvaltningen til at få en slik elefant på leirføtter til at fungere. Og det fremsettes nu fra mange kompetente og klarsynte hold forslag og innstendige bønner om at reversere hele ordningen tilbake til tre separate enheter. (La meg just bare få legge til at jeg fra min personlige, svært så ringe, befatning med NAV, har den aller beste erfaring, noget som alene skyldes en særdeles oppegående og charmant, kvinnelig saksbehandler ved NAV-kontoret i Laksevåg prestegjeld).

Så for at sprite opp årsskifet en ydder mer, oppsto det igjen nok en væpnet konflikt i Midt-Østen, en konflikt som Hamas-araberne visste at utnytte for alt den var verdt i PR-sammenheng, noget som også resulterte at muslimske horder, godt hjulpet av SV-plebeiere og representanter for Blitz-miljøet i nogen døgn raserte hovedstaden. Og det var med nød og neppe at sheriffen i Oslo og hans styrker klarte at holde situasjonen under kontroll. Forbløffende var det etterpå at registrere at selv nestor blant hovedstadens rabulister, Bjørn Lillevolden, denne gangen syntes at det hadde gått for vidt – og fremsto derav med deler av sin hær fremfor Stortinget og beklaget det hele. I Italia styrer mafiaen, og etthvert tilløp til muslimsk rabulisme dersteds blir fort og greit bokstavelig talt kvalt i fødselen. Det blir nok utopi, men dog en vakker tanke er om Blitz-miljøet i denne sammenheng kunne spille den italienske mafiaens rolle her til lands.

I forbindelse med de muslimske opptøyene lød det unisont fra allehånde voldsforskere og synsere i den grå massen høye hyl og skrik – “ Hvordan kan dette skje her i landet, hvordan kunne dette skje i Norge ??” – uten tanke for at vi i Norge har importert trubble og kriminalitet i flere årtier. I så måte har vi bare sett begynnelsen.

Og så kuliminerte overgangsperioden med innsettelsen av demokratenes kandidat, Mr. Barack Obama, som ny presiden i USA. Presidentskiftet skjedde under enorm festivitas, med allehånde spelemannslag, korsang og popsang – og et utall “presidentball”. Det stilles meget høye forventninger til den nye presidenten både nasjonalt – og ikke minst internasjonalt. Mr. Obama som av mange oppfattes som en Sadhu – eller en person med sakrale evner, er en glimrende orator – og under sitt slagord “Change” vil han nu søke at skape et nytt Amerika. Det spørs dog om han ikke med dette har tatt Fanden på ryggen og at det kan bli en særdeles tung bør. Oppgaven vil i alle fall kreve lang tid, eller for at bruke Winnie’s ord – “Blod Svette og Tårer”. We shall see what we shall see !!

Her hjemme…
pågår muslimifiseringen for fullt, og da en kvinnelig s.k. forsker med en dubiøs opprinnelse for kort tid tilbake uttalte til avisen “Vårt Land” at Nordmenn må fallere en del på sine tradisjoner – og livsstil for at please de tilreisende, slik at disse skal ha det mer komfortabelt i Norge, lot ikke narrene i Kvartalet – eller om man vil “Narrenes skib” – tiden gå fra seg. Lærdals-kjeringji Liv Signe har jeg alltid betraktet med en viss fidus, men det var før gyroen hennes slo seg ut og hun gikk Bananas med sin nye s.k. Muslim Protection Act – etter som hun sa – hadde tvunget Arbeiderpartiet i kne. Etter berettiget oppstyr som indikerer at de fleste fortsatt har gangsyn, ble prosjektet begravet, om ikke akkurat i stillhet.

Like lett slapp ikke kvinnen Killengreen, som på spørsmål fra kun en eneste musliminne på Jæren, besluttet at det skulle bli tillatt med hijab som hodeplagg for kvinner i Politiet. Og Le petit advokat Storberget, bekreftet umiddelbart beslutningen, og dertil ville han forandre loven, således at Politidirektrisen, skulle kunne fortsette i stillingen i ytterligere tre år, etter at åremålsperioden på ni år går ut i August. Grunnen var at kvinnen Killengreen etter hans syn hadde gjort en eminent jobb, men de faktiske forhold er at vi her i landet aldri har opplevet et mer degenerert og tafatt politikorps enn just i disse ni årene under direktrisens ledelse. Men dette endte som kjent med høye rop og skrik. Og når disse to hallunkene, begge med ufattelige store mengder sand mellom ørene, på toppen av det hele har rotet seg inn i en skikkelig klabeit med Politiforbundet, bør begge to umiddelbart taes ut av sirkulasjon – og sendes direkte til Bouvet-øyen for en lengre periode – for at ruge over den fortrytelse de har skapt i hjemlandet.. Her i Norge er det jo for f…… ikke Nordmenn som skal integreres inn i muslimenes rekker.

I følge tam-tam-trommene uttalte Lichtenstein’s utenriksminister for en tid tilbake at Europa (inklusive Norge) med sin servile og spyttslikkende fremtreden overfor muslimene – er i ferd med at begå kollektivt selvmord, og svært meget tyder på at mannen har helt rett.

Og siden Fåre-Lars og den narraktige Erna har lagt alle forhold til rette for en fortsatt RødGrønn Stoltenberg-bestyrelse etter valget til høsten, må man beklageligvis bare innse at muslimiseringen av vårt land i økende grad vil fortsette. Og dette i et Europa som fra før er sterkt utsatt, det er i vår del av verden økonomien går raskest tilbake, det er her man har minst evne til forandringer, det er her det etniske folketallet vil falle – og det er her behovet for høykvalifisert arbeidskraft er størst – og dertil er det her man belemres den største andelen av mentalt svekkede politikere. Med andre ord et lett mål at erobre.

Om Den Yndige…
har smuglest “Skipsrevyen” og “Ved Roret” – eller at det skyldes AP’s logring med halen i anledning årets valgkamp vites ikke sikkert, men den 29. Januar offentliggjorde ho Helga fra Vester-Tana at problemet U 864 skal løses ved at de to vrakdelene utenfor Fedje er bestemt hevet – dog etter intense diskusjoner internt i bestyrelsen. Dog, sikkert er det at hadde det
ikke vært for Fedje-buen og kystbefolkningens sterke engasjement og krav, i første rekke fra ordførerlosen Erling Walderhaug – og hans etterfølger, ordfører Kristin Handeland, så hadde KV-direktrisen Kirsti Slotsvik (tidligere Statens Veivesen) sin anbefaling om tildekking av vrakdelene med sand og sten blitt fulgt.

Om SV kan det pinadø ikke sies mye positivt, men partiets NK, unge Audun Lysbakken fortjener i alle fall en smule hederlig omtale for sitt engasjement i saken og hans reise til Fedje i fjor høst for at tilkjennegi sin støtte til kravet fra øyens befolkning. Naturligvis var dette en politisk jippo, men det som var bemerkelsesverdig var at han støttet flertallet – noget som ikke er vanlig fra den kanten. Dog var han langt fra den eneste av de partivalgte som støttet Fedje og den øvrige kystbefolkningens krav, men i de årene denne saken har versert synes FRP’s Mr. Arne Sortevik at være den som sterkest, sentralpolitisk, både i skrift og tale, har engasjert seg for hevingsalternativet.

Bekjentgjørelsen om hevingen fant sted om aftenen på Fedjebuens, i tidligere tider, faste landingssted på “Torgutstikkeren“, nu “Shetlands-Larsens Brygge” i Bergen, med byens lys reflekterende i Den gamle Vågen. Som eskorte hadde Den Yndige med seg muntre Christian sin arvtager, KV’s “beredsskabsdirektør” Johan Marius Ly. Under samtalen med media der ute på kaien presiserte ho Helga at den alt vesentlige grunnen til at heving ble valgt var det overveiende hensynet til Fedjebuen og kystbefolkningens krav om sikkerhet for seg og sine – samt dertil hensynet til miljøet i havet. Det er det hollandske bjergningsselskabet Mammoet BV som skal forestå hevingen av de to vrakdelene, og som jeg har nevnt i “Ved Roret” ved utallige, tidligere anledninger vil hevingsoperasjonen tidligst settes i verk i 2010. De foreløpige kostnadene ved operasjonen ligger på 1 mrd NOK. Det må nevnes at dagen etter at avgjørelsen om heving ble kjent, feiret Fedjebuen seg selv med en storslagen folkefest i øens forsamlingshus.

I forbindelse med tildelingen av oppdraget synes det meg særdeles besynderlig og ubegripelig at norske Eide Marine Services ble holdt utenfor anbudsrunden. Dette til tross for at selskapet ved Høylandssundet lanserte en sikrere metode ved at ta med en del av bunnmassene og heve ubåtdelene i en lukket grabb. Grunnen til dette var etter sigende at det norske anbudet/søknaden kom for sent. Det synes i den forbindelse opportunt at minne om bestyrer Jens sin uttalelse i forbindelse med den dubiøse ansettelsen av Trøndelagens, tidligere, alltid glisende sønn som ny fylkesmann i Aust-Agder, – om at offentlige anbud/søknader ofte innkommer efter fristens utløp uten at det skulle ha noget at si. Men avgjørelsen er tydeligvis tatt – og som det heter “Herrens veier er uransakelige” – eller som kanskje er mer passende, “Den Herren tukter gjør han først forrykt”.

Avgjørelsen om heving må ha lekket ut i løpet av nattetimene den 29., for i morgenutgaven i den herværende avis BT var det at finne en illustrativ artikkel om hevingen og lekter-metoden som hollenderne skal benytte. Dog har journalistene latt fantasien ta helt overhånd og laget en skikkelig røverhistorie, villere og verre, om hendelsesforløpet utenfor Fedje om formiddagen den 9. Februar 1945, også betegnet “Den svarte fredagen” etter luftslaget over Naustdal ved Førdefjorden den samme dag.

Dagen derpå fulgte herværende avis BA opp med det samme røverhistorien om hva som skjedde da U 864 ble torpedert. Det kan synes som at begge avisene har benyttet skoleungdom, utplassert i arbeidsuke, til at dekke historien om den sunkne ubåten. Men om historien ikke har den samme interessen over hele landet, er den dog spesielt viktig for Vestlandet og kystens befolkning. Så selv om annonseinntektene går ned, burde Vestlandets to største aviser se seg råd til at la profesjonelle journalister dekke denne historiske begivenheten i stedet for skoleelever som lar fantasien løpe av med seg.

Dertil hadde disse tilsynelatende unge amatørene tillatt seg den uhyrlighet at betegne ubåtens besetning som soldater !!!! Soldater hører kun hjemme på land, i arméen, og den tilsvarende betegnelse på personell i marinen er marinegaster, befal og offiserer. Og jeg har i “Ved Roret” ved en tidligere anledning nevnt at jeg ville blitt frustrert og muligens forbannet om nogen i hine hårde dager, for mer enn 50 år siden, med “KNM Undervannsbåt” i luebåndet, hadde kalt meg for soldat.

Muligens har de unge journalist-amatørene sett en krigsfilm – eller på annen måte oppfanget uttrykket Marinesoldater (Marines – The Marine Core). Betegnelsen oppsto sannsynligvis under Stillehavskrigen og omfatter, i motsetning til vanlig infanteri, lett utstyrte, innsatssoldater som landsettes fra sjøen, og som befordres mot fienden på relativt hurtiggående spesialskiber, til formålet rearrangerte passasjer- eller koffardiskiber. Men om bord er de kun passasjerer og har ingenting med skibenes besetninger at gjøre.

Videre oppgir begge avisene at U 864 den 9. Februar var på vei ut fra Bergen og nordover, da den ble torpedert av HMS “Venturer” som lå klar og ventet på henne utenfor Fedje. Dette er skjære erkevrøvlet, og i dertil har BA også klart at sette feil skipper om bord. På bakgrunn av tyske rapporter og besetningsslisten for U 864, samt utskrift fra krigsdagboken og plottet om bord i HMS “Venturer”, beskrev jeg i “Ved Roret” for nogen år tilbake den faktiske reisen til U 864, fra fartøyet avgikk Kiel den 5. Desember 1944, via Horten, Farsund og Bergen, til ubåten møtte sin skjebne den 9. Februar 1945. Og siden media har laget sin egen besynderlige versjon, skal jeg her bare gi et kort resymé av hva som virkelig hendte:

U 864
Fullt utrustet og tillastet for sin lange reise til den tyske Monsun-basen henliggende ved Georgetown på øen Penang i daværende japansk-okkuperte Malaya, avgikk U 864 av type IX D2, Bergen om morgenen den 7. Februar. Sjef om bord var korvettenkapitän Ralf-Reimar Wolfram, 33 år gammel og en av Tysklands mest erfarne ubåtsjefer. Han hadde for øvrig vært sjef på fartøyet siden kommandoen først ble heist ved byggeverftet Deschimag AG Weser Bremen den 9. Desember 1943. Om bord befant seg 73 mann, hvorav to offiserer fra Luftwaffe, samt fire tyske videnskabsmenn/ingeniører, alle oppført på besetningslisten. Det er også hevdet at to japanere var om bord, uten at disse figurerer på listen – men dersom så var – omkom altså 75 mann da fartøyet ble torpedert. Lasten omfattet bl.a. et demontert jet-drevet, tysk Me262 jagerfly, 65 tonn kvikksølv – og dertil har et parti uranoksid vært nevnt, uten at dette har vært bekreftet.

Dog ble det fra U 859, som på reise fra Tyskland til Penang, ble senket av en britisk ubåt i September 1944, i 1973 fjernet både kvikksølv og anriket Uran under en skjermet undervannsoperasjon. Dertil ble U 234 på en tilsvarende reise oppbragt av US Navy i Mai 1945 – med 560 kg Uran om bord. Så kan nærmere fem års trenering vedrørende hva som skal skje med U 864
skyldes at det virkelig finnes Uran om bord ??

Vel klar Fedjeosen satte U 864 kursen VNV mot Færøyene og Nord-Atlanteren for sin lange reise, rundt Cape, og en lang reise ville det ha blitt. Søsterbåten U 861, under kommando av korvettenkapitän Jürgen Osten, brukte tre måneder på turen den motsatte veien, fra Surabaya på Java til Trondhjem, og denne båten var ikke utrustet med snorkel. Men for U 864 rant nu timeglasset fort ut, for den 8. Februar da båten var kommet langt vest og uoppdaget i havet, oppsto et teknisk havari som ikke lot seg utbedre om bord, og fartøyet måtte gjøre vendereis til Bergen. “Av det som skjebnens finger skriver – kan intet endres”.

Den 9. Februar var HMS “Venturer” (senere KNM “Utstein) på rutinepatrulje utenfor den norske vestkysten på en nordlig kurs, de allierte hadde på den tiden stort sett herredømme over Nordsjøen både på havet og i luften. Kl. 1030 oppfanget man lyder fra en ubåt i undervannsstilling på en sydostlig kurs ifølge Asdic-peilinger. Etter observasjon av det ukjente fartøyets periskop kl. 1050 la HMS “Venturer” seg på en tilnærmet parallell kurs – mot Fedjeosen. Både kl. 1120 og 1150 observerte man det andre fartøyets periskop og ved hjelp av disse observasjonene – og Asdic-peilinger kunne man fastslå at det ukjente fartøyet sikk-sakket – og dertil intervallene mellom hver kursforandring.

Kl. 1212 fyrte HMS “Venturer” sine fire baugtorpedoer i vifteform på en avstand av 2000 yards, satt på en dybde av 12 meter. Kl. 1214 traff den (sannsynligvis) siste torpedoen U 864 midt på og blåste vekk midtskibet med sentralen og forre del av tårnet med sjefens kommandoposisjon, samtidig som ammunisjonen til 10,5 cm dekkskanonen på fordekket og AA-skytset på aktre tårn, alt lagret midtskips, eksploderte. Samtidig som synkelyder fra vraket kunnet registreres, hørtes to mindre eksplosjoner da batteriene eksploderte. Slik endte et avansert fartøy og en gjeng med utrolig modige menn – fiende eller ikke fiende. Og det hersker vel ingen tvil om at ubåtflåtens menn er de modigste krigere som finnes, de får ikke mange sjangser !!!. Og det tyske eskortefartøyet som ventet innenfor Fedjeosen ventet forgjeves.

I denne forbindelse skal BA ha en smule ros for én ting, de klarte at fremskaffe nogen portrettbilder av enkelte av de ombordværende, og har derved gitt U 864 et ansikt, selv om denne avisen til stadighet bruker bildet av KNM “Utstein” som illustrasjon i hellige forvissing om at den er U 864. Det har i årenes løp ei heller nyttet at forklare dem dette.

Bits & Pieces
Etter en tid at ha observert de fremherskende begredelige tilstander som pga. ledelsens uforstand bl.a. har medført at for første gang siden 1936 (krigsårene unntatt) har ikke hurtigruteskibene hatt ordinære daglige avganger fra Bergen. Det synes som om avgangene går i hytt og pine, nogen dager går det intet skib, nogen dager kommer det et skib men går ikke, og nogen dager kommer det ingen skiber og ingen har avgang. Men det har nok sikkert vært et eller annet system i galskapen. Gledelig er det således at etter seponering av et stort antall totalt overflødige stillinger – og ditto aktiviteter, later det til at Hurtigruten nu er berget fra totalhavari.

I følge tam-tam-trommene sa involverte banker primo Februar ja til en omfattende refinansieringsplan med en ramme på i underkant av 2 mrd. NOK. Dertil, som en nøkkel i pakken, innvilges selskapet tre års avdragsfrihet for et lån på 3,3 mrd. NOK. Under denne forutsetningen har de største eierne av Hurtigruten tegnet en rettet emisjon på 314 mill. NOK.

Det er således vårt håp at innen kort tid vil M/S “Nordnorge” være tilbake og norskregistreres igjen fra sin nedverdigende rolle som losjement for oljearbeidere i Middelhavet – og at dertil M/S “Nordlys” blir purret ut fra sin tornerosesøvn i opplag etsteds på Nordvestlandet. Det forventes videre at begge skibene bemannes med sine norske besetninger og går inn igjen i ruten snarest – og så får cruiseren “Fram” kanskje seile sin egen sjø. Ren cruisefart er på sidelinjen for Hurtigruten, og jeg kan bare minne om at for ca. 30 år tilbake forsøkte daværende VDS, da henliggende på Stokmarknes, seg også med eget cruiseskib og gikk til anskaffelse av det finske, trippel-skruede passasjerskibet M/S “Ilmatar”, men heller ikke dette eventyret fikk en lykkelig utgang. Forhåbentligvis har ledelsen nu lært leksen sin – således at hurlumhei av denne typen ikke igjen vil ramme vår Riksvei nr. 1 – og dette Kystens Paternosterverk.

Men det skal jo ikke være enkelt, for i tillegg til andre fortrytelser Hurtigruten for tiden har at stri med, fikk for kort tid siden selskabets M/S “Richard With” under anløp av Trondhjem, havari på det ene fremdriftsanlegget (propellen) etter at ha dunket bort i en sten-/betongblokk som hadde rast ut fra et molo-anlegg dersteds ?? Med kun én propell intakt ble skibet, etter en del fintenking, tatt under slep av to bugserbåter og i løpet av 4-5 døgn bragt syd til Stavanger for dokking og utbedring av havariet.

Jeg vil i ovenstående forbindelse få nevne et tilsvarende tilfelle som fant sted for 35 år siden, også i Trondhjem. Før sommersesongen begynte var Bergenskes M/S “Venus” beskjeftiget med nogen kortere cruises langs Vestlandskysten etter at ha avsluttet sitt engasjement i FOL-farten mellom Rotterdam og Canary. Da skibet bakket ned fra Nyhavna (tror jeg det het den gangen) traff det på en ukjent, undersjøisk jernkonstruksjon, muligens fra Krigens dager, og babord propellen gikk ad helvede til. Og hva nu, en travel sommersesong sto for døren og i Trondhjem lå “Venus” med kun én fremdriftspropell. Sommersesongen omfattet for skibet en tur på Bergen-Amsterdam – og to turer Tyne/Newcastle. Selv tjenstegjorde jeg om bord i søsterskipet “Jupiter” som denne sommeren skulle ha den easy ruten med to turer på Bergen-Cuxhaven.

Nu vel, nytt propellanlegg til “Venus” måtte spesiallages, og dette ville ta sin tid. Således ble det besluttet at sette “Venus” inn på Cuxhaven-turene, mens vi måtte overta hennes tre ukentlige turer – uten bondenatt i Bergen. Og den hele sommeren brummet “Venus” på én fremdriftspropell – og én baugpropell, galant Bergen-Cuxhaven-Bergen to ukentlige turer med gode 18 knop, tilstrekkelig til at den oppsatte schedullen kunne holde. Fører av “Venus” var legendariske sjøkaptein Sverre Sedvardsen (Seddy), en suveren sjømann av den gamle skolen, men også kjent for at kunne være ilter som en lemen, når det gjaldt at få ting gjort.

Sverre Sedvardsen fikk sin ilddåp 19 år gammel, som lettmatros om bord i den 360 tdw store steam-bakladeren “Rokta”, hjemmehørende i Øystese i Hardangerland. Underveis med skiferlast fra Alta til Skottland gikk skibet en uværsnatt i slutten av Mars 1938 på grunn på Gallerskjærene, sør på Hustadviken. Etter ca. 40 meget dramatiske timer om bord i den dødsdømte havaristen, ble Sverre Sedvardsen reddet av en seil-redningsskøyte som seilte rett inn i brottene, sammen med fem av sine skipskamerater,
mens de øvrige av skibets besetning på 12 mann, blant dem “Rokta”s unge kaptein, Lars Eide omkom. Lokale fiskere i mindre båter hadde prøvet at nærme seg vraket gjennom brottene rundt Gallerskjærene uten at lykkes, men i disse tapre forsøkene på at unnsette havaristene omkom to av dem.

“Rokta”-forliset på Hustadviken i Mars 1938 er for de fleste av dagens generasjoner sannsynligvis totalt ukjent, men for 70 år siden ble det tragiske forliset – og den eventyrlige redningsdåden enorm oppmerksomhet til del – også langt utenfor landets grenser. Men det var dog i en tid hvor sjøfolk nøt stor anselse – og ble betegnet som menn av stål i skiber av tre. Det kan til slutt nevnes at sjøkaptein Sverre Sedvardsen så alt for tidlig måtte sette kursen for “Den Gyldne Ø” , rammet av en sykdom med fatal utgang.

Bon Voyage !!

Windy Hill – Gravdal
Medio Februar 2009

DEL