Ved Roret 1/08

Så er vi i gang igjen og underveis i det Herrens år 2008 – med sine nye lodder og gevinster, men sannsynligvis lite av det siste. Ting tyder på at den gyldne pendelen nu er i ferd med at slå tilbake. Slutten på 2007 og årsskiftet gav i så måte flere bekymringsfulle indikasjoner på dette. I skrivende stund raser børsene i verden faretruende, Oslo Børs mest, og i øyeblikket snakkes det der om et tap i verdipapirer på nær 500 milliarder NOK siden nyttår, noget som til en viss grad tilskrives utenlandske investorer som trekker seg ut. Dog, en uventet rentenedsettelse fra den amerikanske sentralbanken på hele 0,75 % ble en vesentlig årsak til at raset stabiliserte seg, i alle fall tilsynelatende, men for hvor lenge ?

Betegnelsen børskrakk fremkommer oftere og oftere, og skulle i verste fall USA’s økonomi komme i virkelig trouble, bl.a. ved at chinkene stopper den livgivende kreditten som Statene er så avhengig av, kan det bli traurige tider. For som jeg antydet i “Ved Roret” for just et år siden, “Ingen trær vokser inn i himmelen”, og i kulissene kan spøke en verdensomspennende arbeidsledighet, i alle fall hva angår anstendig virksomhet.

Videre hva angår “bad news”, tyder Riksrevisjonens knusende kritikk på at ledelsen av Forsvaret er helt ute av kontroll og at sambølet til forsvarsministerinnen og forsvarssjefen har vist seg ganske så fatal. Patetisk var det nylig at skue AGSE sitte på en stolkant som en forskremt liten mus med hendene krampaktig knyttet i fanget – mens n’Sverre tilfreds breiet seg i en sofa under en pressekonferanse vedrørende utryddelsen av toppskiktet i Sjøforsvaret – og derved fortsettelsen på destrueringen av Marinen, selve ryggraden i Norges forsvar. I den forbindelse kom, den i den nære fortid, eliten i Sjøforsvaret med en tilsvarende knusende dom over forsvarsledelsen – om at dersteds har en ukultur bredt seg, takhøyden er blitt som et krypeloft – og dertil er omsorg blitt et fremmedord. Det er også antydet at ‘Sverres motvilje mot Marinen, første gang gav utslag i at kontreadmiral Karlsvik ble fjernet fra sin stilling som sjef for felleskommandoen, en stilling som forsvarssjefen etter sigende selv hadde tiltenkt sin samboer. N’Sverres rasering av Marinen ansees av mange også som en avledningsmanøver for at trekke oppmerksomheten bort fra den fremsatte kritikken mot Forsvarsledelsens tilsynelatende fravær av kompetanse og manglende økonomistyring gjennom en årrekke.

Og senere ble som kjent andre topper i Sjøforsvaret eliminert, kloke menn med godt funderte betenkeligheter til n’Sverres fremlagte paranoide FS 2007. I den forbindelse er det også hevdet at dette kan tyde på en velutviklet forfølgelsesmani hos n’Sverre – som under sambølet tydeligvis også har hjernevasket forvarsministerinnen godt. Enkelte har også antydet at observere en kime til demens hos AGSE, noget som i så fall absolutt tiltredes av SV. Dette kan muligens ha sammenheng med hennes uttalelser om den tilspissede strategiske situasjonen i våre nordområder, hvor hun hevder at man har situasjonen under full kontroll, bl.a. ved hjelp av foreløbig to, under work-up, ubestykkede fregatter, en bemannet, operativ ubåt og et fåtall, bortsett fra KV “Svalbard”, lite adekvate, langsomtgående kystvaktfartøyer. Fra 1. April er det videre bestemt at antall kystvaktfartøyer skal reduseres – og seilingsfrekvensen likeså. Som et paradoks kan kort nevnes at “Afrikakorpset”, som fikk tommelen ned fra Somalia, nu på død og drepe vurderes plassert på Haiti, på et av de farligste steder i verden.

Man må således bare kunne tiltre Siv Jensens påstand om at man ser resultatene av et styrtrikt land som ikke får til nogen ting !! Dog må det sies at, den av Himmellosens ledelse, bestyrelsen ikke var stort bedre. Men av dem i dagens offentlige ledelse, er det hevet over en hver tvil i alle fall to av dem vil få det temmelig varmt og lukte stekt flesk i lang tid når de kommer frem der de endelig hører hjemme, nemlig Sylvia fra Hedmarken – og Ranveig fra Sotra, leder i Helse Bergen, – mens fru Halvorsen, om hvem det antydes at hun allerede står i ledtog med Djevelen, kanskje vil få noget mer svale og bekvemme betingelser.

Men videre, takket være divergerende meninger blant medlemmene i organisasjonen – kan det synes som om NATO begynner at knake i sammenføyningene, og det er verd at merke seg at en motstående forsvarsorganisasjon, omfattende Kina og Russland, SCO, eller “Shanghai’s Samarbeidsorganisasjon” er i ferd med at åpenbare seg, mens Pakistan og India foreløpig deltar som observatører, i første omgang for at ivareta disse landenes interesser ute på Fjerne Østen og i det nordlige Stillehavs-området. Dette gir USA nok en hodepine – etter at SEATO gikk åt skogen etter sammenbruddet i Vietnam i 1975. Men også de nordlige polarområdene – og ikke minst NordOst-passasjen er interessant for SCO, og mens USA ikke har råd – og EU foreløpig ikke viser synlige tegn til at engasjere seg der oppe, kan Norge plutselig bli stående alene med at forsvare sine interesser i dette området. Og hva da – Anne Grethe og Sverre ??? I allefall måtte det føles for dem begge som at få en kald øse mellom benene da viseadmiral Jæger, kontreadmiral Karlsvik (ikke forhenværende som en del av dagspressen sier) og flaggkommandør Grønningseter ble frikjent for urettsmissig siktelser om korrupsjon. Således er det bare at håpe at følelsen av en kald øse i alle fall kan bringe AGSE inn i virkelighetens verden igjen.

Og derved måtte også forsvarssjefens favoritt fratre Jægers posisisjon og grad som midlertidig viseadmiral. Dog, i skrivende stund er statens ankesak mot kontreadmiral Karlsvik, som for øvrig ble blankt frifunnet i Tingretten, på gang igjen i Lagretten, og via tam-tam-trommene forlyder det at aktor, den besynderlige kvinnen Gabrielsen, med stab, har vært i Danmark for at finne beviser for at admiralen dersteds har kjørt gokart med sine døtre på Forsvarets regning. Hva med transporten hun selv har bekommet??? Her er det nok sterke krefter på gang for at sette en flott, av mange forgudet, sjøoffiser ut av spill. Således kan synes som om s.k. sedelighetssaker (som har funnet sted i tusenvis av år) – og at ta knekken på Marinen har førsteprioritet hos myndighetene.

Men alt er ikke helsvart, selv om tiltroen til de partivalgte på tinget for de fleste er under pari, tyder enkelte hendelser på at det ikke kun befinner seg sand mellom ørene deres. I skrivende stund har medlemmer av tingets Forsvarskomité vært på en testtur med KNM “Skjold”, prototypen på de fem nye MTB’ene, nå under utrustning. Uttalelser derav tyder nemlig på en velbegrunnet forbløffelse over at disse unike fartøyene er foreslått at sendes på skraphaugen som et ledd i n’Sverres planer om nedlegging av Marinen. Heia Norge !!

“F 301”
Men vi hadde en gang en adekvat Marine, og jeg vil her nevne en av veteranene fra den gang, KNM “Bergen” (F 301), en av en serie på fem norskbyggede fregatter, levert i perioden 1966/67. Typen var for så vidt en hybrid, basert på en forkortet utgave av den amerikanske “Gearing”-klasse destroyere fra krigens tid, dog velegnet for den tjeneste de var tiltenkt.

De fem fregattene er nu allerede utfaset – uten at en eneste av de nye, spansk-byggede avløserne er kommet i operativ tjeneste. En, KNM “Narvik” er tatt vare på som museumsskib, henliggende i Horten, mens KNM “Bergen” befinner seg på havets bunn i Nord-Norge, etter at ha tjent sine siste dager som målfartøy for våre ubåter. I løpet av fartøyets 40-årlige eksistens har flere tusen mann tjenestegjort om bord, både i nære og fjernere farvann, og KNM “Bergen” er på ingen måte glemt av disse.

Således ble, p&arin
g; initiativ av bl.a. Pensjonert kontreadmiral Egil Jørgen Eikanger (fartøyets 8. sjef), KNM “Bergen”s offisersmesse demontert og gjenoppsatt i portnerboligen til den tidligere Kommandantboligen i Gravdal, riktig nok med nye paneler, men for øvrig helt som den var – med utstyr og fartøyets samtlige crests på skottene. Den tidligere Kommandantboligen, hvor forbi jeg har min daglige gange, eies nu av Bergen Militære Samfunn – og ligger for øvrig kun et par hundre meter fra “Windy Hill”. Og i den gamle portnerboligen seiler nu KNM “Bergen” videre på Minnenes Hav. Det må bemerkes at verken Forsvarsdepartementet, n’Sverre eller AGSE på nogen som helst måte har vært behjelpelig med prosjektet. Men 40 år og syv dager etter at F 301’s offisersmesse første gang ble tatt i bruk, kunne en del av veteranene den 17. Januar atter samles i sin gamle messe for at tale om mange ting.

Noget om helter
Og mens jeg er inne på Forsvaret, kan det i forbindelse med feiringen av Kjakan Sønsteby’s 90-års dag nevnes at han i media omtales som Norges mest dekorerte borger. Som en av landets største krighelter, ble han i 1946 tildelt Krigskorset med sverd – og senere Krigskorset med to sverd. Dertil fikk han også den amerikanske Medal of Freedom With Silver Palm – og den britiske Distinguished Service Order (DSO). Senere har han også mottatt Krigskorset med tre sverd.

Dog må det i denne forbindelsen nevnes bergenseren Leif Andreas Larsen, bedre kjent som Shetlands Larsen, som var en av de høyest dekorerte allierte krigsdeltagere, – og den høyest dekorerte av alle allierte marineoffiserer under 2. verdenskrig. Fra norsk side ble han belønnet med Krigskorset med to sverd, – og av britene ble han tildelt Distinguished Service Order (DSO), Distinguished Service Medal – og Conspicuous Gallantry Medal. Shetlands Larsen døde i 1990, 84 år gammel, og ved en tilfeldighet kom jeg til at bli en av de siste han pratet med før han la ut på sitt siste tokt. Jeg frekventerte nemlig sykehjemmet, hvor han tilbrakte sine siste dager, i en annen anledning.

Men de virkelige heltene, koffardiflåtens menn – og kvinner – fikk ikke mange ordener, kanskje bortsett fra en deltagermedalje tilsendt posthumt 30 – 40 år etter krigens slutt. Dog finner jeg det i denne forbindelse det opportunt at nevne en av disse koffardiflåtens kvinner, Margit Johnsen, bedre kjent som Malta-Margit. I de kritiske månedene, våren, sommeren og høsten 1942, da aksemaktene i forbindelse med Ørkenreven, general Erwin Rommel’s felttog i Nord-Afrika, forsøkte at utslette Malta, de alliertes, på den tiden, eneste base i Middelhavet – mellom Gibraltar og Alexandria.

Det var livsviktig at få frem forsyninger til denne fremskutte basen, og disse måtte komme sjøveien, enten fra Gib eller Alexandria. Men en stor del av forsyningsskipene ble senket av tyske og italienske fly og ubåter fra baser på Sardinia og Sicilia. Dog, enkelte slapp igjennom, bl.a. norske M/S “Talabot” (WW – White and Blue) som tok en last, bl.a. omfattende 600 tonn ammunisjon, 600 tonn flybensin og 200 tonn parafin, ut fra Alexandria. Skibet gikk sammen med tre engelskmenn, hvorav to ble senket, mens “Talabot” og den tredje engelskmannen, S/S “Pampas”, den 23. Mars ankom Valetta, som på den tiden var under daglige flyangrep.

Margit Johnsen var salongpike om bord i “Talabot”, og hun hadde fått anmodning om at mønstre av i Alex, men hun forlangte at få stå om bord. Likeså var hun tilbudt at søke dekning i fjellhallene på land under skibets opphold i Valetta, men valgte også her at stå om bord. Men under et voldsomt flyangrep på havnen ble både “Pampas” og “Talabot” truffet og satt i brann. For at unngå at ammunisjonslasten tok skibet og omgivelsene med seg til himmels, beordret kaptein Toft at sprenge hull i skutesiden for at sette underrommene under vann. Bensinen og parafinen på shelterdekk og hoveddekk ble antent, mens ammunisjonen ble nøytralisert. Under oppholdet i Valetta ble bl.a. Malta-Margit tildelt “Distinguished Service Cross”, DSC, av øverstkommanderende på øyen, admiral Leatham. M/S “Talabot” ble etter brannskadene kondemnert.

I August 1942, da Malta var i ferd med at gi opp pga. prekær mangel på forsyninger, besluttet de allierte at gjøre et siste forsøk på at få igjennom to større konvoier, en fra Alex – og en fra vest, og sistnevnte ble uten tvil den mest heroiske. Og den 9. August passerte den østgående “The Rock” og steamet inn i Middelhavet. Konvoien omfattet 14 koffardiskiber, med den amerikanske, bensinlastede T2-tankeren “Ohio” som den viktigste enheten. Eskorten besto av mer enn 20 flåte-enher, blant dem hangarskipene “Victotrious”, “Indomitable” og “Eagle”, slagskipene “Nelson” og “Rodney” -samt krysserne “Cairo”, “Kenya”, “Manchester”, “Sirius”, “Phoebe” og “Charybdis”.

Underveis ble konvoiens utsatt for massive angrep, både fra ubåter, E-båter og tyske og italienske flystyrker. Den første som ble senket var hangarskipet “Eagle” – og senere ble også “Indomitable” satt ut av spill. Også krysserne “Cairo” og “Manchester” ble senket. Andre tilhørende eskorten ble alvorlig skadet under angrepene og måtte returnere til Gib.

Og av de 14 koffardiskipene var det kun fem som kom frem til Valetta, blant dem den livsviktige tankeren “Ohio”. Den var blitt angrepet og skadet to ganger, først i pumperummet, og neste gang i maskinrommet. Etter dette angrepet måtte “Ohio”s mannskaber forlate skibet. Men på en mirakuløs måte klarte to av eskortens destroyere at få tauet skibet, gjennom flere døgn – og under stadige angrep, vel i havn. Også konvoien fra Alex, eskortert under kommando av admiral Vian, (kjent fra “Altmark”-affæren i Jøssingfjord) led enorme tap, men nogen skiber kom igjennom. Og derved unngikk Malta at måtte “give in”. For nu snudde også lykken seg for Ørkenreven i Nord-Afrika, og presset på de enslige basen i Middelhavet avtok.

Klimahysteriet
nådde også et toppunkt på sluttet av fjoråret, – og under Bali-konferansen bikket det helt for bestyreren, da tilsa et norsk bidrag på tre milliarder NOK årlig – i tre år – til et fond for bevarelse av verdens regnskoger, spesielt i Brazil og i Indonesien. Hva angår sistnevnte kunne nok chinkene som dersteds har investert enorme beløp i utrydding av regnskogen for at dyrke oljepalmer som gir god fortjeneste til bruk i diverse formål, bl.a. til biobrensel, beherske begeistringen. Det store spørsmålet er hvor effen n’Jens sånn uten videre skal ta pengene fra, sannsynligvis ved at redusere driftsbudsjettet for A/S Norge, for eksempel fra Helse- og Samferdselsektoren.

Dog, og høyst betimelig, etter manges mening, svekkes nu etter hvert klokketroen på at kun menneskeskapt forurensing forårsaker klimaforandring og global oppvarming. Flere og flere, også tidligere medlemmer av det FN-gasjerte klimapanelet, forfekter nu at forandringene i klimaet (midlere klima observert
i en 30-års periode) i overveiende grad skyldes kosmisk påvirkning – samt jordaksens varierende vinkel på epikliptikken. Dertil hevder de som har kjennskap til det at solaktiviten foregår i elleve-årlige sykluser – og at Helios i år går inn i en ny sådan. Et betimelig spørsmål som stilles i forbindelse med den s.k. menneskeskapte globale oppvarming – er hva som i sin tid forårsaket syndfloden – og den siste istidens endeligt.

Vi skal ikke her skille sol og vind, men for et forretningskonsept klimahysteriet har avstedkommet. Og her står Norge sterkt, og i løpet av de siste syv år har staten tatt inn ekstra nær 700 milliarder NOK i s.k. Miljøavgifter (og hvor har disse tatt veien – er de benyttet til miljøforbedringer ??), og mer skal det bli til fru Halvorsens store vederkvegelse. Jeg skal unngå at komme inn på det besynderlige “klimaforliket”, som ble iscenesatt av opposisjonen, ved dens utopiske og provoserende krav, bakket opp av synsere i diverse organisasjoner. Det må dog bemerkes at opposisjonens største parti ble holdt utenfor dette forliket. Det er tydelig at det er bilismen man i første rekke satser på – for fra den kan det bli enda flere avgifter at hale, men dersom man baserer vedlikehold og videre utbyggingen av infrastrukturen på bompenger fra denne, vil det da skjære seg i søkk og kav. Norge står for 2 promiller av de s.k. “klimautslippene” i verden, men en fornuftig miljøpolitikk (som for eksempel fjerning av åndsforlatte politikere og forsért utbygging av en adekvat infrastruktur) er nødvendigvis ikke same same som at søke at hindre en sannsynligvis naturlig klimavariasjon.

For øvrig har det plutselig oppstått et blaff av fornuft – i det den begredelige NOx-avgiften for industrien og skipsfarten er opphevet, en avgjørelse som spesielt ønskes velkommen av sistnevnte med skiber engasjert i kyst- og nærfarvann. Dog pålegges næringene at redusere NOx-utslippene med 31.000 tonn innen 2011, og dertil kommer innbetaling til et nyopprettet NOx-fond. Denne vil bli på kr 4,00 (kr. 11,00 for offshore-service skibene) i stedet for dagens kr. 15,00 pr. kilo, og disse pengene skal gå rett til miljøet. Can pigs fly ??

Og det er ikke klimaforandringen som er den reelle trusselen mot de siviliserte land og resten av verden, det er etter hvert blitt tydelig for de fleste at den muslimske terroraktiviteten utgjør den største fortrytelsen globalt, og som siden 2001 har kostet eventyrlige summer i bekjempelse og sikkerhetsforholdsregler. Et eksempel i så måte, er at n’Jonas, vår utenriksminister, holdt på at bli blåst til himmels under et terroranslag i Kabul under et besøk i Afghanistan. På forhånd var hans reiserute og oppholdsteder gjort kjent for alle og dertil utlagt på internett, ja, ja man lærer vel. Kanskje hadde han – da det smalt som verst rundt ørene på ham – i tankene milliard-beløpene han og hans besynderlige drabant Erik Solheim over tid har furnert Koran-/Taliban-skolene i Pakistan med. Og ute i verden skjer tingene ellers med fynd og klem, nevnes kan Darfur-problemet, Israel og konflikten med Palestinerne, stillingen i Irak, atomtrusselen fra Iran, krigstilstanden i Afghanistan, borgerkrigen i Kenya og kollapsen i Metabeleland (tidligere Rhodesia) samt tilløp til anarki i Pakistan, “What a wonderful World”.

Men tilbake til
klimakonferansen i Indonesien, for på Bali dukket pinadø også den nu Pepsi-lønnede rådgiver og norske statspensjonisten Andestjerten opp, og etter n’Jens sitt besynderlige utspill, antydet hun seg umiddelbart som en eventuell bestyrer av, i den forbindelse, et opprettet regnskogsfond. Men da hun dersteds, med sin notoriske arroganse, viste en særdeles impertinent oppførsel overfor norsk presse og gav sitt tidligere mantra om typisk norsk en ny vri, begynte solen at gå ned.

I kjølvannet av det fokus hun dersteds pådro seg, kom det for dagen at hun sammen med gemalen, i mange år hadde ført en behagelig tilværelse ved Middelhavets strender, utflyttet til Frankrike, som null skatteyter av en norsk stasministerpensjon på ca. 700.000 NOK årlig. Dette dog helt legalt i følge en norsk/fransk avtale, men etter manges mening totalt etisk uforsvarlig av denne s.k. skattemoralens vokter, – som også i en fjern fortid ble lansert som “landsmoderen” av en villfaren, servil og tåpelig journalist i NRK, nu styremedlem i en provinsiell fotballklubb på Østlandet.

Dette førte umiddelbart til at fru Halvorsen lovet at vingeklippe henne, og når først ballongen gikk opp – og det ble kjent at Andestjerten også urettmessig hadde fått to gratis hofteoperasjoner og dertil to rekonvalesentopphold i Norge til en antydet kostnad på ca. 200.000 NOK, fikk hun også Sylvia fra Hedmarken på nakken, og derved var løpet kjørt. Resultatet ble at hun og gemal bestemte seg for at flytte tilbake til Norge, hvor oppgjørets time ville påhvile hva angår både skatt og helseutgifter. Men etter at stormen, takket være lommemannen – og utenriksministeren, hadde roet seg, ombestemte hun seg og hevdet at hun vil fortsette at residere i Nice.

Om bestyrelsen for øvrig
Som et ledd i regjeringen Halvorsens fastlagte mål om at plyndre de eldre, fattige, syke og middelklassen – og tilgodese de kondisjonerte, har a’Kristin som nytt av året, i tillegg til ekstravgifter på strøm og drivstoff, foreslått at kreve inn en avgift fra dem som har sitt virke til sjøs langs kysten – men at kystkommunene skal få pengene. Troen på julenissen er tydeligvis ennu sterkt levende, selv langt ut i Januar. Det hevdes for øvrig at “begeistringen” over forslaget har tatt fullstendig av, både i Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening – og i Norske Sjømatbedrifters forening.

Det heter så vakkert at veien blir til mens du går, men fru Halvorsens vei mot et erkesosialistisk/avkristnet, fordummende samfunn synes forlengst at være tydelig utstaket. Men kanskje kan hun få et lite skudd for baugen – i det den tidligere omtale inndragningen av den s.k. “rederiskatten” etter sigende skal vurderes av Høyesterett som en mulig grunnlovstridig handling. Om så blir resultatet vil det skape problemer da de 14 milliardene (over 10 år) det er er snakk om, – allerede er tatt inn i fru Halvorsens budsjetter. Men som det heter på bergensk, bedre rævalaus enn rådløs, og en kvinnelig AP-representant på tinget annonserte i den forbindelse nylig at beløpet da vil bli dekket inn fra refusjonsordningen – og den nye bestemte rederiskatten på 0,6 % ved skatten for norsk skipsfart økes med 1,4 milliarder årlig. We shall see what we shall see, men i fremtiden kan det kanskje bli mindre av norskbasert shippingvirksomhet, og færre skiber under norsk flagg.

At det tilsynelatende bikket for bestyreren på Bali, må kanskje tilskrives at han i likhet med sine forgjengere, Andestjerten og Himmellosen har funnet det formålstjenlig at berike FN med milde gaver fra norske borgeres beskjedne midler, for likhet med sine nevnte forgjenger at posisjonere seg til et fett bein i verdensorganisasjonen om han må forlate tronen i 2009. Skjønt, slik opposisjonen hittil har fremstått, kan en forandring være mindre sannsynlig, en påfallende mangel på forstand – og dertil i
nteressemotsetninger i søkk og kav synes også at være fremtredende trekk i denne gruppen.

I Polare farvann
Under nyttårs-cruiset i Antarktis ble det av Hurtigruten Group ASA eide nye cruiseskib “Fram” (07) gjenstand for havari i farvannet ved Brown’s Bluff da det uten evne til at manøvrere drev ned på et isfjell. Tilsynelatende fikk det vel halvt år gamle, italiabyggede skibet total “black out”, således at sidepropellene ikke kunne brukses for at holde skibet unna isfjellet. Ei heller fikk man barkassene på vannet for at assistere.

Skadene ved sammenstøtet omfattet en knust barkasse (på plass i daviten) samt havari på babord skuteside, med skader på hovedsideporten midtskips. Etter at man fikk det til at svive og gå igjen, kom man seg klar isfjellet – og senere ble et 240-talls passasjerer landsatt ved den chilenske basen President Eduardo Frei Montalva. Skibet fortsatte deretter over Drake Passage, opp til Ushuaya på Ildlandet for besiktigelse og eventuell reparasjon.

M/S “Fram” ble levert fra verftet Fincantieri i Trieste den 25. April i fjor som verftets byggenr. 6144. Jomfruturen, eller om man vil, det første cruiset gikk ut Adriaterhavet og via anløp av Barcelona, Hamburg og København – til Oslo, hvor skibet under stor festivitas og i nærvær av et spellemannslag ble døpt av Mette Marit. For unge dynamiske markesførere og økonomer er det kanskje ukjent, men i følge et gammelt sagn blant sjøens menn, vil et skib som legger ut på sin første tur uten at være behørig døpt, lett kunne bli utsatt for ulykksalige hendelser.

Cruiseren som er noget mindre en dagens hurtigruteskiber, måler 11.647 BT og har en største lengde på 113,70 m. Bredden på spant er 20,20 m, og skibet har et dypgående på 5,00 m. Fremdriftsmaskineriet omfatter fire MAK dieselmotorer, som til sammen yter 10.800 hk. og gir en servicefart på 16 knop. “Fram” har sertifikat for 272 passasjerer i oversjøisk cruisefart – og 500 som avløsningskib i Hurtigruten.

Kompaniskibet “Nordkapp” gikk i fjor på et rev i Antarktis og måtte repareres i Syd-Amerika, mens “Nordlys”, i hurtigrutefart, som i fjor fikk havari på laste-sideporten under anløp av Honningsvåg i urolig vær, gikk i “ballast” til BMV i Bergen, hvor det ble liggende over flere turer før nye deler kunne fremskaffes og porten repareres. Forhåpentlig vil ikke samme skjebne ramme “Fram” – som etter planen snart skal gjenoppta sine sesong-cruises i grønlandske og arkiske farvann.

At seile i cruise- og passasjerfart i isfarvann er en spennende beskjeftigelse, og dem som har en adekvat hukommelse husker kanskje det splitter nye, danske last-passasjerskibet “Hans Hedtoft” som forsvant med mann og mus etter kollisjon med growler utenfor Kapp Farvell i Januar 1959.

Dertil holdt jo russeren “Maxim Gorkij” på at gå dukken etter kollisjon med et isflak under et Svalbard-cruise for flere år tilbake. Og medio November i fjor sank den 2700 BT store canadisk-eide spesial-byggede polar-cruiseren “Explorer” ved South Orkney Islands i Antarktis, etter et for så vidt lett, men skjebnesvangert sammenstøt med en growler, omtalt i “Ved roret” nr. 6/07.

Også gefreiterne har hatt sine nära øgat-opplevelser i Arktiske farvann. I 1996 gikk det tyske lomme-cruiseskipet “Hanseatic” på grunn i Simpson-stredet i canadisk Arktis. Havariet medførte ingen oljelekkasje, men skibet ble stående fast i ti dager. Arktiske taubåter som måtte forlate sine faste employmets, nådde først frem til havaristen etter syv dager og passasjerene kunne evakueres via en canadisk isbryter, som pga. dypgående ikke kunne komme nærmere havaristen enn 100 m. Året etter gikk “Hanseatic” atter på grunn, denne gangen i farvannet rundt Svalbard. Etter flere dager, med fare for at bli skrudd ned av is som pakket seg rundt skibet, ble “Hanseatic” bragt flott og berget. Det må også bemerkes at i canadiske, arktiske farvann finnes ingen adekvate reparasjons-fasiliteter mellom Dutch Harbour på Aleutene – og Nuuk (Godthåb) på Grønland.

Innen det maritime gebet
har Kystverkets hakkekylling, den i alminnelighet gemyttlige Mr. Sletner nu trukket seg tilbake og har fått avløsning etter i mange år at ha bekledd en tilnærmet uriaspost i etaten. Og som kjent ble han nærmest herostratisk berømt i forbindelse med “Rocknes”- og “Server”-forlisene. Sistnevnte fant som kjent sted ved Fedje den 12. Januar i fjor. Skibet som var under transitt fra Årdalstangen til Murmansk i ballast, hadde en bunkersbeholdning på 590 tonn tungolje og 70 diesel om bord da det gikk på land sør av Hellisøy fyr og brakk i to. Forskibet ble berget, mens akterskibet sank i fjæresteinene, på 40 meters dyp, hvor det fortsatt ligger, med styrbord brovinge stikkende opp som en remainder. Det er uttrykt sterke ønsker om at fjerne akterskipet, men til det finnes ingen midler, så sannsynligheten er stor for at vraket blir liggende til sjøene brekker det opp. Det omfattende oljeforurensningen som oppsto etter forliset er nu i sin helhet fjernet i følge uttalelser fra aksjonslederen, Bergens havnesjef, sjøkaptein Gunnvald Isaksen.

“Server”-forliset førte imidlertid en god ting med seg, nemlig at fullskala oljeverndepotet på Fedje, som Himmellosen og den famøse Fiske-Ludvigen fikk fjernet, nu er bestemt tilbakeført til øyen vest i havet. Og nu er det pinadø best at Kristi L. Slotsvik får fingen ut og får dette på plass som et lyn !!! Som et mene tekel fikk stortankeren “Black Sea”, utgående fra Sture, lastet med ca. 92.000 tonn råolje, maskin-trouble i Fedjeosen, just i farvannet hvor “Server” møtte sin skjebne. Men takket være belagelig vær og hurtig reaksjon fra taubåten, fast stasjonert på Fedje, – og andre, ble en ny oljekatastrofe avverget. Men 92.000 tonn råolje bør så absolutt direktrisen oppe i Sildestryperbyen ha i tankene før hun går til køys om kvelden.

Løsningen på problemet U-864 har det tydeligvis ingen hast med lenger, i følge tam-tam-trommene vil det i den forbindelsen først begynne at skje ting, tidligst i 2010. Men Kystverkdirektrisen, ex Statens Veivesen, kan imøtese at bli innblandet i flere fortrytelser, da P&I-selskapet Gard går til sak mot Staten med krav om 172 millioner NOK – sammen med Norwegian Hull Club, som krever 290 mill NOK etter “Rocknes”-forliset – fordi grunnen i Vatlestraumen ikke var merket – og således ukjent både for losen og offiserene om bord. Årsaken er at Sjøkartverket registrerte grunnen i 1995, men informasjonen påståes ikke være videresendt til Kystverket med losetaten – og øvrige brukere. Men grunnen har nok for en del sannsynligvis vært kjent i lang tid. Allerede tidlig på 50-tallet berørte etter sigende det malmlastede, jugoslaviske libertyskibet “Subisivac”??? – (det er lang tid siden og hukommelsen er ikke hva den en gang var) grunnen ved Revskolten og måtte inn til BMV på Laksevåg for midlertidig utbedring av havariskaden, før reisen kunne fortsette.

For øvrig når vi er inne på tema
et Kysten, har de mange grunnstøtninger og havarier i den senere tid vekket bekymring hos våre sjøfartsmyndigheter. Og innen det maritime gebet synes årsaken til de mange havariene ganske entydig, nemlig mangel på sjøfolk, inkompetanse og krav til yteevne langt ut over det akseptable. De innførte farledsbevis, synes i mange tilfeller ikke tilfredsstillende, men det er at bemerke at selv med los om bord kan uhellene være ute. Dette bør nok være en prioritert oppgave for kaptein Teisrud og hans besetning – og ikke minst rederiene – at se nærmere på.

Bon Voyage !!

Windy Hill, Gravdal,
Ultimo Februar 2008

DEL