M/S Ramoen – Norges første fiskefartøy med asdic/sonar

Historisk båt: Den første maskindrevne "Ramoen". Fra Skipsrevyen 2/2012

Av: Kommandørkaptein Øyvind Garvik

Slektshistorie: Mens asdic (sonar) hadde vært i bruk siden 1919 i jakten på ubåter, ble den først skikkelig ”matnyttig” etter at snurperen ”Ramoen” fikk Norges første fiskeriasdic i 1952. Her kan du lese hele slektshistorien til de stolte «Ramoen»-båtene.

I desember-utgaven av Skipsrevyen presenterer vi nye «Ramoen», en flott fabrikktråler nylig levert fra Astillero Armon Gijon, Spania til Ramoen AS. Den første maskindrevne ”Ramoen” ble bygget allerede i 1912. Denne artikkelen var første gang publisert i Skipsrevyen utgave 2/2012. Forfatter var Kommandørkaptein Øyvind Garvik. Vi ønsker deg god og fascinerende lesning:

Det 1419 meter høye fjellet Ramoen, også kalt Jønshornet, utenfor Ålesund, er et av de mest kjente landemerkene på kysten av Sunnmøre. Det er derfor ikke til å undres over at de største og viktigste fiskebåtene i Vartdal-bygda gjennom årene har fått navnet ”Ramoen”.

Vartdal-bygden fostret fremsynte, fremgangsrike og dristige fiskere, som satset både hjem, eiendom og sparepenger på modernisering av fisket. Da dampmaskinen holdt sitt inntog på midten av 1800-tallet, ble den først og fremst benyttet på større fartøyer. Men på slutten av århundret ble den også tatt i bruk på fiskefartøyer, og her var fiskerne fra Vartdal tidlig ute.

Stolte eiere og fiskere på "Ramoen". Fra Skipsrevyen nr. 2/2012.
Stolte eiere og fiskere på «Ramoen». Fra Skipsrevyen nr. 2/2012.

Den første maskindrevne ”Ramoen” ble bygget ved bergenske Mjellem & Karlsens mekaniske Værksted og Patentslipper i 1912 etter at Laurits Vartdal og åtte andre unge menn fra Vartdal hadde gått sammen om å anskaffe en maskindrevet fiskebåt. Med en lengde på 34,1 meter, en største bredde på 6,1 meter, et dyptgående på 3,5 meter, og en brutto tonnasje på 139 tonn, var ”H-24-A Ramoen” datidens største norske fiskefartøy.

Maskineriet var en trippel ekspansjonsdampmaskin som produserte 220 IHK, 40 nominelle HK, også denne bygget ved Mjellem & Karlsen.

”Ramoen” ble overtatt fra verftet 4. mai 1912, og etter seks gode og lønnsomme år på fiske, ble båten 11. mars 1918 solgt til fiskebåtrederen Jan Hess fra Buskøy i Solund. Mot slutten av Første verdenskrig flyttet han til Askøy, og etablerte seg med stort pakkhus og kaianlegg i Florvåg ved innseilingen til Bergen havn. I 1920 ble ”Ramoen” overført til Hess & Andersen i Florvåg, med Bergen som hjemmehavn, og i 1924 ble fartøyet overført til det nye selskapet Hess & Co. AS. Den 3. november 1927 var så endelig fiskeriperioden for den første ”Ramoen” over, da fartøyet ble solgt til D/S A/S Partagas i Oslo og bygget om til lastefartøy.

Som lastefartøy ble oppgaven å transportere dynamitt, og ikke unaturlig skiftet da fartøyet navn til D/S ”Nobel”. Ved ombygningen fikk fartøyet øket bruttotonnasjen fra 139 til 158 tonn uten endring av de ytre dimensjonene.

Etter ti år med transport av datidens farlige dynamitt, var D/S ”Nobel” underveis fra Åheim til Flåvær med dynamitt da hun kolliderte med turistskipet ”Stella Polaris”, og sank på 22 meters dyp i Årmasundet 7. juni 1937.

Den nye ”Ramoen”

Knut Vartdal, bror til Ole, en av de ni ungdommene som i 1912 kjøpte den første ”Ramoen”, opprettet i 1922 Vartdal Fiskeriselskap AS og fikk sitt første fartøy, ”Kirkholmen”. I 1936 kjøpte han så et maskindrevet fiskefartøy til, og dette fikk navnet ”Ramoen” med registreringsnummer M-1-VD. Dette var opprinnelig en tråler, men på grunn av manglende tillatelser, ble båten bygget om til snurper.

Den nye M/S ”Ramoen” var bygget ved Smith’s Dock Co, Ltd, i North Shields, en liten kystby 13 km øst for Newcastle, så langt tilbake som i april 1907, og hadde verftets byggenummer 340. Det stålbygde fiskefartøyet hadde en lengde på 130,5 fot, en største bredde på 22,5 fot, et dyptgående på maksimum 12,1 fot, og en bruttotonnasje på 299 tonn.

Maskinen var en trippel tresylindret ekspansjonsdampmaskin bygget ved Shields Engineering Co Ltd, mens kjelen var levert av Richardsons Westgarth & Co Ltd i Middlesbrough. Den ytte 472 IHK, 82 nominelle HK, og ga fartøyet en toppfart på 10,5 knop.

Ved sjøsettingen 27. februar 1907, fikk fartøyet navnet ”Cygnet”. Eierne var Richard W. Mason & John Wright fra Fleetwood, en liten by på nordvestkysten av England, og gjennom selskapet Cygnet Steam Fishing Co Ltd overtok de fartøyet 16. mai 1907.

Etter at Første verdenskrig var brutt ut, ble ”Cygnet” i august 1915 rekvirert av myndighetene og bygget om til minesveiper, og ble blant annet bevæpnet med én 6-punds kanon. Etter midlertidig å ha seilt under navnet ”Cygnet II” fra mars 1917, ble fartøyet på nytt bygget om til fiskefartøy og tilbakeført til tidligere eiere som ”Cygnet”.

Snurperen "Ramoen", ex. Cygnet, ex. Stormfågeln.
Snurperen «Ramoen», ex. Cygnet, ex. Stormfågeln.

I november 1925 ble så ”Cygnet” solgt til det svenske Trål AB Fiskmåsen i Uddevalla, og fikk da navnet ”Stormfågeln” og registreringsnummer UA 18. I november 1936 ble den nå nesten tredve år gamle tråleren solgt videre til Vartdal Fiskeriselskap AS, og registrert i Ålesund med navnet ”Ramoen”, M-1-VD, med det nystiftede datterselskapet A/S Ramoen som eier. Alle fartøyene til Vartdal Fiskeriselskap AS ble for øvrig etablert som egne selskaper.

Ny krigstjeneste

Da Andre verdenskrig brøt ut i september 1939, ble ”Ramoen” rekvirert av Den norske marinen som bevoktningsfartøy i nøytralitetstjeneste i Oslofjorden, med stasjon i Tønsberg og Vrengen. For andre gang i karrieren fikk fartøyet våpen ombord, denne gang en lettere Bofors-kanon på bakken samt håndvåpen. Etter å ha operert ved Vallø om morgenen 9. april 1940 for å hindre tysk landsetting der, ble ”Ramoen” på formiddagen beordret til Tønsberg med melding om at fiendtlighetene var opphørt.

Den tyske okkupasjonsmakten hadde også behov for et stort antall bevoktningsfartøyer langs den heller uoversiktlige norskekysten, og 14. april overtok de ”Ramoen” og satte fartøyet inn i bevoktningstjeneste i Trondheimsfjorden.

Med det tyske navnet “Falke” deltok den tidligere snurperen først i havneforsvaret, blant annet i Trondheim, og hadde da kjennetegnene NT16 og ND15. I juni 1944 inngikk ”Falke” i den nyopprettede bevoktningsflotiljen 64. Vorpostflottille med stasjon på Hysnes, og ble der til krigens slutt.

Tilbake til fisket

Det var en båt i elendig forfatning som i 1945 ble levert tilbake til Knut Vartdal, og først i 1948 var ”Ramoen” igjen klar til storsildfisket. Da hadde den fått montert en to-takts enkeltvirkende 5-sylindret dieselmotor på 500 BHK, 74 nominelle HK, akterut, og den førti år gamle tråleren var oppgradert til et moderne havgående fiskefartøy.

Motoren kom fra snurperen ”Vartdal”, en utrangert minesveiper som Vartdal Fiskeriselskap AS hadde kjøpt fra England i 1946. ”Vartdal” var opprinnelig bygget av Harland & Wolff Ltd i Glasgow i 1941, og etter å ha avgitt den originale motoren til ”Ramoen”, fikk snurperen etter hvert en ny Crosley hovedmotor. Etter ombygging og modernisering hadde ”Ramoen” en bruttotonnasje på 269 tonn og et dyptgående på 9,8 fot, mot tidligere 299 tonn og 12,1 fot. Lengden og bredden var ikke endret.

En fremtidsrettet reder

Knut Vartdal var en foregangsmann når det gjaldt å modernisere fiskeflåten, både fiskeredskapene og selve fartøyene. I tillegg var han velkjent for sitt engasjement innenfor næringslivet, og da spesielt fiskerinæringen på lokalt, nasjonalt så vel som på internasjonalt nivå. Det var derfor naturlig at Havforskningsinstituttet henvendte seg til ham for å leie snurperen Vartdal da de i 1949 skulle gjennomføre de første større sildeundersøkelsene i Norskehavet.

Det var også ham Forsvarets Forskningsinstitutt henvendte seg til da de to år senere skulle prøve ut sitt nyutviklede fiskeleteutstyr – FISKERIASDIC. Og selvsagt stilte Knut Vartdal ”Ramoen” til disposisjon for montering av utstyret, og for de interessante forsøkene med å oppdage sild med den nye teknologien.

Selv om asdic, senere mest kjent under sitt amerikanske navn SONAR, var utviklet for å oppdage ubåter, så marineoffiserene fra norskekysten tidlig for seg at den også kunne gjøre nytte for seg i fredstid for å oppdage fiskestimer. Fiskestimer var ellers kjent for å skape forstyrrelser og falske kontakter under ubåtsøk.

Det var vernepliktig orlogskaptein og rektor ved Fiskarfagskolen på Aukra, Arne Grønningssæter, som tok initiativ til at skolen høsten 1946 fikk korvetten ”Andenes” til disposisjon for å demonstrere hvordan ekkolodd og asdic kunne brukes i fiskeletingen.

Faksimile fra Adresseavisen, 3. mai 1947.
Faksimile fra Adresseavisen, 3. mai 1947.

I en artikkel i mai 1947 forteller Adresseavisen om resultatet av denne demonstrasjonen:

“Demonstrasjonen ble av orlogskaptein Grønningsæter betegnet som meget vellykket. Asdic-operatøren på K.N.M. ”Andenes” påviste silden på avstander opp til 1500 meter, og ved bruk av ekkolodd ble det konstatert forekomster på 30 favner og dypere.”

Første norske fiskefartøy med asdic

Etter krigen var det nyopprettede Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) opptatt med å ta i bruk og videreutvikle noe av alt det høyteknologiske utstyret som var tatt i bruk under krigen. De vellykkede forsøkene som ble gjort av Marinens fartøyer for å søke etter sild med asdic og ekkolodd, og ikke minst forsøkene som ble gjort med en ombygd marineasdic montert ombord på forskningsfartøyet ”G. O. Sars”, gjorde det spesielt interessant å utvikle asdic-utstyr som kunne brukes på fiskefartøyer. Og allerede i 1951 hadde FFI sin Asdic-avdeling i Horten utviklet en fiskeriasdic som var kombinert med et egenutviklet ekkolodd, og som kunne monteres ombord på fiskefartøyer.

Det aller første settet som var utviklet til produksjonsstandard, ble installert ombord på ”Ramoen» i 1952. Erfaringene fra forsøkene var så gode at forskningsinstituttet mente at det var grunnlag for industriell produksjon, og produksjonsrettighetene ble gitt til Simonsen Radio A/S, senere SIMRAD. Det skulle imidlertid gå noen år før denne asdicen kom ut på markedet. «Ramoen» var således det første og i noen år det eneste norske fiskefartøyet med asdic.

Les også: Fra Asdic til Sonar.

Nye krefter

Da Knut Vartdal døde i 1959, overtok sønnen Johannes K. Vartdal rederiet med blant annet A/S Ramoen, og eide den nå 52 år gamle snurperen ”Ramoen”. Tidlig i 1961 skiftet han ut den slitte engelske dieselmotoren med en mer moderne og sterkere motor fra Wichmann motorfabrikk A/L på Rubbestadneset. Dette var også en to-takts enkeltvirkende dieselmotor, men den hadde 6 sylindre, og ytte 600 BHK ved 350 omdreininger.

Selv om det var noen dårlige år for storsildfisket, gjorde ”Ramoen” god nytte for seg inntil den ble kondemnert og hugget våren 1964.

Allerede samme år anskaffet Johannes K. Vartdal en ny ”Ramoen”. Denne ble kjøpt fra Thor Dahls Hvalfangerselskap A/S i Sandefjord, og hadde tidligere navnet D/S ”Thorbrann”. Den var bygget ved Smith’s Dock Co Ltd i Middlesbrough, England, i 1947, og hadde som hvalbåt en brutto tonnasje på 440 tonn.

Etter ombygging og utskifting av den originale trippel tresylindrede ekspansjonsdampmaskinen fra Smith’s Dock Co Ltd, med en 8-sylindret to-takts enkeltvirkende dieselmotor med 800 BHK fra Wichmann motorfabrikk på Rubbestadneset, hadde ”Ramoen” en bruttotonnasje på 537 tonn. Lengden på 158,8 fot, største bredden på 27,6 fot, og dyptgående på 12,8 fot var ikke endret. Motorens ytelse ble senere øket til 1200 BHK.

DEL