De gode stemmene forstummer

Marinen, Luftvåpenet og Hæren er forsvarerne av vårt land, og av våre økonomiske soner og installasjoner til havs. Alle forsvarsgrenene har imidlertid vært utsatt for massiv nedbygging og der på følgende svekkelse. Bråvåkner gjør vi den dag vårt territorialfarvann, eller en av våre innretninger til havs, er angrepet.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er tre år eller eldre.

Marinen, Luftvåpenet og Hæren er forsvarerne av vårt land, og av våre økonomiske soner og installasjoner til havs. Alle forsvarsgrenene har imidlertid vært utsatt for massiv nedbygging og der på følgende svekkelse. Bråvåkner gjør vi den dag vårt territorialfarvann, eller en av våre innretninger til havs, er angrepet.
I motsetning til kampfly, stridsvogner og fregatter, er utviklingen av vårt ultramoderne og -effektive MTB-våpen et norsk anliggende. Det er teknologidrevet og en eksportfaktor – såfremt vi selv vil ta våpenet i bruk. Forsvarsstudien 2007 foreslår å avskrive MTB-våpenet fordi det hovedsakelig er utviklet for kystnære operasjoner i en antiinvasjonsrolle. Faktum er at vi kan komme i en situasjon hvor det er tvingende nødvendig å kunne hevde vår suverenitet i våre enorme kystnære områder, og da vil MTBene være en av våre viktigste ressurser. Sannheten er at Forsvarsstudien legger opp til en struktur med kun(!) 11 kampfartøyer – 5 havgående fregatter pluss 6 undervannsbåter! Og av organisatoriske grunner vil i realiteten bare 2 fregatter og 2-3 ubåter være disponible i en krisesituasjon.
Er dette en virkelighet vi som borgere har tatt inn over oss – og som vi vil akseptere?
Geografisk er Norge velsignet med store og rike havområder. Historisk har vi tilstrebet oss å vise tilstedeværelse i disse områdene. Dét makter vi kun med en bred flåtestruktur som viser at vi er synlig til stede. Målet er altså å vise omverden at vi er fast bestemt på å håndheve vår suverenitet og forsvare våre rettigheter. Resultatet er at vi ved å vise vilje og styrke faktisk kan forhindre at uønskede episoder drar seg opp til større – og potensielt farligere – konflikter.
De merkverdige personalmessige utspill vi har vært vitne til den siste tiden er et ledd i et uverdig spill om posisjoner og makt. Forsvarssjefen har akseptert at hans embete er degradert til sandpåstrøerens grad. Middelmådige politikere styrer unna varige kostnader fundert på evnen til et effektivt forsvar – og da bites tydeligvis hestene i krybben. Resultatet er blitt en profesjonskamp mellom forsvarsgrenene. Toppoffiserer som ikke lydig innretter seg blir hundset. De gode stemmene forstummer. Forsvarsjefen har sviktet en av sine viktigste lederroller, nemlig å virke samlende internt samt å fronte behovet for et effektivt forsvar.
Likegyldigheten til vårt opprinnelige råder, det er kun det nye som respekteres. Vår olje er blitt vår avmakt – og avlat. Vi lever som om vår velstand er vårt skjold, som om oljepengene gjør oss usårlige og uangripelige.
Offentlig fattigdom er regelen. Høyere forskning neglisjeres, det samme gjelder skoler, sykehus, sykehjem, vegutbygging, jernbane, ordensmakt og forsvaret. Og som nyrike plebeiere strør vi i avsindighet om oss utenfor rikets grenser. Forstå det den som tør...
Sammen med ny teknologi er det forskningen som skal gi grobunn for det vi skal leve av i fremtiden. Både i oljealderen – og etter. Vi ser ikke en strategi i det som skjer. Samtidig som oljen sikrer vår velstand, uttaler finansministeren seg negativt om det å utvinne olje. Tankespillet går på lavere petroleumsinntekter i miljøpolitikkens navn. Ei heller her noe forsvar; som at høyere utdanning og ytterligere FoU kan gi barrierer mot eskalerende utslipp. Nei, politikken er defensiv og defaitistisk.
Vi aksepterer ikke at kystnasjonen Norge velger bort MTB-våpenet når begrunnelsen er økonomisk fundert, og ikke militært. Vi trenger MTB-våpenet for å være rustet til den tid vi såvidt aner i den nære fremtid. En alt annet enn godselig bjørn i øst og en allerede våknende fare plantet i internasjonal fundamentalisme.
abs