Gå til innhold
Annonse

Av sjøkaptein Steinar Oppedal

Annonse

Når dette leses er vi kommet langt ut på våren og alle hjerter gleder seg til 17. mai-feiring og annen stas, mens man ser frem til en, forhåpentlig, vederkvegende sommer med bl.a hvite seil på fjorden og “Tall Ships Races”. En helt unik vinter sees tilbake på med takknemlighet, lav strømregning, entrancen til haciendaen åpen uten snømåking og ubetydelig saltingsbehov. Og selv om han har galvanisert skrog og i sesongen rigget med piggdekker - har den efterhånden aldrende amerikaneren naturligvis satt pris på det sistnevnte. Men friske og stormfulle vinder har vi hatt i søkk og kav, og Windy Hill har absolutt vist seg at svare til navnet. Men om alt er spick and span på Windy Hill - og alt tilsynelatende vel i riket , har stridigheter og fortrytelser bare økt på i verden for øvrig. Satchmoo’s “What a Wonderful World” var en kjempehit - og umåtelig populær sang i 60-årene, men som vår egen Jens Book-Jenssen uttrykker det, “Det er lenge, lenge siden det”.

Utomskjærs

Baracken og Jensemann sin fatale bombing og rasering av Libya (som nu ledes av allehånde religiøse røverbander i egenopprettede revirer, med summariske henrettelser som daglig kost) forandret store deler av verdensbildet, bl.a Globalisering til Polarisering, takket være den stupide handlingen, som førte Ivan og Chinckene sammen i et uløselig vennskabsbånd, noget som man ser, for Vesten, til en særdeles betenkelig utvikling. Begge lands enorme øking av forsvaret, Tsarens reetablering av sitt eurasiske imperium - og Kina’s meget bevisste øking av sin innflytelse i SørOst-Asien, burde forlengst har fått klokkene til at ringe - og det har ikke manglet på advarsler - også i “Ved Roret”. Tsarens tilbakeføring av Krimhalvøen, har ført til høie hyl og skrik i Vesten, EU og NATO, samt det tafatte FN, - men som man sier, det er for sent at snyte seg når nesen er vekke. Dertil har man tilsynelatende vært utrolig naiv som har kunnet forestille seg at Tsaren ville godta sitt imperium grensende til NATO-land på alle bauger og kanter. Det hele minner for øvrig i stor grad om hendelsene i 1938, annekteringen av Sudetenland uten at nogen hadde mot og forstand til at forhindre det - og derav røk også Folkeforbundet til helvete. Man vrøvler om Folkeretten, menneskerettigheter og demokrati, men som vi ser, virkelighetens verden er noget annerledes. Så lenge det finnes mer enn ett menneske på jorden - så er det nok Maktens Lov - samt mantraet “Survival of the Fittest” - som gjelder, et uomtvistelig fakta helt siden Arild’s tid, enten man liker det eller ikke.

Vedrørende Tsarens imperie-ekspansjon, så tillater jeg meg at sitere noget fra et innlegg av professorinnen Janne Haaland Matlary ved UiO, som jeg primo Mars fant i en østlandsk provinsavis, og som satt begivenhetene i et meget visjonært og forklarende lys. Professorinnen hevdet bl.a at dersom Russland bruker militærmakt for at nå sine utenrikspolitiske mål, kan verden bevege seg inn i en ny ustabil og farlig periode der makt blir rett. Hvis ikke NATO kan avskrekke Russland - kan Russland gjør som de vil. Militærmakten er mer effektiv jo mer fryktet den er. For dem som kanskje i en årrekke har vært blant “Ved Roret”s lesere, vil sannsynligvis en sammenfallende, virkelighetsnær oppfatning være åpenbar.

Professorinnen viser til at NATO’s medlemmer i Europa i flere år har kuttet i sine forsvarsbudsjetter, som hun anser som meget prekært. Det som skjer nå viser hvor uhyre farlig denne utviklingen er. Europa må kunne utkjempe en konvensjonell krig, og må kunne avskrekke Russland og andre fra at legge press på seg. Europa må være en strategisk aktør som Russland. Vi kan ikke spille Ludo hvis russerne spiller sjakk. Dette er en svært alvorlig situasjon jeg håper fører til en oppvåkning i Europa.

Haaland Matlary viser videre til at Putin nu har alle kort på hånden; Energiavhengighet, pengestøtte og den militære makten - mot et EU som opptrer uten samling eller retning. EU sto bak en avtale i Kiev som oppmuntrert revolusjonen, men hadde ingen støtte at tilby. Det var egentlig uansvarlig av EU, hevdet professorinnen til slutt.

Dette bør vel være en rimelig bra slutning og Ukraina/Krim-skjærmyslene i et nøtteskall. Og i en, for oss befinnende, alvorsstund som denne, har altså bombekameratene seg imellom funnet at utnevne Jensemann til generalsekretær i NATO som takk til den ivrigste og uselviske deltageren i raseringen av Libya i demokratiet og menneskerettighetenes navn. En person som for øvrig er omtalt som konfliktsky - og kjent for at ha bygget ned det norske forsvar i hele sin tid som bestyrer, synes således at være et godt valg. Og i Tsarens rike har sannsynligvis utnevnelsen av Stoltenberg bidratt til at bevare sinnets munterhet i lang tid.

Her hjemme

er den blåblå bestyrelsen begynt at komme i siget, selv om bremseeffekten fra avtalepartnerne Hareide og la Grande til tider fremkaller en ufyselig vemmelse. Uansett så har dertil galskapen tilsynelatende gode vekstvilkår både i bestyrelsen og på Stortinget. Eksemplene på dette er mangfoldige. Nevnes kan beslutningen om, i et kort anfall av virkelighetsoppfatning, at atter etablere norske beredskapslagre for korn på bakgrunn av verdens eksploderende befolkningsvekst (imidlertid besluttet før Ivan’s nylig utvidelse av sitt eurasiske imperium), mens man samtidig foreslår at rive landets største kornlagringsfasilitet, Stavanger havnesilo.

Videre kan nevnes at man på tinget har bestemt at seponere alle norske investeringer fra all verdens kullrelatert virksomhet, samtidig som man åpner en ny kullgruve med store forekomster på Svalbard for kommersiell utnyttelse (Stoltenberg-gruven ??), bl.a til den kullavhengige metallurgi-industrien. Dertil stilles det forslag fra de depraverte plebeierne på venstresiden om at også trekke seg fra alle investeringer i vårt levebrød, petroleums- og gassvirksomheten. Fra dem hevdes det nemlig at vår jord stevner mot undergangen hvis Norge fortsetter at produsere olje og gass. Samtidig hevder disse plebeierne også at oljealderen går mot slutten - og bekymrer seg derav om hva man skal leve av i ettertid.

Imidlertid, keine sorge, dette vil nok ikke skje i overskuelig fremtid. I følge OD’s anslag fra 2012 omfatter gjenværende ressurser på norsk sokkel 8000 millioner OE. Og under hensyntagen til nye funn, bl.a Lundin’s funn nylig, vil vi høyst sannsynlig ha norsk olje-/gassproduksjon i minst 200 nye år. Med en stipulert pris på 100 US$ fatet, sitter vi igjen med verdier for ca. 38.000 milliarder NOK. So what ?

Men ikke helt uventet har den ultimate galskapen slått ut i full blomst, da det fra den samme kretsen stilles krav om full elektrifisering av plattformene in spe på Utsira-høyden og Johan Sverdrup-feltet. Her har man totalt mistet gangsynet, både hva angår konsekvenser (gassen selges til utlandet og brennes der - samt omfattende. klimabelastende modifikasjoner i kraftnettet på land), kostnader (produksjon og legging av nærmere 100 n.mil massiv kobberkabel til en dagens pris på nærmere 20 mrd NOK) samtidige som man lever i den villfarelse at dette vil påvirke det totale CO2-utslipp i verden. Hallo i luken !!! - stikkordet for undergangen er en katastrofal overbefolkning to come. Men pytt pytt, i henhold til Andestjertens mantra skal Norge være Best in Show.

Men spørsmålet er hvor lenge. Som tidligere også fremhevet i “Ved Roret“, er de gyldne tider forbi, sannsynligvis for godt, den globale situasjonen tatt i betraktning. I henhold til NHO står vi nu her til lands overfor et forvitrings-scenario, hvor landets samlede produksjonskapasitet er på vei ned. Derav ligger nivået nu på 50 til 60 prosent av nivået i år 2000. Fra Hovedorganisasjonen hevdes det videre at investeringene i norsk industri nu er så lave at man ikke klarer at holde produksjonskapasiteten oppe. I januar i år omfattet bruttoledigheten 96400 personer - og fra NHO’s side ventes det at denne vil stige til 120.000 personer i løpet av neste år.

Av øvrige pågående evenementer som virker både rabiat og hinsides denne våren må vi ta med den absurde innvandrings-debatten, (det hevdes at ikke-europeisk innvandring, omfattende også familie-gjenforening ?? og yngle-rate, nu dekker opp for halvparten av norske fødsler) hvor proletarene fortsatt fritt vil innføre hele verdens problemer til riket, på bekostning av krevende norske samfunnsbehov.

At også Norge har USA som forbilde på godt og vondt er som ventet av et sivilisert samfunn, også hva angår det politiske (demokratiske) system, hvor for tiden republikanerne på alle måter underminerer demokratens opplegg, tilsynelatende uten tanke for landets beste. Og således gjør man nu tilsvarende erfaringer her hjemme, hvor proletarene og øvrig rødgrønne representanter driver sabotasjevirksomhet av høyeste klasse, jmfr bl.a Den Yndige fra VesterTana sine betroelser - og dertil Jensemann sitt lugubre renkespill ved enhver anledning. Hvorfor i hule h…… gjorde han ingenting selv i sin åtteårige bestyrertid.

Dog, én ting klarte han virkelig at få til, nemlig en offentlig sektor helt ute av kontroll. I hans 8-års periode økte denne med over 100.000 personer, (minst blant de tjenesteytende proletarene) mest blant de øverste lagene av bureaukratene - hvor annenhver person tilsynelatende har tittel direktør eller avdelingsleder. Men disse er som regel belemret med en ringe forstand, og således lever den eksterne rådgiver- og konsulentnæringen svært gode dager.

Mange av disse bureaukratene og politikernes forstand er så mangelfull at de ikke forstår sine oppgaver - og må derav ansette egne rådgivere. Som sådanne velger man ofte broilere, kanskje rett fra ungdomsskolen, som således besidder erfaring og horisont av et imponerende kaliber.

At enkelte pga for eksempel skader under fødselen - eller uheldige opplevelser i barndommen - har endt opp som åndspygmeer, vil selvfølgelig bli tilgitt på Dommens Dag, men at de som medlemmer av politiske partier, også - ved egen eller andres hjelp - har klart at komme seg i posisjon på Tinget eller i enkelte bybestyrelser, ikke minst i Bergen, for så at medvirke til store fortrytelser for landets og byenes ve og vel - vil nok bli dem til del en alvorlig refs - eller det som verre er, eksempelvis utstøting i det evige mørke.

Krigsseilerne

Selv om vårt land i realiteten nu fremstår som en vasallstat under EU, skal vi helt i tråd med Andestjertens mantra om at det er typisk norsk at være god, over hele landet feire 200 års jubileet til Den Norske Grunnlov som ble forfattet, vedtatt og nedskrevet av våre bolde og visjonære forfedre på Eidsvoll i det Herrens år 1814. Men respekten for Grunnloven er ikke større enn at forkvaklede kretser krever at Lov om Menneskerettigheter (initiert og påbegynt av Mrs. Eleanor Roosevelt i 1944) skal inkorporeres i vår egen grunnlov. Opphavet til dette blasfemiske kravet, burde umiddelbart vært plassert i dårekisten for resten av livet.

Grunnlovsfeiringen har allerede - og vil gi seg allehånde utslag, som f.eks dronning- og kongebesøk fra våre to naboland i anledning årets 17. mai-feiring i Oslo. Dertil kan nevnes Grunnlovskonvoien 2014 fra Bergen, via mellomsteder, til Oslo, i dagene 10. – 17. juli. “Commodore ship” for konvoien blir kystens “grand old lady”, det tidligere, nu fredede, hurtigruteskibet “Nordstjernen”, som nu fremstår som en juvel, nyrestaurert og tilnærmet tilbakeført til året 1956, da hun som ny ble levert til Det Bergenske Dampskibsselskab fra B&V i Hamburg. For maksimalt 290 interesserte vil det være anledning til at medfølge skibet som betalende passasjer på reisen langs kysten.

Et annet evenement som i Grunnlovens navn allerede har funnet sted, var, den hjemmehørende i en østlandsk provins, dagsavisen Verdens Gangs’s quiz vedrørende “Topp Ti”, de ti mest, for landet, betydningsfulle personer i perioden 1814 - 2014. VG-juryen, ledet av avisens kvinnelige, politiske redaktør, landet på forfatteren Henrik Ibsen - og Grunnlovens far, Christian Magnus Falsen, som hhv nr. 1 og 2. Sannsynligvis besto denne juryen av personer med kanskje en noget snever horisont, noget som derav avstedkom en storm fra avisens mer oppegående leserne, og efter en gjennomgang av disses rangeringer, fremsto helt entydig Den ukjente krigsseileren som den viktigste og mest betydningsfulle nordmannen siden 1814. Kåret som nummer to og tre fremsto HM Kong Haakon 7. - og Einar Gerhardsen.

Lesernes avstemming hva angår de to førstnevnte må ansees som en helt korrekt og i alle deler feilfri besvarelse, helt i tråd med virkeligheten. Vi får i denne forbindelse se stort på det, for Einar og hans kumpaners fikk, for oss som var med den gangen, virkelig landet på fote igjen efter krigen, ikke minst ved hjelp av arven efter vår handelsflåtes innsats og den senere Marshall-hjelpen - samt fra NATO. Derav får vi la hans uhyre daddelverdige behandling av krigsseilerne bli en skål for seg.

Særdeles vederkvegende er det at observere at en stor del av en ellers, til tider, sneversynt og navlebeskuende befolkning fortsatt er seg bevisst våre krigsseileres ufattelig betydningsfulle innsats, både i en høyst risikabel hjemmefart - eller der ute på de store hav, hvor deres innsats betød alt for at kunne holde våre allierte’s helt vitale forsyningslinjer åpne.

At en ikke liten del av allmuen, kanskje mest den i den yngre middelalder, i den senere tid er blitt krigsseilerne men bevisst, kan nok i stor grad skyldes eks-rabulisten og forfatteren Jon Michelet’s masterpiece, bøkene om krigsseileren, skogsmatrosen Halvor Skramstad, som i den senere tid er blitt Norges bestselgende romanverk. Mr. Michelet har i forkant foretatt en uovertruffen research, og mannen har således kunnet gi bøkene en særdeles virkelighetsnær flare. Vi sjøens menn - og andre som i alle år har kjempet for at bevisstheten om våre krigsseileres innsats ikke skal fade away, skylder således Mr. Michelet en velfortjent takk.

Dertil er det meget sannsynlig at oppmerksomheten om hans nye, velskrevne krigsseiler-romaner, ble årsak til et overraskende og nesten ubegripelig snev av fornuft blant ledelsen i NRK, som ultimo Februar gav allmuen muligheter til at tilegne seg kjennskap til krigsseilernes virkelighet ved at sende til sammen fire programmer om “Russlandskonvoiene”, en britisk, delvis animasjonsfilm om den fatale PQ 17-konvoien - og dertil tre norsk/britiske dokumentarer om Russlandskonvoiene generelt.

Russlandskonvoienes fart fra samlings- og avgangshavn i en fjord (Hvalfjord) nordvest på Island over Nordishavet, nord om Jan Mayen og Bjørnøen - og videre via Barentsz-havet til Murmansk og Arkhangelsk, (efter Juni 1942 seilt bare i den mørke årstid pga tragedien med PQ17 i Juni 1942), var den mest utfordrende og jevligste tjenesten under hele krigen, både for koffdardi-sjøfolkene og ikke minst for marinemannskabene på eskortefartøyene. (Fra vår egen marine deltok bl.a både jageren “Stord” - og den ex-amerikanske four stack’eren “St. Albans” som eskortefartøyer for Russlandskonvoiene). Til stadighet utsatt for angrep av tyske ubåter, overflatefartøyer og fly var en ting, men den største påkjenningen var nok mørketid, vinterstormer og opprørt hav - og ikke minst isingen fra overvann på dekk og bestykning - som stadig måtte fjernes (pikkes) for at holde utstyret kampklart - og for at skibet/fartøyet ikke skulle bli topp heavy og miste stabilitet. Jevlig var også forholdene under le, hvor fuktighet rant fra skottene på dårlig isolerte skiber, dårlig luft og ingen klætørk. Allmuen av i dag vil nok ikke kunne forestille seg hva disse sjøens menn som seilte i Russlandskonvoiene ofret for at skaffe Ivan høyst tiltrengt krigsmateriell (selv om mye av det aldri kom til anvendelse og ble stående og ruste ned på kaiene i de russiske nordhavnene) i kampen mot gefreiterne, noget som følgelig var til hjelp for at lette trykket på Vestfronten.

Dog, Atlanterhavskonvoiene kunne være like jævlig, Vinter i NordAtlanteren er en meget streng Master, men man slapp i alle fall nedisingen og stort sett flyangrep, og dertil var overlevelses-mulighetene ved torpedering hakket bedre enn i Nordishavets kolde vanne.

Historien om konvoien PQ17, som forlot Hvalfjord underveis til Murmansk og Arkangelsk den 27. Juni 1942, er en skål for seg. Konvoien som omfattet hele 33 koffardiskiber, hadde en betydelig nær-eskorte, omfattende seks deststroyere, fire korvetter, to ubåter, to luftvernfartøyer, tre minesveipere og fire eskortetrålere. Dertil besto en s.k fjern-eskorte av fire kryssere, hhv. engelskmennene “London” og “Norfolk”, av County-klassen - samt amerikanerne US “Wichita” og US “Tuscaloosa”, alle utrustet med 8” hovedbestykning. Krysserne var imidlertid posisjonert langt under horisonten og nordenfor selve konvoien. Angrepene på konvoien med tyske fly og ubåter begynte den 2. Juli, midtveis mellom Jan Mayen og Bjørnøen, efter at blitt lokalisert av firemotors Blohm & Voss sjøfly, drevet av dieselmotorer. Efter at tre skiber var blitt senket, gav admiralitetet den 4. Juli ordre om at spre konvoien (Convoi to scatter) nogen og femti n.mil sydost av Hopen, og hele eskorten ble beordret tilbake til Scapa Flow på Orknøyene. Forut for dette var allerede tre skiber senket, og uten nogen form for eskorte, var koffardiskibene på egen hånd som sitting ducks. Av dem ble da også 21 skiber senket av ubåter og fly - og 154 sjøens menn gikk vest derav. Av den mektige konvoien på 33 skiber var det kun 9 som ankom bestemmelseshavn.

Grunnen til denne ufattelige katastrofen, var naturligvis ordren om at trekke ut samtlige eskortefartøyer, både næreskorten og krysserne lenger nord, i frykt for tyske sjøstridskrefter - samt spredning av konvoien (koffardiskipene). Da det hadde ryktes at slagskipet “Tirpitz” hadde forlatt basen i Altafjord og satt kursen mot PQ17, skar det seg helt for “First Sea Lord”, sjefen for Marinen, admiral Sir Dudley Pound, som altså gav den skjebnesvangre ordren. Han ble for øvrig ikke så meget eldre, og hans fatale avgjørelse ble senere tillagt en mindre svulst på hjernen og en verkende hofte. Men det hadde aldri vært planer om at angripe PQ 17 med “Tirpitz”. Først den 5. Juli, dagen efter at PQ17 var spredd i alle retninger, foretok slagskipet en dagstur fra Altafjord til Norkynn tvers og tilbake samme aften, kun for at teste maskineri og systemene. Anyway, tragedien med PQ17 vil for alltid bli husket som den største skamplett på - og mest katastrofale avgjørelse i The Royal Navy’s historie, noget som bl.a førte til en mindre vennskapelig tone mellom britiske og amerikanske marinemannskaber under resten av krigen.

Mindre farkomani ?

At den kommunale farkomani som i lang tid har forsuret miljøet i Bergens havnevesen, BOH, nu har avtatt, skyldes ikke minst havnedirektør Inge Tangerås (med verftsbakgrunn), den første som har vist seg at ha ben i nesen, efter at den siste sjømann i embedet, sjøkaptein Gunnvald Isaksen, mønstret av for nogen år tilbake. Kommunens renkespill for at tilrane seg store deler av havnevesenets arealer for at kunne fylle opp en til de grader slunken bykasse - og således forsøke at lappe på følgene av flere tiårs forsømmelse og mangel på forstand - for at videreselge dem til entreperører og boligspekulanter som vil bygge ti-tusener av kasse-høybygg for nærings- og boligformål (hvem i hh vil ha råd til at bebo disse Aker Brygge-lignende prosjektene - og hvilken ny næringsvirksomhet er det man forestiller seg ??) har nemlig ikke gått helt efter planen. Denne, som også omfatter utopiske planer om at flytte hele den eksisterende byens godshavn i Dokken-/Jegtevikområdet ved Puddefjorden (som de partivalgte i sin enfoldighet påstår at ligge midt i sentrum !!!) til det værharde og trange Fleslandsfarvannet, på tross av et veto fra Avinor (Bergen Lufthavn) - og en faglig vurdert avvising fra hele det maritime gebet. Kostnadene ved et slik fantomprosjekt har han bare foreløpig sett bort fra, men bare for at anlegge en jernbane til denne uthavnen er nevnt ca. 3 mrd. NOK.

Men i likhet med byens maritime gebet og andre åndsfriske visjonærer, har Havnedirektør Tangerås også sett lyset, og har planer for at utvide Dokkeskjæreskaien, ved at utvide den i bredden i plan med Frieleneskaien, (opprinnelig kaptein Isaksen’s prosjekt) rive en del av påstående bygninger, og man vil ha en containerhavn med adekvat kapasitet i overskuelig fremtid. Eksisterende anlegg har minimal distanse til byens eksisterende high way’er både mot sør, nord og vest, og dertil jernbanelinje frem til jernbaneterminalen (selv om NSB’s distriktssjef i Bergensregionen, Mr. Stendahl, hevder at det er helt unødvendig med jernbaneforbindelse til en container-havn - og vil fjerne denne !!). I stedet for at vrøvle i tungetale, burde den samme Stendahl være glad som en fole over mulighetene til at løse, et for NSB, nesten uoverkommelig problem, nemlig at bli kvitt de enorme steinmassene som fremkommer under utskyting av en ny (ekstra) jernbanetunell gjennom Ulriken. Ved anskaffelse av et tilstrekkelig antall tippvogner (vagger ??) kunne massene enkelt transporteres til Dokkeskjærskaien og - dersom besluttet - benyttes til at forlenge denne utover i plan med Jekteviks-terminalen, med åpnet vann mellom inn i Gassverkhopen, i stedet for at kjøre ut massene på lastebiler, som trassler til hele trafikk-bildet, og spre dem over hele Vestlandet, ofte til skam og forbannelse for miljøet. Men som kjent, Mot uvitenheten kjemper selv Gudene forgjeves !!

Men det går også på forover. Et problem som har plaget turistnæringen i Bergen i mer enn ti år - og derav et stort tusentall cruisepassasjerer (ikke gjester, de gjester vår by, men er passasjerer om bord i skibene) - og som har umuliggjort alle disse passasjerenes aller høyeste ønske her i verden, nemlig at ved innseilingen, med Kvarven til styrbord, få kunne skue verdens vakreste by ved en solskimrende Byfjord - eller like betagende med regntunge skyer hengende nedover grønne lier. Utrolig nok har dette problemet nu blitt løst under en Pep-Talk mellom den sjarmerende kystdirektrisen Kirsti Slotsvik (med bakgrunn fra veivesenet) - og havnedirektør Tangerås.

I forbindelse med byggingen av Askøybroen (hvor spennhøyden ble tillatt redusert) ble det betinget at en ny seilingsled fra nord, uten høydebegrensing, skulle etableres. Men takket være bornerte og tafatte politikere og enkelte bygdetullinger er denne nye leden til stadighet blitt utsatt, med de følger at dagens største cruiseskiber ikke har kunnet passere under Askøybroen. Bl.a. måtte Bergen i fjor avvise totalt åtte anløp av hhv gigantene “Independence of the Seas” og “Adventure of the Seas”, og som for begges vedkommende kreves en sikker seilingshøyde på 63,40 m - med 200 meters bred seilingsled. Pep-talken mellom Kirsti og Inge resulterte i at sikker seilingshøyde ble økt til 63,50 m, mot innsnevring av seilingsleden’s bredde til 100 meter. Men fortsatt vil de store, motorseilende cruiseskibene, som eksempelvis “Club Med 2”, måtte anløpe Bergen via den nordlige, ennu ikke utbedrede, Skjellanger-leden, da de har en “air-draught” på 67 meter. Transitteringen gjennom denne leden er mulig da de 190 meter lange skibene kun har et dypgående på fem meter, mens bredden bare er 20 m.

Hva angår Kirsti Slotsvik, så fikk hun i fjor forlenget sitt engasjement som Kystverkdirektør med nye seks år, en avtale som fra min side absolutt tiltredes. Selv med en fortid i Veivesenet, var hennes ansettelse også i utgangspunktet et godt valg, sett på bakgrunn hva som har dukket opp i hennes kjølvann, kort kan nevnes større dyptgående og adekvat merking av leden på Lepsørevet, større dyptgående i Vatlestraumen - og initiativ tatt for den utvidede Skjellanger-leden. Dertil har hun hatt sammenfallende mening som undertegnede´s om betydningen av den famøse Stadtunellen, som forhåpentlig aldri blir realisert. Og at problemet med U 864 ved Fedje ennu ikke er løst, skyldes nok hennes, mer eller mindre, dubiøse prinsipaler på Tinget gjennom årene. “Anyway Kirsti, Carry On”.

Bits & Pieces

Som kjent for en del har IMO nylig restrukturert samtlige av sine underkomitéer, og disse fremstår nu som følger:

1: Sub-Committee on Ship Design and Construction (SDC). Denne erstatter de tidligere komiteene for DE (Design and Equipment), FP (Fire Protection) - og SLF (Stability, Loadlines and Fishing Vessels).

2: Sub-Committee on Pollution Prevention and Response (PPR). Denne erstatter BLG (Bulk Liquid and Gases).

3: Sub-Committee on Human Element, Training and Watchkeeping (HTW) i stedet for tidligere STW (Standards of Training and Watchkeeping).

4: Sub-Committee on Ship Systems and Equipment (SSE) erstatter også, som nevnt i punkt 1, DE, FP og SLF.

5: Sub-Committee on Navigation, Communication and Search and Rescue NCSR). Denne erstatter COMSAR (Radio Communication and Search and Rescue) og opptar samtidig den tidligere NAV.

6: Sub-Committee on Implementation of IMO Instruments (III) - og erstatter FSI (Flagstate Implementation).

7: Sub-Committee on Carriage of Cargoes and Containers (CCC) - som erstatter DSC (Dangerous Goods Solid Cargoes and Containers).

M/S “Bergensfjord”, det andre av to Ro/Ro/Gjesteskiber tilhørende Teigen Brothers/Fjord Line, av praktiske grunner registrert i Hirtshals og førende Dannebrog, ble i høljende Bergens-vær døpt ved Festningskaien den 6. Mars. Gudmor var den hyperåndige skarven fra Vesterålen, Trude, Bergens ordfører. Mens søsterskipet “Stavangerfjord” har vært i fart siden Juli i fjor, avgikk “Bergensfjor” sin første ordinære tur i ruten Bergen - Stavanger - Hirtshals - Langesund - Hirtshals - Stavanger - Bergen den 8 Mars. De to søstrene, som selv efter dagens målestokk må betegnes som særdeles vakre skiber, er arrangert med Bergen Diesel/Rolls-Royce gassdrevet (LNG) fremdriftsmaskineri - og servicefarten er oppgitt til 20 knop.

Skibene er arrangert med fire hekkporter/kjøreramper, og PBE-kapasiteten er oppgitt til ca. 600. Gjestesertifikatet lyder på 1500 - og bekvemmelighetene omfatter til sammen 306 gjesterom (innen det maritime gebet betegnet som lugarer). I skrivende stund, later det til at “Bergensfjord” og “Stavangerfjord” av miljømessige hensyn vil bli tillatt cabotgage - og derav kunne medta vogntog mellom Bergen og Stavanger - og visa versa. Problemet har vært serveringen av sterk drykk under kystseilasen, men dette skal nu være løst. Det synes derav at fornuften av og til glimter til tross alt - også i de mest eleverte bureaukratiske kretser.

Hva navnet M/S “Bergensfjord” angår, er det med vemod tankene går til en forgangen tid, da jeg for mer enn en menneskealder tilbake, var beskjeftiget i en annen “Bergensfjord” (anno 1956) for faren til the Teigen Brothers. Dette skibet var imidlertid et passasjerskib!! Nu blir det kun at drømme - og cruise tilbake på Minnenes Hav.

Libya, siden NATO’s rasering i 2011, skal efter sigende fremstå som en ekte demokratisk stat, hvor bestyrelsen av landet nu omfatter regionale røverbander, som kontrollerer hver sin del. I Mars ble det derav skikkelig spetakkel, da folk og røvere i Benghazi-området, som også kontrollerer oljeterminalen al Sidrah, vel 100 km ost for Sirte, fylte opp en stor tanker under nord-koreansk flagg, M/S “Morning Glory”, med råolje fra denne terminalen.

Fra den offisielle bestyrelsen i Tripoli, lød det høye og skingrende protestskrik, og da “Morning Glory” fullastet satte kursen ut Sirte-bukten, sendte tripolitanerne sine patruljebåter ut for at stoppe henne. Men farten var for beskjeden - og tankeren seilte fra dem. Kanskje følte NATO seg noget beklemt efter farkomanien de har skabt i landet, og derav ble amerikanske spesialstyrker sendt ut og fikk oppbragt tankeren, som deretter ble seilt inn til Tripoli havn. I skrivende stund er verken skibets eller lastens skjebne kjent, da høvdingen i Nord-Korea nekter et hvert kjenneskap til begge deler. So far, so good !!

Skjærmysler

Jeg har nevnt det før, men som det sies i Bergen: Det hjertet er fullt av, tyter kjeften ut med. For Hurtigruten ble 2013 et godt år - med et resultat på 26 millioner kr - før skatt. Videre ble kystens paternosterverk kåret til Årets reiselivsprodukt av mer enn 1500 norske reisebyråer - og dertil, i følge Travel News, magasinet som arrangerer “Grand Travel Awards”, er Hurtigruten ansett som det viktigste produktet for norsk reiseliv - og tilbyr førsteklasses kvalitet.

Også dette året viser gode tendenser, noget som bl.a ble bekreftet da Skipsrevyens direktør, Asle Strønen, og undertegnede som gjester (gjest = besøke skibet, - ikke medfølge!!) hos kollega kaptein Jon Olaf Klodiussen og maskinsjef Asbjørn Larsen om bord i oldtimeren “Vesterålen” en aften medio Februar, ved selvsyn kunne konstatere av turen var full-booket med rundreisepassasjerer (hvordan høres rundreisegjester ut??). Nytt av året er også at samtlige skiber i flåten nu er arrangert med felles baugornament, den gyldne penta-stjernen. Dette som et resultat av en intern forslagskasse, hvor kaptein Jenssen på “Polarlys”, vant med det velfunderte forslaget på symbolet “Ledestjernen”. Praktfullt, men for oss som seilte i en annen generasjon skiber, vil dette baugornamentet alltid bli betraktet som Bergenske-stjernen, som i sin tid prydet baugenpå alle det forgangne storrederiets skiber.

Men fortsatt finnes det skjær i sjøen, og i skrivende stund (Månedsskiftet Mars/April) hevdes det i landets papir- og etermedia at det har oppstått skjærmysler i Ålesund, mellom Hurtigruten ASA og Ålesund Havnevesen - og at sildestryperne nu forlanger tvangssalg av et hurtigruteskib (sannsynligvis et noget dubiøst postulat av sensasjonshungrige journalister) for at få dekket inn manglende havneavgifter.

Bakgrunnen for denne vaudevillen synes ifølge media være at Hurtigruten ASA, siden 1. Januar i år ikke har betalt inn avgiften for skibenes anløp, noget selskabet begrunner med at sildestryperne i løpet av de nærmeste, siste årene har øket havneavgiften med nær 25 %. Selskabet forlanger en forklaring på avgiftsøkningen - og ønsker for meget betalt avgift refundert.

Hvor om allting er, havnemyndighetene langs hele kysten burde nu glede seg over at Hurtigruten, vår største turistmagnet - og som representerer verdens vakreste sjøreise, tilsynelatende har fått vinden inn på låringen igjen, og ikke hive seg på det velkjente sunnmørske mantra “Whats in it for Me??

Og så helt til sist en liten en ekstra gladmelding. Som kjent har finansministerinnen bestemt at etablere et Vinmonopol (dog i beskjeden størrelse) i Lyngen - i NordTroms. For at markere dette har Hurtigruten ASA bestemt at i nogen uker - fra 8. April og utover i Mai, skal sydgående skiber efter ekspedering av Skjærvøy, fortsette sørover gjennom Maursund og Rotsund - og videre et stykke ned i Lyngenfjorden, hvorfra de mektige Lyngsalpene vil kunne gi et imponerende skue i lyse våraftener.

 

Bon Voyage !!

Windy Hill - Gravdal

7. April 2014  

Annonse