Gå til innhold
Annonse

Av Sjøkaptein Steinar Oppedal

Annonse

Når dette leses er vi kommet langt ut i året 2014 - og de mange fortrytelser vi ble vitne til i året som gikk, synes endeløse og medfølgende inn i det nye år. Dog, en herlig, mild, men noget regnfull og ikke minst “windy” for- og midtvinter kompenserte for andre skjærmysler. Men året 2013, et Annus Horribilis til det siste, rammet også Skipsrevyen, da magasinets eminente annonsesjef gjennom mer enn 40 år, Per Haukedal, gikk vest da han falt om og døde i skiløypen på Beitostølen 2. Juledag. Han hadde just fylt 61 år. Videre, i det nye året var vi ikke kommet lenger enn til trettendedag jul, da min beste venn og observatørkamerat gjennom 18 år, katten Mikkel, måtte sendes til de evige jaktmarker efter at han, i løpet av få dager, ble rammet av en eksploderende, inoperabel kreftsvulst. Savnet her på Windy Hill er ubegripelig. Primo Januar ankom det årlige, tradisjonelle vinter-høytrykket fra Sibir og sørget for vakkert, tørt, snøfritt og bekymringsløst vær i Hordaland, Bergen og Nordlandene i mange uker, til det velsignede regnet tørnet til igjen primo Februar.

Her hjemme

Videre, for at opprettholde fortrytelsene fra fjoråret, oppsto det natten mellom 18. og 19. Januar, under sterke ostlige vinder som sto ut dalen, en omfattende ildebrann på Lærdalsøren i Lærdal i Sogn. Takket være en enorm innsats av brannvern og frivillige fra hele regionen, omkom ingen i brannen, men da morgenen kom var 35 av den århundre gamle – og delvis verneverdige trehusbebyggelsen brent ned til grunnen, av dem 18 bolighus. En uke senere slo den røde hane til igjen, denne gangen i Trøndelagen, hvor Flatanger, like nord for Buholmsråsa, ble rammet av en katastrofal lyngbrann med store skader på hus og eiendom i kjølvannet. Efter at denne brannen kom under kontroll, oppsto en ny lyngbrann på Frøya, som også krevet en enorm innsats fra brannmannskaber og frivillige. Når det gjelder, den i nærmere tre dager, pågående brannen i Flatanger, ble jeg særdeles forundret over at man ikke i større grad benyttet seg av skiber med FiFi-utstyr (kystvaktfartøyer - redningskryssere og eventuelt tilgjengelige offshore-serviceskiber). Og midt opp i dette ble Statland ved innløpet til Namsenfjorden rammet av en ødeleggende tsunami, forårsaket av en fjellknaus som raste ut på andre siden av fjorden – og som sannsynligvis utløste et større skred på fjordbunnen. Så langt, i skrivende stund, omkom ingen mennesker i disse ulykksalige hendelsene.

Her i riket sysler den nye bestyrelsen med sitt, dog stor sett efter opptrukne linjer fra de rødgrønne forgjengerne - mens den i tillegg kontrolleres fullstendig - og holdes i ørene av femtekolonistene Hareide og la Grande fra de utdøende partiene KrF og Venstre, noget som bl.a skulle vise seg at få katastrofale følger under Erna’s OL-deltagelse. Men det er dette som kalles det norske demokrati. Dog må det kunne sies at i den grad de ser det foreløbig mulig, forsøker de BlåBlå efterhånden at implementere bedre løsninger på enkelte områder, men som antydet i forbindelse med regjeringsskiftet, hadde den listige Jensemann & Co lagt ut en rekke snubletråder, som så langt har vært til en smule møye og besvær for den nye bestyrelsen.

Fremskrittspartiet som efter 40 år i opposisjon, endelig lyktes at komme i bestyrelse, har fått mye tyn og uttrykt skuffelse over sin tilsynelatende inaktive rolle, men partiet hadde da kun 16 % oppslutning ved valget i fjor - og må derav tute med de ulver partiet er sammen med. Dog, Siv’en sin debut hva angår valg av sine statsråder var ikke en ubetinget suksess - og har således blant fansen avstedkommet en del berettiget – eller uberettiget kritikk. Ofte har denne vært rettet mot den tilsynelatende ubalanserte likestillingsministerinnen, som ved sin tungetaling og noget forbløffende beslutninger ofte er kommet i fokus.

Og da denne personasjen, Solveig Horne, presterte at tildele “Mangfoldprisen” til Forsvaret i anledning at etaten nu tillater bruk av allehånde muslimske plagg som hijab, niqab, burka og turban - samt det dertil tilberedes halal-mat for de norske styrkene (dette initiert og approbert av forgjengerne Anne-Grethe og Harald), ble det baluba, ikke bare i partiet men også i det øvrige norske samfunnet. Dette ikke minst sett på bakgrunn av at Sørlandets sjarmerende Siw Kristin Sællmann, like før hadde fått refs for at bære et lite gullkors i halsen under sending - og fikk forbud mot dette i fremtiden. Hva sønn til, i min tid, purser “Bruniusen” i Bergenske, viseadmiral Håkon Bruun-Hansen tenkte da han som forsvarssjef mottok prisen er ikke godt at si, men vi har sett ham muntrere.

Men det skulle bli verre da det ble kjent at finansministerinnen, frk. Jensen, hadde approbert seponering av midler fra Oljefondet for investering i Israel - mens palestinerne mottar milliarder i utviklingshjelp. Israel’s demokrati er som kjent det eneste bolverk mot et ellers komplett muslimsk kalifat i Levanten - og i hele den nære Orient, fra den indiske grensen til Bospurus. Og det bør kanskje også ketchup-mannen John Kerry ha i tankene før han trassler det hele til igjen (efter miserene i Syria og Egypten) – og gir sin russiske motpart Sergeij Lavrov grunn til en ny latterkule. Og da Siv’en deril sies at også ha approbert et tilnærmet forbud mot servering av svinekjøtt i offentlige institusjoner, som i kalabussen og i barneoppbevarings-anstaltene, for at please hordene av muslimske tilreisende, ble begeret fullt for mange tidligere Frp-velgere. For i disse tilfellene nyttet det ikke at skylde på den rødgrønne forgjengerne. Men nu er den lystige, rødhårede, hardtslående Per Sandberg, heldigvis for mange, tilbake i manesjen igjen.

For øvrig, når jeg er inne på den nye forsvarssjefen, viseadmiral Haakon Bruun-Hansen, så har både han og den nye, borgerlige forsvarsministerinnen, fru Ine, heldigvis et langt mer divergerende syn på Forsvarets, til dels begredelige status - enn hva forgjengerne Harald Sunde (havregamp=armèen) og Anne-Grethe Strøm-Eriksen gav uttrykk for. Og som et evig monument over de to sistnevntes visjonsløse og ringe forstand - vil salget av den nye marinebasen “Olavsvern” i Tromsø stå. Dessverre klarte de to aldri at forstå hvor aktuelle Nordområdene er – og hvilken interesse og internasjonal maktkamp som dersteds er i ferd med at utvikle seg.

Ikke uventet har bestyrer Erna lyst som en liten stjernesol, der hun har fartet omkring og representert Norge på en tilsynelatende tilfredsstillende måte. Men det var før Sotsji-besøket, hvor det inntrykk av adekvat statsmannskunst hun til da hadde vist – fikk seg en alvorlig skrape i lakken. Det hele minnet om le Coq, de Gaulle’s famøse statsbesøk i Canada for en del ti-år tilbake (Vive la Canada francais). Det er således en fordel, når man er invitert som statsoverhode, at lese seg opp om vertslandet, noget hun tydeligvis hadde forsømt. Russland er verden største rike, med ca. 130 mill. innbyggere av et utall etnisk avstamming. Men felles for de fleste av dem er at de har et sterkt forhold til den russiske kirken, og således ugjerne approberer større PR-kampanjer for homofili. Dertil kan det under gjenoppbygging av et imperium muligens være påkrevet at begrense enkelte dissidenters virksomhet – av hensyn til nasjonens interesse. Således, da Erna med sin servile holdning til La Grande og Hareide – samt til allehånde aparte organisasjoner, ved ankomst Sotsji først deltok i et forum for menneskerettighets-forkjempere, før hun gikk til det avtalte møte med statsminister Medvedev – og efter sigende begynte at formane ham om hvorledes Russland bør styres, skar det seg så det holdt, og Dimitrij’en bare forsvant i kulissene, efter sigende særdeles forbitret. Hva denne blunderen kan føre til i forholdet mellom våre to land – gjenstår at se, men den ulykksalige Jagland har muligens fått en verdig arvtager hva angår konsekvensvurderinger. For øvrig må man dessverre innstille seg på at filantropiske drømmer og mål – som kanskje var akseptable og mulig i det forrige århundre, vil få stadig mindre aksept i en mer og mer komprimert og hostile verden.

Men ved hennes tilstedværelse blant finansfiffen i Davos tidligere, medio Januar i år, ble det sagt at hun fikk oppmerksomhet en dronning verdig, men takke fanen for det, hun var vel den eneste statlige representanten som hadde dekning på kontoen, da bortsett fra chinckene og russerne.

Og mens Erna og vår nye EU-minister ivaretar diplomatiet og utenrikstjenesten, er den utnevnte Utenriks- og bistandsminister, Børge Brende, tilsynelatende tilbake i en rolle (lik han hadde for FN og Røde Kors), for øvrig godt sekundert av kronprinsen og Mette Marit. Han har i store trekk overtatt arven efter SV’s detroniserte Erik Solheim, – og således cruiser han worldwide med sjekkheftet og blanco-fullmakter. For til bruk (untatt i Norge) har vi ubegrensede midler i søkk og kav, og Børgen behersker denne jobben med empirisk virtuositet.

Overseas

Ute i den store verden fortsetter det meste som før, sammenbrudd i Afghanistan, borgerkrig i Irak, et Syria i ruiner, et Ukraina som venter på smellet efter Sotsji-lekene er tilendebrakt. I Thailand styrer i skrivende stund gatens parlament, mens urolighetene og borgerkrigene fortsetter i sentrale områder i Afrika og i Libya.

I Statene sliter Baracken fortsatt bokstavelig talt i kontrarie vinder, efter at nu også værgudene er begynt at tyne ham. Og efter at blitt spilt ut over sidelinjen i Midtøsten, har man efter sigende også begynt at tvile på ham vest i The Pacific Rim. Dertil hevdes det nu at chinckene har passert USA, – som sies at ha pådradd seg en eventyrlig gjeld på 17 tusen milliarder daler, - som verdens største økonomi. Men til gjengjeld er nu USA, takket være skifer-revolusjonen, i ferd med at passere Saudi-Arabia som verdens største oljeprodusent i følge Det Internasjonale Energibyrået. Dog, amerikanerne har i den senere tid måttet nyetablere (skape elektronisk) 85 mrd US dollar i måneden for at holde sin økonomi flytende ved s.k “kvantitative” lettelser. Bare det siste året har US sprøytet inn ca. 500 mrd NOK i måneden i sin økonomi, hvoretter Federal Bank kjøpte statsobligasjoner for de nye pengene – for således at få mer dollar i omløp. Men dette kan ikke fortsette i det uendelige, og statens nye sentralbanksjef, kvinnen Janet Yellen, vil måtte begynne at fintenke, et av hennes store problemer vil være at finne ut hva Sentralbanken skal gjøre med 25 tusen milliarder NOK-verdt obligasjoner de nu har på bok. Uansett vil hennes første store oppgave bli at finne ut hvor fort den foran nevnet intensivhjelpen kan reduseres - uten at de vil få skjebnesvangre konsekvenser - både for Statene og i øvrig - worldwide.

Jubilanten

Den 14. Januar 1914 gled det tyske skoleskipet, stålbarken “Grossherzog Friedrich August” ut i Wesers kalde vanne fra beddingen på J.C. Tecklenborg Werft i Geestemünde ved Bremen. Skuten som var kontrahert av den Keiserlige tyske Marinen, ble klargjort utover første halvdel av, det for øvrig skjebnesvangre året, og det første toktet med unge kadetter gikk sommeren samme år til diverse Nordsjøhavner, med bl.a anløp av Kristiansand S. Den øvrige historien om skibet turde være velkjent, hun ble tatt av engelskmannen som krigsbytte, lagt i opplag, og deretter innkjøpt til Bergen av direktøren i Det Bergenske Dampskibsselskab, tidligere statsråd Kristofer Lehmkuhl. Han fikk da også skuten oppkaldt efter seg, og i 1923 la hun ut på sitt første tokt som bergensk, seilende skoleskip. Under krigen slo gefreiterne kloen i skuten, døpte henne om til “Westwarts”, malte skroget svart og ankret henne opp, nord i Åstvedtvågen, hvor hun tjente som depotskib. Da krigen var slutt ble hun tilbakelevert til stiftelsen Bergens Skolekip og slept inn til Bergens Mekaniske Verksted i Solheimsviken, hvor skuten ble gjenstand for en hardt tiltrengt rehabilitering og opprigging igjen. På grunn av sviktende økonomi ble “Statsraaden” efter nogen få sommertokt på slutten av 40-tallet, lagt opp ved en dertil egnet kai i Breiviken utenfor Sandviken.

Men i 1951 skjedde det noget. Den norske handelsflåten var gjenoppbygget og seilte igjen på alle hav, og for alle som ville til sjøs var nu mulighetene utallige. Og for at komplettere besetningene, spesielt på skibene som tradet på Statene, ble det med støtte fra den gang, Norges Rederforbund; besluttet at sende “Statsraad Lehmkuhl” cross til New York med 180 kadetter, hvorav de 120 skulle settes i land i New York, hvor de skulle bo på sjømannshjemmet på Hansson Place til de kunne få passende hyre.

Opplegget ble presentert i avisen lillejulaften 1951, og første hverdag efter jul, var mitt faderlige opphav og undertegnede på plass når skoleskipets kontor, da betjent av salige skipsreder Gjesdal, åpnet, hvoretter behørig søknadsskjema ble utfylt – og registrert som søker nr. 1 til Atlanterhavs-toktet. Og med køynummer 154, på babord akterbanjer, dro undertegnede i April 1952 til sjøs og ut på de store oseaner og spennende eventyr. Og la meg bare slå fast, toktet i 1952 var noget helt annet enn dagens seilaser cross med norske marinekadetter. I riggen fantes ingen ryggpert, og sikkeerhetsseler var ennu ikke oppfunnet (one hand for the ship and one for yourself). Vi måtte greie oss med slepelogg og hånddrevet tåkelur, vi hadde ingen evaporator, og drikkevannet kunne hentes i et aluminiumskrus, senket ned og fortøyet med en stump tjæret merling, i en 100-liters aluminiumskjele, plassert i akterkant av byssen. Fortsatt i dag, mer enn 60 år senere, synes jeg at fornemme en viss tjæresmak om jeg skulle våge meg på et glass ferskvann.

Vi hadde ingen radar eller GPS - kun en enkel goniometer-peiler. Den første GPS’en fikk jeg om bord i 1985. At lette anker var en manuell prosess som forgikk med spaker og gang rundt spillet (derav navnet gangspill). Vi hadde ei heller en hydraulisk capstan på stordekket, for fallene til topp-rærene. Dersteds var i den tiden en skikkelig steam-­lastewinch plassert. Og den gamle 70 hk “fremdriftsmotoren” fra 1914, startet kun efter eget forgodtbefinnende og aldri når det virkelig var ønsket, var til evig forbannelse for maskinmester Smørdal. Men efter 35 døgn i sjøen, hvorav nogen temmelig dramatiske, ankom vi omsider New York og ankret opp i The Narrows for emigrasjon og klarering. Those were the Days !!

Senere ble det for “Statraaden” flere amerikatokt, men efter innføringen av rasjonalisering i koffardiflåten medio 60-årene, ble det smalhans og skuten havnet i opplag igjen. Efter at tyskerene hadde vist sin interesser for at kjøpe skibet tilbake til det opprinnelige hjemlandet, så det en tid skummelt ut. Og mannen som i første omgang tok et initiativ for at bevare “Statsraaden” under Bergens flagg, var skutens mangeårige skibslege, doktor Reidar Lien, som tok turen opp på Fjøsanger til Bergens store sønn og mésen, skipsreder Hilmar Reksten. Resultatet ble at “Hillaen” i 1967 kjøpte “Statsraad Lehmkuhl” og lot henne i en periode fungere som skoleskip for sine egne mannskaber. Da det skar seg efter oljekrisen tidlig på 70-tallet - og imperiet kollapset, ble “Statsraaden” i 1973 overført til en stiftelse, nemlig “Stiftelsen Seilskibet Statsraad Lehmkuhl” – som fortsatt står som eier av – og driftsselskab for skuten. Under den påfølgende skattejakten som fant sted efter keiserens død i 1980, forsøkte djevelens advokater at få skibet inn i boet, men et, den tids, oppegående rettsapparat satte for alltid en stopper for det.

Efter nogen år i opplag på Vågen i Bergen, bemannet med kun kaptein Fosså, båtsmann Skårnes og skibssersjant Pletten, (alle nu for lengst på den Gyldne Ø), begynte ting at skje igjen, venneforeningen “Statsraad Lehmkuhls Venner” ble stiftet i 1976, og interessen for skibet viste en særdeles gledelig oppsving, midler begynte at komme på plass, og dertil donerte og monterte motorfabrikken Bergen Diesel en ny hovedmotor til skibet. Efter en stolt prøvetur på Byfjorden, gikk skutens førte tur i Stiftelsen’s eie til Oslo, som en honnør til “Albatrossene” (Kapp Hornerne, menn som i sin tid hadde rundet Kapp Horn som mannskaber i seilskib), som dersteds avholdt sin siste generalforsamling. Og i årene 1984 til 86 var undertegnede selv engasjert med skibet - for at få ting til at gå rundt igjen, blant annet også omfattende et tokt til Hamburg.

Takket være i sin tid kontreadmiral Karlsvik, inngikk Stiftelsen for nogen år tilbake av avtale med Sjøforsvartet og bortleie av skuten for bruk av “Statsraaden” som skoleskip for Sjøkrigsskolens kadetter, ved overføring av skibet til Marinen for en periode på ca. årets siste seks måneder. Således har “Statsraaden” i den senere til, under splittflagget igjen kunne få pløye cross Atlanteren på sine årlig amerikatokt. Ordningen har vist seg særdeles vellykket, for stiftelsen er det pekuniære utbyttet tilfredsstillende, mens sjøkrigssole-kadettene, den ubestridte kremen av norsk ungdom (som vi i vår tid) blir til del en enestående innføring i kameratskapets og samarbeidets ånd - og dertil mulighetene for en helt unik tilegning av virkelig sjømannsskab og fortrolighet til “Will of God and Perils of the Sea” Og når de hvert år vender hjem ved juletider, syngende fra fokkemastens rær, blir de mottatt med pomp og prakt, ja til og med som i fjor, med et gedigent fyrverkeri.

I de senere år har “Statsraaden” blitt jevnlig fornyet og oppgradert i henhold til alle eksisterende pålegg og de til stadighet nye implementerte regelverk. Skuten har også blitt utrustet med baugthruster. Således fremstår “Statsraad Lehmkuhl” ved sin hudreårsfeiring sannsynligvis som verdens vakreste og sikreste seilskute. For tiden rangerer hun også som (i dag) verdens hurtigste seilskib, på tilbakturen fra Statene i November/Desember i fjor, logget hun en gjennomsnittsfart på nesten utrolige 12,6 knop i løpet av en femdøgns periode. Skipper Flatebø seiler hardt, noget som også resulterte i tildelingen av “The Boston Tea Pot Trophy” Dertil vant hun begge distansene i “Tall Ships Race” i Østersjøen i fjor.

Hundreårsdagen ble for skibets vedkommende feiret i Biscaya, hvor “Statsraad Lehmkuhl”, i bidevind og godt fullt, hadde kurs mot Teneriffe, hvor eftervinteren bl.a skal tilbringes med oppnating av stordekket, noget som bør utføres under stabile vær- og temperaturforhold. Hjemme på basen, på Bradbenken i Bergen, ble dagen feiret av administrasjonen, seilskutevenner og ikke minst Trude, den fra Vesterålen innflyttede Bergens ville og utstyrlige, (ved festlige anledninger) allestedsnærværende ordfører, som syngende hoppet rundt og fektet med en stor sabel (til at kutte den ikke ankomne jubileumskaken med), før hun i stedet aste seg ut over et knekkebrød - og med et jubelbrøl erklærte seilskibet “Statsraad Lehmkuhl”s jubileumsår for åpnet. Her blir det “Rai Rai” !

“Rogaland” av Stavanger

Ultimo Januar ble det kjent at riksantikvar Jørn Holme hadde fredet tidligere DSD’s kombinerte post-/laste-/passasjerskib M/S “Rogaland”, bygget i 1929. Skibet var i alle år frem til 1954 beskjeftiget i Sørkystruten mellom Bergen og Oslo, en rute som for øvrig ble drevet sammen med skiber fra ADS i Arendal. Fra før har riksantikvarens embede fredet øvrige tre passasjerskiber, nemlig den på Mjøsa seilende D/S “Skibladner” i 2006, hurtigruteskibet M/S “Nordstjernen” i 2013 (vernet i 2012) - samt den tidligere Øygardsbåten M/S “Vestgar” nu i år.

Dersom jeg har oppfattet vilkårene for at et skib kan bli fredet, at fartøyet derved må gjenskapes til sin opprinnelige konsept ved levering som ny, vil nok kanskje “Siddissene” få et problem med at få tak i en adekvat steam-fremdriftsmaskin - som erstatning for den i nyere tid innsatte dieselmotor. For oss “Oldtimere” ble for øvrig D/S “Rogaland” herostratisk berømt da hun efter eksplosjonulykken på Bergen havn den 21. April 1944, kantret og sank ved ekspedisjonskaien på Bradbenken, forårsaket av den enorme flodbølgen som eksplosjonen skabte. Så vidt jeg erindrer omkom en av dampskibspikene, mens det øvrige mannskap og nogen ombordværende sjauere kom fra det med livet i behold.

Keiseren

“.. du burde holde deg for god til å danse på Hilmar Rekstens grav - og å grave opp kisten hans. Og å rote i Rekstens famileanliggende – fy flate – noe så nedrig. Hvordan er det forresten i familiene Haaland/Borgen – er alt bare fryd og gammen der ?? Kanskje vi kan finne stoff til et teaterstykke ??”

Dette var en del av teksten i et anonymt brev som Agnete Haaland, teatersjef ved Den Nationale Scene i Bergen, mottok og gjengitt i media, da hun skulle sette opp et spesialbestilt stykke, nemlig “Reksten - Firmaets mann”, for anledningen skrevet av Yngvar Sundvor, en personasje fra en av provinsen, som også forestår scene-regien. Det anonyme brevet var undertegnet “Bergenser som husker Hilmar Reksten i Takknemlighet”. Hvorom allting er, 34 år efter sin død, fornemmet man igjen Keiserens nimbus, en Reksten elsket av mange og hatet av enkelte, tilbake fra fjerne horisonter for å, som han ofte pleide at si, “Face the Music” igjen.

Stykket som hadde premiere den 11. Januar, avstedkom en smule sjøgang i vår kjære by, som dog ikke kunne måle seg med nærmest opprørt hav som ble tilfellet da Nordahl Grieg’s stykke “Vår Ære og Vår Magt” (om redere og sjøens menn) ble oppsatt ved samme teater for ca. 80 år siden.

Årets bestillingsverks tydelige intensjon er at problematisere bergensernes kjærlighetsforhold til byens mésen og velgjører, skipsreder Hilmar Reksten, selv om stykket har ringe, eller ingenting med virkeligheten at gjøre. Kort tid efter Haaland’s tiltreden som teatersjef, importerte hun ektemannen, østlendingen Erling Borgen, over til Bergen – og da også bergensjournalisten Finn Bjørn Tønder, med aner i BDS, som i sin tid gikk over til Borgen i jakten på Reksten, ble ansatt som teaterets informasjonssjef – og dertil bestillingen til Yngvar Sundvor ble kjent – begynte det hele for mange bergensere at få en smak av fugl. I følge ryktene som gikk var det den samme Tønder som i sin tid, i beundring, gav Borgen ærestittelen “redare-dødaren”. For øvrig hadde journalistene Hans Mjelva og Kjersti Mjør i Bergens Tidende, i et nylig spesialbilag i forbindelse med lanseringen av teaterstykket, satt bjellen på katten og forsterket tittelen ytterligere – til Reksten-dødaren. Således later det til at Erling Borgen’s hat over en mann som har vært død i 34 år endelig er bekreftet.

Da jeg under research efter underlag til et kapittel om Hilmar Reksten til boken “Med Bergens Skipperforening og byens Maritime miljø i 125 år, som jeg skrev til Skipperforeningens 125-års jubileum i 1992 – kom jeg på speaking terms med tidligere nære medarbeidere av skipsrederen. Disse hevdet at Erling Borgens senere tilsynelatende uforsonlige hat til Reksten, skyldtes at da han som ung, impertinent representant for et rabulistisk venstre-organ, forsøkte at intervjue skibsreden, ble han hevet på ræv ut av Pentagon på Fjøsanger (kanskje ikke helt bokstavelig da).

Efter angrepet på Norge i 1940 ble Hilmar Reksten umiddelbart involvert i motstandskampen, men måtte efter kort tid flykte til London, hvor han ganske snart ble engasjert i Nortraship’s virksomhet, både i London og New York. I krigsårene la Reksten ned et betydelig arbeid for at ivareta norske interesser på Svalbard, og efter at en britisk/norsk styrke igjen hadde heist det norske flagget over våre nordlige besioddelser, deltok han selv i en britisk marineekspedisjon til Svalbard i 1943. (Som kjent for voksne lesere var Hilmar Reksten, efter krigen, bestyrer av Store Norske Kullkompani på Svalbard i mange mange år).

Hele Rekstens eksisterende flåte gikk tapt under krigen, og han fikk derav av den norske eksilregjering utbetalt et forskudd på forsikringsoppgjørene for skibene, noget som gav ham muligheter til at gå til anskaffelse av ny tonnasje. Dette måtte imidlertid skje under engelsk flagg, og i 1944 var Hilmar Reksten etablert som “britisk” reder – approbert både av den bristiske og den norske regjering. Og dette ble da begynnelsen på hans senere omfattende oversjøiske engasjementer.

Mens Reksten før krigen stort sett hadde engasjert seg i tørrlast i Lake-trade, ble det stortank efter krigen, og begynnelsen ble M/T “Julian” på 13.500 tdw, levert fra Kockums i Malmø i 1945, et skib som Reksten hadde kontrahert ved verftet allerede i 1939. Og fra 50-årene gikk det jevnt på forover. I årene 1963/64 kontraherte Reksten til sammen syv turbintankere i Malmø, Bremen, Newcastle og Aker-Stord, og med leveringen av T/T “Julian” fra Aker-Stord, som inngikk i de syv enhetene, ble Keiserens periode med norskbygget tonnasje innledet. For øvrig var det Reksten’s fremsynte vyer for stortank som initierte til utviklingen og oppbyggingen av storverftet Aker-Stord. Av annet som utviklet seg i Reksten’s kjølvann kan nevnes Festspillene i Bergen og Grieghallen samt den selvstendige og uavhengige stiftelsen Hilmar Rekstens Allmennyttige Fond (opprettet i 1971) for at kunne påta seg at løse viktige samfunnsmessige oppgaver, og dertil som foran nevnt, noget senere Stiftelsen Seilskipet Statsraad Lehmkuhl (1973). Det må kanskje i denne forbindelse nevnes at i Reksten-samlingenes bygg, vis a vis Pentagon, er Hilmar Reksten’s kontor pietetsfullt gjenninnredet med det originale møblementet i underetasjen. Dette var noget av det siste Keiseren’s datter Bjørg (1939-2006) fikk gjort før hun døde.

I perioden 1967/73 kontraherte Reksten fem 220.000 og syv 283.000 – og fire 420.000 tdw turbintankere ved Aker-Stord. Man kan si hva man vil om Reksten, men hans nasjonalfølelse tilsa ham at la bygge sitt kjempeprosjekt ved norske verft, selv om han kunne fått skibene langt billigere fra utenlandske verfter. De fire ULCC’s ble aldri bygget, ei heller to av de syv 283.000 tonnerne. Imidlertid oppsto det en skjærmyssel mellom verftet og Reksten. Historien endte med voldgift og Hillaen måtte ut med 234 mill. NOK. Initiert av oljekrisen i 1973/74 skar det seg for tankmarkedet, og Reksten’s skiber havnet i opplagsbøyene, og hans ambisjoner om at bli verdens største skipsreder falt i fisk pga muslimske skjærmysler og stridighetene i den Nære Orienten. Men han hadde vært så nære, så nære. For at unngå konkurs søkte han i 1976 Garantiinstituttet for skip og borerigger om midler, noget som vi antar skulle gå til at redde arbeidsplassene ved Aker-Stord og derved skatteinngangen dersteds fra.

Og nu kjære lesere av “Ved Roret”, merk dere dette: Da Garantiinstituttet i 1976 besluttet at garantere for kommende utgifter til Hilmar Rekstens rederi, var betingelsene at myndighetene og kreditorene overtok kontrollen over rederiet. Således måtte Reksten, før garantiene ble etablert, tre ut av rederiledelsen på Fjøsanger – og et nytt selskap, R/A Trajan, ble etablert. Dette overtok alle skiber og aktiva fra to Reksten-selskaper – samt Rekstens personlige aktiva. Og Hilmar Reksten selv var utelukket fra det nye selskapet og dets styre. Det var altså ikke Hilmar Reksten, men det nye selskapet Trajan, ledet av et styre oppnevnt av staten og kreditorene, som fra Garantiinstituttet mottok til sammen 860 mill. NOK frem til 1981. Således fremstår påstanden om at Hilmar Reksten svindlet staten for milliarder gjennom Garantiinstituttet som skjære erkevrøvl. Postulatet synes således at ha til grunn at fremme PR-kåte journalister og advokater som kostet boet 300 mill NOK i jakten på en kjempemessig utenlandsformue - som i realiteten ikke fantes.

I utgangspunktet ble Hilmar Reksten’s selskaber, plassert i utlandet, holdt utenfor, og i den forbindelse er Reksten tillagt parolen “Keep them for a rainy day”. Denne filosofien er på ingen måte enerådende i vårt lille land. Einar Gerhardsen, som ikke forsto et kløyva ord engelsk, hadde sin egen vri på dette, da han sammen med sine daværende kumpaner og rettsinstansene i landet svindlet krigsseilerne for deres tilgodehavende i Nortraship-fondet, og nevnes kan i samme forbindelse Sandefjords store sønn, Anders Jahre. Dertil har det nylig vært at lese i norske media at i løpet av årene 2008 til 2013 er det mot løfte om amnesti tilbakeført til riket ca. 37 milliarder NOK i skjulte utenlandsformuer. Den gjengse personen bak disse er i følge media: en mann, i 50-års alderen – og østlending. Det kan for øvrig nevnes at kun for Vestlandets vedkommende, ble det ifølge media, bare i 2013, tilbakeført ca. 7 milliarder NOK av midler plassert på skjulte konti overseas. Som Andestjerten har sagt, “Det er typisk norsk å være god”.

Men nu vaklet imperiet og efter tre års gjennomgang av beslaglagte dokumenter, reiste påtalemyndighetene straffesak mot Hilmar Reksten i Bergen Byrett i 1979, en sak som i Desember samme år endte med frifinnelse på alle punkter, bortsett fra ett, en ikke oppgitt salgsfortjenste på ca. 13 mill. NOK - hvorav Reksten ble idømt 1 million i straffegebyr. I Bergen ble det flagget i byen og på havnen over rettskjennelsen. Men samtidig kjempet Hilmar Reksten en annen kamp da han på denne tiden ble operert for uhelbredelig kreft - og sommeren 1980 la kjuagutten og Keiseren ut på langfart for siste gang. Hva som siden hendte betød derav for ham lite, selv om han der ute bak fjerne horisonter, til tider, sikkert kunne finne bornerte og ventrevridde journalister og grådige sakføreres jakt på hans s.k utenlandsformue vederkvegende for sinnets munterhet. Det er hevdet at det totalt ble samlet inn ca. 540 mill. NOK, til en kostnad for boet på ca. 300 mill (salær til de oppsporende advokatene) da jakten ble endelig avsluttet i 2005. Det må i denne forbindelse også nevnes at Hambro’s Bank i London som hadde vært med at finansiere de fleste av Reksten’s skiber, også var engasjert i Rekstens to rederier i England, det ene som foran nevnt ble etablert under krigen, i forståelse med myndighetene – og det andre som i senere tid var kjøpt i full offentlighet, nemlig halvparten at Dekke Næss-flåten. Ved Rekstens konkurs sørget banken for at disse Reksten-investeringene ble solgt - og overskuddet overlatt til boet, før den store advokatjakten på utenlandsmidler ble satt i gang.

Hva Keiseren, Hilmar Reksten’s eftermele lander på er avhengig av øyet som ser, hat og misunnelse – eller en vid horisont og virkelighetsoppfatning. Erling Borgen, med tilnavnet Reksten-dødaren uttaler i forbindelse med oppsetting av “Reksten – Firmaets mann”, at ingen sak i Norge kan sammenlignes med Reksten-saken. Han kaller Reksten en skattesnyter av internasjonalt format – og hevder til slutt at paradoksalt var Reksten folkets reder, samtidig som han førte det norske folk fullstendig bak lyset. Ja, mon tro det ?

For i professor emeritus Arnljot Strømme Svendsen ved NHH sin nekrolog over Hilmar Reksten i Morgenavisen den 3. Juli 1980, heter det, sitat: Hilmar Reksten er en av de største, mest fargerike og kontroversielle skipsredere og høvdinger i næringslivet som vårt land har fostret. Selv om han nå er gått bort i høy alder (83), vil han være nærværende i lang tid fremover gjennom sine donasjoner, sin spesielle rederprofil, gjennom det rederiet han skapte – og i sinnet til mange som møtte ham.

Hans karriere er like norsk og omtykt som folkets yndling Espen Askeladden. Han ble så visst ikke født inn i eventyret, men laget det selv, gjennom slit og strev, gjennom fantasi og sluhet, ved å følge havets titaniske krefter og ved å stritte mot strømmen. Hans fornavn Hilmar betyr den hjelmkledde kriger. Kriger, stundom berserk var han. Men beskyttelseshjelmen tok han sjelden på”.

Jeg vil avslutte dette “Ved Roret”s beskjedne avsnitt om Keiseren, – som dog ble noget lenger enn tiltenkt da det er skrevet i delvis forargelse, – med de avsluttende linjer i kapittelet om Hilmar Reksten i min foran nevnte Skipper-jubileumsbok, hvor det heter:

Enkelte har påstått at Reksten hadde moral som en smaukatt, og i så fall var han i godt selskap, men det får være en skål for seg. En ting er sikkert, ikke mange arbeidsgivere, om noen, har vært så avholdt blant sine ansatte som Hilmar Reksten. Og i denne boken tillater undertegnede seg å avslutte med noen ord fra professor Strømme Svendsen. “Hilmar Reksten kom inn fra havet som en ukjent. Han skapte seg et navn i skipsfartens historie og etterlot et verdenskjent rederi. Han har forlatt broen og dradd ut igjen til det uendelige hav som favner og visker ut alle spor”. Bedre og vakrere kan det ikke sies.

Bon Voyage !!

Windy Hill - Gravdal

15. Februar 2014

Annonse