«Skaregrøm» av Grimstad

I 1903 var det så godt som slutt på å bygge seilskip. Nå var det damp som gjaldt. Men, i Port Glasgow i Skottland ble det dette året bygget en fullrigger i stål for rederiet Baynon Shipping Co. i Newport.

Skipet ble bygget av Anderson Rodger & Co, var byggenummer 370 og fikk navnet «Castleton». Den var 265 fot lang, 40 fot bred og hadde en tonnasje på 1975.

Under første verdenskrig skjøt skipsprisene i været, og rederiet valgte å selge båten til rederiet S-O Stray & Co i Kristiansand. det ble omdøpt «Svalen» og seilte for rederiet frem til krigens slutt i 1918. Da ble det solgt til Johan Bang i Grimstad. Han gav skipet navnet «Skaregrøm», oppkalt etter et treskip som rederens far hadde bygget på sitt eget verft i 1877, og som av folk i sørlandsbyen ble omtalt som «et heldig stykke tre».

Langfart

Skipet ble satt inn i fart mellom Skandinavia og Australia. den hadde trelast til kontinentet,og korn tilbake. I så måte var «Skaregrøm» blant de heldige. For langt fra alle skip fikk noen som helst last med seg tilbake. Våren 1926 kom 20 skip til australske havner med trevirke, i håp om å få hvete tilbake. Men, bare syv skip lykkes med det, mens resten måtte gå med ballast i forsøk på å få andre hjemfrakter.

Siste reis

19. november 1926 hadde skipet lastet opp med høvlet treverk i Fredrikstad, plankebyen. Kaptein P. Johannesen hadde med seg både sin kone og sine to barn, en gutt og ei jnte, på denne turen. Reisen forløp uten noen store hendelser frem til 15. desember. Da hadde skipet passert Kapp Finisterre, på nordvestkysten av Spania, og befant seg langt ute i Atlanterhavet. Det blåste opp til storm fra sør med lyn og torden og opprørt hav. Like etter midnatt forsvant mesteparten av riggen over bord. Orkanen varte et par dager, og det var bare en del av fokkemasten og kryssmasten som sto igjen. Noen andre fartøyer var ikke se.

Den 17. desember, mens orkanen fremdeles raste, kom en stor passasjerbåt til syne. Det var «Roma» av Genova, som var på vei fra Amerika til Europa. Den italienske kapteinen bestemte seg for å gjøre et redningsforsøk, og signaliserte dette over til «Skaregrøm».

Kaptein Johannesen bestemte seg for å holde skipsråd. Man kom frem til avgjørelsen at risikoen ved å forlate skipet i det voldsomme været, og komme seg ombord i «Roma», var minst like stor. Kapteinen på det italienske skipet ble forbauset over at tilbudet om redning ikke ble godtatt, men han kjente til norske sjøfolks dyktighet. I tilfelle det ville være behov for hjelp i løpet av natten, bestemte han seg likevel for å være «stand by» i området. Passasjerskipet hadde mange passasjerer om bord, og alle som kunne klare det holdt seg litt på dekket for å følge begivenhetenes gang.

Medalje fra kongen

I løpet av natten bedret været seg litt, og da det lysnet av dag klarte mannskapet å sette opp en slags nødrigg. Kursen ble satt for Azorene, mens «Roma» kunne fortsette sin reise til hjemmehavnen.

Om bord på «Skaregrøm» ble det noen anstrengende dager til sjøs. Første juledag kom los om bord, og skipet kom seg til Ponta Delgada havn på Azorene hvor ankeret ble sluppet.

Ved sjørettsbesiktigelsen noen dager senere ble skipet kondemnert, men fikk likevel rettens tillatelse til å fortsette reisen til en europeisk havn under buksering. Lasten ble deretter solgt til et firma i London, hvor skipet så ble buksert. Siden det ikke ville lønne seg å reparere skipet ble det levert til hugging. Mannskapet ble avmønstret på Azorene og sendt hjem via Lisboa, Hamburg og Kristiansand.

Sjømannsbragden fikk stor oppmerksomhet, og kaptein Johannesen fikk kongens fortjenestemedalje i gull. Samtlige andre i besetningen fikk et gratiale av forsikringsselskapet.

Kaptein Johannesen kom aldri mer på sjøen etter hendelsen med «Skaregrøm». Han kjøpte seg en gård, og bosatte seg i Gjerstad i Aust-Agder hvor han døde i 1951.

Kilder: Fra de hvite seils dager – Halfdan I. Drevdal, Wikipedia