Samme navn, samme skjebne

St. Svithun er Stavanger sin skytsengel, og gav i 1927 navnet til sitt første hurtigruteskip. DS «Sanct. Svithun» ble bygget ved International Shipbuilding & Engineering i Danzig (nåværende Gdańsk), Polen.

Det Stavangerske Dampskipsselskap ble stiftet i 1855, kom inn på hurtigrutemarkedet i 1919. De ønsket å erstatt DS «Kong Haakon», som egentlig var bygget for kystpostruten, med et skip som var spesialbygget for hurtigrutefart. I 1926 bestilte derfor rederiet et nytt skip, og det var det polske verftet som hadde det laveste anbudet.

Da skipet ble levert var DS «Sanct Svithun»s tonnasje 1.376 bruttoregistertonn, 778 nettoregistertonn, og lasteevnen var 734 dødvekttonn.

Hovedmaskinen var en kullfyrt Lentz dobbel compound dampmaskin med oppgitt ytelse 1.650 ihk (indikerte hestekrefter) med en toppfart på 14 knop.

Skipet hadde to passasjerklasser: 1. plass og 3. plass, med 182 køyeplasser fordelt på 82 på 1. plass og 100 på 3. plass.

Straks etter overleveringen i juli 1927 ble hun satt inn i fast rotasjon i hurtigruten. I 1931 ble DS «Sanct Svithun» utstyrt med kjølerom for ferskfisk, og radiotelegraf. Da tyskerne angrep Norge 9. april 1940 var «Sanct Svithun» på sitt årlige verkstedsopphold, mens «Kong Haakon» gikk som avløser. Derfor slapp skipet unna skader fra krigshandlingene i 1940. Etter invasjonen ble alle hurtigruteavganger innstilt, men samme sommer ble ruten gjenopptatt. På grunn av faren for angrep nord for Finnmarkskysten ble Tromsø den nordligste havnen for skipene. Lenger nord ble ruten betjent av den såkalte “erstatningsruten” som besto av mindre skip og kuttere.

Katastrofen

Den 30. september 1943 var DS «Sanct Svithun» på vei sørover fra Ålesund. Det blåste sterk kuling fra sørvest- Klokken 18.45, utenfor Stadlandet ble hun angrepet av seks britiske bombefly. De trodde det befant seg 50 tyske soldater om bord. Bombeflyene skjøt med mitraljøser og slapp bomber mot skipet. De tyske soldatene hadde imidlertid gått av i Ålesund, og seilt sørover med et annet skip.

En bombe traff, og satte skipet i brann mens kapteinen og losen forsøkte å sette skipet på land.

Skipet traff land ved Kobbeholmen utenfor Ervik i Selje kommune. Forskipet hang på et skjær, mens akterskipet lå under vann. Lokalbefolkningen hadde sett hva som var i ferd med å skje, og kom til unnsetning. De greide å redde 76 mennesker, mens 47 omkom. 35 nordmenn og 12 tyskere.

Etter noen dager gled skipet av skjæret og forsvant i dypet. Det eneste man rakk å redde var skipsklokken.

Den norske hjemmefronten sendte sendte via den norske delegasjonen i Stockholm et skarpt telegram til den norske regjeringen i London:

“Vi har mottatt meddelelse fra en pålitelig rapportør på Vestlandet som har innsamlet pålitelig underretning blant øyenvitner og overlevende angående "St. Svithun"s senkning. Han erklærer at de tyske beretninger i pressen stort sett er riktige. Når de uheldige virkninger ikke er blitt større, kommer det av at alle hjemme nekter å tro at engelskmennene kan ha oppført seg på en sådan måte. Det står i strid med de erfaringer som er blitt gjort av folk hjemme i nesten 3 år. Om sånt skulle hende igjen, ville det være i høyeste grad skadelig.”

Nytt skip - Samme navn

I 1950 fikk Det Stavangerske Dampskibsselskap bygget et nytt fartøy, som de gav det samme navnet. MS «Sanct Svithun» ble bygget ved det italienske verftet Cantieri Naval Riuniti i Ancona som byggenummer 232. 8. juni ble det satt inn i trafikk.

I januar 1952 hadde skipet en grunnberøring i Risøyrenna, men fortsatte på rundturen inntil maskinproblemer tvang henne til å gå til Bergen for reparasjon. 1. mai samme året grunnstøtte «Sanct Svithun» på Rødskjærsnaget ved Brønnøysund, men greide å komme seg av skjæret ved egen hjelp. Passasjerene ble overført til MS «Midnatsol», mens skipet gikk til Bergen for reparasjon.

Forliset

Én time etter den oppsatte ruten gikk MS «Sanct Svithun» fra Trondheim klokken 13, 21. oktober 1962. Skipet fulgte den vanlige leia ut til Buholmråsa fyr. Neste anløpssted skulle være Rørvik. Klokken 19.55 passerte de fyret, og det var vaktavløsning i styrhuset. Kaptein, førstestyrmann og los avløste overstyrmann, andrestyrmann og los.

Noe før klokken 21:00 kom kapteinen på broa og klokken 21.00 presis ble rormannen avløst. Klokken 21:12 ble det slått sakte fart i maskintelegrafen. Det antas at de vakthavende på broen hadde fått øye på Nordøyan fyr som de feilaktig antok var Grinna fyr da disse to fyr hadde lik karakteristikk og de ventet å se Grinna fyr på denne tiden. Skipets posisjon i forhold til fyret var feil så kompasskursen ble kontrollert av offiserene som da sannsynligvis fant ut at skipet var på feil kurs.

Skipets kurs ble endret, men med feil posisjon førte denne kursen skipet rett opp i grunnene ved Oksen ved Nordøyan fyr. Klokken 21.55 grunnstøtte MS «Sanct Svithun» og fikk revet opp bunnen i lasterommet.

Redningsaksjonen

Det ble slått alarm, og nødsignal ble sendt ut over radio. på grunn av feil frekvens oppnådde man kontakt med Rørvik radio først klokken 22.04. Skipet meldte da fra om at det sto på grunn ved Grinna fyr, og ba om assistanse.

Nødsignalet ble formidlet til skip i området, og mange småbåter gikk ut fra Rørvik og fiskeværene rundt Folda. Lastebåten MS «Ursa» hadde fanget opp nødsignalene og snudde for å komme dem til unnsetning. Sørgående hurtigruteskip «Ragnvald Jarl» var forsinket og hadde akkurat fått på plass første trossen i Rørvik da nødsignalet ble oppfattet. De la straks ifra og satt full fart mot havaristen-

Da redningsfartøyene kom til Grinn fyr, fant man ingenting. Frykten spredde seg blant blant redningsfolkene. Ingen visste hvor skipet befant seg.

«Sanct Svithun» sendte opp nødraketter, men ved et uhell ble de fleste sendt i lufta samtidig, mens én eksploderte på dekk. Klokken 22.45 gikk strømmen om bord på hurtigruteskipet, og radioen ble taus. Klokken 23.10 var skipet gått ned.

MS «Sanct Svithun» hadde seks livbåter, og endel flåter. Fem av livbåtene hadde plass til 36 personer, og den siste plass til ti personer. Den største flåten kunne ta 12 personer.

Om bord på skipet var det tilsammen 89 personer. Passasjerene hadde fått beskjed om at hjelp var på vei fra Rørvik og kapteinen beordret folk i livbåtene. Mange vegret seg og dermed ble det ikke mer enn 10 personer i livbåtene, med unntak av én hvor det ble litt flere enn 20 personer.

Under låring av en av livbåtene hendte en ny ulykke, taljeløperen kilte seg, og båten kantret så alle i den havnet i sjøen, mens livbåten ble hengende etter den ene trossa og ble slått i stykker av vinden mot skipet. Ingen fra denne båten ble reddet. De andre båtene kom på vannet uten vanskeligheter.

Rundt 23.05 reiste skipet seg loddrett, men det var fremdeles folk om bord, passasjerer som hadde satt sin lit til at redningsfartøyene skulle rekke fram og mannskap som hadde gjennomsøkt skipet for å få alle passasjerene ut fra lugarene. Disse måtte vente til skipet sank for å bruke flåtene. 4-5 personer forsvant i dragsuget da skipet gikk ned.

Årsaken til ulykken ble det kommet frem til måtte være forårsaket av misforståelse mellom los og rormann. På denne tiden var det vanlig å sløyfe første siffer når en anga kursene. Så når skipet gikk 350 grader og losen ga ordre om 42 grader og senere 35 grader kan dette ha blitt misforstått av rormannen til 342 grader og 335 grader, istedenfor 042 og 035 grader. Manglende kontroll av kompasset fra offiserenes side var sannsynligvis og en utløsende årsak.

Årsaken til MS «Sanct Svithun»-tragedien vil aldri bli helt klarlagt da alle på den siste vakten omkom. Dermed er det ingen som vet sikkert hva som har foregått i styrhuset i denne tiden, så dette er tatt ut fra antagelser under etterforskningen.

48 personer ble reddet, mens 41 omkom denne natten på Folda.

Kilde: Wikipedia