Norske ambassader, hvilken rolle har de?

Tekst: Arne Søllesvik
Foto: Arne Søllesvik og Bjørn Tore Nyland

Vi satt rolig i loungen langt fra avgangshallen og ante fred og ingen fare. Etter hvert ble fler og fler avganger forsinket, og på TV viste de masse folk utenfor flyplassen med gule t-skjorter. Vi fikk vite at det var en politisk demonstrasjon og at demonstrantene hadde kun en hensikt, å stenge flyplassen. De var ikke voldelige og ville ikke de reisende noe vondt utover det å hindre oss i å reise hjem. Vi var heldige vi som hadde en stol å sove i i loungen, mens de i avgangshallen ikke var like heldige. Barn, gamle og syke – folk sov over alt.
Det anslås at det var ca. 40.000 mennesker inne på den internasjonale flyplassen Suvarnabhumi sørøst av Bangkok. Dagen etter inntok demonstrantene kontrolltårnet og da ble vi reisende evakuert i samlet flokk. Mens demonstrantene sang og ropte slagord to etasjer over oss, ble vi stuet inn i busser for å bli fraktet inn til byen og innlosjert på hotell. Noen var redde mens dette pågikk, men vi ble godt passet på av vakter og soldater.
Dagene gikk og det meste av NMEs gruppe var samlet på Radisson hotell, mens resten var samlet på Rembrandt hotell lenger inni byen. Vi prøvde å være turister og slappe av, men uroligheten av å ikke vite noe om når tid vi kunne komme hjem stresset oss. Vi hadde mange opsjoner med privatfly, privatbiler og tog for å komme oss ut hvis situasjonen skulle tilspisse seg, men vi hadde det tilsynelatende trygt. Noe måtte vi jo bedrive tiden med mens vi var der og etter hvert økte geografikunnskapene i takt med nye reiseruter.
Den norske ambassade
Stor var forbauselsen da vi kontaktet vår ambassade for å si hvem vi var og hvor vi var, for å være føre var. Vi ringte dem to ganger, men ble møtt med en arrogant holdning om at de ikke kunne gjøre noe for oss, de var overhodet ikke interessert i oss. Hverken tlfnr. eller navn interesserte dem, vi var totalt uinteressante.
Ambassaden visste ingenting, men vurderte situasjonen som ufarlig. Hvordan kunne de ta en slik beslutning, når de ikke visste noen ting? Vi hørte senere at de hadde hatt informasjonsmøter på Rembrandt hotell der SAS hadde sine passasjerer. I tillegg var SAS ledelsen der slik at det var kun SAS passasjerer som hadde prioritet. De fleste nordmenn reiser med Thai Airways og vi var spredt på mange hoteller i Bangkok.
Denne skremmende holdningen har altså vår ambassade til oss nordmenn i utlandet. Hvilke rolle har våre ambassader i utlandet? Skal ikke forretningsfolk og turister føle at de har et apparat i ryggen hvis det skulle bli ubehagelige situasjoner ute i den store verden? Det ser ut som UD ikke har lært noen ting etter Tsunami-katastrofen. Hadde vi vært amerikanere, hadde vi vel blitt hentet ut med helikopter med en gang, de bryr seg om sine landsmenn. Igjen ser vi at våre myndigheter sover. De kunne i det minste møtt oss i telefonen på en høflig og anstendig måte. Det ser også ut som de mangler grunnleggende folkeskikk. Hvis våre ambassader er kun en plass for utplassering for lang og tro tjeneste i UD, er det bedre å legge dem ned slik at ikke det norske folk tror de har en plass de kan få hjelp i krisesituasjoner.
Nå ble det litt tilspisset i løpet av den lille uka NMEs utsendte satt fast i Bangkok. Lørdagen smalt det ei bombe inne i byen og det var samme dag vi ble fraktet ut i busser til den militære flyplassen U.-Tapao med politieskorte. Vi kom oss hjem med det første Thai flyet til København, mens mange fortsatt sto igjen der nede. Det var ikke direkte farlig der nede, men i et land med stor politisk urolighet, med unntakstilstand ved flyplassene, vet man aldri når det eksploderer. Verden er i forandring og den maritime klynge reiser over hele verden. Har vi grunn til å føle oss trygge der ute hvis noe skulle skje? Bangkok ambassaden har bevist nok en gang at de følger ikke med og servicen er totalt fraværende. Er det slik vi ønsker det skal være?