Besetningsmedlem og bergingsmann forteller om det dramatiske marineforliset til Skipsrevyen. Foto: Bjørn Ottosen.

Dramatisk marineforlis med raketter ombord

Nå forteller besetningsmedlem og bergingsmann sin dramatiske historie til Skipsrevyen.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er tre år eller eldre.

Jens Christian Egenæs forteller den dramatiske beretningen om marineforliset til Skipsrevyen. Foto: Tilhører Egenæs.

-Vi hadde ligget i Myre i Vesterålen natten før det smalt, sier Jens Christian Egenæs. Om morgenen  seilte vi sydover på yttersiden. Vi var innom og besøkte den kjente handelsmannen Skjalg Holmøy på Tinden. Deretter seilte vi videre sydover. - Vi hadde nettopp passert Nykvåg og det var midt i ti-kaffen.Det var overskyet, men blikk stille og flatt hav og god sikt, forteller Egenæs. Han var et av besetningsmedlemmene ombord i KNM “Pil” denne skjebnesvangre maidagen i 1979.

Flerret opp av jernstake

-Farten var nok 28-29 knop da vi gikk på grunn, forteller Jens Christian Egenæs. Vi "hoppet" over skjæret og ble liggende å drive. Forskipet gikk over skjæret og alt foran forre maskinromsskott var derfor tørt etter grunnstøtningen, forteller Egenæs.Akterskipet ble vannfylt på et par  minutter. “PIL” hadde fått en flenge i bunnen som gikk fra like i akterkant av skottet forut i maskinrommet (dvs. midtskips) og til like i forkant av styremaskinrommet. Den var nok 12 - 15 m lang og mesteparten av kjølen i dette området var revet av. Om jeg ikke husker feil var flere enn 40  spanter fullstendig maltraktert. I tillegg var det en flenge på 4 - 5 m litt ute på sb-side. Den siste flengen var laget av restene av en jernsøyle som skulle ha stått på Lofotboen og som var borte. da vi gikk på grunn (ved lavvann kunne vi se restene av denne jernsøylen - den stakk opp 30 - 40 cm over fjellet).

Beordret akterut

-Skipet ble fylt med vann (bortsett fra styremaskinrommet, hvor vannet trengte saktere inn - her trengte vannet bare inn gjennom noen små hull etter boltene til noen brakketter som var blitt revet løs), sier Egenæs. Jeg ble beordret av skipssjefen til å  gå akterut for å se hvordan det sto til med dem som oppholdt seg i akterskipet (maskinkontrollrom, kvartermesterinnredning og byssen) da det smalt.

Kokken ville redde kokebøkene

Noen av dem prøvde å få med seg noen private eiendeler, blant annet  kokken som hadde noen private kokebøker i byssen), sier Egenæs. Jeg måtte bokstavelig  jage dem opp. Det gikk bra med alle, trolig fordi vi hadde "hoppet" over skjæret og fordi det ikke ble fullstendig bråstopp. De andre båtene i  skvadronen var i nærheten og det gikk ikke mange minuttene før vi fikk sleper ombord.

Sleperne brakk flere ganger

PIL var imidlertid blitt noen hundre tonn tyngre enn  normalt. Når båten som slepte koblet inn motorene ble rykket for kraftig  (disse MTB'ene spente kraftig fra når motorene ble koblet inn) og sleperne  brakk flere ganger. En redningskrysser, “JØRGEN AMUNDSEN”, hadde stasjon i Nykvåg eller Straumsjøen like ved. De hadde hørt oss på VHF'en og kom til  etter bare en knapp halvtime. “JØRGEN AMUNDSEN” klarte å slepe oss inn i en  bukt like ved, hvor PILs akterskip sank ned på 10 - 12 m dyp (nå var også styremaskinrommet blitt vannfylt). Bare baugen, styrehuset, TAK-kanonen og  HOSA-domen stakk opp av vannet og vi lå vel med 30 - 40 graders slagside. Fremme i baugen satt hele besetningen vaglet til vi ble tatt opp av en av de andre båtene i skvadronen.

Bergingsmann Bjørn Ottosen forteller om bergingen av Penguin-rakettene ombord. Foto: Tilhører Ottosen.

Reddet Penguin-rakettene

-Jeg husker godt den hendelsen der, sier en av bergingsmennene fra dengang,  Bjørn Ottosen til Skipsrevyen. Da var jeg med og hente Penguinrakettene som skulle leveres i Ramsund og sendes videre til Haakonsvern. Ottosen forteller at skipet hadde seks Penguinraketter ombord.  Hvorlenge vi lå der ute med dere, husker jeg ikke, men når vi var underveis til Ramsund, møtte vi en av Salvator sine store slepebåter, som skulle hente “PIL”. Vi leverte Penguinene i Ramsund som til slutt havnet på Haakonsvern, og det gjorde jo PIL tilslutt også.

Flere uheldige omstendigheter

-Det var flere uheldige omstendigheter som førte til havariet, forteller Egenæs. 1) Som jeg nevnte over var jernsøylen som skulle stått på Lofotboen borte. Vi fant i ettertid at dette var rapportert i  "Etterretninger for sjøfarende", men kartet vårt var ikke blitt rettet opp - en stor unnlatelse. 2)Det var flo sjø. På fjære sjø lå Lofotboen tørr og ville vært godt synlig. 3) Det var flatt hav. Hadde det vært noe sjø  (slik det sikkert er på dette stedet i 98 % av tiden) ville det brutt over boen, noe som ville vært godt synlig.

Skipssjefen sterkt kritisert

Ingen av de tre nevnte omstendighetene ble regnet som noen unnskyldning og skipssjefen ble sterkt  kritisert for sin navigering, både internt i marinen og i sjøforklaringen som ble avholdt. I ettertid ble det imidlertid avdekket en fjerde  omstendighet og denne omstendigheten reddet skipssjefens karriere. Sjøkartet for området var basert på oppmålinger som var foretatt på 1860-tallet. Det viste seg i ettertid at Lofotboen lå mye lenger øst i virkeligheten enn den var inntegnet på kartet, jeg tror det var snakk om  bortimot en kabellengde.

Nye opplysninger

-Her kommer det jo frem, mye mer enn det vi fikk vite, sier Ottosen. Vi spurte jo heller  ikke etter så mye på den tiden, men det jeg senere fikk vite, var at boen  ikke var merket av i kartet, så det var jo litt rett det du beskriver her, sier Ottosen.

Tettet skroget med madrasser!

-Minedykkerne fra Ramsund tettet flengene i skroget til PIL så godt de  kunne med det materiellet vi hadde tilgjengelig, blant annet mange  madrasser! og vi fikk pumpet ut tilstrekkelig med vann til at den fløt med  dekket over vannflaten, sier Egenæs.

“Pil” sank for andre gang!

-I tillegg til egne pumper hadde vi sendt ut en båt  til flere lokale brannvesen i Vesterålen for å låne pumper, sier Engenæs. Pumpene var  bensindrevne og plutselig var det en lur fyr som spurte om noen hadde husket å kjøpe bensin. Det var det ikke. Jeg ble med KNM “KJAPP” til Sortland der vi kjøpte to 180 l fat med bensin og så var det full peising ut til havaristedet (1980 omdreininger - maskinistene holdt på å omkomme).  Da vi kom ut var PIL sunket for andre gang.

Mobbet av redningsmannskapet

Det var da “STERKODDER” ble  tilkalt, den var i Vestfjorden på vei til Bergen etter å ha tilbragt  vinteren på stasjon i Tromsø. Husker at vi hadde møtt besetningen på “STERKODDER” på byen i Tromsø mange helger i løpet av vinteren og våren. De  hadde lite å gjøre og kjedet seg der. Jeg tror vi mobbet dem litt for dette. Da de ankom til havaristedet og så hvem som hadde forlist holdt de på å le seg ihjel. "Ka, e de dokker, ho, ho, ho". Sjelden har vel en havarist blitt "mobbet" av besetningen på bergingsfartøyet, slik som vi  på PIL ble i dette tilfellet. Vel, STERKODDER hadde noen skikkelig kraftige pumper og masse tetningsmateriell, så de fikk oss opp. Så ble “Pil” fortøyet langs siden på “STERKODDER”. Pumpene gikk for fullt under hele slepet til Harstad som foregikk i 2 - 3 knops fart og tok 1 1/2 døgn. Sent fredag kveld, 3 1/2 døgn etter grunnstøtningen, sto “PIL” på slipp ved Ejnar  S. Nielsen Mek. Verksted i Harstad og vi kunne beundre skadene. Direktør Hugo Nielsen kom med to flasker whisky til skipssjefen som "takk for  oppdraget", han så nok for seg et større reparasjonsarbeid. Han fikk imidlertid ikke annet arbeid enn å sveise på nye stålplater i skutebunnen slik at “PIL” ble tett. Deretter ble “PIL” slept til Bergen. Den ble vurdert reparert, blant annet hørte jeg snakk om å bygge et ekstra akterskip til  Hauk-kassenl (som da var under bygging ved BMV, Laksevåg) og sette dette på  “PIL”, men det ble vurdert som for dyrt.

“Pil” ble “Arken”

Det hele endte med at “PIL” ble  kondemnert og satt på land på Havariskolen på Haakonsvern, der den blant annet ble brukt til røykdykkingsøvelser og benyttet som skoleskip på land under navnet “Arken.”. Den sto vel på Havariskolen helt  til for 5 - 6 år siden før den ble fjernet og opphugget.