Rådgiver Yngve Folven Bergesen leder Sjøfartsdirektoratets kampanje for å få redusert dødsulykkene i sjarkflåten.

Kampanje reduserer dødsulykkene i sjarkflåten - skremmende statistikk.

Sjøfartsdirektoratet har de siste par årene drevet en kampanje for å få ned dødstallene i sjarkflåten, og så langt har kampanjen vist seg vellykket. Det endelige svaret får man imidlertid først når de nye ulykkesstatistikkene kommer, men tendensen er oppløftende.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er tre år eller eldre.

Spørsmålet direktoratet nå stiller seg, er hvordan man skal forholde seg til fremtiden. Skal man satse på informasjon og en forsiktig tilnærming til sjarkfiskerne, eller skal man gå hardere til verks og innføre sertifisering og periodiske kontroller.

Sjarkene er som kjent ikke sertifikatpliktige, selv om de er underlagt bygge- og sikkerhetsforskrifter. En sjark blir vanligvis definert som en fiskebåt som har en største lengde fra 6 til 10,67 meter. De er som oftest bemannet med bare én person, - og denne personen lever farlig! All statistikk viser at sjarkfisker er Norges absolutt farligste yrke. På Sjøfartsdirektoratets sikkerhetskonferanse i Haugesund i september viste rådgiver Yngve Folven Bergesen i direktoratets fiskefartøyavdeling statistikk som var skremmende. I løpet av fire år - fra 1998 til 2002 - omkom 50 fiskere her i landet. Halvparten av disse dødsulykkene skjedde på fiskebåter som var mindre enn 12,9 meter. Dødsrisikoen er derfor mye større på mindre fartøyer enn større, for ifølge statistikken er det 2,62 dødsfall pr. 1000 årsverk på båter under 12,9 meter, mens det på båter over denne lengden er 0,69 dødsfall pr. 1000 årsverk. Av ca. 7300 fiskefartøyer er 5400 i gruppen under 12,9 meter, så de små båtene er kraftig overrepresentert.

Møtt med skepsis.
Når Sjøfartsdirektoratets kampanje retter seg mot sjarker under 10,67 meter, er det fordi de ikke er sertifikatpliktige, ikke underlagt periodisk tilsyn og, ihvertfall før 2004, svært sjelden gjenstand for uanmeldte tilsyn. Da kampanjen ble satt i gang ble man møtt med skepsis i næringen. Mange var redd for at dette var første skritt på vei mot nye avgifter, og man fryktet en ovenfra-og-nedad holdning fra direktoratets folk. Kampanjen besto av informasjon til sjarkfiskerne om lover og regler, en egenmelding som sjarkrederne skulle fylle ut og returnere anonymt til Sjøfartsdirektoratet med vekt på sikkerhetsutstyr og ikke konstruksjonsmessige kontrollpunkter på fartøyet, møter med fiskeriorganisasjonene, stikkprøvekontroller og evaluering og gjennomføring av tiltak. Parallelt gikk det en annonsekampanje i relevante media. Til sammen ble 5316 spørreskjemaer ble send ut, og det kom tilbake ikke færre enn 2214, hvilket er en meget bra svarprosent. Svarene avdekket det man lenge hadde fryktet, nemlig store avvik fra sikkerhetsforskriftene. Av alle dem som svarte manglet 64 prosent sikkerhetsline på dekk, 45 prosent hadde ikke redningsflåte, 67 prosent manglet nødstopp på innhalingsutstyr, 28 prosent manglet nødpeilesender og 60 prosent manglet radarreflektor. Dette er prosenter av dem som svarte. Så kan man jo ganske sikkert gå ut fra at det ikke står så særlig bedre til hos dem som valgte ikke å svare.

To tiltak.
Direktoratets svar på dette var to tiltak. For det første informasjon, og for det annet kontroll av flåten med uanmeldte tilsyn. Man valgte en forsiktig tilnærming for ikke å skape motvilje, og var forsiktig med strenge reaksjoner. Det fungerte stort sett bra. Til sammen ble det i 2006 gjennomført 394 uanmeldte tilsyn, nesten alle i de tre nordligste fylkene. Resultatet av disse tilsynene bekreftet inntrykket man hadde fått gjennom spørreundersøkelsen. Av de 394 manglet nøyaktig halvparten VHF, 30 prosent manglet nødstopp på innhalingsutstyr, halvparten manglet adkomst fra sjø, 45 prosent hadde feil ved kompass og/eller lanterner, halvparten manglet lukningsmidler på luker, 80 prosent manglet installasjonsbevis på det elektriske anlegget og halvparten hadde feil på brannslukkingsapparatet.

Bedring i 2007.
Hittil i år er det holdt 87 uanmeldte tilsyn, og Bergesen mente så langt å kunne se en viss bedring, formentlig som et resultat av kampanjen. Manglende VHF er gått ned fra 50 til 15 prosent, manglende sikkerhetsopplæring ned fra 45 til seks prosent, adkomst fra sjø ned fra 50 til 23 prosent, kompass og lanterner fra 45 til fem prosent og manglende redningsdrakter fra 59 til 29 prosent. Men det som ikke er så bra, er at tallet på manglende nødstopp har holdt seg konstant fra 2006 til 2007 på 29 prosent. Til nå er det gjennomført nærmere 500 uanmeldte tilsyn, og de er stort sett blitt tatt godt i mot av fiskerne, - noe Bergesen tilskriver den forsiktige tilnærmingen. Resultatene av kampanjen ser så langt ut til å være gode, selv om det er ulykkesstatistikken som kommer til å gi det endelige svaret, når den en gang foreligger. Men Bergesen understreket at tilsynene ikke omfattet konstruksjonsmessige forhold ved fartøyene. I noen tilfeller kan årsaken til dødsulykker ligge her. Hva skjer så videre? Bergesen mente det var tre ulike veier å gå. Man kunne fortsette kampanjen på samme måte som hittil. Den har jo gitt gode resultater. Eller man kan kombinere kampanjen med å "stramme skruen", som han uttrykte seg. Det tredje alternativet er å innføre et kontrollregime med sertifisering av fartøyet og periodiske kontroller. Hva som blir valgt, gjenstår å se.