Foto: Bjarne Hovland, Sjøfartsdirektoratet

Hvor ble det av sjøfolka?

- Reduksjonen i sysselsettingen gikk overraskende lett. Det sier Stig Tenold, som er tilknyttet Bergens Sjøfartsmuseum for å skrive Bergen og Sjøfarten, Bind IV. Boken skal handle om de siste 40 år innen shipping. – 1973 er lenge siden. Hva har skjedd med rederiene og hvor ble det av alle sjøfolka? spør Stig Tenold.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er tre år eller eldre.

- Foreløpig siste bind i Bergen og Sjøfarten slutter i 1973 der OPEC setter opp oljeprisen, sier Tenold. Den slutter på toppen når norsk shipping står helt på høyden av sin makt og innflytelse. Siden den gang har det skjedd store endringer. Vår jobb blir å kartlegge de viktigste trendene og beskrive dem, sier Tenold. Boken skal omhandle vår nyere tids historie. Mange som lever i dag vil jo kanskje ha vanskelig med å betrakte sin egen levetid som historie, men faktum er at det er veldig lenge siden 1973. Perioden er dobbelt så lang som mellomkrigstiden.

Havfruene endret samfunnet

Mens mannen var på havet så hadde kvinnene ansvaret hjemme, fremholder Tenold. Norge er et av verdens mest likestilte land. Jeg tror at nettopp de sterke, selvstendige «Havfruene» eller sjømannskonene har preget samfunnet mer enn vi aner, og at dette er en indirekte frukt av at norsk maritim næring har stått så sterkt i Norge. Vi har fått tilgang til arkivene til Norges havfrueforbund og gleder oss til å belyse denne siden av sjøfartshistorien.

Rekstens avtale med Kong Haakon VII

I 1973 hadde flaggrederiet Bergenske Dampskipsselskap mer enn 20 skip. Hilmar Reksten var byens største reder. Han var fortsatt optimist. Han hadde nettopp gjort den berømte avtalen med Kong Haakon VII. I løpet av 68 dager fikk han tilbake 40 prosent av det han kjøpte skipet for. Men så var det stopp.

En av tre hadde erfaring fra sjøen!

Et av Norges ledende skipsverft lå i Solheimsviken. En av tre menn hadde erfaring fra sjøen. Det er klart at det har formet samfunnet. Bruttofraktene i 1973 utgjorde 17 MRD, nesten 30 ganger så mye som oljeeksporten! Mellom 35-50 prosent av Norges samlede eksportinntekter kom fra shipping. Åtte fredager på rad kunne NRK følge livet om bord et norsk tankskip. Norske rederier eide 8,5 prosent av verdensflåten. Tankskip utgjorde 2/3 av flåten. 1000 var tørrlastskip.

Avisbudets analyse

Bergen rederiforening hadde 41 medlemsrederier.  Av 219 medlemmer er 1/3 oppført som «skipsreder». -Jeg jobbet som avisbud og opplevde at det stadig ble flere og flere aviser til Odfjell og færre til Reksten, sier Tenold. Hilmar Reksten var en større reder enn de 4 neste til sammen. Rederiet hadde store supertankerne. Senere kom en annen Bergensreder; Kristian Gerhard Jebsen, til å bli en av Norges største redere.

I dag er det 32 rederier i Bergens Rederiforening. 4 av dem har røtter tilbake fra 1973. Overlevelse er unntaket på lenger sikt. Bedrifter etableres og de dør.

Skipsfartskrisen

Tankfarten fra 1962 til 1973 vokste med 17 prosent i året. Den hadde vokst uavbrutt i over 100 år. Hvem kunne da forutse at etterspørselen de neste 7 år skulle halveres!? Spør Tenold.  Skipsfartskrisen snur opp ned på skipsfarten.  Det er et stort og viktig skifte som heter «før og etter NIS». De norske skipsregistrene ble opprettet blant annet takket være sterkt påtrykk og engasjement fra Bergen rederiforening. NIS ble lagt til Bergen. Dette har vært svært viktig for rederne. Det har stoppet utflaggingen av norske skip og bidratt til å opprettholde norske arbeidsplasser for sjøfolk. Samtidig som norsk sjømannsstand som helhet har klart overgangen, er det klart det var tøft for den enkelte.

Oljealderen

Oljen skaper nye muligheter for skipsfarten.  Skipsfarten foregår nå også mer på norsk kontinentalsokkel. Nedgangen i den internasjonale skipsfarten gikk derfor relativt smertefritt for seg i Norge, fordi rederiene utnyttet muligheten i offshore. Det Bergenske Dampskipsselskap er borte, men mange nye rederier har kommet til. Bergen er fortsatt ledende innen segmenter som kjemikalietransport og open hatch bulk shipping.

Ny maritim vekst i Solheimsviken

I Solheimsviken bygges det ikke lenger skip men noen av verdens største shippingbanker finnes der i den maritime klyngen. Forsikring og kompetanse er to andre viktige satsningsområder. Det er ikke lenger 70 rederier i Bergen og medlemmene i rederiforeningen er ikke lenger bare rederier i tradisjonell forstand. 45 av medlemmene er andre maritime virksomheter.

Hvor ble det av sjøfolka?

- Reduksjonen i sysselsettingen gikk overraskende lett, sier Tenold. Det har foregått en enorm teknisk utvikling og konsolidering av rederier. Slik sett har mange små rederiers kapital også blitt grunnlaget for færre men større rederier. Odfjell kjøpte for eksempel opp flere skip sammen med 10 mindre rederier i løpet av denne perioden.

Noen sjøfolk jobbet i oljen. En del gikk over til mer bekvemmelige yrker på land. Norge fikk en voldsom utbygging av utdanning. Der hvor man tidligere dro til sjøs et par år så tar folk i stedet utdannelse. Det er imidlertid en gruppe vi ikke har klart å fange opp. Veldig mange av de ville og rastløse guttene reiste ut som gutter og kom tilbake som menn. Gudmund Hernes ville sette dem på skolebenken og lære dem å tolke dikt. Det måtte jo gå galt. Artikkelen er basert på et foredrag Stig Tunold holdt i regi av Sjøfartsmuseet og venneforeningen.