Her blir en gammel drøm oppfylt

Flyet fra Oslo er et kvarter forsinket. I ankomsthallen står Jan Roger Jensen fra Askøy og venter. Han var 18 år da redningsaksjonen fant sted. Han har fortalt at dette var noe han har tenkt mye på. Nå skal han få møte en av dem han reddet den dagen.

Er du nervøs?

- Nei, ikke nervøs. Dette blir veldig moro. Jeg gleder meg til å høre hvordan det har gått, smiler han.

Noen minutter senere kommer en dame gående ut i hallen. Hun har et stort smil rundt munnen. Den første klemmen mellom Bich-Thuy Dang og Jan Roger er lang, og hjertelig. Bich-Thuy har reist mer enn 14 000 kilometer for dette møtet.

En 40 år lang drøm er gått i oppfyllelse.

Men hvordan havnet de to her på Flesland lufthavn en grå dag i mai? Hva var det som skjedde i Sør-Kinahavet den dagen, og hvorfor flyktet Bich-Thuy fra Vietnam? Dette er hennes historie.

Reddet tusenvis

Fra 1975 til 1991 reddet norske skip ved 134 anledninger så mange som 6515 båtflyktninger. De 196 som MT «Brimanger» plukket opp var den av de største enkelthendelsen, viser en oversikt som vietnamesiske båtflyktninger i Norge har laget. Norge tok imot flere tusen vietnamesiske båtflyktninger i løpet av de 15 årene. 

Hvor mange som reiste ut er det ikke tall på, det er også ukjent hvor mange som omkom på havet etter å ha reist ut i de spinkle fiskebåtene. 
 

- Dette var eneste måten å komme oss ut av landet, forteller Bich-Thuy Dang til Skipsrevyen. - Vi var nok litt naive som trodde at dette ikke var noe problem. Vi kjente ikke til farene på havet. Vi ville bare komme oss unna kommunistene. 

Hun var en av dem som tok sjansen. Sammen med en yngre bror, og en venn, reiste de ut fra Vietnam etter å ha bestukket noen vakter. Prisen det kostet for at vaktene skulle snu ryggen til flyktningene var skyhøy, men på en eller annen måte klarte Bich-Thuy og vennene å forhandle prisen ned til en fjerdedel. Da de endelig lyktes med å komme seg unna, var det på det syvende forsøket.
 

Liten båt, stort hav

- Båten vi reiste ut i var 17 meter lang og mindre enn fire meter bred. Så vi satt veldig trangt om bord. Det var ingen mat å spise. Men det gjorde forsåvidt ingenting, for vi ble så sjøsyke av alle bølgene at det var like greit. Kvinner og barn ble plassert øverst, mens mennene ble plassert nederst på båten. Jeg vil si at vi overlot våre liv til Gud.

Det var et forferdelig vær på havet med flere meter høye bølger, erindrer hun.

Alt ble forlatt da de reiste ut fra den vietnamesiske kysten. Familie og venner ble igjen. Det var det verste forteller hun. Alt det materielle betydde derimot ingenting for dem.

En medpassasjer hadde forbarmet seg over den spinkle 27 åringen, og gitt henne jakken hans. En rød regnjakke.

- Jeg fant noe å klemme rundt, og holdt rundt det så hardt jeg kunne for at jeg ikke skulle kaste opp. Det viste seg å være beinet til en tidligere soldat som hadde mistet et av beina i Vietnamkrigen. Det så jeg ikke før senere. Man kan le av det i dag, men den gangen var det litt pinlig, sier hun og ler.

Redningen

Den lille båten med nesten 200 personer om bord drev i nesten tre døgn før de ble oppdaget av det norske skipet. De hadde sett flere skip som ikke hadde stoppet for dem. Men så dukket MT «Brimanger» opp. Skipet som var bygget i Polen i 1977 for rederiet Westfal-Larsen var drøyt 170 meter langt og 28.088 tonn. 

- Ingen reddet oss før «Brimanger» kom, sier Bich-Thuy. 

Tårene kommer når hun forteller om redningen. Selv 39 år etter sitter følelsene i hos den 66 år gamle kvinnen. 

- Det var jo bare flaks at de så oss. For min egen del trodde jeg at vi skulle dø, og så kommer det noen å redder deg. Det har gjort meg til den jeg er i dag, sier den pensjonerte barneskolelæreren. - Ingen som ikke har vært i en slik situasjon kan forstå hvilke følelser som raser gjennom kroppen når noe slikt skjer. 

Bich-Thuy anser seg selv som kjempeheldig som kom unna både kommunistregimet, men også reisen på havet, med livet i behold. 

- Mange druknet på havet da de forsøkte å flykte. Noen ble syke. Vi hørte også om flere som ble voldtatt under flukten, men jeg så ingenting slikt. Vi var trygge sammen med det norske mannskapet på «Brimanger».

Takk Norge!

Etter at flyktningene ble plukket opp av «Brimanger» ble de tatt inn til Singapore. Der satt Bich-Thuy og broren i rundt fire måneder før de fikk komme til Australia. Hun forteller at de hadde en slektning i USA, men at det ikke var mulig for dem å komme dit. Norge var også et alternativ, men hun syntes det virket skummelt. Det var langt mot nord, og med et språk som hørtes veldig rart ut.

I Australia jobbet hun på en fabrikk mens lillebroren utdannet seg på universitetet. Hun forsørget ham i denne perioden. Da han begynte å arbeide, byttet de på rollene. Bich-Thuy utdannet seg til barneskolelærer, noe hun jobbet med i 30 år, helt til hun ble pensjonist. Det var også i Australia hun møtte han som skulle bli hennes ektemann og far til hennes to barn. Skjebnen ville at han også var en flyktning fra et kommunistisk regime. Men han hadde flyktet fra Nicolae Ceaușescus brutale regime i Romania.

- Friheten og menneskerettighetene vi opplevde i Australia kunne ikke sammenligne seg med det vi hadde forlatt. Det var skjebnen som koblet oss sammen. 

Helt siden hun kom til Australia har det vært et ønske fra Bich-Thuy å komme til Norge for å takke de som var med å redde henne. 

- Etter alle årene med hardt arbeid, så er det min tid nå. Lånet på huset er nedbetalt og jeg har muligheten til gjøre dette. Australia har gjort meg til det jeg er i dag, men slik jeg ser det var det Norge som reddet meg og gjorde det mulig, sier hun mens tårene triller.  

- Hadde jeg visst det jeg vet i dag hadde jeg kanskje valgt Norge den gangen. Men Norge har alltid hatt en stor plass i mitt hjerte. Uten Norge ville det ikke vært noe, avslutter hun og gir undertegnede en av mange klemmer denne dagen. 

Med seg på turen hadde hun sine to barn, Adrian og Claudia. De ante ikke at deres mor hadde en så sterk historie. 

- Hun har selvsagt fortalt oss om flukten fra Vietnam, men at dette betydde så mye for henne det ante vi ikke, sier Adrian. 

I tillegg var også ekteparet Du Tran og Hoa My Tran som er bosatt i Oslo med. De var også blant det 196 som ble reddet fra «Brimanger».

Rundt bordet på en kaffebar på Flesland blir det mye latter og mimring rundt bilder. Jan Roger får en kengurubamse, og bilder fra aksjonen. De peker og ler sammen. Nesten 40 år etter. Resten av dagen benyttes til å vise frem Bergen og omegn. Mange spørsmål går begge veier. Mye alvor, og mange smil.

Tette vennskapsbånd er allerede knyttet mellom Australia og Norge.