-Frekkhet og flaks sikret Norge Svalbard

I boken “Havlandet” som nylig er utkommet på fagbokforlaget VigmostadBjørke skriver forfatter Per Anders Todal blant annet:

- Ei blanding av flaks og frekkheit sikra at Svalbard og Bjørnøya vart norsk territorium.

Den norske polarimperialismen kan i dag virke litt komisk, skriver Todal. Den unge staten Norge styrtet ut i verden for å skaffe seg kolonier men festen var slutt. Alt Norge fikk takk i var noen kalde forblåste øyer lengst nord og lengst sør i verden. Svalbard, Bjørnøya, Jan Mayen, Bouvetøya og Peter den 1.s. øy. Forfatteren hevder at mange andre nasjoner også kunne ha fremsatt begrunnede krav på disse øyene. Nederlenderne oppdaget de. Kong James 1. erklærte Spitsbergen som engelsk eiendom i 1614. Engelskmenn, russere og nederlendere drev med fangst på Svalbard i nesten 200 år før nordmennene kom i gang. Sverige var ledende i den vitenskapelige utforskingen av Svalbard på 1800-tallet. Den tyske “tåkefyrsten” Theodor Lerner erklærte Bjørnøya som sin personlige eiendom i 1899.

Det var likvel Norge som fikk herredømmet over Svalbard på Pariskonferansen i 1920. Det vesle harmløse landet Norge var en administrator som alle kunne godta. Russland var ikke engang til stede. Rystet som de var av revolusjon og borgerkrig og Sovjetunionen var ennå ikke blitt en stat. Sovjetunionen sluttet seg likevel til Svalbardtraktaten i 1924.

“Den eneste tilfredstillende og varige løsning vil bli å tilbakeføre øygruppen til Norge,” erklærte de norske forhandlerne i Paris. – Tilbakeføre. Det er så frekt at det nesten er vakkert, skriver Todal

Er Svalbard egentlig Jan Mayen?

Todal er også kritisk til navneskiftet fra Spitsbergen til Svalbard som ble gjennomført i 1925. Også det var “et freidig grep” skal vi tro forfatteren. Spitsbergen fikk sitt navn av nederlenderen Willem Barents, som “oppdaget” øygruppen i 1596.  Navnet er hollandsk/tysk og betyr “de spisse fjellene.” Vikingene hadde nok imidlertid også vært her før den tid. ”Svalbardi fundinn” står det i islandske annaler fra 1194. Historikeren Gustav Storm var den første til å hevde at dette viste til Spitsbergen og fikk full støtte fra Fridtjof Nansen. Men grunnlaget for påstanden er svært tynt, hevder Todal. Navnet betyr “Sval kant.”I Landnåmabok fra omkring 1200 kan vi lese at det tok fire dager å seile fra Island til “Svalbard nord i havsbotn”  Det står også at det tok sju dager å seile til Island fra Stadt. Det er en strekning på 1000 kilometer, mens det er 1500 kilometer fra Island til Spitsbergen. – Dermed verkar det meir plausibelt at det var Jan Mayen nord i Norskehavet  som var “Svalbardi,”  skriver Todal. Avstanden fra Island til Jan Mayen er 600 kilometer, ein overkomeleg seglingsdistanse på fire dagar,” skriver Todal. Som rett og slett tror at navnets betydning er “Iskanten”.

Enorme verdier i havet

- Koloniutvinninga på Svalbard har ikkje vore god butikk, og fangsten på øyane kasta heller lite av seg,” hevder Todal. Samtidig erkjenner han at de virkelig store verdiene for Norge ligger i fiskeriressursene rundt Svalbard med de farvannene som Norge krever råderetten til omkring Svalbard og Jan Mayen. For i 1970- årene skulle Svalbard og Jan Mayen gi opphav til enorme fiskerisoner på til sammen over en million kvadratkilometer, eller tre ganger så store arealer som det norske fasstlandet. I 1997 erklærte Norge en 200 mils norsk fiskerivernsone rundt Svalbard. – Ingen andre land har fullt ut akstptert Norges rett til å regulerer fisket her, skriverTodal. Da Svalbardtraktaten ble skrevet var det ingen som visste hvordan verdens fiskerier skulle bli regulert i fremtiden. I løpet av 1970-årene begynte kyststatene å innføre 200 mils økonomiske soner fra land og ut i havområdene som de grenset inntil. En av arkitektene bak dette internasjonale arbeidet var nordmannen Jens Evensen. Som ble Norges første og eneste Havrettsminister. Hans betrodde sekretær var Arne Treholt.Takket være dette arbeidet har Norge sikret seg eiendomsretten til enorme oljerikdommer og fiskeressurser. Alle landene som opprinnelig signerte Svalbardtraktaten, fikk samtidig rett til å drive næringsvirksomhet der. Den retten inkluderet fiske i territorialfarvannet, som dengang var fattige fire kilometer ut fra land. Og i territorialfarvannet rundt Svalbard er det ingen som i dag får fiske, samme hvor de kommer fra. Det at fiskerivernesonen rundt Svalbard ikke formelt er anerkjent av andre stater har ført mannskapet på Kystvakta ut i noen svært vanskelige situasjoner, påpeker Todal.

Slik håndheves den norske suvereniteten 

Det er i dag Norge som tildeler kvoter i fiskerivernsonen rundt Svalbard etter skjønn basert på såkalte historiske rettigheter, hevder forfatteren. Det er bare delvis riktig, for det gjennomføres fiskeriforhandlinger mellom landene som fisker i havområdene. Kvotene fastsettes også på grunnlag av rådene fra det internasjonale havforskningsrådet ICES der Danmark, Finland, Nederland, Russland, Storbritannia, Sverige og Tyskland er med. Partene har en felles interesse av at fisket foregår bærekraftig. Norges suverenitet, forvaltnings- og kontrollmyndighet er i dag i praksis anerkjent av landene som fisker rundt Svalbard og Jan Mayen. Over de senere år har det vært relativt god konsensus om kvoter og tildelinger. Det er også i partenes interesse og stoppe ulovlig og uregistrert fiske. Russerne anerkjenner norsk overhøyhet på Svalbard. Dersom det skjer noe kriminelt i Barentsburg er det for eksempel norsk politi ved Sysla som representerer loven og foretar evt etterforskning og pågripelser. Forholdet mellom den russiske og den norske befolkningen på Svalbard har alltid vært godt, med blant annet felles kulturarrangementer, handel, turisme og idrettskonkurranser. Norsk redningstjeneste; helikoptere og kystvakt, kommer selvsagt til unnsetning også ved eventuelle russiske hendelser og skip som krever assistanse. Det er også anerkjent fra partene som driver fiske rundt Svalbard at den norske kystvakten best ivaretar kontrollbehovet og oppsynet med fisket. Russiske trålere lar seg derfor også villig kontrollere i fiskevernsonen, men som en “stille protest” nekter de som oftest å signere papirene. Som journalist har denne artikkelens journalist deltatt på tokt med KV “Sortland” under inspeksjoner av russiske trålere i den norske fiskerivernsonen. Det var imøtekommenhet, velvilje og åpenhet blant de russiske fartøyene vi kontrollerte. Fangstdagbøker, trålens maskevidde, lasterom og skipslogg ble blant annet sjekket. Alt ble funnet i orden. Det var god stemning, vennlighet og saklighet og åpenhet og tillit, mellom mannskapene, broen og de norske kystvaktkontrollørene. Det er en svakhet ved Todals bok, som ellers er velskrevet og kunnskapsrik, at denne siden ved den norsk/russiske fiskeriforvaltning og det internasjonale fisket rundt Svalbard og Jan Mayen ikke kommer frem. I stedet blir påstandene hengende i luften som uforløste.