DS Haakon VII endte sin ferd på en holme på Vestlandet

Rederiet hadde en tradisjon med å kalle opp skipene sine etter norske herskere. Og hva var vel mer naturlig enn å gi det navnet til Norges nye konge, Kong Haakon VII. Skipet ble bygget ved Trondhjems Mekaniske Værksted, med byggenummer 125. I mai 1907, mindre enn to år etter at den danske prinsen Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel hadde sagt ja til å bli den ferske nasjonens nye regent, ble hun overlevert rederiet.

De 750.000 kronene som ble brukt til byggingen i 1907, tilsvarer mer enn 48 millioner kroner i dagens kronekurs. Her var det med andre ord ikke spart på mye. Innredningen hadde lugarer for 144 passasjerer og var spesielt innrettet for turisttrafikken. Nokså uvanlig hadde den 1. Plass lugarer og salonger midtskips, med stor spesial i full bredde på hoveddekk i forkant av kjelecasingen, og med ”læseværelse” og ”damesalon” i dekkhuset midtskips.

Englandsfart

Skipet ble satt inn på Englandsruten som gikk Trondheim - Bergen – Stavanger – Newcastle. Her gikk hun samme med DS «Vega», DS «Irma» og DS «Venus» fra Det Bergenske Dampskibsselskab. I 1912 bestemte rederne seg for å forlenge promenadedekket.

Da første verdenskrig brøt ut i 1914 ble ruten innstilt i en periode. Men den kom snart i gang igjen. I 1916 ble det dramatisk for DS «Kong Haakon VII». 10. april ble de oppdaget av en tysk ubåt som beskjøt dem. Skipet kom seg likevel uskadet fra hendelsen. I 1917 og 1918 lå det for det meste i opplag.

 Krigsslutt og de harde 20-åra

Da krigen var slutt, begynte skipet i englandsfart igjen. Men, tidene etter krigen var harde og det var dårlig inntjening på ruten til England. Skipet gikk da i rute sammen med den vesentlig større «Venus», som var eid av Det Bergenske Dampskibsselskab. I 1921 fant derfor eierne det klokt å trekke skipet ut av englandsfarten. Det var i oktober 1921, og hun ble da lagt i opplag i Trondheim.

I mai 1922 startet skipet på sin andre karriere. Nå gikk hun inn i hurtigrutefart mellom Kirkenes og Bergen. Frem til «Dronning Maud» ble levert i 1925, var hun det største skipet i ruten. I begynnelsen gikk «Kong Haakon VII» bare i sommerrute. Men etter at DS «Haakon Jarl» forliste i 1924, der 17 personer omkom, ble hun satt inn i helårsrute. I 1926 fikk hun også en ny oppgradering av 3.plass.

Katastrofen inntreffer

Dessverre fikk ikke skipet en lag tid som hurtigruteskip. Den 6. oktober 1929 er hun på vei sørover. Det er regn og sørøstlig storm. På broen står både los, og los-assistent, og klokken er 22.30. Om bord er 74 personer. Ved Melsholmen, i Askvoll Kommune, går hun med full fart på land. Skipet hadde i stormen kommet kraftig ut av kurs. Baugen var på tørt land, og skipet begynte å krenge voldsomt mot styrbord.

Akterskipet var under vann, og i løpet av bare noen minutter ble skipet liggende med slagside på nesten 90°. Sjøen var grov, og skipet kunne når som helst gli av skjæret og forsvinne i dypet. Båtsmann Anders Andersen fra Brønnøysund greide å bringe 55 mennesker i sikkerhet fra forskipet og over på holmen. De overlevende måtte søke ly på den nakne holmen hele natten før de ble funnet morgenen etter og bragt til Florø. For denne gjerningen ble Anders Andersen senere tildelt «Medaljen for edel dåd» i sølv. Dagen etter ble de oppdaget av Spanskelinjens skip «San Lucar» som fraktet de overlevende inn til Florø.

18 mennesker omkom den natten. Ni passasjerer og ni av besetningen. Flere av de omkomne hadde blitt innesperret i aktre del av skipet.

Sjøforklaring

I sjøforklaringen etter grunnstøtingen forklarte kapteinen hva som hadde skjedd. Avisa Firda refererte det han hadde forklart:

«De styrte sør av leden, som vanlig etter kursboken. Kursene ble kontrollert ved flere tilfeller. Kursen fra Stavenes ble lagt s.sv ½ v. Både kaptein og los så etter blank sektor. Da den ikke kom snakket de om å legge kursen enda mer sør. Så, med ett, ser losen land forut og ropte til kapteinen som beordret full akterover. Med det samme grunnstøtte skipet.»«Kong Haakon VII» hadde hatt full fart, 12 knop, da de gikk på land. Folk hadde svært kort tid på å redde seg selv.

De som reiste på 3. plass hadde hatt den enkleste evakueringen. Mens det var verre for dem som var på 2. og 1 plass.

Under sjøforklaringen sa kapteinen at det måtte være den sterke strømmen som gjorde at skipet lå lenger vest enn han trodde. Dessuten la han til at kanskje det disige været gjorde at Stavenes-fyret så ut til å være større og nærmere enn virkelig.

Overlosen kritiserte losen for at han ikke hadde tatt hensyn til den nye fyrlykten på Trefotskjæret i leia nord for Stavenes. Dette avviste losen. Med erfaring fra denne leia i 13 år, følte han seg trygg på noteringene båten hadde for dette farvannet.

Øyenvitne

Kjøpmann Myklebust var en av de som Firda Folkeblad snakket med, og han forklarte hva som hendte:

«Jeg hadde allerede lagt meg og var sovnet. Jeg ble vekket av det voldsomme støtet da skipet gikk på grunn. Jeg sprang ut i mitt nattøy, fikk bare tak i frakken og jakken i det løp. Jeg løp opp for å se om det var noen øyeblikkelig fare på ferde. Da krenget skipet etter hvert sterkt over, og for å komme meg opp måtte jeg hale meg opp etter trappegelenderet og nærmest gå på selve veggen.

I øverste trappen traff jeg en av pikene om bord. Hun hadde lite klær på seg, og hun fikk min frakk. Et gammelt ektepar som jeg traff nede ved lugarene var det ikke mulig å redde. Vannet fosset allerede inn i skipet.

Vi firte oss ned på holmen. Folkene der hadde lite klær på seg. Det var mange som frøs i det sure været. Det fleste hadde vært i vannet og var våte. Vi hjalp hverandre så godt vi kunne og holdt motet opp til «San Lucar» kom.

Kondemnert

Gjennom hele vinteren ble skipet liggende på skjæret. Det dårlige været på Vestlandet om vinteren gjorde det umulig å få henne på sjøen. Først i april 1930 ble hun trukket av, og slept inn til Bergen for undersøkelser. Etter en grundig inspeksjon ved Bergen Mekaniske Verksted på Laksevåg ble hun kondemnert. I august 1930 ble hun solgt til Stavanger Skibs-Ophugnings Co. AS som senere samme år hugde det opp

Kilder:

Hurtigrutemuseet

Wikipedia

Fylkesarkivet i Sogn & Fjordane

.