Hjem Artikkelarkiv Ved Roret Ved Roret 6/10

Ved Roret 6/10

I løpet av årets siste kvartal ble Skinnhellig-statens image ytterligere manifestert. Nevnes i den forbindelse kan en tilsynelatende semi-psykotisk journalists krav om opprettelsen av en “Sannhetskommisjon” for at granske våre militære styrkers virksomhet i oversjøisk tjeneste. Videre krever sosialistrabullistene gransking av det forhold at det finnes norskproduserte komponenter i våben brukt i strid, som også har avstedkommet at sivile har mistet livet. Og et meget talende eksempel på våre politikere’s skinnhellighet er selvfølgelig gass-køpenikaden, hvor norsk-utvunnet gass ikke kan anvendes i riket pga derved forurensning av miljøet (påstått menneskeskabt klimaforandring) – men må eksporteres til andre land, hvor anvendelsen sannsynligvis ikke skulle ha nogen betydning for klimaet worldwide.

Pga. lengden på artikkelen er den delt opp i 3 sider.
Naviger via linker i bunn av artikkel.

Og i skrivende stund har vi det besynderlige oppslaget om en norsk-bemannet “Surveillance Detection Unit” “SDU”, å fy, å fy. Denne uniten ble opprettet av den amerikanske ambassaden i Oslo, for at følge med unormale aktiviteter rundt ambassadebygningen. For øvrig er det ingen hemmelighet at Norge driver tilsvarende SDU-observasjoner etter samme konsept rundt flere av våre ambassader i ute i den store verden, i likhet med hva andre “store” nasjoner foretar seg. Theodore (Teddy) Roosevelt, amerikansk president 1901 – 1908 og tildelt Nobel’s Fredspris i 1906, skrev i sin tid faktisk en slager, “We are all in the game”. Slageren ble relansert på midten av 50-årene og var særdeles populær det året jeg gikk på styrmannsskolen. SDU-observasjoner i Norge kunne meget vel være årsaken til at amerikanske myndigheter kunne underrette norske PST om en muslimsk gruppe som hadde planer om terrorhandlinger på norsk jord – og som derav ble pågrepet og satt i kalabussen.

Som kjent fikk SDU-saken, nok en gang fy og fy, et enormt oppslag i venstreorienterte, norske media, dette var virkelig Mat for Mons, kun overgått av oppslaget om at Ole Gunnar Solskjær skal bli ny trener for Molde’s fotballag, til en hyre på 2,5 mill NOK i året. Og det kan legges til at antallet notoriske synsere i media var omtrent likelig fordelt, nevnes kan bl.a. Himmellosen – den allesteds nærværende Kristian Harp(e)viken, og ikke minst SV-dimlingen Solhjell. Men etter den nødvendige mengde hyl og skrik, endte det hele selvfølgelig med at intet i strid med norsk lov hadde forgått i sakens anledning, dette i følge le petit advocat’s høring på Løvebakken – samt kvinnen Killengreen’s konklusjon dertil.

Alt for våre veteraner
26. Oktober 2010 ble en merkedag hva angår eldreomsorgen her til lands, da aftenens TV-nyheter bragte til torgs at HM Kong Harald og Dronningen var på statsbesøk i Slovakia, medbringende en halv milliard NOK som gave til vertslandet. Dertil ble det opplyst at en undersøkelse foretatt av TV2, viste at det var mer enn 3000 personer som ventet på sykehjemsplass i riket, noget som førte til at den grå massen omsider våknet opp av Tornerose-søvnen – og begynte at reagere. Således måtte helse- og omsorgsministerinnen AGSE legge seg på rygg igjen, og innrømme at dette var nytt for henne. Derav ville hun rette en henvendelse til samtlige fylkesmenn for at få dette tallet bekreftet.

Også bestyreren, som på den tiden tilfeldigvis var innom Norge en liten tur, klarte at oppfatte reaksjonene på sviket av en “skinnende eldreomsorg”, og nu var gode råd dyre. Hastig fikk han underrettet TV-media om en kommende opptreden på et av Oslo’s sykehjem, hvortil han i hu og hast slepte med seg ansvarlig for landets eldreomsorg, AGSE, og hvor han med sitt tåpelige “God dag, Jens heter jeg”, gav stedets beboere en uforglemmelig stund, mot at de måtte gi uttrykk for hvor godt de hadde det.

Hvorfor i H…H….. dro ikke den narsissistiske klovnen i stedet med seg AGSE og TV-teamene til nogen av dem som ikke får sykehjemsplass, f.eks den over 90 år gamle motstandsmannen og grenselosen Kåre Tendø – eller høyst pleietrengende Rachel Olea Endresen i Arendal, kurer for motstandsbevegelsen under krigen, som hevder at hadde hun ant hvilken behandling Norge skulle gi henne i alderdommen, hadde hun aldri våget livet for landet i kampen mot gefreiterne. Og blant de 2998 øvrige pleietrengende, sykehjemskvalifiserte finnes det mange av dette kaliberet. Det kan for øvrig nevnes at dagen etter innslaget om henne ble vist på TV – fikk hun plass på sykehjem.

Men Mr. Jens var tross alt ikke dummere enn at han oppfattet at det plutselige og særdeles intense fokus på sviket i eldreomsorgen ville kunne få alvorlige følger for allmuens stemmegivning, både i 2011 – og 2013. Som et lyn hev han seg derfor rundt og bevilget en ekstra “Eldremilliard” til fordeling blant landets kommuner som et tilskudd til oppfølging av omsorgsforpliktelsene, dog uten at være øremerket for dette gebetet. Det er således antatt at mesteparten av denne “gaven” på en milliard NOK aldri vil komme i nærheten av eldreomsorg, men heller bli anvendt på oppgradering av asylmottak – og for ikke at snakke om til at dekke renter på store gjeldsbyrder de aller fleste kommunene sliter med.

Eksempelvis kan nevnes at Bergen, pga realiseringen av den famøse trikkelinjen fra byens sentrum til Nesttun i bydelen Fana, just som ventet, har skabt byens store underskudd. Fru Vielgeschrei som har utropt seg selv til denne trikkelinjen – hevder at Bybanen, som er den offisielle betegnelsen på prosjektet, er en absolutt suksess, den går med fulle vogner døgnet rundt. Ja, takke Fanden for det, alle de flere hundre bussene som tidligere trafikkerte den samme distansen ble seponert med et pennestrøk ved trikkelinjens åpning. Resultatet er at byens omsorgsforpliktelser er blitt gjenstand for store nedskjæringer.

Hva nu ??
Den 8. Oktober, etter nesten halvannen måneds forsinkelse fikk endelig Magnhild tilbudene på bordet vedrørende søknad om konsesjon for drift av passasjer-/godsruten mellom Bergen og Kirkenes, i alle år siden 1893 drevet som Hurtigruten. Forsinkelsen skyldes fintenking og anfektelser i franske Veolia. Det franske selskapet hadde tenkt seg elleve nye skiber, basert på gassdrift som nok hadde redusert skibenes nyttevolum, men som dog ville ha redusert utslippet av nitrogenoksyd – uten at dette ville hatt nogen som helst betydning i den store sammenheng. Men tiden syntes for knapp, og således valgte Veolia at trekke sin interesse.

Likeledes var både “Fjord Ein” og Tide to andre konsern som luktet på konsesjonen, men som ventet ble dette en for stor oppgave for selskaber som allerede har vist tendenser til at forskreve seg. For det er ikke bare “å kommer her – og komme her”. Hurtigruten ASA ble dermed den eneste som leverte et tilbud – og således søknad om forlenget konsesjon med statsbidrag. Derved er det nu nok en grunn for Olav Fjeld på mandagsflyet nordover til Evenes, at mellomlande i Trondhjem og ta en taxi inn til Nidarosdomen for at dersteds med klar røst, i takknemlighet, nok en gang, avsynge “Te Deum”.

Hurtigruten ASA mottar for inneværende konsesjonsperiode 380 mill NOK årlig, og i sitt tilbud for perioden 2013 til 2018, helt berettiget etter vår mening, har selskapet lagt inn en dobling av det årlige statsbidraget, til 750 mill NOK. Så nu Magnhild får du grave litt i tasken din og se hva du kan komme frem med. Det kan for øvrig nevnes at Hurtigruten bl.a i sitt eksisterende konsept med turn around i Bergen og daglige avganger, årlig initierer ca. 60.000 gjestedøgn for hotellnæringen dersteds.

Hurtigruten, som bl.a. markedsføres som “Verdens vakreste sjøreise” – og dertil med oppfordringen “Catch the Northern Light”, er verdensberømt – og utvilsomt Norges største turistattraksjon, selv om den seiler nordenfor Sinsen-krysset. Men skulle forrykte kl
imafanatikere få realisere sin ultimate galskap og plassere, med totalt samfunnsøkonomisk fravær, ruvende propell-drevne generatorer (vindkraftverk) langs store deler av leden, er det vel et spørsmål hvor lenge turister og andre passasjerer vil kunne fascineres ved Norskekystens mangfoldige naturopplevelser.

Men fatt mot, før kystens profil ødelegges skal Hurtigrutens eventyrreise foreviges på film. Til neste år skal statskanalen NRK sende et 134 timers program som viser en nordgående hurtigrutereise, minutt for minutt, fra avgang Bergen kl. 2000 (sommerute) til ankomst Kirkenes fem og et halvt døgn senere. Og her aner vi igjen kvinnen Helgheim’s ånd sveve over vannene. For en smule tid tilbake ble hun nemlig kjent langt utenfor landets grenser for sitt NRK-program “Bergensbanen minutt for minutt”, som viste en østgående togreise på nær syv og en halv time.

Men søndfjordinnen har mer på samvittigheten. For nær 20 år siden laget hun et komprimert TV-program (store deler av filmen var i “High Speed”) fra en nordgående hurtigrutetur med Aalborgeren “Polarlys” (II) fra kai til kai Bergen – Kirkenes. Skibets overstyrmann den gangen, som spilte en sentral rolle i filmen, ble viden berømt for sin energiske måte at behandle sin tyggegummi på, kanskje hadde han just sluttet at røke. Så vidt jeg vet havnet vedkommende om bord i den nye “Kong Harald” da Aalborgeren ble utskeiet. Hva angår kvinnen Helgheim, tok jeg den gangen personlig kontakt med henne for at komplimentere henne for et særdeles vellykket – og fra mitt eget ståsted – givende nostalgisk program.

Hva angår den gode samferdselsministerinnen, var hun for øvrig med sin utpregede dialekt og kulingfrisyre antatt at ha sin opprinnelse på den forblåste Jæren, hvor evige dønninger ruller mot strand. Imidlertid har den 62-årige Magnhild hjemstavn i Ryfylke, hvor hun bl.a er engasjert i et eget, konfliktfyldt byggeprosjekt i sin mors hage på Hjelmeland. Det er således ganske så besynderlig hvorledes listige og slue kvinnelige SP-politikere ofte forsøker seg på et “short cut” hva angår, de for den grå massen, gjeldende lover og regler. Nevnes kan Aaslaug Haga og stabbur-saken som avstedkom sykeavmønstring. Og ikke minst den dertne Lærdalskjeringji, som i skrivende stund også befinner seg i klisteret.

Om de partivalgte
Men det er ikke bare SP-kvinnene som har tatt “en spansk en”. I forbindelse med straffesaken mot de tidligere stortingsrepresentantene Magnus Stangeland og Anders Talleraas medio November, vedrørende svindel med stortingspensjoner, var både Andestjerten og Himmellosen innkalt som vitner, begge i sin tid siktet for lignende forhold, men hvor sakene senere ble henlagt (pga. foreldelse???), eller pga at det ville være oppsiktsvekkende – og ikke minst uhyre pinlig at dra to tidligere norske statsministere i dette skinnhellige riket, til retten tiltalt for svindel.

Men deres eskapader var ikke glemt og på spørsmål fra pressen om hvordan hun så på seg selv etter at i 2003 at ha mottatt full stortingspensjon og samtidig hadde mer enn en halv million NOK i hyre fra forskjellige kilder, ble det liv i den aldrende nu hvithårede Andestjerten, som hveste rasende at det ikke var hun som var på tiltalebenken denne dagen. Hun var kun innkalt som vitne. Og det så nesten ut som om hun ville hugge nebbet i journalistens mikrofon før hun med en begredelig mine vraltet ut av bildet. Før det hadde hun også vist utilbørlig oppførsel i rettssalen.

Den listige og slu Himmellosen forsøkte som vanlig at skjære klar pressens pinlige spørsmål ved heller at kommentere løslatelsen av den kvinnelige opposisjonslederen Aung San Sun Kyi – samt vise frem et bilde på hvor han anno dazumal overrekker den prisbelønte burmeserinnen en stor blomsterbukett. Og da ble satt til veggs med hentydning om at han i like stor grad som de to tiltalte kunne være skyldig i pensjonssvindel, fossrodde han og hevdet at han hadde vært så opptatt av at skrive sine memoarer at han ikke hadde hatt tid til at sjekke berettigelsen av den omstridte pensjonen – og dertil hentydet han at det ikke var så sikkert at bestyrerinnen for “stortingspensjonene” fortalte sannheten under sin vitneforklaring.

Kvinnen Bjurstrøm kjemper som sjef for Arbeidsministeriet og Trygdegebetet i kontrarie vinder og tung sjø. I skrivende stund ligger hun for øvrig på demurrage på grunn av et tidligere nakkehavari. At være ansvarlig for den beryktede NAV-etaten (på Laksevåg fungerer den dog uventet bra) kan nok avstedkomme at nogen hver kan være nødsaget til at dokke for en periode. Dog synes hennes parole vedrørende andre som må dokke, at disse som regel ikke er syke og således umiddelbart må komme seg i delarbeid (f.eks klistre frimerker og slikke konvolutter) – eller i full beskjeftigelse fortest mulig, ikke at være relevant i dette tilfellet. Men det later for øvrig til at hun, i motsetning til mange av sine kolleger i bestyrelsen, også har et adekvat forhold til virkeligheten, da hun med dådyrblikk og duelignende hodebevegelser innrømmer at NAV sannsynligvis ikke vil være fullstendig oppe og stå før i 2018, og sånn er det.

Forsvarsministerinne og Oda sin mor har fortsatt tendensen til at surre rundt i kålen, men noget av dette kan vel skyldes at forsvarssjefen, i likhet med de to foregående, alle tilhører havregampkategorien. For i kjølvannet av nedleggelsen av den moderne “Olavsvern” marinebasen ved Tromsø er det bestemt at vår amputerte forsvarsevne nu skal konsentreres om våre nordlige områder, vi har nemlig ikke kapasitet til at dekke hele landet, og nu kan det spisse seg til nord igjen – i kampen om råstoffene. Det kan bemerkes at også chinckene har oppfattet mulighetene i de polare farvann, og hevder at det også for dem vil være fritt frem mellom Nordpolen og de forskjellige lands havområde-/terretorialgrenser.

Således er Kystvakt-inspeksjonen i Sør-Norge seponert og fartøyer tilhørende hertil skal i opplag ved Haakonsvern, hvoretter hele det øvrige Kystvaktgebetet skal samles ved basen på Sortland. Så får vi bare prøve at gjøre det beste av det, med en eller to bemannede, men fortsatt ikke helt operative fregatter, et par kystkorvetter (Skjold-klassen), samt en eller to bemannende ubåter, som for lengst har begynt på sin andre ungdom. Og i vårt luftterritorium skal våre antikke F-16 vokte oss mot lugubre inntrengere. Og på landsiden legger nu Faremo-kvinnen ned anti-terrorgruppen HV O16, den eneste profesjonelle kampgruppen – bortsett fra Marinejegerne – som vi har tilbake i vårt Mickey Mouse-forsvar. Var der ikke en gang nevnt noget om hvorledes Herren prioriterer Embede – og Forstand ??

Den besynderlige personasjen Erik Solheim ser ut til at ha “baska seg trøyt” for en periode – og takk for det. Etter hvert som BRIC for alvor begynner at markerer seg, blir det stadig vanskeligere for mester Erik at få legalisert sin ubendige trang til ukritisk at slenge om seg med norske bistandspenger til allehånde dubiøse dignitærer i mange land (f.eks visepresidenten i Afghanistand). Chinckene som støvsuger hele verden etter råstoffer, har overtatt som onkel Skrue i Øst-Afrika, hvor de går inn med store midler – og ikke minst kinesisk personell – i mange prosjekter, som utbygging av infrastruktur samt farming og gruvedrift, uten betingelser vedrørende menneskerettigheter og demokrati. Men naturligvis krever de til gjengjeld rike gaver i form av konsesjoner og utbytte. “I fix for You – You fix for Me”. Og på vestsiden av Afrika er Brasil i følge tam-tam-trommene kommet godt i siget med tilsvarende opplegg. Det kan vel, til en viss grad, faktisk synes som om Afrika er blitt gjenstand for en neo-kolonialisme.

Og til SV-erens store skuffelse synes også det, etter hans mening, geniale prosjektet med kjøp og salg av klimakvoter at gå ad undas. Men en som fortsatt står på er bestyreren, som nå synes bort i mot desperat etter at få seg en fast jobb innen FN (som for øvrig later til at ha sett sin beste tid), helst som generalsekretær. Men det finnes jo andre muligheter. For eksempel introduserte Ban Ki-Moon i August i år et nytt FN-Panel, betegnet som Secretary General’s High-Level Panel on Global Sustainibility, et forum tenkt bestående av nåværende og tidligere statsledere, da disse formodes at være i besiddelse av et særdeles elevert intelligensnivå. Og det forbauset vel ingen at den notorisk arrogante Andestjerten brøytet seg frem og som en av de første fikk vaglet seg tungt ned på en taburett i panelet. Men ved neste audit kan det vel tenkes at Andestjerten pga langt fremskreden alder ikke får fartssertifikatet fornyet, og skulle hun bikke, burde vel Jens, med sitt meget nære forhold til Ban Ki-Moon, være en selvskreven kandidat til at ta over for sin mentor og “fostermor”.

Nylig overleverte Jens sin plan for hvorledes finansiere et fortsatt opplegg for at redusere utslipp av s.k. klimagasser – til en pris av 100 milliarder US $ årlig. Og da Ban Ki-Moon spurte hvor han skulle ta disse pengene fra, hadde bestyrer Jens svaret klart, naturligvis gjennom ekstra skatter og avgifter.

Da hadde han sannsynligvis Norge i tankene, for selv Jens har vel oppfattet at Oksidenten og spesielt Europa har store økonomiske problemer, bl.a enorme gjeldsbyrder som må rentedekkes og søkes løst
med, just ekstra skatter og avgifter, og de fleste vil vel gi seg blanke effen i Stoltenberg-prosjektet. Og ganske riktig, fra Nyttår av har denne slabbedasken bestemt at reisende fra norske flyplasser skal belemres med – og skal betale – en ekstra klimakvoteavgift. Som presten sa: “Jeg gir meg ikke” !!

Et spørsmål som umiddelbart reiser seg i denne forbindelse er om man med den galopperende utvikling verden er inne i vedrørende krav til materielle goder og bekvem levestandard, i, uansett kvotehandel og annen form for regulering, i overskuelig fremtid vil se nogen som helst reduksjon i utslippet av de s.k klimagassene, sannsynligvis heller en økning etter de flestes mening. Og så er vi ved det springende punktet, skyldes den bebudede klimaforandringen utslipp av menneskeskabte s.k. klimagasser. Og i så fall, får vi i følge IPCC er global oppvarming – eller blir det – som Ivan hevder – en ny istid ? Og ser vi på fjorårets – og årets vinter er vel kanskje det siste mest trolig.

Men Oksidenten står, i tillegg til store økonomiske vanskeligheter – også overfor et annet destruerende problem, nemlig den økende muslimifiseringen, bl.a. godt anskueliggjort i filmen “Frihet, likhet og Det Muslimske Brorskap”, produsert av irakeren Walid al-Kubaisi med lang tids norsk statsborgerskap. Filmen som hadde premiere i Oslo 25. November og senere ble vist på TV2, viser et skremmende bilde av hvorledes arbeidet med at omdanne Europa (som også omfatter Norge, la oss slå det fast en gang for alle) til en del av et muslimsk kalifat, noget som våre politikere i sin servile enfoldighet, til alle tider, bevisst bare har lukket øynene for. I følge professor Terje Tvedt ved Universitetet i Bergen må denne filmen en gang for alle gjøre det umulig at avvise diskusjon eller kritikk av fundamentalistisk islam ved at karakterisere den som innvandrerfiendtlig.

Det er antatt at om 20 år vil muslimene utgjøre halvparten av Oslo’s befolkning. Dette har i stor grad sammenheng med Mullha Krekar’s utsagn om at muslimene yngler som kaniner – i motsetning til europeiske – og spesielt norske kvinner, som i stedet for at hekke – og bidra til at opprettholde det norske folketallet, – prioriterer at realisere seg selv med en karriere foran PC‘en, kose seg med twitter og andre idrettsaktiviteter, drive med aerobic, engasjere seg i politikken og nyte sin rødvin og fredagspilsen med likesinnede venninner – eller satse på en lynkarriere offshore eller innen landbasert forretningsliv. Og hvorfor ikke, ennu lever vi et fritt land.

Men vi står også overfor andre fortrytelser. På grunn av den omgripende muslifiseringen og de problemer islamsk påvirkning fører med seg, har høyreorienterte krefter i mange europeiske land (spesielt i Russland, Italien, UK og Sverige), som en motvekt mot den akselererende muslimifiseringen, begynte at konsolidere seg og er på merkbar fremmarsj. Hva dette i nær fremtid kan føre til er ikke godt at spå, men av det gode blir det sannsynligvis ikke. Men politikerne setter som vanlig kikkerten for sitt blinde øye. Og hvor bittert må det ikke bli den dagen de må innrømme for seg selv at de ikke forsto en meter av det som foregikk rett for nesen på dem.

Oversjøisk
Man lever i en relativt sett ond verden, og den stadig pågående piratvirksomhet utført av muslimske sjørøvere hjemmehørende på de somaliske strender, opptar ikke nyhetsbildet så sensasjonelt som tidligere pga andre lugubre hendelser. Men lite tyder på at denne gullkantede, i strid med de patetiske menneskerettighetene, virksomheten har avtatt.

Det kan således nevnes at den 24. Oktober ble en Singapore-registrert, fullastet LPG-tanker med et mannskab på 17, underveis fra Mombasa til Seychellene, kapret. Dagen etter ble det tyske containerskibet “Beluga Fortune” kapret utenfor kysten av Kenya. Dog, etter en rask sjømilitær aksjon ble skibet (sannsynligvis for første gang i denne sammenheng) gjenerobret og piratene jaget på flukt.

Videre, med en besetning på 19 chincker ble M/T “Golden Blessing” i Juni kapret av somaliske pirater i samme farvannet. Primo November ble cash, tilsvarende 25 mill. NOK sluppet ned fra helikopter, hvoretter skib og mannskapet ble frigitt.

I 2009 solgte det britiske ekteparet Paul og Rachel Chandler alt sitt landbaserte habengut og investerte i en bekvem havseiler, hvori der om bord, de ville tilbringe sitt otium på de store hav. Men vips, i Oktober i fjor ble de i farvannet ved Seychellene oppbrakt av ondsinnede, somaliske muselmænder, bragt til lands – og med krav om store løsepenger, nevnt har vært 6 mill £, satt i et særdeles ubekvemt fangenskab. Ekteparets innstendige bønner om hjelp fra britiske myndigheter, hjalp lite, som kjent balanserer England på en økonomisk knivsegg. Dog, ved hjelp av et ukjent beløp, samlet inn blant private givere, ble Paul og Rachel frigitt den 14. November i år – etter 13 måneders fangeskap i piratenes vold.

Men fortsatt sitter mer enn 400 sjøfolk av forskjellige nasjonaliteter som gisler hos muslimske sjørøvere, stikk i mot menneskerettighetene. Og hva har så det (vestlige) internasjonale samfunn, som hyler opp om disse rettighetene ved en hver anledning, tenkt at gjøre med dette ?

De internasjonale marinestyrkene som er etablert for at forsøke at avverge kapringer, nøyer seg som regel med at skremme piratene unna angrepsmålene, mens den norske patenten i sin tid var at komplettere piratenes ferskvannsbeholdning og gi dem kursen til hjemlandets strender. Dertil er man i Kenya fed up av at bli belemret med, når det hender i blant, tilfangetatte somaliske sjørøvere, for så at koste på dem en rettssak som sannsynligvis vil ende opp i ingenting.

At skyte dem under kapringsforsøk – eller ta dem til fange og henge dem i rånokken vil heller ikke ha nogen avskrekkende effekt. Da faller de nemlig i kamp mot de vantro – eller dør som martyrer, og da bærer det rett til Paradiset og de (til manns) 40 ventende jomfruer. Kanskje ville en taktisk, godt planlagt oppbringelse av piratene, (i skrivende stund forlyder det at hollandske marinestyrker har samlet opp 20 av dem) med derpå følgende kollektiv gjelding (kastrering) virke mer avskrekkende og ryktet spre seg, for da ville de forespeilede 40 jomfruene hinsides sannsynligvis ikke virke like motiverende og ha den samme tillokkende effekten.

Men hvor om allting er, Norges Rederiforbund, som representerer sterke interesser i det internasjonale shipping-gebetet, har lagt et, sannsynligvis ubehagelig, men sikkert fortjent press på Faremo-kvinnen, hva angår gjenopptagelse av norsk tilstedeværelse i den internasjonale marinestyrken som opererer utenfor Afrikas Horn. For under Nato-konferansen som fant sted i Lisboa medio November, uttalte forsvarsministerinnen som deltok dersteds sammen med bestyrer Jens og Jonas G. Støre, at hun skulle nøye overveie at sende en av våre, dog fortsatt ikke fullt bevebnede og operative, fregatter nedover for en ny periode. Men problemet er selvfølgelig at Marinen ikke har mannskaber til at bemanne fartøyet, som sannsynligvis heller ikke vil få tildelt et av de bebudede helikoptere. Men we shall see what we shall see!!

Bits & Pieces
Mens danmarks
fergene til Sunde og Teigen-brothers som trader på Vestkysten, til tider kan bli plaget av “Will of God and Perils of the Sea” under anløp av Hirtshals, seiler cruisefergene til Kiel, København og Fladstrand, i Kattegat, i et langt roligere farvann, og nevneverdig dramatikk er stort sett et ikke-tema, men ikke helt.

Den 17. November, på morgenvakten, hadde DFDS’s “Pearl of Scandinavia”, en route fra Oslo til København passert Kullen da det brøt ut brann på skibets bildekk. Om bord fungerte alt som det skulle, brannalarm utløst, sprinkleranlegg aktivert, men sannsynligvis før viftene automatisk ble stoppet var en smule røk blitt merkbar i passasjerbekvemmelighetene, og evakuering ble iverksatt til de øvre public-roms, oppe i skibet. Brannen som hadde oppstått i en ombygget el-bil som sto på lading via en kvakkers ukurante kabel, ble raskt slukket, og skaden ble begrenset til et fåtall kjøretøyer i nærheten av brannforårsakeren.

Resultatet av denne hendelsen ble for DFDS sine skiber et foreløpig forbud mot batterilading på el-biler under overfarten. I følge skibet var det, som rimelig var, ingen utslag av panikk om bord, selv om den tragiske brannkatastrofen på “Scandinavian Star” i samme rute, for en tid tilbake, for manges vedkommende nok spøkte i tankene.

“Ondt ofte lider den fiskermand” skrev en kjent poet for nogen 100 år tilbake, og disse linjer har nok en viss gyldighet også i våre dager. Om aftenen, Fredag den 17. Februar 1978 ble den 83-fots store garnbåten “Utvik Senior”, i stormbyger, på hjemtur fra feltet på Stordjupna til Steinfjorden på Senja, pårent av et ukjent fartøy (meget taler for at dette var en russisk ubåt). Fartøyet ble knust og forsvant, og hele besetningen på ni mann omkom. Tragedien ble i de påfølgende årene gjenstand for to nedsatte ulykkeskommisjoner, hvorav den første tydeligvis befant seg i fugleverden, mens den siste (fartøyets hovedmotor ble funnet våren 2002) kom frem til et overveiende, helt sannsynlig hendelsesforløb.

Om aftenen den 18. November i år la den nær 70-fots linebåten “Fløgrunn”, med tre mann om bord, ut fra Båtsfjord og satte kursen nordover mot feltet på Nordkappbanken. Etter fire timers seilas nordover befant fartøyet seg ca. 30 n.mil nord for Makkaur, da det kolliderte med et større bulkskip som kom vestfra. Skibet som man antok var russisk da tilsynelatende kyrilliske bokstaver kunne observeres på skutesiden, ble anropt over VHF’en gjentatte ganger, men uten at besvare anropene – eller stoppe, bare forsvant skibet østover.

Ved besiktigelse kunne eier og skipper Stensen av Ballstad i Lofoten konstatere at “Flømann” hadde fått store skader, og via Vardø Radio fikk man varslet redningskrysseren “Gjert Wilhelmsen”, stasjonert i Båtsfjord, som straks satte kursen nordover, hvor den var fremme ved havaristen i 2300-tiden. Forsøk på at slepe linebåten i havn ble iverksatt, men etter ca. 10 minutter underveis, la “Flømann” seg hardt styrbord over og sakk som en stein. Skipperen, uten, og den ene av mannskabet, iført redningsdrakt, (tredjemann befant seg om bord i redningskrysseren) kom seg i første omgang opp på hvelvet, og da skuten gikk ned,, kom de seg i tett snedrev og to/tre meter høy sjø seg bort til en flåte og fikk utløst denne, som imidlertid ble liggende opp/ned i sjøen. De klarte dog at holde seg flytende ved hjelp av flåten, til de etter ti minutter ble funnet av “Gjert Wilhelmsen” og picket opp og bragt i sikkerhet under le.

Alarmberedsskaben på Øst-Finnmarken var naturligvis iverksatt, og etter flere forsøk fikk Vardø Radio kontakt med det russiske bulkskipet “Vladimir Timofeyev”, som man antok hadde forårsaket kollisjonen med “Flømann”. Men over radioen forbannet den russiske skipper seg på at de absolutt ikke hadde vært innblandet i nogen kollisjon.

Russeren fikk dog pålegg om at la seg borde av kystvaktskibet K/V “Fram”, men Ivan bare fortsatte østover og inn i russisk farvann. Etter anmodning fra norsk politi la et fartøy fra den russiske kystvakten ut for at møte “Vladimir Timofeyev” – besiktige skibet for eventuelle skader – og oppta forklaring. Og dett var dett, en tid gikk hen, før Ivan kunne melde at man hadde kommet frem til at “Vladimir” ikke var den skyldige. Derimot kunne et kinesisk bulkskip, ankommet russisk havn, være synderen, i henhold til merker på skroget. Men i mørket er alle katter grå, og i snekave og vintermørke i Barentszhavet vil kyrilliske bokstaver og chinckenes skrift-tegn kanskje fortone seg nokså like. Og ved avslutningen av denne min beskjedne “Ved Roret”, synes situasjonen at fremdeles være uavklaret.

Det må i denne forbindelse også nevnes at nær samtidig med “Flømann”s kollisjon og undergang, forliste en av de nyere “Paragraf-linebåtene” (med en dybde nesten like stor som lengden) med tre mann ombord. En av disse gikk over bord og forsvant, mens de to øvrige ble berget ut gjennom styrehusvinduet, da fartøyet ble funnet kantret i fjæresteinene ved Brynilen, just på grensen mellom Troms og Finnmarken.

Så her står oppgavene for de partivalgte i kø, de er jo alle skjønt enige om at satse på vår nordlige landsdel og nordlige besiddelser – og ivareta rikets – og befolkningens sikkerhet dersteds. Det bør således iverksettes umiddelbar pep-talk mellom hallemakene Støre og Lavrov – og “le petit advokat” Storberget må raskt inn på banen sammen med Lakse-Lisbeth og Forsvarsministerinnen. Og spørsmålet til sistnevnte vil kunne være “hvor i h.h. var superfregattene – eller de hurtiggående kystkorvettene i dette bildet ?? Dog, når dette en gang på nyåret er kommet mine lesere i hende – er det sannsynligvis kommet en avklaring på disse hendelsene der oppe i våre nordlige farvann.

Epilog
I årets første “Ved Roret”, Nr. 1/2010, åpnet jeg med at “det har vel aldri etter krigen vært mindre optimisme og færre lyspunkter at se frem til ved et årsskifte”. Og det må bare konstateres at ved det forestående årsskifte, synes utviklingen i verden enda mer begredelig enn for ett år siden. Elementer som økonomisk depresjon i Oksidenten, krig og religionspolitiske motsetninger – samt terror- og atomvåbentrussler, gjør det enda vanskeligere at skimte selv en liten antydning til lys i enden av tunellen enn det var ved inngangen til 2010.

Dog vil jeg, på tross av denne min pessimistiske epilog i den siste utgaven i 2010, tradisjonen tro, ønske mine lesere et Godt og Velsignet Nytt År !!!

Bon Voyage !!

Windy Hill, Gravdal
8. Desember 2010