Hjem Artikkelarkiv Ved Roret Ved Roret 6/09

Ved Roret 6/09

I en provinsavis fra Østlandet ble det nylig stilt spørsmål om hvorfor det kun er idioter som blir politikere – og svaret er jo innlysende, krake søker make. Dertil er politikk den eneste beskjeftigelsen uten krav til utdannelse – og som ikke setter noen som helst krav til en viss forstand og dertil kanskje en smule kompetanse – og ei heller stilles krav om vandelsattest.

Derav og således viser det seg at politikerne stort sett, i mangel på praktisk erfaring og åndelig ballast er uten evne til at handle selvstendig, både i ord og gjerning, totalt avhengig som de er av politiske rådgivere og hundrevis av allehånde konsulenter med skyhøye honorarer, (eksempelvis har politikerne bare i Bergen brukt en halv milliard NOK i på konsulenthonorarer siden 2008).

Men den grå massen har gjort sitt valg og fått den bestyrelse den ønsket, og derav, som ventet, tok det ikke lange tiden før det – også i den av høstens innsatte bestyrelse – traslet seg til med forunderlige og forbløffende begivenheter – til, for allmuens bevaring av sinnets munterhet. Uten opphold fortsetter den ubegrensede, statlige importen av ureturnerbare muslimer som efterhånden er blitt et enormt problem, ikke minst pekuniært. Dette problemet er for øvrig blitt mer enn enormt i Italien, men den lettlivede og lystige signore Berlusconi, som sannsynligvis har hørt om FrP’s forslag, har nu, mot en liten gjenytelse, inngått en avtale med høvdingen i Libya, og vips, så blir de tilreisende allerede ute i havet oppbrakt og med dertil egnet transport sendt sydover igjen, direkte til Tripolis, Tobruk eller Benghasi, for senere, kanskje allehånde beskjeftigelse dersteds.

Videre, her til lands gies østeuropeiske gangsters fri adgang til riket, hvori de profesjonelt utfører sine lugubre gjerninger til stor glede for forsikringsselskapene. Og ordensmakten kan lite gjøre, politiet er i hovedsak dedikert til filantropiske oppgaver overfor profesjonelle schjøger i de større byene, i et forsøk på at redde dem fra en skjebne verre enn døden. I den forbindelse drives det klappjakt på dem som er ute etter – eller ser seg nødsaget til at ty til – vederlagsbetinget kjønnsfest, en geskjeft som for øvrig har vært oppegående siden tidenes morgen.

Skjærmyslene videre denne høsten omfatter bl.a. klimakøpenickiaden (selv om en stor del av den grå massen ikke later til at ha begrep om at det er forskjell på miljøforurensning – og det ville postulatet om menneskeskabt klimaforandring, sistnevnte for øvrig en av de mest geniale forretningsideene i vår tid), oljeboring i nord, ikke samfundssøkonomiske vindmølleparker, Lakse-Lisbeth’s problemer forbundet med lakselus-katastrofen samt hennes nær fordobling av vågehval-kvoten for neste år, og ikke minst biodieselavgiften, som ble bragt i havn på en forunderlig måte. Og svineinfluensaen, som ikke var svineinfluensa, men menneskeinfluensa som smittet fra mennesker til svin – og bl.a. således gikk hardt utover grisebestanden i Trøndelagen, skapte også en del fortrytelse. Men da bestyreren nok en gang forsøkte seg med forsemring av sykelønnsordningen, sto sønnen til den rødhårede kommunisten Willy Davidsen frem som kvinnen Valla i sin tid, og kom med sterke advarsler på vegne av Fellesforbundet, godt sekundert av den mer pragmatiske LO-Roar.

Selv om flertallet av den grå massen, i følge meningsmålinger, tidligere har foretrukket n’Jens som statsminister, har jeg i likhet med mange, ved flere anledninger uttrykt meg skeptisk til hans egenskaber som statsleder. I privatlivet er sikkert bestyreren en jovial og munter herremann, spesielt ved frokostbordet når han på riks-TV, sammen med sin far, Excellencen, synger barnesanger fra oppveksten i Beograd. Men ikke alle er enige i det, nogen mener at han er en feig og ubrukelig statsminister. Og i høst fikk n’Jens skikkelig på pungen med en kald øse i form av skrifter fra – ikke bare én – men av to kvinner, Karita og Åslaug, som han begge har hatt et langt forhold til, sannsynligvis kun politisk og platonisk. Dog, i følge synsere, skal tonen i bøkene enkelte ganger være av en art som godt kunne ventes av forsmådde kvinner.

Etter at de tidlig i høst hadde fått refs for sine rike gaver i form av 100-vis av millioner NOK til Taliban-skolene i Pakistan – som til og med ikke kunne traces tilbake til formålet – samt til utdanning og militær opplæring av Maoist-kvinner i Nepal, var de to habjackene Jonas og Erik senere sterkt engasjert med overtalelser og forberedelser til Klima-partyet i København, hvor Norge stiller med konferansens absolutt største delegasjon, nemlig nær 150 deputerte, inkludert også den aldrende andestjerten. Der var også Baracken innom en tur under avslutningen, mens han sannsynligvis i sitt stille sinn forbannet Mr. Jagland for at ha satt ham i f.…fatet med den, etter manges syn, fortrytelige og grunnløse Fredsprisen. Nogen dager før måtte han nemlig dra til Oslo for at motta den – og derpå bli hyllet som en fredens apostel. Begge arrangementene avstedkom som kjent store og kostbare tumulter i yrkesdemonstrantenes og proletarenes tradisjonelle stil.

Mr. Obama hadde noget tidligere vært på en good-will turné i Kina og Syd-Ost Asien, og var bl.a. blitt enig med Kina’s president om hvor mange prosent de to store statene kunne tenke seg at redusere sine mediaskapte “klimautslipp” med i en kommende periode. Men for den semi-psykotiske Erik Solheim som har fått det for seg at han er verdens frelser, var ikke dette godt nok, og før Københavner-partyet, slengte han seg igjen inn på et fly og dro til Bejing for at befale chinckene at øke sin prosentandel vesentlig. I tillegg til sitt frelserkompleks må også Erik således ha en meget sterk tro på julenissen.

Eriks komplekser med husmannsånd og strikkejakkesosialisme, kompenseres nu ved imaginært forsøke at bli best in show, og før han sammen med en stab på hele 30 medarbeidere og rådgivere dro til det ukelange klima-stevnet i København, uttalte han, stinn av selvtillit, til media, “hele verden hyller meg”!!. Det er nevnt at offisielle norske bistands- og utviklingsmidler nu årlig beløper seg til 27 milliarder NOK. Her i Bergen har vi et godt uttrykk som sier at “..fint skal det være om halve ræven henger ute”.

Mange undrer seg på om kanskje mester Erik kan ha fått et dunk i hodet i barndommen eller under tiden blant ungkommunistene – og at dette kan ha ført til hans messiaskompleks, ved bl.a. i fullt alvor forlange at verdens største og mektigste nasjon (folketall og pengebeholdning) skal stoppe sin igangværende, nødvendige utvikling for at “to keep up with the Joneses”, og redusere et problem som etter manges mening ikke en gang eksisterer, er vel at strekke strikken litt for langt.

Mens Sylvia fra Hedmarken og Fåre-Lars umerkelig som pust i sivet gled ned av taburettene og ut til venstre, ble satyren Bjarne Håkon’s exit fra det politiske liv en langt mer spektakulær affære. Den joviale fintrønderen med sitt lystige varan-glis – og de mange uvirkelige prosjekter – som alle har kokt bort i kålen, ble virkelig stor oppmerksomhet til del da han hoppet av i svingen for at engasjere seg i privat sektor som rådgiver og “speak-easy-lobbyist“, medbringende nye lodder og nye gevinster på kjønnsfestsektoren, nemlig sin aller nærmeste medarbeider i bl.a. det famøse “samhandlingsprosjektet”
, den tiltrekkende kvinnen Nilstad. Bjarne Håkon er langt i fra den første som har hoppet over gjerdet (han til og med to ganger) til et tilsynelatende grønnere gress på andre siden, og ble sikkert ikke den siste, men for en mann i hans stilling vekket jo et sådant bukkesprang naturligvis betydelig og uhemmet oppmerksomhet.

Den tidvis så sjarmerende Anne-Grethe Strøm-Eriksen, AGSE, som alltid besvarer spørsmål fra media med “Nå er det slik…” er blitt tildelt rollen som Bjarne Håkon Hanssen’s efterfølger som Helse- og Omsorgsminister hvis krav til handling er uomtvistelige, kanskje en noget, større utfordring enn forsvarsministeriet, hvor eventuelle feilskjær kunne belastes Sverre og den aparte admiralen i forsvarsstaben. Dog ikke alle, for mot forsvarsledelsens og -stabens innstilling gav AGSE effen og brøt likestillingsloven ved at utnevne kvinnen Dedichen til kontreadmiral og ansette henne som sjef for Forsvarets skolesenter – i stedet for en bedre kvalifisert, og av etaten anbefalt, mannlig søker. Og hennes avløser i FD, med sitt stikkende blikk, syntes at bruddet på likestillingsloven var helt patent så lenge det gikk den veien.

Men nu har Anne-Grethe ansatt en 21-årig kvinnelige broiler fra Bergen som rådgiver, og da skulle nok Helse- og Omsorgsgebetet være i absolutt trygge – og ikke minst kompetente hender. Av AGSE’s tidligere meritter som politiker kan nevnes – fra den tid hun var byrådsleder i Bergen – hennes tillatelse til permanent tagging i det offentlige rom, noget som nu koster kommunen en masse millioner årlig at få fjernet – og dertil at hun fikk trumfet igjennom et særdeles omstridt bytrikkprosjekt, et prosjekt som etter de flestes mening vil bli til evig forbannelse for kommunens økonomi. Og det siste sprellet, sammen med Sverre Diesen som nu lykkeligvis er pensjonert, var, etter direktiver fra de partivalgte på Stortinget, at kjøre vårt engang eksisterende Sjøforsvar godt opp i fjæresteinene. For tradisjonen tro har norske politikere aldri vist hverken evne eller forstand til at forsvare vårt land, den trykken er det våre sjøfolk som har måttet ta.

Litt om sjøstridskrefter
I forrige “Ved Roret” gav jeg uttrykk for at sjørøver-aktivitetene i Aden-bukten lot til at ha roet seg, men det viser seg dessverre at det motsatte er tilfellet, i alle fall nu i skrivende stund. Tross en betydelig internasjonal marinestyrke i farvannet, later det til at kapringene øker i antall. I følge tam-tam-trommene er for øyeblikket 15 skiber under kontroll av de somaliske piratene, mens 260 sjøfolk holdes som gisler. Et av disse skibene, en lastet VLCC, eiet av greske interesser, underveis fra Gulfen til USA, ble kapret langt til havs den 30. November, med en besetning på 28 mann. Hvordan alle disse sjøfolkene og deres pårørende har det kan man vanskelig forestille seg.

Avskrekkingsfilosofien var altså ikke holdbar, og så lenge frykten for muselmændernes hevn i form av terrorhandlinger mot flaggstatenes folk og eiendommer, samt de patetiske s.k. Menneskerettigheter og Folkeretten (som ikke gjelder for gisslene), er til hinder for at henge eventuelle pirater i rånokken – eller eventuelt isolere dem på en øde øy, for eksempel på Heard Island, tilhørende MacDonald-gruppen i Sydishavet – i stedet for at gi dem vann og forsyninger samt rigtig kurs til den hjemlige strand, burde man kanskje kalle hele flåtestyrken hjem igjen. Og skulle man fyre av en salve eller to i selvforsvar, så har man det gående fra venstreradikalerne med Erling Borgen i spissen, som unisont hyler om umiddelbar granskning – og eventuell straffeforfølging..

Eller, dersom man har mot til at glemme tanken på muslimsk terror som hevn (den pågående muslifiseringen og trusselbildet har hatt en fin utvikling), kunne man jo for eksempel aksjonere og gjenta den berømte og besluttsomme Commander Vian’s operasjon den 16. Februar 1940, da han førte tribal-class destroyeren HMS “Cossack” (med en annen sjef torpedert og senket av U-563 vest av Gibraltar 23. Oktober 1941) inn i Jøssingfjorden og befridde 300 allierte sjøfolk fra den tyske fleet-tankeren “Altmark” som hadde søkt tilflukt dersteds.

For dem som har levet en tid vil det kanskje være kjent at “Altmark” hadde vært tender for den tyske raideren, lommeslagskipet “Admiral Graf Spee”, og fangene om bord var mannskaber fra de allierte skibene – som var blitt oppbrakt eller senket av raideren – og som efterhånden ble overført til tankeren.

Etter at “Admiral Graf Spee” i Syd-Atlanteren var blitt sterkt skadet i kamp mot en overmektig fiende, de tre britiske krysserne HMS “Ajax”, HMS “Achilles” og HMS “Exeter”, søkte lommeslagskibet nødhavn i Montevideo i nøytrale Uraguay. Etter gjeldende internasjonale regler, måtte skibet (og besetning) innen 48 timer, enten la seg internere – eller forlate Uraguayisk farvann. Så, om morgenen den 17. Desember 1939 ble MAN-dieselene startet, og mens de aller fleste av besetningen sto igjen på kaien, ség “Admiral Graf Spee” under kommando av sin avholdte sjef, Kapitän Langsdorf, også kalt en havets gentleman både av venner og fiender, sakte til sjøs for siste gang. Men reisen ble ikke lang, i det ytre roveret gikk det fåtallige mannskabet fra borde og sprengladninger i skibets bunn ble antent, hvoretter skibet sank og ble stående nesten even på bunnen, med de øvre tårn over havflaten. Nogen dager etterpå skjøt kaptein Langsdorf seg på sitt hotellrom. Og da lommeslagskipets saga således var tilendebrakt, satte “Altmark”, under kommando av kaptein Gau, kursen mot hjemlandet, via et opphold i Jøssingfjorden, hvor store fortrytelser ble henne til del.

Jeg har vel ved flere anledninger vært inne på den pågående opprustingen av Russslands militære styrker, ikke minst på grunn av den tilspissede spenningen i nordområdene, men også pga. utviklingen i Kina. Og som en bekreftelse på den prosessen bebuder president Medvedev at i løpet av de neste ti årene vil rikets marine bl.a. bli gjenstand for utskifting av opp til 90 % av dagens enheter. Dette som et ledd i Russlands nye policy om et globalt sjømilitært nærvær. I begrunnelsen heter det videre at Russland ikke kan se på seg selv som en fullverdig sjømakt med mindre landet har en komplett flåte som driver øvelser – og kan gjennomføre kampoppdrag. Det kan også nevnes at i skrivende stund forlyder det at Ivan har gjenopptatt flytoktene (enkelte med atombomber om bord ifølge Ivan selv) langs Norskekysten med en frekvens, etter sigende lik den under den kalde krigen, og våre antikke F-16 fly har igjen fått det travelt med at følge med. Således bør kanskje kvinnen Faremo få fingen ut – og tale Stortinget til rettes om større drifts-bevilgninger.

Også chinckene
Men også chinckene har store ambisjoner i så måte – og Kina vil etter alle solemerker, i nær fremt
id overta hegemoniet etter USA som verdens mektigste nasjon, både økonomisk og militært – mens Yankeene dog i lang tid vil ligge i forkant hva angår teknisk utvikling. Men det er som kjent lett at etterligne, både via industrispionasje – og ikke minst, takket være grådighet, salg og eksport av samme.

Og ser vi på chinckenes sjøstridskrefter, omfatter de for tiden – i følge relativt sikre opplysninger, tre atomdrevne SSBN ubåter, utrustet med langtrekkende, kjernefysiske missiler, seks SSN atomdrevne “hunter/killer” ubåter – samt 57 ubåter med konvensjonelt fremdriftsmaskineri. Videre består den kinesiske flåten av 28 destroyere, 50 fregatter (hvorav minst én er på sjørøverjakt i Adenbukten – og, i skrivende stund, – to på good will tokt på vestkysten av Sydamerika, hvor spesielt Chile ønsker et nærmere militært samarbeid med chinckene) og 247 kystpatruljefartøyer. Dertil omfatter flåtestyrken 27 store – og 31 mellomstore landgangsfartøyer med kapasitet for transittering av en hel divisjon marinesoldater (10.000 mann). Flystyrken med et personell på 26.000 mann, omfatter mellom 400 og 500 enheter, bestående av helikoptere og ving på ving med jager- og missil-/bombefly.

Av en serie atomdrevne superhangarskiber kan videre det første, “Sri Lang”, i følge de signaler jeg har oppfattet, være blitt observert på “technical trials” i Kinasjøen – og muligens når dette leses, er skibet allerede fullt utrustet og i gang med “Work-up-perioden”, muligens i Stillehavet eller i Det Indiske Hav. Dette er kanskje noget at tenke på både for Dialog-Støre – og kvinnen Faremo, for se, chinckene, som i likhet med USA satser uhyre sterkt på global innflytelse, har tydeligis tatt utsagnet fra en russisk admiral ad notam, “Dialog er Ok så lenge man har en adekvat flåtestyrke i bakhånd”. Til sammenligning kan nevnes at USA’s Marine omfatter ca. 280 fartøyer i aktiv tjeneste (unntatt dem, befinnende seg i “møllposer”), mer enn 3700 flyenheter, samt 11 hangarskiber, mens ytterligere to er under bygging.

For dem som ikke skulle være klar over det, dette gjelder i alle fall den forunderlige mester Erik, så inngår både Russland og Kina i den s.k. BRIC-pakten, som omfatter Brazil, Russland, India og China. Erik Solheim vrøvler for tiden om hvor viktig det er at Norge bruker millioner ja kanskje milliarder NOK på utviklingshjelp i Syd-Amerika mens han surrer på sitt evige mantra om demokrati og menneskerettigheter. Har han ikke fått med seg at de sydamerikanske statene, nu mot visse gjenytelser, blir hva angår utviklingsmidler tatt hånd om både av chinckene og Ivan, sistnevnte i hovedsak på østsiden og Kina i Stillehavsområdet ? Dertil har presidenten i Iran, som nylig var på besøk dersteds, og høvdingen i Venezuela allerede inngått evig vennskap, medfølgende at Chavez fordømmer Israel ??? – mot at Iran bistår med teknikk og utstyr for fremstilling av atomvåpen. Men Erik Solheim fornekter kanskje denne utvikling i Syd-Amerika i frykt for at miste de mange bekvemme reisene dit ned, hvor han svever som en reddende engel på blanke aluminiumsvinger, for så at strø om seg med norske millioner/milliarder i søkk og kav.

Om Hurtigruten
Det er blitt søndag den 8. November 2009, klokken 1410, og fra Windy Hill observeres sydgående hurtigrute, M/S “Finnmarken”, i skarp rute innover Byfjorden. I en brosjyre fra driftsselskapet heter det bl.a. om skibet: “Interiøret om bord i M/S Finnmarken er inspirert av jugendstilen, men også av de to foregående skibene som bar det samme navnet. Tretten anerkjente kunstnere har gjort M/S Finnmarken til et seilende kunstgalleri. Skibet har en rekreasjonsavdeling med utendørs svømmebasseng og boblebad. I tillegg finnes det trimrom, skjønnhetsalong, frisør og massasjetilbud. M/S Finnmarken har internettilgang og er lastet (utstyrt) med det siste innen AV-teknologi og fleksible møteromsløsninger”.

Og klokken 1425 lyder for aller siste gang “Finnmarken’s” sydgående fløytesignal Q (to lange, ett kort – og ett langt – da- da- dit- da), og da skibet tørner opp på Nøstebukten for at bakke inn til Hurtigruteterminaler, lyder fra kompaniskibet “Nordlys”, beliggende ved tverrenden, tre lange støt som en siste hilsen, det tradisjonsrike fløytesignal som nordgående, i sjøen, hilser sydgående med – og som besvares av sistnevnte.

Stormannsgalskapen som bl.a. omfattet drift av hoteller både her og der, samt reisebureau-virksomhet og fergedrift, holdt for en tid tilbake på at føre Hurtigruten ASA på konkursens rand. Kun takket være Lærdalskjeringji og velvillige bank-/finansinstitusjoner unngikk man den gang at hele Hurtigruten gikk til helvete. Men nu, med tilnærmet den samme ledelsen er galskapen atter på vei inn i selskapet.

Kun for et par uken tilbake fremsto, den, pendlende mellom en provins på Østlandet og Narvik, konsernsjefen i Hurtigruten Group, og kunngjorde at “Finnmarken” skulle anvendes i Australien som losjement for offshore-rallere som er i ferd med at bygge ut “Gorgon-feltet” utenfor Western Australia, for en periode på 18 måneder, med opsjon på ytterligere halvannet år.

Og med av glede, nesten gråtkvalt stemme fortsatte han at dette var en meget god avtale for selskapet, som i den anledning har etablert et eget company i Australien, Hurtigruten Pty. Ltd., som med australiensk bemanning skal administrere og forestå driften av hotellskipet M/S “Finnmarken”. I følge tam-tam-trommene regner Mr. Fjell med at få inn ca. 700 mill. NOK på hotelldriften samt et innleiet AHTS i løpet av den første 18 måneders perioden. Det kan for øvrig nevnes at bortimot halvparten av den resterende hurtigruteflåten er realisert til norske interesser – og tatt tilbake på bare-boat-avtale.

Fy flate fanden, et hurtigruteselskap burde for svarte hel…. drive med det selskapet får statsbidrag til, nemlig hurtigrutefart på Norskekysten – og ikke pensjonatvirksomhet for rallere i oljevirksomhet “down under”, helt på andre siden av jorden, og det til og med etter at Lærdalskjeringji i fjor bestemte at Hurtigruten skal opprettholdes etter sitt eksisterende konsept i overskuelig fremtid. Men tro mot den Politiske Ed, “Hold aldri det du lover”, bestemte Liv Signe senere at selskapet kunne få seile med kun 10 skiber i perioden mellom 1. November og 1. April. Det må nevnes at selskapets “Nordnorge” har i lang tid hatt den samme rollen i Italien som den “Finnmarken” nu skal tiltre i i Australien. Hurtigruten drives altså i skrivende stund med kun 10 skiber, men kanskje klarer selskapet at trylle frem igjen gamle “Lyngen” ex “Midnatsol” III og få henne i fart igjen til våren. Og så spørs det da hva den besynderlige, lattermilde kvinnen Magnhild fra Jæren, vil mene i den nære fremtid. For en ny konsesjon for videre drift av Hurtigruten er due, noget som meget vel kan resultere i at blårussen i Narvik skyves ut i mørket fra
2013 dersom andre skulle få den nye konsesjonen. We shall see what we shall see !!

Dog, forunderlig nok, forlyder det i skrivende stund at porteføljen av bankenes “rednings-aksjer” anno 2008 nu er overtatt av Trygve Hegnar (til en god pris) – og økonomi-litteraten er etter sigende nu den største eieren av Hurtigruten ASA (20 %) med kanskje en noget dubiøs substansverdi. I forbindelse med oppkjøpet sikret Mr. Hegnar seg umiddelbart jobben som styreformann. For øvrig har Trygve Hegnar også ved en tidligere anledning vært engasjert i Shipping, nemlig i Kloster Cruise Limited – hvor han pendlet mellom Oslo og Coral Gables/Miami Fla. USA – som arbeidende styreformann for Norwegian Cruise Line. Resultatet fra den tiden taler vel for seg selv.

Hurtigruteskibet “Finnmarken” ble overtatt fra Kleven Verft i Ulsteinvik i 2002, og min ærede kollega, sjøkaptein Sten Magne Engen har vært skibets faste fører siden leveringen. Dertil bestyrer han Hurtigrutemuséet på Stokmarknes – på fritur – og han var også primus motor for at få “muséumsskibet “Finnmarken” (II) “high and dry” som en del av muséet. Ved Muséet har han også fått anbrakt enkelte lugar- og salongseksjoner fra den første “Finnmarken” i Hurtigruten (1912), som ble hentet hjem fra Holland, hvor de hadde fungert som internat ved en rideskole.

“Australia-Finnmarken” har passasjerlugarer med total 457 køyer og kapasitet for 47 PBE på lastedekket – og dertil kjøle-/fryserom på banjeren. Skibet måler 15.530 BT og er altså ca. 1000 tonn mindre enn de to søsterskipene “Midnatsol” og “Trollfjord”. I ly av mørket, natten til 10 November, forlot “Finnmarken” Bergen for siste gang og satte kursen sydover på den mer enn 10.000 n.mil lange reisen, avhengig av om bestemmelsesstedet er Geraldton, Freemantle eller Bunbury. Reisen vil således ta ca. en måned, og det er vel få – eller ingen som venter at få se skibet langs våre kyster igjen. Er hun først kommet “down under”, blir hun overveiende sannsynlig værende der nede – eller muligens senere lenger nord, i Sydost-Asien.

Et annet spørsmål er hvordan skibets tilstand vil være etter eventuelt 3 års tjeneste som losjement, den internasjonale oljebusen er ikke akkurat kjent for pietisme hva angår midlertidig oppholdssted. Muligens vil oppgradering til hurtigruteskib igjen kunne vise seg at bli en kostbar affære.

Leserne av min beskjedne spalte registrete muligens i nest siste, forrige “Ved Roret”, at jeg gav uttrykk for mine betenkeligheter ved den ufyselighet at M/S “Trollfjord” var blitt påmalt “Hurtigruten” med hvite kjempebokstaver på skutesiden. Og nu viser det seg at også forannevnte “Nordlys” – samt oldtimeren “Vesterålen” er blitt den samme vannskjebne til del, og hvite kjempebokstaver lyser nu opp på skibenes aktre del, Shame on You ! Dog må det kunne sies, at bortsett fra denne taggingen på skibenes skuteside, er selskapets markedsføringskampanje i media ganske så imponerende – og dertil later det til at skibenes julebordarrangementer under liggetimene ved terminalen i Bergen er blitt en særdeles god reklame for ånden og stylen om bord i Hurtigruten, men det kun takket være skibenes overstuert og hans medarbeidere om bord. Det kan i den forbindelse nevnes at “Stjerneklubben”, en forening for tidligere ansatte i Det Bergenske Dampskibsselskab, avnøt et særdeles vellykket julebord om bord i M/S “Polarlys” den 1. Desember.

Et gammelt ord sier at Fanden passer sine, noget tydeligvis, spesielt gjelder for Mr. Fjell, som samtidig med at nyheten om at Trygve Hegnar hadde gått inn som største eier i selskapet, helt euforisk kunne fortelle at storkonsernet “National Geographic” (omtaler i egne geografiske magasiner og TV-kanaler worldwide) ønsket et visst samarbeide med Hurtigruten til fordel for begge parter.

Dette hadde sannsynligvis ingenting med en innsats fra selskapets ledelse at gjøre, men bunnet kun i det tradisjonelle konseptet Hurtigruten. Og høvdingen for National Geographic’s Center for Sustainable Destinations, Mr. Jonathan Tourtellout, uttrykte det slik: “Hurtigruten er norske skiber under norsk flagg – med en besetning av nordmenn, og hvor norsk mat serveres – med anledning til at oppleve mer enn 1100 n. mil av den fantastiske Norskekysten – og som videre gir anledning til at gå i land og stoppe over på idylliske småsteder – eller på steder av en mer urban karakter. Og monsieuren avsluttet dette faktiske statement med at hevde at Hurtigruten er blant de beste eksempler på et bærekraftig reiseliv. Snakk om muligheter til en tilsynelatende optimal, internasjonal markedsføring, som da bare faktisk ramlet ned fra det høye. Derav burde Olav Fjell snarest ha mellomlandet i Trondhjem og hurtigst mulig begitt seg til Nidarosdomen for at avsynge Te Deum ved høyalteret dersteds.

Om sjøens menn
Vi er ikke så mange igjen av oss som ved handling, skrift og tale fortsatt søker at opprettholde krigsseilerne og vår generasjon sjøfolks renommé for allmuen, men nevnes kan chiefen og krigsseileren Ragnvald Hommen, chiefen/maskiningeniøren Rolf K. Kristensen fra østlandsprovinsen Port of Vrengen, Nøtterø, – filmskaperen Eilert Munch Lund – og erkebergenseren Mr. Edvard Pettersen. Sistnevnte, sjømannen, uteseileren, radioreporteren, journalisten – og igjen sjømann på fyrabend, som med lapp fra foreldrene, i 1960 fremsto på Sjømannskontoret på 15-årsdagen og straks fikk hyre i utenriksfart, – er en av mest markante.

Blant annet har Mr. Pettersen skrevet og utgitt tre bøker om etterkrigstidens sjøfolk, nemlig “Vi som reiste ut”, “Sjøfolkenes hemmeligheter” og “Sjøfolkenes minnebok, – samt dertil “Amerikabåtene” som ble skrevet i samarbeid med den kjente salongmusikeren Yngvar Holm.

Men hans største innsats er dog, i en tiårs-periode, som primus motor og arrangør av de legendariske Sjømannscruisene, først, i den tid den fortsatt eksisterte, med Englandsruten til North Shields/Newcastle, og senere med Hurtigruteskiber i unntaksvise spesialcruises til kontinentale havner. På disse reisene blir det underveis tildelt året Sjømannspris til et velfortjent medlem av standen, og dertil blir skibet lagt bakk mens en krans blir kastet på havet til minne om alle de sjøfolkene som ikke kom hjem igjen. Det kan videre nevens at Sjømannscruiset 2010 allerede er i boks. Dette går med Danskebåten “Bergensfjord” til Hirtshals og derpå med buss for et to-dagers opphold i København – og tilbakereise på skibets påfølgende tur. Under oppholdet i Kongens by, vil etter planen, Bergens ordfører, ledsaget av sin sjarmerende kone, foreta tildelingen av årets Sjømannspris under et arrangement på Sjømannskjerken i København.

Særdeles velfortjent for sin innsats for sjøens menn og kvinner, ble Edvard Pettersen i høst tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv, en begivenhet som av helt naturlige grunner
ble henlagt til hurtigruteskibet “Trollfjord”, beliggende ved Hurtigruteterminalen i Bergen. Og som den uselviske herremann Mr. Pettersen er, har han dedikert sin orden til alle sjøfolk.

Men en sådan æresbevisning krever også en takkeseremoni på Slottet, og primo November trådte den 64-årige kjuagutten fra Nordnes inn i de kongelige gemakker, med sin forlovede på slep i kjølvannet, for at takke HM Kong Harald personlig. Og i følge Mr. Pettersen ble det en særdeles gemyttlig stund sammen med majesteten, før Oslo-oppholdet ble avsluttet, med som han selv sa det, nogen Bayere på byen sammen med forloveden og en kamerat som hadde ventet på utsiden. Ja da, Edvard Pettersen er så absolutt en av våre.

“The Way we were”
I år er det 50 år siden jeg først stiftet bekjentskap med Hurtigruten, da som 3. styrmann (dagens 2. styrmann) om bord i det gode skib, M/S Nordlys”. Og senere, i årenes løp, avbrudt av seilaser i fjerne farvann, for varierende kompanier, har det blitt mange turer mellom Bergen-Kirkenes-Bergen. Derav, nylig, ved en skjebnens forunderlig tilskikkelse, ble jeg til del en særdeles nostalgisk opplevelse.

Og grunnen er at en av mine matroser om bord i “Ragnvald Jarl”, Harry Hartvigsen fra Herøy på Helgeland, som sto om bord i skibet i perioden 1977 til 1981, tok en masse smalfilm fra Hurtigruten i løpet av den tiden, og disse har han nu fått redigert og kopiert over på en DVD-diskett med tittel “Minner fra “Ragnvald Jarl 1977 til 1981”. Og etter at ha lest min siste bok “Fra de Taptes Saga” om just Hurtigruten – og derved oppfattet at jeg fortsatt “keep the flag flying” og er “still going strong“, foretok han en meget prisverdig handling – tilsendte meg en kopi av filmen, – noget jeg er ham særdeles stor takk skyldig for.

Filmen er i sin helhet tatt opp om bord i skibet – med dertil scener fra ekspedisjonskaiene i Bergen som den gang omfattet Skoltegrunnskaien og Festningskaien, fra den tiden da skibene hadde tiltrengte liggedager i Bergen, samt fra ekspedering ved andre anløpssteder langs ruten. Særdeles vakkert og minnerikt var det at skue de fleste av den tiden hurtigruteskiber under møte i åpen sjø, nyte synet av hvor nydelig de linjerene Italiaskipene satt i sjøen, dertil de mer kompakte aalborgerne med sine brede hvite skorsteinsringer – og hvor flott storejarlen, “ho Harald”, og “Lofoten” stolt stevnet frem, noget helt annet enn dagens ruvende “hybelhus”, spiss i en ende og tverr i den andre. Gamlebåtene kunne tidvis kanskje være litt mer krevende at han med at gjøre, med det var jo den givende utfordringen. Videre viser filmen dagliglivet om bord i “Ragnvald” med et rikt utvalg av min besetning fra den tiden.

Dertil har den gode Mr. Hartvigsen på DVD’en lagt inn et vell av 70-årenes populære musikk, kjære toner som fra den tidens tape-spillere til stadighet kunne høres både i matrosgangen og nede i muselunden. Så for undertegnede ble filmen en sjelden god opplevelse som bragte minnene tilbake fra en fin, men nu dessverre, forgangen tid.

Bon Voyage !!

Til slutt vil jeg, pga av Skipsrevyens utgivelsesfrekvens, gjøre leserne oppmerksom på at innholdet i “Ved Roret” ikke alltid omfatter ferske nyheter. Min beskjedne, men dog virkelighetsnære spalte bør derfor ofte måtte sees i en retrospektiv – eller historisk sammenheng. Og tradisjonen tro vil jeg nok en gang få ønske mine lesere et Godt og Velsignet Nytt År !!!

Windy Hill, Gravdal

Medio Desember 2009