Ved Roret 5/2011

Høsten er kommet og det går mot mørkere tider og førjulsstress, dog kompensert med tøylesløs jule- og nyttårsfeiring. Og fra handelsstanden lyder det i by og bygd, fra dyben dal, og fra fjære til fjell den velkjente parolen “Kom og kjøp gaver, kom og kjøp dyre gaver”. Men i horisonten observeres mer og mer truende skyer som bærer bud om en sannsynlig økonomisk krise og eventuell smalhans både i USA og Europa.

Her hjemme har vi bl.a. hatt kommune- og fylkestingsvalg, men den forventede sympatieffekten efter angrepet på Arbeiderpartiet og tragedien på Utøya den 22. Juli slo ikke til, spesielt i kommunene ble det faktisk mindre makt til AP. Den grå massen er nu tydeligvis “fed up” med de “Rød-Grønnes” krumspring, Dog fortsatt er det mange som mener at bestyrer Jens ikke er mindre begavet. Men i valget mellom pest og kolera har flertallet nu samlet seg om alternativet Høyre. Dog bør man ikke ha de store forhåpningene til en eventuell høyreregjering fra 2013, de fleste med adekvat gangsyn husker nok Fe-Erna’s arrogante neglisjering av kommunene som statsråd i Himmellosens bestyrelse.

Det mest positive med årets valg var imidlertid åpenbaringen av at SV omsider står på kanten av stupet, og ikke minst at den ferme fru Halvorsens dager som partileder synes være talte. På høy tid, for få eller ingen har tilført landet større skade enn hennes totale rasering av skoleverket, noget som vil gi alvorlige negative ringvirkninger langt inn i fremtiden.

Da Sigbjørn fra Hedmarken, iført ikonet på statsbudsjettet, en gammel, slitt rallarhatt, senere i høst fremsto og presenterte forslaget til budsjett for 2012, bød ikke dette på mange overraskelser, det var nok som forventet. De mørke skyer i horisonten avstedkom hos enkelte faktisk betegnelser som “et fornuftig og forsiktig budsjett”. Ja mulig det, men prioriteringene var, også i år lite patent. Og tradisjonen tro gikk det også i år ut over de mest trengende gebeter, nemlig tilårskomne pensjonister, helse og eldreomsorg, infrastruktur og ordensmakten. Når de gjelder det sistnevnte har det nok sin naturlige forklaring, nemlig “le petit advocat” Storberget som justisminister – og den nye, noget bisarre politidirektøren som for tiden har andre ting at tenke på – og nu – efter at ha ynglet i Statene, har gått inn i en fem måneders pappapermisjon.

Hva angår den tragiske katastrofen den 22. Juli, så utnyttes den tydeligvis for alt den er verdt. Bestyrer Jens har jo ønsket at de ulykksalige hendelsene aldri må glemmes, og mulighetene for det synes meget marginale, det sørger nok etermedia og dagspressen for i fullt monn. Således går det ikke en dag uten at de østlandske provinsaviser bringer fyldig stoff, enten om ABB, Regjeringskvartalet og Utøya, og relatert til dette fremstår etterpåklokskap i søkk og gav. Spesielt ordensmakten får gjennomgå i så måte. Men man bør kanskje huske på at hendelsene den 22. Juli var helt unike – og noget tilsvarende har aldri tidligere funnet sted – selv i et globalt perspektiv. Og da må man ikke vente at den antikvariske og impotente norske ordensmakten (inklusive fru Janne i PST) skulle kunne takle en katastrofe av et slikt uhyrlig omfang uten nogen antydede side-step. Men la fare hen, det later i alle fall til at man har bestemt seg for at trekke lærdom av denne katastrofen, og det første trekket i så måte ser man i styrkebemanningen ved sheriffkontoret i Oslo, dog på bekostning av redusert bemanning i resten av landet.

Utenriks
Utenriks trassler det i skrivende stund seg skikkelig til, og de foran nevnte mørke skyer i horisonten fremtrer nu enda mer truende. Således synes en durabelig økonomisk nedtur uunngåelig både i Statene – og i Euro-zooen, for nu ser det ut som om resultatene av åndsforlatte politikeres tankeløshet slår ut i full blomst. I USA ligger Baracken særdeles dårlig an, ikke nok med at han har Tea-Party bevegelsen på nakken, nu har også folkebevegelsen “Occupy Wall Street” virkelig kommet i siget og forlanger tåpelige politikere og finanselitens hoder på et fat. Man erfarer derav store folkemasser, i omfattende, forløbig tilnærmet fredelige demonstrasjoner, og i skrivende stund har disse spredd seg til europeiske storbyer – og videre østover. Nu har vi det gåannes !!

Videre, urolighetene, eller tilnærmet borgerkrig, fortsetter med fynd og klem både i Syria og Jemen. Og eventuelle FN-resulosjoner mot Syria er foreløpig blokkert med veto fra chinckene og Ivan. Videre, de tåpelige amerikanske og europeiske politikerne som mente at ved at fjerne Mubarak´en fra tronen i Egypt, så ville landet fremstå som en demokratisk og fredelig nasjon, har nok tatt grundig feil, for nu barker den grå massen sammen igjen i uenighet. Et land som i tusener av år har vært styrt av en fast ledelse, fremstår ikke over natten som et demokrati. Så for at opprettholde ro og orden styres landet av de militære, og et bebudet valg på ny grunnlov og bestyrelse til våren 2012 synes lite realistisk. Og siden Mubaraks tilbaketreden har det oppstått mer enn 30 forskjellige religions- og stammemessige organisasjoner som alle krever en del av kaken, so what ??

Men om urolighetene i Egypten har blusset opp igjen, er disse sannsynligvis for marginale at være, sammenlignet med hva man kan vente seg i Libya når den kaken skal deles mellom et utall stammeklaner. Og når jeg nevner Libya, så burde kanskje krigskameratene Stoltenberg, Sarkozy og Cameron ta seg en tur til landet for at observere hvorledes opprørstyrene behandler bl.a. de forhenværende hjelpearbeiderne dersteds, det var jo en gang at beskytte sivilbefolkningen som var grunnlaget for at gå til krig mot landet. Så hva nu gutter ?? Nu er de to sistnevnte blakk og Jensemann skal få audiens hos Baracken, efter at ha blitt grundig “brifet” om hvorledes han skal oppføre seg av sin forgjenger Himmellosen, som påberoper seg førstehåndskjennskap til The White House og etiketten dersteds.

Quo Vadis Bergen Havn
Etter snart to år med farkomaniske tilstander i Bergen og Omland Havnevesen (BOH), initiert av en tilsynelatende satyrisk bergensordfører og dertil formann i Havnestyret, har stillingen som Havnedirektør atter vært utlyst. Ved fristens utløp hadde 13 søkere meldt seg, bl.a. den siste av fire konstituerte havneledere, denne med bakgrunn fra Sivilforsvaret. Dog, fra min posisjon, synes den ideelle kandidaten blant de 13 søkerne at være sjøkaptein Magne Rødland, tidligere Westfal-Larsen skipper – og senere mangeårig sjef for Skipskontrollen i Bergen. Og i statuttene for stillingen (Havnefogd – Havnesjef – Havnedirektør – you name it) heter det at vedkommende må ha bred Maritim/Nautisk erfaring.

Den første som gav effen i dette var den aparte Anne-Grethe Strøm-Eriksen (AGSE) i sin tid, først som ordfører – og senere byrådsleder i Bergen – og nu vår herostratisk berømte Helseminister. Da AGSE som i kraft av sin stilling også var leder av Havnestyret, forsøkte at ansette en skolelærer fra Arna som Havnedirektør etter legendariske Nils Standal, ble det bråk – og en annen måtte tilsettes i henhold til statuttene, Dog, hvor bred Maritim/Nautisk erfaring vedkommende hadde ble i ettertid et åpent spørsmål, jobben ble for krevende og han måtte gi seg på et tidlig tidspunkt og ble plassert annetsteds i det kommunale hierarkiet.

Den neste som satte statuttene til side var den i skrivende stund sittende ordfører og derved formann i Havnestyret, som efter at ha blitt kvitt den for aldersgrensen avtroppende Havnedirekt&
oslash;r et par måneder før tiden, – utnevnte seg selv til ny, fungerende Havnedirektør. Hans selvutnevnelse ble imidlertid møtt med hyl og skrik – og han måtte bare avbestille paradeuniformen. Og senere har det gått i to kvinnelige, kommunale sekretærer som konstituerte i stillingen, en fast ansatt, med bakgrunn som busseleder, men han sluttet i frustrasjon, nesten før han hadde prøvet uniformen – og i skrivende stund den foran nevnte, konstituerte sivilforsvarpersjonasjen. Så hva nu ?? We shall see what We shall see !

Det hører vel med til denne historien at en de 13 søkerne til stillingen som Havnedirektør, en p.t permittert rådmann i en Hordalands-kommune, kan, i likhet med den sittende Bergens-ordføreren, ha rotet seg bort i noget som i verste fall vil kunne betegnes som utilbørlig kjønnsfest i kraft av sin stilling.

Men ikke nok med det. Etter at den forrige, fast tilsatte havnedirektøren trakk seg med lynets hastighet, og den foran nevnte sivilforsvarssoldaten ble konstituert i stillingen, har denne og den aparte baker-ordføreren etter beste evne forsøkt at snu opp ned på hele den eksisterende organisasjonsformen i Havnevesenet, noget som har avstedkommet nye og merkbare bølger innen etaten. Dertil tyder signaler fra tam-tam-trommene på at samarbeidende kommuner i BOH nu vurderer at trekke seg ut av felleskapet pga alt rotet styreformannen avec har avstedkommet i den senere tid. Dertil er den p.t konstituerte “havnedirektøren” nu på toppen mistenkt for skattesvindel, efter at ha unndradd seg beskatning av inntekt opparbeidet som deltidsansatt i Havnevesenet for en smule tid tilbake. I pressen fremkommer det for øvrig at ordføreren hadde kjennskap til skatteunndragelsen før han konstituerte vedkommende som havnedirektør.

Men da ballongen gikk opp og skattesvindelen ble kjent for offentligheten, fant sivilforsvarssoldaten det klokest at trekke sitt kandidatur til fast ansatt Havnedirektør, dagen før et viktig havnestyremøte. Dog skal han fungere i stillingen frem til ny Havnedirektør er tilsatt. Men takket være de will-west-tilstander han og baker-ordføreren har skapt, later det til at den nye Havnedirektøren vil måtte bekle litt av en Urias-post.

Videre, da listen over de 13 søkerne (og så var de plutselig bare 11), bare menn, ble offentliggjort steg hylene og skrikene fra bitre og kompleksfylte SV-suffragetter unisont til nye høyder, akk ó ve, akk ó ve !! Men tydeligvis hadde ingen kvinner klokeligvis følt seg kallet til at søke, og at de to tidligere, konstituerte kvinnene i stillingen kun var en saga blott, hadde nok gått kompleksfylte SV-suffragettene hus forbi. Og tross alt bør det være et krav til en viss idé om gebetet, selv om Havnestyrets rot og ubegripelige krumspring det siste året tyder på det motsatte, altså ingen krav.

Men all farkomanien til tross, så har i alle fall cruisesesongen på Bergen Havn det Herrens år 2011, slått alle rekorder. For da M/S “Albatross” ex Royal Viking Line, forlot Bergen om aftenen den 28. September, hadde Bergen Havn i år hatt anløp av totalt 261 cruiseskiber, med mer enn 350.000 cruisepassasjerer ombord (ikke –gjester). Og til neste år vil man få en ny rekord. I skrivende stund er det meldt inn hele 317 cruiseskiber for anløp Bergen, med totalt 520.000 passasjerer. Videre, for 2013 er det allerede tilmeldt 103 anløp med ca. 200.000 passasjerer, og det første skibet ankommer så tidlig som 22. Februar.

Men på tross av den foran nevnte velsignelse som er blitt vår kjære by til del, driver tilsynelatende fru Vielgeschrei (Iversen), ansvarlig for byutvikling, sin lugubre muldvarpvirksomhet for at legge ned Bergen Havn og kvitte seg med de “forurensende” cruiseskibene og andre skiber – til fordel for boligblokker ispedd park- og fritidsanlegg. Og intet tyder på at vi skal bli kvitt dette geskjeftige, trinne kvinnemennesket i overskuelig fremtid, selv det nylig avholdte kommunevalget i høst kunne ikke gjøre noget med dette problemet.

Det må for øvrig neves at blant ca. 500 cruisehavner worldwide, var kun tre nominert til den prestisjetunge prisen “Port of the Year 2011”. De tre havnene var Port of Falmouth på Jamaica, The port of Antalya i Tyrkia – og Bergen Havn. Dessverre oppnådde Bergen kun 3.plass, noget som kan skyldes at Bergen ikke har et eneste offentlig toalett, noget som kan tvinge turistene til at satse på bleier under sight-seeing på byen. Ansvaret for dette ligger i så fall på byutvikleren fru Vielgeschrei som gir seg totalt effen i hele toalettproblematikken – samt en dertil rødhåret SV-skrulle fra Sunnhordland, som sørget for at en lukrativ avtale med “Clear Channel” om både toaletter og adekvate busseskur ble “turned down”. Det er pinadø ikke bare fryd og glede med flere av disse kvinnelige politikerne nei !!

Pirater og Anti-Pirater
Primo August tok Forsvarsministerinnen imot resten av mannskapene som hadde bistått våre seks F-16 fly ved basen på Kreta under bombingen av Libya – en operasjon som hadde strukket seg over først tre, så fire måneder. Men rundt omkring i vårt “fredselskende” rike var det vel ikke alle som kunne si seg enig i hennes bombastiske svada om at hele Norge takket dem for deres strålende innsats for at redde sivile liv.

Nogen uker senere var det atter samling av hele styrken, inklusive pilotene, som hadde deltatt i krigen mot Libya, og samtlige fikk utdelt sine tapperhets-/deltager medaljer. Og sammen med ubåtmannskaber og marinejægere – utgjør F-16 pilotene det ypperste av militært personell vårt land kan prestere. Men ikke alle nordmenn kan tiltre at disse beordres til at gå til angrep på – og rasere et land vi ikke har noget uoppgjort med (bortsett fra matros Pedersen, men det er nærmere 30 år siden), kun for at bestyrer Stoltenberg ønsker at fremstå som “Best in Show” – og derved bli til del en innbydelse til The White House, noget han omsider faktisk har oppnådd, ikke minst takket være et iherdig, diplomatisk fotarbeid. Men fortsatt finnes det dem som ikke mener at bestyrer Jens, – i motsetning til sin far, “Excellensen”, – er mindre begavet. Nu vel, nok om det.

Men den 12. September var Oda sin mor på ferde igjen, denne gangen til Andøya Flystasjon for at velsigne et av våre Orion overvåkingsfly, dets mannskaber og basepersonnell, for et foreløbig ca. 3 måneders oppdrag med base i Aden, Jemen. Oppdraget går ut på overvåking av Adenbukten og nordlige deler av det Indiske Hav, for at observere og rapportere om piratvirksomhet i området.

Beslutningen om at sende et av våre Orion-fly avec for at overvåke det piratutsatte farvannet, ble tatt etter en massiv kritikk fra verdens maritime gebet, – hvori Norge fortsatt er en betydelig faktor, med ca. 1000, norskeide, skibstransitteringer årlig gjennom det utsatte farvannet, – efter at fregatten “Fridtjof Nansen” ble trukket hjem for en tid tilbake. Og i motsetning til angrepet på Libya, ansees Orion-flyets oppdrag som helt legalt og som ingenlunde kritikkverdig – og må således kunne tiltredes uten forbehold.

Piratvirksomheten i det nevnte området har i
den senere tid ekspandert betydelig både i omfang og geografisk utstrekning – noget som tyder på en viss desperasjon blandt disse muslimske korsarene. Men pga av en tilsynelatende overhengende fare for en betydelig økonomiske krise både i USA og Vest-Europa, er detaljer om både krigen i Libya, tilstanden i Syria og piratvirksomheten ikke lenger så interessante og overskygges til stadighet av dystre spådommer om et mulig nært forestående, verdensomspennende, økonomisk mareritt.

Rigtig nok vekket nyheten om at verdens tåpeligste jordomseilere, en dansk familie på fem, samt en mannlig og en kvinnelig gast, var blitt satt fri mot en løsesum på 16 mill. DKK glede. Og mens de selv kom seg tilbake til hjemlandet, ble yachten konfiskert til vederkvegelse for piratene i Puntland. Dog bør danskene prise seg lykkelig for at de tre kvinnene i løpet av det lange fangenskapet ikke ble solgt til en eller annen lystig stammehøvding og plassert i vedkommendes harem, noget som jo tidvis hadde vært bragt på bane, da interessen hadde vært mer enn åpenbar.

Den økende piratvirksomheten har ført til det sannsynligvis mest effektive mottiltaket, nemlig at ansette “gunners” om bord i skibene. Og for at i møtekomme kravene i forbindelse med endring av gjeldende forskrifter av 2004, om sikkerhet og terrorberedskap om bord på norske skiber og flytende boreinnretninger, har man funnet det nødvendig at utvide området for ISPS-beredsskapsnivå 2 i de aktuelle piratfarvannene utenfor Somalia og i Det Indiske Hav.

Dette betyr at alle norskregistrerte skiber som transitterer eller opererer i området som er definert som High Risk Area i “Best Management Practices” skal operere i henhold til de beskrivelser skibets Security Plan (SSP) omfatter. Det utvidede området avgrenses mot nord ved Suez – og ellers ved 30. breddegrad – og mot sør ved 10 grader sydlig bredde – og mot øst ved 75 grader ostlig lengde. Selv om den utvidede aktiviteten i området har medført et økende antall kapringsforsøk, har antallet på reelle kapringer gått ned. Og i følge gebetets mening skyldes dette i stor grad at skipsredere worldwide har bevæbnet sine skiber med “fra approberte leiesoldats-/vaktselskaper” under transittering i området.

Og på tross av innsigelser fra Sjømannsforbundets kvinnelige leder, gies det nu også anledning for norske rederinteresser at benytte seg av/ansette “gunners” for passasje gjennom de foran nevnte farvann. Men det skal ikke være enkelt, det kreves en omstendelig behandling og gjennomgang via det notoriske norske bureaukratiet for at oppnå de nødvendige approbasjoner.

I det følgende skal jeg forsøke at nøste opp en smule i den forskriftsjungelen som er gjort gjeldene for i det hele tatt at få tillatelse til at ha våben – eller bevæbnede vakter om bord i skibene i de nevnte piratfarvann.

Således heter det at etter en forskriftsendring av 1. Juli 2011, tillater Skjøfartsdirektoratet at norske skiber kan benytte private, bevæbnede vakter når de befinner seg i et nærmere definert område med høy risiko for piratangrep. Område må altså være definert som foran nevnte beredskapsnivå 2 – eller 3 i henhold til ISPS-koden.

Men bruk av bevæbnede sikkerhetsvakter påfører ikke uventet rederiet, operatører og skipsføreren en rekke oppgaver før nevnet vakter kan taes om bord, og i den endrede forskriftens § 20, om bevæbnede vakter og dokumentasjonsplikt heter det bl.a “For at hindre eller beskytte fartøyet mot terrorhandlinger og piratvirksomhet, kan væpnet vakthold taes i bruk etter en risikovurdering – og etter konsultasjon med skipsføreren.
Dog, før væpnede vakter taes om bord i henhold til foran nevnte, må rederiet i orienteringsformål sende inn en del dokumentasjon til Sjøfartsdirektoratet, vedrørende bl.a. begrunnelse for at det er behov for væpnede vakter, prosedyrer for rekruttering av disse, samt om vaktselskapenes egenhet og kompetanse.

Og så var det dette med våpene igjen da. For et rederi som vurderer at ta i bruk væpnede vakter om bord i sine skiber må først søke om våpentillatelse etter våpenforskriften § 23 a. Rederiet kan dog søke om våpentillatelse, selv om det ikke er bestemt at inngå kontrakt om leie av væpnet vakttjeneste fra et konkret vaktselskap. Søknaden må rettes til politimesteren i det distrikt hvori rederiet har hovedadresse. Tillatelsen gies kun for et begrenset tidsrom, og etter seks måneder må det søkes på nytt. Og således kan rederier gies en generell, tidsbegrenset tillatelse til at besitte skytevåpen om bord på norskregistrerte ISPS-skiber, på vegne av innleid vaktselskap.

Selv om gitt tillatelse ikke knytter seg til hvert enkelt skytevåpen, må rederiet dog søke om dispensasjon for at ha s.k forbudte skytevåpen om bord. Vedkommende politimester kan følgelig dispensere for følgende skytevåpen som er forbudt:
a) Helautomatiske skytevåpen med kaliber større enn 7,62 millimeter
b) Helautomatiske skytevåpen som benytter patronstørrelse 9 x 19 millimeter
c) Enkeltskudds- repeter- eller halvautomatiske skytevåpen med ikke større kaliber enn 12,7 millimeter
Etter at våbentillatelse/-kort er gitt skal Sjøfartsdirektoratet tilføres informasjoner fra rederiet om den enkelte transittering eller operasjon. Dertil skal SD varsles innen 72 timer dersom skibets skytevåpen har vært benyttet (i selvforsvar). Har bataljen også medført personskade eller dødsfall skal dertil KRIPOS underrettes umiddelbart.

De tap som piratvirksomheten øst av Afrika og vest av Indien påførte verdenssamfunnet i året 2010 er estimert til 60 milliarder NOK. Og i og med at de muslimske sjørøverne har utvidet sin geografiske operasjonsområd betraktelig kan man med åpent sinn vente at bli angrepet så langt syd som Seychellene – og så langt ost som Maldivene og Andaman-øene. Dette volder ikke bekymring bare innen det maritime gebet, med også innen landbasert handel og commerce, bl.a. avstedkommer piratene plunder og heft hva angår importen av matråvarer til Europa, for eksempel kaffe, te og andre planteprodukter fra land som Tanzania, Kenya, Uganda, Etiopia, Indien, Indonesia og Vietnam.

Og alle påkaller rettferdighet med krav om at verdenssamfunnet nu tar affære både med kortsiktige og langsiktige løsninger for at komme fandenskapet til livs, en gang for alle. Den mest åpenbare løsningen er jo at bombe piratenes baser og utgangspunkt på fastlandet tilbake til steinalderen, men på grunn av patetiske menneskerettigheter og folkeretten er dette sannsynligvis ikke mulig, det er tydeligvis bare i Libya en slik fremgangsmåte er internasjonalt akseptert.

Tilstedeværelsen og patruljeringen av en flåte internasjonale marinefartøyer har heller ikke hatt den ønskede/forventede effekt, mens bevæpningen av koffardiskipene nu langt på vei synes at være en adekvat patent. Et annet probat middel for at ta rotten på disse muslimske korsarene, må kunne være at ta ut piratenes moder-/basefartøyer langt til havs v
ed hjelp av et samarbeid mellom langtrekkende patrulje-/observasjonsfly og ubåter, medbringende en passe stor styrke “Navy-Seals”. Og så vips, rett til himmels med – eller hvor de måtte ta veien – både fartøy og pirater. Nice and dandy, ingen har sett noget – og ingen har hørt noget.

Nu vil vel kanskje nogen av mine lesere utbryte fy og fy, for en umenneskelig tankegang. Nei, da er det nok bedre at et tusentall uskyldige koffardiseilere lider helvetes kvaler som gisler hos muselmænderne rundt omkring på beachene i Somalia, men man bør huske på at disse sjøfolkene også har familier som foreldre – koner og barn. Men er det så nøye da ??

I denne forbindelse må det nevnes at den 10. Oktober ble det italienske koffardiskibet “Monte Cristo”, tilhørende rederiet D´Alesio, kapret av muslimske pirater utenfor kysten av Øst-Somalia – og mannskapet på 23 mann ble tatt som gisler. Skibets besetning omfattet både italienere, indere og ukrainere. Men så, besynderlig nok, ble det omsider vist et prisverdig initiativ fra den internasjonale marinestyrken som skal forsøke at sikre den sivile skibstrafikken i farvannet. Skarpt bevæpnede spesialsoldater og Navy Seals fra hhv en engelsk og en amerikansk fregatt gjenerobret italieneren og befridde besetningen, mens 11 pirater ble tatt til fange. Om piratene var flere vites ikke, men i så fall ble disse forhåbentligvis haimat.

M/S “Nordlys”
var mitt første skib i Hurtigruten (1959) og tiden der om bord ble en minnerik erfaring om Hurtigrutens eventyrverden. Skibet, som den første av Aalborgerne, ble levert fra Aalborg Værft i Danmark den 12. Mai 1951. I 28 år seilte skibet i ruten under Bergenske’s tre hvite ringer, før hun 30. August 1979 ble overtatt av Troms Fylkes Dampskibsselskab. Og med Tromsø i hekken fortsatte hun i Hurtigruten frem til Februar 1983. Hennes videre skjebne omfattet opplag og losjement-beskjeftigelse under forskjellige eiere, til hun under oppgradering ved et verft ved Glomma-vassdraget i 1988 led totalhavari av brann. For øvrig ved samme verft som hurtigruteskibet “Midnatsol” (II) hadde lidd totalhavari året før. Østfold har tydeligvis vært et farlig farvann for eldre hurtigruteskiber. Under slep av vraket fra Sarpsborg til Spanien for opphugging gikk “Nordlys” stille og rolig tilbunns midt i Nordsjøen den 31. Mai 1988.

Den neste “Nordlys” (II), som den siste av de tre Stralsund-søstrene, fikk jeg først at skue fortsatt høyt på beddingen, under overtagelsen av den første, “Kong Harald” fra Volkswerft Stralsund den 25. Juni 1993. Den 22. Mars 1994 ble “Nordlys” (II) overtatt av TFDS – og efter presentasjon av skibet både i Hamburg, København, Stavanger, London og Newcastle, la hun den 4. April ut fra Bergen på sin første tur i Hurtigruten under kommando av kollega kaptein Herodd Widding. Og i gode 27 år har “Kongen” brummet opp og ned i kystens paternosterverk uten de store overskriftene.

Som siste nordgående skib i årets sommerrute, avgikk “Nordlys” Bergen om aftenen den 14. September, men underveis mellom Torvik og Ålesund, da skibet befant seg på Valderhaugfjorden, gikk det på skippervakten om formiddagen den 15. fyr i styrbord hovedmotor, noget som utviklet seg til en omfattende maskinromsbrann, hvorpå skibets maskinkraft forsvant. Ca. halvparten av skibets passasjerer og en del av cateringbetjeningen ble evakuert i babords livbåter, og ved assistanse av bl.a. redningskrysseren “Emmy Dyvi” ble skibet bugsert inn til ekspedisjonskaien i Ålesund hvor det ble fortøyet styrbord alongside, hvor resten av pax og flere av besetning ble satt i land. Ca. 10 av besetningen hadde fått skader i forbindelse med brannen og dertil omkom chiefen og en ung maskinelev.

I samarbeid med skibets besetning fikk mannskaber fra brannvesenet i Ålesund brannen under kontroll og slokket i løpet av dagen, samtidig som skibet begynte at krenge babord over, både på grunn av slokkevann – og som det etter en smule tid skulle vise seg – og inntrenging av sjøvann da skibet hadde fått lekkasjer både i sjøkistene i maskinrommet og i styrbord stabilisatorbrønnen midtskibs. Da strømmen forsvant hadde man nemlig ikke fått lagt inn stabilisator-finnene, og den på styrbord fikk seg en trøkk med en sprekk i skroget som følge, da skibet ble lagt til kai. I løpet av natten og den påfølgende dag var det en stund en smule dramatisk da skibets krenging babord over kom opp i ca. 22 grader.

Men etter at et antall portable lensepumper med tilfredsstillende kapasitet ble bragt om bord og av nogen modige maur plassert i riktig posisjon, fikk man kontroll med vannet, fikk rette opp skibet og stabilisert det. Og efter at nødvendig tetting av lekkasjene var foretatt, ble “Nordlys” nogen dager senere buksert ned til Fiskerstrand Verft for dokksetting (i flytedokk – ikke i tørrdokk som media vrøvlet om, det er noget annet) og besiktigelse. Skadene på skibet viste seg at være mindre enn fryktet og begrenset seg stort sett til maskinrommet og enhetene dersteds. Dertil vil det være nødvendig med en omfattende bakkstørn og rengjøring av innredningen, men håbet er at “Nordlys” vil gjenoppta sine seilinger tidlige neste år (2012).

(Sist en alvorlig brann oppsto i et hurtigruteskib (i fart) var i 1958, da det gikk fyr i et lintøyskap på 2. Plass under Nordenfjelderen “Erling Jarl”s anløp av Bodø den 8. Januar det året – og 14 passasjerer mistet livet i den kraftige røkutviklingen som oppsto)

Bits & Pieces
I forrige utgave av “Ved Roret”, i kapitlet om den bukseløse fiskeriministerinnen Lakse-Lisbeth, kom jeg, på grunn av unøyaktige signaler fra tam-tam-trommene, til at oppgi en dybde på 20 meter i forbindelse med bortsprengingen av en grunne ved Revskolten i Vatlestrømmen. Det korrekte skal være 14 meter, altså en bortsprenging av 4 meter fjell – fra 10 til 14 meters sikker dybde. Med de feilsiterte 20 meterne ville man for øvrig ha havnet ned i den undersjøiske Bjorøtunellen (veitunnel) som så viselig er lagt rett under Vatlestrømmen.

Etter utsprengningen vil Vatlestrømmen få en seilingsbredde på 250 meter med 14 meters dybde. Det kan nevnes at i året 2010 ble det registrert nær 14.000 passeringer gjennom Vatlestrømmen, både for kysttransitt – og for anløp/utseiling fra Bergen Havn. For øvrig putler KV-direktrisen, Kirsti Slotsvik, med sitt, og tidligere i år kunne hun erklære en utbedring av leden gjennom Måløysundet for ferdigstillet. Utbedringsprosjektet til en pris av ca. 43 mill. NOK, omfattet utdyping av østre løpet under Måløybroen til 12 meter – med 75 meters bredde, altså 2 meter dypere enn det vestre løpet (10 m). Dertil er den lugubre Trollebøfluen lenger nord i sundet, som mang en navigatør i årenes løp har fått et ublidt møte med, nu sprengt vekk ned til 12 meters dybde, noget som skulle holde for de fleste. Dertil har nok den pågående loskonflikten gjort sitt til at muntre henne opp, dog tilsynelatende uten at en tilfredsstillende og permanent avtale, i skrivende stund, synes noget nærmere sin løsning.

Hva angår vraket
av U 864 utenfor Fedje, har Lakse-Lisbeths Nacht und Nebel-politikk gitt Kirsti (med bakgrunn fra Veivesenet) en bekymring mindre. Men til gjengjeld er hun blitt belemret med et annet fortrytelig problem lenger nord i landet, initiert av Lakse-Lisbeths forgjenger, Den yndige Helga fra Vester Tana.

De fleste husker vel Den yndige’s euforiske, men famøse valgløfte for nogen år tilbake, om at vraket av den russiske krysseren “Murmansk” skulle fjernes fra fjæresteinene ved Sørvær, syd på Sørøya på Finnmarken, et virkelig Brage-løfte. Som kjent lovet Helga (på Shetlands-Larsen’s brygge i Bergen) også at ubåtvraket skulle fjernes sammen med kvikksølvet, men som sagt, det prosjektet er altså blitt offer for efterfølgerens Nacht und Nebel politikk.

Hva angår prosjekt “Murmansk”, later det tilsynelatende til at planene er utarbeidet i muligens en ikke edruelig tilstand. Opplegget gikk som kjent for de fleste ut på at bygge en tørrdokk rundt vraket, pumpe ut vannet og hugge opp krysseren til siste plate. Men dette skulle ikke bli nogen “Månelanding”. Fortsatt fyller man på med uendelige mengder masse rundt vraket, men det later til at bli en umulighet at hindre sjøen i at trenge gjennom. Dette synes nok at bli et Sisyfos-arbeid de lux, så lenge midlene strekker til i alle fall. Men kanskje blir den endelige løsningen at hugge opp krysseren, ned til flomålet, og deretter bruke massene fra den utette “tørrdokken” til at dekke resten av vraket. We shall see what We shall see !!

Bon Voyage !!!

Windy Hill – Gravdal
den 19. Oktober 20011

DEL