Hjem Artikkelarkiv Ved Roret Ved Roret 4/09

Ved Roret 4/09

Etter (på Windy Hill) nesten tropiske Juni, Juli og delvis August måneder, værmessig, varme og solrike slik man minnes dem fra guttedagene under krigen, – og lune sensommeraftener på nordbalkongen, avnytende nogen kolde glass med Jacob’s Creek – eller en vederkvegende mahognypjolter – under yndlingsbeskjeftigelsen med at observere og notere om Hurtigruten avgikk i rute – og om skibene gikk ut Vestre Byfjord, eller Byfjorden nordover og ut Herdløfjorden eller inn Salhusfjorden under Nordhordlandsbroen og videre nordover indre leden, – så er det atter duket for nye lodder og gevinster i løpet av en forhåpentlig begivenhetsrik høst og forvinter.

Hva angår Hurtigruten må det for øvrig bemerkes at jeg fant grunn til forbløffelse en aften da M/S “Trollfjord” (omtales som vinterskibet i motsetning til hallemaken “Midnatsol” som kalles sommerskibet) kunne observeres underveis nordover Byfjorden – med HURTIGRUTEN påmalt skutesiden med hvite kjempebokstaver. Observasjoner av de samtlige andre skibene bekrefter at det kun er “Trollfjord” som er blitt belemret med denne vanskjebne. Og man slutter aldri at forbauses over økonomers og unge dynamiske menns forunderlige utspill for at påkalle oppmerksomhet.

Under krigen, måtte rigtignok alle større skiber i beskjeftiget kystfart (ikke fjordabåtene) ha navn og nasjonalitet påmalt skutesidene etter et dekret fra gefreiterne, men bortsett fra det, har skibene i Hurtigruten i alle år klart seg med et ordinært skipsnavn midtskips eller forut på svineryggen. For en hver farende fant – og ellers andre med liv og virke langs vår kyst – er hurtigruteskibene velkjent og kjære, også de nyeste generasjoner med sine særdeles lite estetiske skabeloner – og således ikke til at ta feil av. At lastedragerne ofte er påmalt de forskjellige company- eller linjenavn med store bokstaver på skutesiden er en annen skål, de trenger gjerne at markere seg opp mot hinannen. Men hurtigruteskibene må jo antaes at befinne seg på et mer elevert nivå.

I løpet av sommeren fant der oversjøisk ikke sted nogen spesielt oppsiktsvekkende, uventede begivenheter, alt har tilsynelatende fulgt den utsatte kursen med tradisjonelle worldwide konflikter og ufred. På sommerens G8-møte, under satyren Silvio’s vertsskab, hvor Kina for øvrig meldte avbud, ble det besluttet at forsøke at stable et havarert Afrika på bena igjen, uten at når og hvordan ble fastlagt. Og takket være mentaliteten blant afrikanske ledere, synes det at få ting til at gå rundt på dette tragiske kontinent, gjennomsyret av korrupsjon og maktsyke, at være meget vanskelig, spesielt siden man surrer demokrati og menneskerettigheter inni prosjektene. Et godt eksempel er den norske utviklingshjelpen, som bortsett fra at berike korrupte politikere – etter sigende har vært good for nothing.

Som nevnt i forrige Ved Roret svinger igjen hjulene i Kina til glede for verdenssamfunnet, da kanskje bortsett fra kinesiske arbeidsløse og uigurene. Dertil har chinckene har også skapt aktivitet i store deler av Afrika ved oppkjøp eller leie av enorme landområder både for matproduksjon og utvinning av mineraler/olje. Og i følge tam-tam-trommene er for lengst store skarer av kinesiske bønder og arbeidsledige på plass i Afrika til at forestå det hele. En nykolonisering synes således pågående dersteds.

Etter at stakkars Barackens forsøk på at danse tango med mullaene i Iran – og Atom-Kim i Nord-Korea – ikke falt i god jord, avstedkom dette en god del grubling fra bl.a. den ever tights pants rigged Hillary, som – etter manges mening – efterhånden fremtrer som en smule patetisk – i alle fall sett i relasjon til Mr. Bush’s “Dear Condi” som med sin besynderlige vippe-dask og tilnærmede passgang syntes at ha evner til at sjarmere selv en elefant i senk.

Et Obama-besøk i Moskva avslørte heller ingen danselyst i Kreml, og hva Iran angår har landet med russisk hjelp ligget på stø kurs og er nu som ventet ved målet, – og vil etter sigende kunne fremstå med sine første egenproduserte atomvåpen i løpet av ett års tid. Og ayatollahene vil derav i fremtiden, fryktesløse, kunne fortsette som katalysator for muslifiseringen av Oksidenten – og dertil som våbenleverandør og manipulator for uroen i Midt-Østen.

Men hjemme i USA begynner ting at gå seg til. Og det skulle vel bare mangle etter innsprøytningen av de enorme statlige, men tilsynelatende høyst nødvendige midler for at i første omgang få ting til at svive rundt. Stor-bankene fungerer igjen, de første overskuddene har meldt seg og de omdiskuterte bonusene kan deles ut igjen. Nu står helseforsikringsreformen for tur – og etter at flaggskipet innen amerikansk industri har vært gjenstand for en hestekur – vil det igjen bli produsert skikkelige biler over there. Men uansett, de Statene min generasjon fikk gleden av at bli kjent med – er nok en saga blott.

Selv om n’Jonas som nu vil inn på tinget – og den s.k. islam-kjenneren Kari Vogt hevder det motsatte, synes muslimifiseringen av Europa (og ikke minst av Norge) at foregå i jevnt tempo. Denne utviklingen som begynte allerede tidlig etter Sjahens og Påfugltronens fall, ble som kjent innledet med det nye muslimske daglig-antrekket, bestående av mørk dress og hvit skjorte uten slips, åpen i halsen og med mørk svetterand på snippen, og dertil skulle man fremtre svartsmusket med tre til fem dagers skjeggvekst, et agn som begjærlig ble slukt med søkke og det hele av de enfoldige i Oksidenten – og ikke minst av norske politikere.

Her hjemme…..
har det i løpet av sommeren har det også fremstått enkelte hendelser, både til at muntre seg over – eller til forgremmelse, alt etter øyet som ser. For eksempel måtte kvinnen Killengreen og le petit advokat Storberget, som i en årrekke etter beste evne har rasert hele etaten, omsider se seg nødsaget til at simulere åndsfrisk og komme til en nødvendig ordning med ordensmakten – som nå tilsynelatende, sakte begynner at komme på forover igjen.

Men om sentralpolitikernes enfoldige sprell kan påkalle både smil og tårer, synes dette som ingenting mot det man i sommer ble vitne til i Bergen, hvor den allmenne påstand om at dem som er mindre begavet og for dumme til normal arbeidsinnsats i samfunnet – ofte kaster seg inn i politikken, – fikk ny og rikelig næring. For fotballen, vår tids brød og sirkus, gir seg ofte utslag i varierende former for schizofreni.

Og da Sverige, sammen med Norge, skulle søke om at avholde EM i fotball i 2016, og for Norges vedkommende ved at arrangementet skulle fordeles på fire byer, med en eller to kamper på hver, slo galskapen ut i full blomst i Bergen, i alle fall for den kvinnelige byrådslederen fra Arendal – og den besynderlige, sekteriske fru Vielgeschrei, ansvarlig for byutvikling.

For i full alvor satte disse to tøttene i gang utformingen av Bergens søknad om at bli en av Norges fire vertsbyer, basert på følgende totalt sinnsyke prosjekt. Innen 2016 (om mindre enn 7 år) skulle byens nye velfungerende havn flyttes ut av byen, eventuelt til Flesland, og hvor det i den forbindelse måtte anlegges ny infrastruktur, dvs. forbindelse til eksisterende highway-system og jernbanenett, mens det på den eksisterende havnen i byen skulle oppføres et gigantisk fotballstadion med plass til minimum 35.000 tilskuere – og dertil adekvate parkeringsfasiliteter – samt med tilfredstillende til- og frakjøringskapasitet, – og det hele skulle altså være klappet og klart tidlig i 2016. Og dette i en by som nesten er bankerott, ikke minst takket være et ufattelig kostbart prosjekt til rundt 3 mrd NOK, nemlig en 10 km dobbeltsporet trikkelinje fra sentrum til Nestt
un i Fana, et prosjekt som for øvrig ventes at bli til evig forbannelse for kommuneøkonomien i Bergen.

Men selv for Norges Fotball Forbund ble det åbenbart at virkelighetssansen var gått totalt til helvete i Bergen, og byens søknad ble turned down umiddelbart som om man skulle ha brent seg på den. Jeg må få legge til at jeg så absolutt tiltrer likestilling forutsatt at evner og forstand tilsier det. Men like lite som at menn kan legge egg – er det enkelte ting heller ikke kvinner behersker tilfredsstillende.

Det kan også nevnes at den forrige byrådslederen i Bergen, Anne-Grethe Strøm-Eriksen, nuværende forsvarsminister AGSE, for en tid tilbake, i forbindelse med diskusjonen om et nytt Brann fotballstadion, foreslo at oppføre et slik anlegg midt på byens nye havneområde. Hun drev da med en av direktørene i Brann som sin personlige rådgiver, og hun forbannet den gangen sin udødelige sjel på at hun skulle sette all sin prestisje inn på at gjennomføre det åndssvake prosjektet. Den gangen ble det selvfølgelig kun musen som brølte, men hva nu med et operativt Sjøforsvar som i samarbeid med n’Sverre, nesten er avviklet i henhold til n’Jens og den ferme fru Halvorsen’s direktiver???

Quo Vadis ??
Takket være at redaksjonen og produksjonen på død og drepe vil ha en laaang ferie hvert annet år, vil når dette leses – årets valg på rikets bestyrelse være gjennomført – og etter alle solemerker vil n’Jens fortsatt kunne smykke seg med tittelen bestyrer.

Således må vi leve med ham i nok fire år, men hvor hans sjarmerende fremtreden dessverre ikke veier opp for hans uforstand og unnfallenhet som da sannsynligvis vil bli enda mer åbenbar – til stor fortrytelse for bl.a. Helse- og Eldregebetet samt Ordensmakten – og ikke minst for dem som er totally fed up av en ukontrollerbar innvandring og de enorme problemer og kostnader det påfører vårt norske samfunn.

På grunn av den grå massens fraværende sans for virkeligheten og derved dens manglende forståelse for at det i realiteten kun finnes to alternativer til landets bestyrelse de neste fire årene, nemlig Arbeiderpartiet – eller Fremskrittspartiet, noget som også ble stadfestet av både n’Jens og mlle. Jensen under et fellesmøte – og dertil ikke minst den grå massens manglende evne til at se at en hver stemme til småpartiene Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – automatisk fører til at n’Jens kan fortsette at kose seg i ny-residensen i Parkveien. Men dette har jo Jern-Erna, Fåre-Lars og Dagfinn på Nesodden kun seg selv at takke for. Således, i skrivende stund taler altså meget for at nevnte scenario blir resultatet av valget 14. September.

Årets valgkamp ble en ganske så selsom affære, ikke minst takket svineinfluensaens inntreden på arenaen. Men stort sett gikk valgkampen på at samtlige øvrige partier gikk til verbale angrep på FrP i isnende redsel for dettes tilsynelatende suksess, og det har ikke vært måte på at male fanden på veggen, fy flate for en elendighet det kommer til at bli med FrP’s hånd på roret. Bl.a. i panikk fikk for øvrig n’Jens stablet den tilårskomne Andestjerten på bena som alibi under valgkampen.

FrP’s geniale forslag om at flytte UDI og innvandringssentralen til Afrika avstedkom som ventet store fy-på-fingen-reaksjoner, selv om man ville kunne underbringe minst 100 asylsøkere i Afrika for det samme som koster at holde en av dem – med en fastlagt, særdeles bekvem sosialstønad til kost og losji samt til eventuelle avdrag på bil og bensinpenger – her i landet. Og hvor fint ville det ikke være for Ida, innvandrings-bestyrerinnen, at gå til og fra i en liten Bikini på en UID-Hacienda, eventuelt henlagt i Atlasfjellene, for at se til at de allehånde tvilsomme søknader for opphold i Norge, ble behandlet i ro og mak.

Og med sitt tradisjonelle oppsyn, som kan tolkes som om han til stadighet er på vei til sin egen begravelse – og dertil, at han etter sigende, viser tydelige tegn på at være henfallen til skapmuslimifisime, tørnet n’Jonas straks til og forkynte at med Fremskrittspartiet’s hånd på roret, ville Norges anseelse internasjonalt gå tapt. Men hvilken anseelse er det Mr. Støre taler om, er det den anseelsen som norske politikere tror de har skapt, altså et imaginært omdømme for bl.a. derved søke at sikre seg personlige fordeler innen FN-systemet ved hjelp av rike pengegaver fra midler tilhørende den norske befolkning (jfr. Andestjerten, Himmellosen og n’Jens) ?

Nei, n’Jonas burde prøve at få virkeligheten med seg. For en gang i tiden var Norge vel ansett for den mest moderne og velholdte handelsflåte worldwide samt verdens beste sjøfolk, både i Marinen og koffardiflåten, en avgjørende faktor for den allierte seieren i1945 – og dertil for de øvrige patriotiske og modige menn og kvinner, (dog ikke et antall lugubre menn i London-regjeringen 1940-45, tilhørende rotterasen). Mind you Jonas – Franklin Delano Roosevelt’s “Look to Norway” var ikke myntet på en tilsynelatende utømmelig lommebok, men på nordmenns ukuelige vilje til at forsvare seg selv, en vilje som i dag er ikke-eksisterende blant norske politikere.

For den internasjonale anseelsen Mr. Støre frykter at Fremskrittspartiet ville forlise, det er anseelsen til en bygdetulling (har n’Jonas hørt om Bør Børson ?) som i en tilsynelatende sanktveitsdans, ukontrollert strør om seg med nordmenns skattepenger i søkk og kav, mens dem som blir gavene til del hylskriker av latter bak ryggen hans (jfr. den forunderlige korsaren Erik) sic !

The way we were
I sommer registrerte jeg bl.a. at tre tidligere skibskamerater, hvorav to var gode kollegaer i Bergens Skipperforening, hadde lagt ut på siste reis mot Den Gyldne Ø – og som Odd Børretzen synger om, til ankerplassen “Paradise Bay“, nemlig sjøkapteinene Kjell Magne Lid (65), Arne Johannessen (77) og Helmer Tveita (72). I forbindelse med slike observasjoner, dukker ofte gamle minner frem, og bl.a. til Helmer Tveita knytter det seg en munter historie som jeg har lyst at gjøre leserne av min beskjedne spalte delaktig i.

I det Herrens år 1955 i en stormnatt, nærmere bestemt natten til den 24. Mars drev Bergenskes passasjerliner “Venus”, – beskjeftiget i cruisefart mellom Plymouth, Madeira og Tenerife, – på land i Plymouth Sound. For at påkalle assistanse ble det bl.a. skutt opp et antall røde nødraketter, og om bord befant seg bl.a. undertegnede som matros – samt lettmatros Helmer Tveita og jungmann Leif Gåsvær. De to sistnevnte, som for øvrig delte lugar og holdt sammen som erteris, hadde sett sitt snitt til at tilegne seg en av de nevnte nødraketter.

Etter en nokså dramatisk bergningsoperasjon, og etter et, som de første sivile skib ever, opphold i en Navy-dokk i Devonport, gikk turen omsider for en maskin og en, skadet, propell til Amsterdam for dokking og reparasjon ved det som i dag heter Shipdock Amsterdam BV. Bysse-
og betjeningsbesetningen ble avmønstret, mens dekksgjengen og sotenglene ble innkvartert på sjømannshjemmet dersteds. På dagtid var vi beskjeftiget med vedlikeholdsarbeider om bord. Søndagen var fridag og ble av nogen benyttet til kjønnsfest med enkelte av sjømannshjemmets tilhørende velformede hollandeiser, mens andre gikk på byen og vederkveget seg med Amstel eller Heineken beer, chaset med velsmakende Citrongenever.

En dag ombord hadde unge Tveita og Gåsvær tatt seg en break på lugaren og tatt frem den ubrukte raketten, og i ungdommelig dårskap ville de se hvem som kunne komme nærmest lunten med en lighter. Og det gikk som det måtte gå, en kom litt for nært, hvorpå raketten tente og freste vildt rundt i lugaren til unge Tveita fikk hukket tak i den og lempet den ut den åpne ventilen, hvoretter den eksploderte nede i dokken hvor det befant seg et større antall menn i arbeid. Og så var fanden løs og brølene der nede fra kunne høres over hele verftet !!!

Det vil her føre for langt at gå i detalj om alle viderverdighetene som oppsto i kjølvannet av dette, men det endte med at hele gjengen ble avmønstret på flekken, og satt på første fly via Kjevik, til Bergen, med opsjon på tiltredelse når skibet atter var sjøklart og due for årets sesong i Englandsruten.

Det må tillegges at for eget vedkommende, fikk jeg feire 17. Mai hjemme med det daværende kjiket, før jeg på direkten om morgenen den 18. entret et fly på Flesland for retur til Amsterdam. Da jeg meldte meg om bord ved middagstider, fikk jeg ordre om bare at tørne til og lappsalve stagene på formasten i løpet av ettermiddagen, og den gode “Venus” hadde temmelig høye master. Fortsatt preget av den foregående nattens utskeielser var formen under pari for en riggjobb. Men hos daværende førstestyrmann (i dag overstyrmann) fantes ingen medlidenhet, med min bakgrunn fra “Statsraad Lehmkuhl” var jeg hans utvalgte toppgast.

Således ble det bare at entre båtsmannsstolen for med en pøs sinkhvitt og twistedott bli hevet til topps av en demonisk glisende båtsmann. Og med en etter hvert påtagende mandolinfeber ble 18. Mai 1955 en ettermiddag jeg gjerne skulle tilbrakt et annet sted enn hengende i forstagene på “Venus”.

Men som mange maskinister pleier at utgyde, “Hver gledestund du får på jord, betales skal med sorg om bord” Og det hele takket være den gode Helmer Tveita. Verken Tveita eller Gåsvær ville tilbake om bord i “Venus“ og andre fikk således jobben med at male opp igjen den svartsvidde lugaren deres. Og om Tveita får jeg si som det tilnærmet sies om Terje Vigen, “Siden jeg så ham en enkelt gang”. Det var mange, mange år senere, i toppbaren på et luksus høy-hotell i Abidjan på Elfenbenskysten, hvor vi lå inne med hvert vårt skib, han for Høegh & Co – og jeg selv på T/C for franske Delmas-Vieljeux. Okk ja, “Those were the days” !!

Til varmere farvann
Via islandske tam-tam-trommer ble det her til lands nylig kjent at en del av tsar Putin’s ubåter i hele sommer har vært beskjeftiget med at kartlegge havbunnen både i islandske og norske farvann for at finne ut hvor lovende disse er med henblikk på utvinning av olje og gass. Fartøyene omfattet to konvensjonelle ubåter som foresto det vitenskabelige arbeidet, samt to atomubåter som sikring og støttefunksjoner. Undersøkelsene ble foretatt i havområdet nordost for Island og mellom Jan Mayen og Færøyene, et område som enten er islandsk, norsk, grønnlandsk/dansk eller internasjonalt farvann. I følge tam-tam-trommene har islenderne så langt ikke protestert, og enkelte mener at dette har sammenheng med at Ivan skal forstrekke Island med et lån på ca. 450.000 millioner US $. Men kanskje er disse opplysningene grunnen til at bonden og olje-/energiminister Riis-Johansen bebudet en snarlig reise til Jan Mayen for at vurdere utvinningsmuligheter i området, men dette er så vidt vites den eneste norske reaksjon på signalene fra våre brødre der vest i havet.

Ivan’s kartlegging av de nevnte farvann er en god indikator på at kampen om ressursene i nord nu spisser seg til. Og i foregående vinter kunngjorde Tsaren at Russland om kort tid vil har klar igjen en militær spetnatz-styrke, spesialtrenet for arktisk krigføring. Danskene, som i motsetning til Norge bl.a. har en moderne og fullt operativ Marine, forbereder seg nu på fremtidige konflikter i Arktis – og oppretter av den grunn en militær innsatsstyrke på Grønland og i tillegg har de også undersøkt mulige forekomster i sine farvann der oppe (bl.a omtalt i Ved Roret no. 1/09). Dertil har også Canada trappet opp sine militære styrker i sitt arktiske område. Og i mellomtiden fremstår Jens og Jonas sin svada om at våre nordområder tillegges den største betydning, og skal vies den aller største oppmerksomhet, kun som en gedigen spøk – eller om man vil – månelanding. For med hjelp av hva skal våre nordlige havområder vies den største oppmerksomhet ??

I sommer ble det opplyst at vårt operative sjøforsvar kun omfatter seks, come si, come cà ubåter, hvorav to er adekvat bemannet og operative. Våre tidligere Hauk-klasse MTB-fartøyer ligger i en skraphaug på en kai på Hanøytangen, og avløserne, av Skjold-klassen, går opp i limingen og er av den grunn ikke sjødyktige (ved avslutningen av denne min beskjedne spalte ryktes det at man nu skal ha løst problemet) – etter at det opprinnelige fremdriftskonseptet ble forandret fra prototypen, KNM “Skjold”. Anti-mine-flåten er tilsynelatende pakket ned for godt, og våre fire, pluss en in spe, fregatter er fortsatt ikke operative pga. manglende utrustning og utstyr.

Og for at avlede oppmerksomheten fra sistnevnte, har AGSE og den listige Finseth, i stedet for at konsentrere seg om våre egne farvann, (husk “Elektron”-episoden!!) besluttet at sende den minst ikke-operative fregatten til varmere farvann i Adenbukten/Indiske havet, for at i foreløbig seks måneder operere under EU’s kommando, i Operasjon Atalanta, for bekjempelse av piratvirksomheten dersteds.

Derav, etter et halvt års work-up – og oppgradering av utstyret til ca. 10 mill. NOK, forlot fregatten KNM “Fridtjof Nansen” den 1. August basen på Haakonsvern og la ut på reisen mot de ekvatoriale farvann til muntre toner fra et spellemannslag – men kanskje også til såre hulk fra forsvarsministerinnen som dersteds befant seg for at ønske fartøy og mannskaber god reise.

I midten av August ankom fartøyet NATO-marinebasen Suda Bay på Kreta for at komplettere proviant og utstyr – samtidig som en antall av våre Marinejegere embarkerte seg om bord. Disse skal ved hjelp av to spesialbyggede RIBs (oppgitt 70 knob) være spydspissen “off ship” som erstatning for det helikopteret som fartøyet ennu ikke er blitt utrustet med. Ved dagens anti-pirat-oppdrag er nemlig helikopte
r nærmest et must, men her til lands har man på grunn av manglende bevilgninger ennu ikke gått til anskaffelse av sådanne.

Dertil var fregattene prosjektert med et “MK 15 Close In Weapon System” (MK 15 CIWS) (tilnærmet AEGIS) for automatisk måldeteksjon (også mot innkommende missiler), med en ildkraft på 4500 20-mm prosjektiler i minuttet, men pga. innsparingen i forsvarsbudsjettet, ble dette systemet seponert, og man valgte at erstatte det med manuelt opererte 12,5-mm mitraljøser (sannsynligvis gamle oerlikons fra min tids Flower Class korvetter og Hunt Class jagerene fra 2. Verdenskrig).

Men i forbindelse med beslutningen om at sende fregatten ut mot somaliske pirater ble det umiddelbart påpekt at mitraljøseskytterne ville være for eksponert for eventuelle, nærangrep med automatvåben fra piratene. Derav ble fregattens mitraljøser utstyrt med et nytt fjernstyringsdevise som kan betjenes under le. Imidlertid, etter fartøyets avgang fra Norge, ble det i følge tam-tam-trommene, kjent at en hemmeligstemplet rapport stiller seg meget tvilende til virkningsgraden og nøyaktigheten av dette utstyret. Og historien gjentar seg, norsk marinepersonell og arméen’s soldater sendes ut på internasjonale skarpe oppdrag – uten tilfresstillende adekvat utstyr pga. manglende bevilgninger. Shame on You AGSE !!

Dog, det mest betenkelige ved at sende denne fregatten ned på oppdrag i det urolige farvannet, er at sannsynligvis alle overflate-sensorene er samlet i den forvokste, enorme domen over og aktenfor broen. Og uten det foran nevnte CIWS som var en del av dette konseptet, – vil en enkelt missil – eller et enkelt Bazooka-prosjektil fra piratens hurtiggårende småbåter teoretisk kunne gjøre “Fridtjof Nansen” blind som en høns – eller en muldvarp om man vil. Vi får da bare håpe at fregatten, kun ved sitt blotte nærvær, vil skremme eventuelle pirater i land og langt inn i ørkenen igjen.

Bring in the Clowns
Ved månedsskiftet Juli/August ble Sør- og Øst-Norge en liten sommerstorm til del, som dersteds, til stor forundring for det øvrige kystnorge, avstedkom unisone akka meier og jeremiader og fikk betegnelsen høststorm . Den friske vinden rotet opp en del sjø, noget som høyst sannsynlig var årsaken til at stenlasten om bord i minibunkeren “Langeland” av Bergen forskjøv seg, således at skibet kantret og gikk ned på vel 100-meters dyp i Kosterfjorden utenfor Strömstad, og tok med seg hele besetningen på seks øst-europeere.

Noget tidligere, kl. 0023 den 31, Juli drev den ca. 27.000 tdw. store bulkeren “Full City” på land ved holmen Såstein utenfor Langesund og innseilingen til Porsgrunn – og fikk revet opp store deler av bunnen. Her må nok høyere makter hatt en hånd med således at en slik hendelse endelig fant sted ved våre østlige provinser. For nu ble det virkelig en oppgange av dimensjoner, unisont lød hylene og skrikene – og dertil fikk media-Norge til fulle anskueliggjort sin ultimate enfoldighet hva angår det maritime gebet.

Det Panama-registrerte skibet, drevet av China Ocean Shipping Company (Cosco) med full kinesisk besetning, – underveis fra Kaliningrad (Køningsberg) hadde etter anvisning ankret opp om aftenen den 30. Juli, i påvente lasteplass ved Herøya. Ti minutter før midnatt meldte en forbipasserende losbåt at skibet driftet mot fjæresteinene – og en halvtime senere var havariet et faktum.

Havariet skyldes, i likhet med M/S “Server”s forlis ved Fedje i 2007, ene og alene kompetansemangel og særdeles dårlig – eller totalt fravær av sjømannsskab. At ankre på åpen red, med gale warning, immenent, uten kompetent brovakt og stand by i maskinen, samt, at når skibet dregget, unnlot at melde fra til VTS’en dersted, indikerer dette med all tydelighet. Med GPS eller radarpeilinger – eller til og med – ved konvensjonelle diopter-peilinger skulle det være fullt mulig å konstatere at skibet var i drift. Og hvorfor de ikke fikk sveivet i gang maskinen – og/eller hvorfor de ikke droppet også babord anker – finnes det ingen forklaring på.

Skibets bunkersbeholdning var ca. 1200 tonn, hvorav ca. 1000 tonn tungolje (Intermediate Fuel, visc.180) og resten marine diesel oil for manøvrering. Punkterte bunntanker medførte umiddelbar lekkasje fra havaristen. Og i likhet med hva man tidvis er blitt til del på Vestlands-kysten, skyldes utredningen av oljesølet i området og videre nedover den paradisiske Sørlands-kysten, også denne gangen, en ikke tilfredsstillende oljevernberedskap, deri mangel på beslutningsevne fra Kystverkets side. Fra “Rocknes”-tragedien og “Server”-forliset har man ingen ting lært. Og oljeforurensing ble det, selv ikke tilstedeværelsen av bestyrer Jens og Helga fra Vester-Tana som tilsynelatende kom dalende ned fra Himmelen, samt oljeminister Riis-Johansen – og dertil aparte Erik Solheim, kunne forhindre det.

Men bortsett fra, i likhet med på Vestlandet, det tragiske, store antallet omkomne sjøfugl – synes ikke selve oljelekkasjen (mellom 2 og 300 tonn før lenser var på plass) i våre sydostlige provinser at være nogen katastrofe – om dog en unødvendig hendelse. De midler som n’Jens, fru Halvorsen og Den Yndige Helga har spart ved at ikke sørge for en adekvat beredsskab hva angår utstyr samt øvelser i bruk av dette, kan nu anvendes til en kostbar og langvarig opprenskning av det meste – og om en fire, fem år vil naturen ha tatt seg av resten. Og i mellomtiden fossror både KV-direktrisen Kirsti Slotsvik (med bakgrunn fra Veivesenet) og Den Yndige Helga, samt KV’s beredskabssjef J. Marius Ly. Til og med den tidligere beredskabssjefen Thor Christian (betegnet som Komiske Ali i forbindelse med “Rocknes” og “Server” havariene), nu i en ledende stilling innen WWF, måtte på banen. Mr. Sletner har altså skiftet side, men nu har Kystverket fått sin kvinnelige Komiske Ali, som også ser stort på det, nemlig kommunikasjonsrådgiver Ane Eide Kjærås.

Allerede ved “Rocknes”-tragedien den 16. Januar 2004 ble det innen gebet tatt til orde for at Kystvakten, med sin maritime fagkompetanse og patente beslutningsevne, burde overta oljeverberedsskapen langs kysten, et forslag som mange med meg allerede den gang umiddelbart tiltrådte. Og nu, for eksempel, kanskje med et antall av de utrangerte minesveiperne, overført til Kystvakten og rearrangert med oljelenser på store tromler, samt store siloer for Zugol – og en utkaster med adekvat rekkevidde for denne, ville man med disse hurtiggående fartøyene, med base på sentrale steder, kunne øke beredsskaben betraktelig. Altså en vinn-vinn-situasjon, fartøyene ville få sin renessanse – og kysten ville bli tryggere.

Og etter at det var konstatert at havariet skyldtes total mangels på sjømannsskab – og oljeforurensningen mangel på kompetanse og adekvat utstyr, dukket en blussende rød Sylvia fra Hedmarken opp med nye krav til de seilendes engelskkunnskaper. S
å vidt vites har Kina ratifisert den reviderte STCW95, implementert fra 1. Juli 1988, som setter visse krav også til språgkunnskaber. For en tid tilbake skrev jeg i Ved Roret en del om den kinesiske sjøoffisersutdannelsen som synes at være rimelig god, chinckene har tatt mål av seg til at bli store på havet. Men ett fag volder dog en smule fortrytelse, nemlig engelsk, og i mine kommentarer fremgikk det at bl.a. Høyskolen i Dalian (den gang) tilbød britiske sjøoffiserer gode engasjements-stillinger som lærere i maritim-engelsk. Men om bord i “Full City” klaffet det altså ikke den aktuelle natten på Langesundsfjorden.

Videre fremsto den narraktige Erik og ville forby tungolje som drivstoff for alle skiber worldwide !!! – “can pigs fly??”. Og med sin autodidakte “fagkunnskap” viste han den komplette enfoldighet ved at la det gå ut over Hurtigruten, denne vår største turistattraksjon og landets velsignede paternosterverk. Ikke nok med at Hurtigruten pga. uheldig ledelse nu i flere år har vært gjenstand for negativ omtale – om ikke tullebukken Solheim skulle betegne skibene i ruten som miljøverstinger – og foreslo i fullt alvor at redusere statsbidraget dersom Hurtigruten ikke skifter fremdriftskonsept fra bunkersolje, (kanskje til solceller eller vindkraft ??).

Dette ble umiddelbart fulgt opp av to større aviser, en på Østlandet og en i Bergen, hvorav begge har kvinnelige redaktører. I sosialistorganet Dagbladet kunne man bl.a. lese: “Hurtigruta en miljøversting – Hurtigruta går full-lastet med bunkersolje på sine daglige anløp i norske havner. (Hurtigruten er på plebeiisk Vika-dialekt blitt til bilglass-firmaet Hurtigruta). Og i den herværende Venstre-avisen slo man stort opp: “Full av bunkersolje – og videre – mens myndighetene kjemper mot oljesøl i Langesund går Hurtigruten fullastet med bunkersolje på sine daglige anløp i norske havner”. Men i motsetning til IF180 tungolje, bruker Hurtigrutens åtte nyere skiber, ifølge operatøren, IF40 lett tungolje, tilnærmet MDO bunkersolje som for øvrig benyttes om bord i de tre oldtimerne “Nordstjernen”, “Lofoten” og “Vesterålen”. Bunkersolje er for h.h. ikke synonymt med tungolje!!

Fanden passer sine, og etter at mesteparten av bunkersoljen om bord i havaristen – i løpet av en ukes tud – var blitt pumpet ut, ble “Full City” den 17. August, lett og elegant bragt flott etter en vellykket og godt planlagt operasjon av kompaniet Bugsér & Berging (B&B). Således slapp både Johan Marius og fiffen i våre østlige provinser med skrekken, og kanskje er det til og med et svakt håp om at både Den Yndige Helga og kvinnen Slotsvik kan ha fått en mer virkelighetsnær forståelse for oljevernberedsskab. Skipet er i skrivende stund vel fortøyet alongside den s.k. Nato-kaien i området, uten at endelig reparasjonsverft ennu er kjent.

Bon Voyage !!!
Windy Hill – Gravdal
Ultimo August 2009