Ved Roret 3/10

Avhengig av øyet som ser, kan man vel bare konstatere at det har vært en begivenhetsrik både vår og forsommer – med både tragiske og muntre innslag, sistnevnte for øvrig i hovedsak her i våre hjemlige farvann. Således, i skrivende stund, mens etter sigende vi har den største arbeidskonflikt i riket på 30 år, riktignok stort sett en forestilling for galleriet (her i landet har man likelønn for likt arbeid), spillte n’Jens opp igjen med nytt klimaopplegg, uten at Alberto var med denne gangen. Men til gjengjeld fikk bestyreren bl.a. med seg Bonnie Prince Charles. Etter sigende måtte Alberto være hjemme for at flytte inn i sin nyinnkjøpte leilighet til den nette sum av 50 millioner daler!!, opprettholdelsen av postulatet menneskeskabt klimakatastrofe skal svare seg you see.

Denne gangen hadde bestyreren og hans, etter manges mening, semipsykotiske drabant, mester Erik, besluttet at gi bort 6 milliarder NOK til bevaring av regnskogene i Indonesien, etter tidligere at ha bevilget 3 milliarder til et tilsvarende formål i Brazil. Bevaring av verdens regnskoger er et særdeles prisverdig prosjekt, men hvorfor Norge som knapt er kjent utenfor landets grenser skal sørge for dette, med en befolkning på størrelse med Singapores, er for mange ganske så uforståelig.

Og et spørsmål i denne forbindelse er naturligvis – hvem i h.h skal kontrollere at disse enorme summene vil ha nogen som helst effekt mot utryddingen av de nevnte, fortsatt, enorme skogsområdene som er av den største betydning for CO2-reguleringen. Man vil etter all sannsynlighet stå overfor både mektige kapitalinteresser – og ikke minst korrupsjon i stor skala.

Men etter at “månelandingen” bokstavelig talt gikk åt skogen, er i følge miljøvernministeren nu stjernene, nevnt er Sirius, den klareste av dem alle, neste mål innen “klimaproblematikken” – og hvor man derav altså har satset foreløbige 9 milliarder NOK på regnskogsprosjektene, det er pinadø mange penger det ! Den aparte Mr. Solheim hevdet nylig at Norge er et av de land i verden som er mest avhengig av FN – selv om virkeligheten er den motsatte. Men på ett punkt har kanskje snålingen rett, Norge er på en viss måte avhengig av FN for hjelp til at få gitt vekk sine store milliardbeløp til tant og fjas og andre dubiøse prosjekter.

Disse pengene kan for all del ikke anvendes her hjemme, for øvrig til høyst nødvendige samfunnsoppgaver – da man ikke vil kunne oppnå de ønskede prestisjepoeng i kampen om at være “best in show” internasjonalt. Ei heller vil man kunne oppnå gode poeng på den personlige CV’en med henblikk på senere feite bein i FN-systemet, eksempelvis a`la Andestjerten og Himmellosen.

La meg bare ta et lite eksempel hva angår nevnte nødvendige samfunnsoppgaver i vår hjemlige sfære, nemlig eldreomsorgen som er blitt en verkebyll her i verdens “rikeste” land. Helse- og omsorgsminister Anne-Grethe Strøm-Eriksen, som i flere av dagens aviser, enten av rene fysiologiske – eller andre grunner betegnes som hønen av kvinnelige partifeller i Arendal pga hennes takling av en sykehussak dersteds, uttalte i forbindelse med fremleggelsen av revurdert nasjonalbudsjett den 10. Mai, at nu var det “full ahead” for utbygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger. I forbindelse med samme sak har AGSE uttalt at man er halvveis med denne utbyggingen som omfatter 12.000 plasser frem til 2015. Det er mange som stiller seg uforståelig til dette tallet, som etter fleres mening burde ligge mellom 15.000 og 20.000. Spesielt når det fremgår at i inneværende år har 400 av våre kommuner kun planer om at bygge 75 plasser.

Skal man få kabalen til at gå opp må det bevilges nok statlige midler, og dertil må det utdannes nok personale – som må tilbyes en anstendig hyre. I dag ligger antallet sykehjemsplasser (hvorfor i h.h ikke aldershjemsplasser) på 64 pr. 1000 personer over 67 år, m.a.o det samme som på Einar Gerhardsens tid i 1962. Og når man efterhånden har dannet seg et bilde av den store veksten av eldre man kan vente seg i årene som kommer, burde både AGSE og andre taes ved vingebenet og ristes ut i virkelighetens verden, her vil trenges en masse regnskogmillioner umiddelbart.

I bestyrelsen

for øvrig har hver og en puslet med sitt. Bestyreren selv har nu lykkes med sine bestikkelser til FN-systemet og er derav tildelt stillingen som Formann i Klimarådet etter den detroniserte George Brown. Således kan vi stort sett avskrive ham hva angår at styre sitt eget land – men Martin Kolberg og Schøtt-Pedersen har vel ingen ting imot at vikariere som bestyrere. Mens den listige og slue Sigbjørn har pønsket på nye opplegg for igjen at ta innersvingen på rederiene, samt at ta rotten på pensjonistene, en gang for alltid, har samferdselsministeren bevilget 50 millioner til utredning om høyhastighetstog (lyntog) i alle retninger (i Norge med under 5 mill. innbyggere) hvor fly langt mer effektivt og bedre vil ta seg av den personbefordring som er nødvendig, og det på privat basis.

Det tales så meget om suksessen med lyntog på Kontinentet, men det blir jo for svarte effen en helt annen skål, det er en vesentlig forskjell på at anlegge skinnegang for høyhastighetstog på det europeiske flatland – og hvor 100 mill personer kan benytte seg av disse – mot at bygge høyhastighets berg- og dalbaner i det norske fjell-landskapet.

På tampen av Mai fremsto også samferdselskvinnen på tinget og forkynte at hun ikke skulle unne seg verken rast eller ro (med det mente hun sikkert ferie) før alle anbudspapir vedrørende nye konsesjonssøknader for Hurtigruten var “spick and span”, videre kvalitetssikret og dertil tilsendt til eventuelle interesserte i videre drift av Hurtigruten på nye konsesjoner fra 2013. En litt snål, men også en munter utgave den gode Magnhild fra Jæren. A`propos Hurtigruten vil jeg nok en gang få uttrykke min beundring for en fabelaktig markedsføring, selv om jeg så absolutt kan styre min begeistring for at man har klart at grise også den hederkronte oldtimeren “Nordstjernen” (anno 1956) med navnet Hurtigruten på sidene, denne gangen i sort på den hvite skansekledningen rundt “sun deck”.

Same procedure
En av bestyrelsens medlemmer som virkelig har sus i serken er nok fiskeriministerinnen Lakse-Lisbeth. Mens hennes forgjenger, Den Yndige Helga fra Vester-Tana lovet at få fjernet vraket av krysseren “Murmansk” fra Sørøyas strender (dette arbeidet er i god gjenge, dokk er bygget rundt vraket og opphugging pågår) samt gav løfte om at vrakdelene av U 864 ved Fedje skulle heves, har Lakse-Lisbeth vridd seg som en ål og gjort sitt beste for at trenere hele U 864-saken. Dertil har kystverkdirektrisen Kirsti Slotsvik, som går for heving og har vært ansvarlig under forhandlingene med Mammoet BV, kommet i klabeit med – og blitt uglesett av sin prinsipal på tinget.

Jeg vet ikke hvor mange ganger i årenes løp jeg har omtalt U 864 her i “ved Roret”, det har blitt nogen efterhvert. Og som en kommentar dertil har jeg gjerne avsluttet med “We shall see what we shall see”. Og ikke uventet synes eventyret om U 864 at bli en “never ending story”.

Og siden den storyen er det optimale eksempelet på politikernes dårskap og deres eminente evne til at tenke med det de sitter på, skal jeg nok en gang ta et short cut gjennom den politiske utvikling i saken.

I Mars 2007 fastslo bestyrer Jens at det nu hastet med at få sette i gang med tildekking av vrakdelene (og de nær 70 tonn kvikksølvet) på havets bunn. Etter at kraftfulle ord hadde avstedkommet høye rop og skrik i protest, tok Den Yndige Helga initiativet og i April samme året lovet hun at utrede heving. Og i Januar i fjor stillte Den Yndige på Shetlands-Larsens brygge i Bergen og lovet heving av U 864.

Men Lakse-Lisbeth ville det annerledes og i Mars i år fremsto hun med sin beslutning om at utsette hele U 864-sak
en på ubestemt tid. Dertil hadde hun bestemt at alternativet full eller delvis tildekking igjen skulle utredes av hensyn til akseptabel styring, risiko og kostnader.

Nok en gang steg protestskrikene mot uante høyder, et flertall var helt tydelig for heving. Jens måtte tydeligvis krype til korset, og da bestyreren i Mai avla Solund (nabokommune til Fedje) et besøk, uttalte han med sin vanlige pondus at ubåten skal opp, men at det måtte gjøres på en forsvarlig måte – og således må det naturligvis ta tid (nye utredninger og nye anbud). I Stortingets spørretime den 26. Mai, ble Lakse-Lisbeth fucked up – og på spørsmål om hun var enig med bestyreren som hadde lovet heving, måtte hun som fagstatsråd svare ja. Det er dog kjent at hun faktisk samme dag i et brev til Transportkomitèen på tinget hadde gjentatt at hel eller delvis tildekking fortsatt er et alternativ som enda en gang skal videre utredes.

Stortingshøringene i April viste for øvrig at det er miljømessig, prosjektmessig og dertil økonomisk forsvarlig at inngå en endelig kontrakt med Mammoet Salvage som vant Kystverkets anbudskonkurranse og oppdraget med at heve U 864, helt i tråd med kvinnen Slotsvik og Johan Marius sine anbefalinger. Således kunne arbeidet startet i 2011, noget som det faktisk ble stemt over i Stortinget den siste dag i Mai. Og med en stemmes overvekt ble dette vedtatt.

Den overraskende grunnen til dette var at representantene fra AP og SV var for engasjert i en ensidig og høyst utrettferdig fordømmelse av Israel, – velregissert av kommunistene og det rabiate sosialistkrapylet, ledet an av en snøvlende fru Halvorsen og hennes tomsete nestformann, dimlingen Solhjell – etter en episode i Østlige Middelhavet den samme morgen, en episode som ansees som en særdeles godt planlagt provokasjon mot Israel – og som for øvrig ble et kjempe PR-stunt for Gaza-araberne. Stortinget vedtok derved at heve vrakdelene allerede neste sommer – etter et allerede utall utredninger – og nu uten flere dikkedarer.

Men ikke fanden…. etter avstemningen bråvåknet nestlederen i AP, Den Yndige fra Vester-Tana og ba om at saken måtte opp igjen til ny behandling på tinget, noget som bestemt ble avvist av fylkesleder Tungesvik i koalisjonspartiet Sp, som forbante seg på at nu var det nok.

Og dersom Den Yndige tross alt skulle få gjennomslag for at ta saken nok en gang tilbake til tinget, vil det tidligst kunne skje til høsten, altså tidligst i Oktober. Forunderlig nok er alle partier enige om at vrakdelene skal heves, men spørsmålet er altså hvortil og hvorledes. Hollenderne Mammoet Salvage har så langt fått oppdraget med hevingen av skrogdelene og mest mulig av lasten, samt deretter tildekking av havbunnen. Men alt tyder på at Lakse-Lisbeth med sine krav om nye utredninger bevisst går inn for at skyve hele prosjektet U 864 ut i en uoverskuelig fremtid, sannsynligvis for godt. Så nok en gang “We shall see what we shall see !!

PS
U 864’s reise til Japan, bl.a. lastet med kvikksølv, som måtte avbrytes i Nord-Atlanteren, hvoretter båten ble senket under returen til Bergen, var ikke enestående. Det kan således nevnes at allerede den 20. Juli 1944 forlot søsterbåten U 863 (type IX D2) Bergen. Underveis i overflatestilling ut ved Fedje ble U 863 angrepet av en norsk-bemannet Mosquito fra 333 squadronen med base i Skottland. Ubåten fikk kun lettere skader og kom seg unna – og stakk nordover til tryggere farvann i Trøndelagen for utbedring av skadene ved ubåtbunkeren Dora I i Trondhjem.

Etter nødvendige reparasjoner forlot U 863 Trondhjem den 26. Juli og brøt uoppdaget ut i Nord-Atlanteren via Danmarkstredet (samme vei som “Bismarck”), hvoretter den satte kursen sydover mot varmere farvann – på sin lange reise mot den tyske basen “Monsun” ved Georgetown i Penang – i Malaya. To måneder senere befinner U 863 seg utenfor kysten av Brazil, på høyde med Pernambuco, da båten den 29. September ble senket av to amerikanske Liberator bombefly som var ute på patrulje fra sin base på øyen Ascension i Midt-Atlanteren, og nok en kvikksølvlast havnet på havets bunn, dog langt fra våre kyster. Men som sagt, det var nära ögat – og det kunne vært to kvikksølvlaster at hanskes med utenfor Fedje. Det hadde vært noget for Lakse-Lisbeth og den Yndige det, sannsynligvis hadde de i ren eufori gått i spagat og revet med seg KV-Kirsti i samme slengen.

Til bunns
Nogen dager etter at U 864 var blitt torpedert ved Fedje, ble U 1053 forhalt ut av ubåtbunkeren Bruno på Laksevåg og satte kursen nordover Byfjorden for sakte fart. Denne båten var av typen VII C, lik U 995, eks KNM “Kaura”, som nu står som museumsbåt ved ubåt-muséet Laboe utenfor Kiel – og altså noget mindre enn den efterhånden så herostratisk berømte U 864.

U 1053 hadde vært dokket i Bruno for reparasjon og en større overhaling, og denne dagen skulle båten prøvedykke og testes for så at settes inn i aktiv tjeneste igjen. Dykket ble foretatt mellom Eidsvågsneset og Straumsnesholmene på Askøen, og det var det siste man både så og hørte til fartøyet, noget hadde gått fryktelig galt (kluss med høytrykks-blåseluften, utette ventiler eller luker, ingen vet).

Byfjorden er ca. 350-400 meter dyp der U 1053 forsvant med sin besetning og nogen verkstedsarbeidere, og båten har frem til i år fått ligge uforstyrret på Byfjordens bunn. Akkurat det området hvor U 1053 gikk ned er velbrukt av både nybyggede og andre skiber til kalibrering av instrumenter. Således også av Marinen, og tidlig i Mars i år ble U 1053 funnet av ett av deres fartøyer ved en tilfeldighet, muligens under testing av side-skanning sonarutstyr.

Dog for de fleste, også Navyen, var det ikke aktuelt at foreta seg noget, båten representerte ingen sannsynlig risiko. U 1053 var ikke opplastet med ammunisjon og torpedoer, og de 50 tonnene med diesel ligger sikkert trygt i det solide uskadde skroget. Dertil ansees båten som krigsgrav.

Men en tidlig vårdag i April dukket plutselig den kjempestore, 126 m lange yachten “Octopus”, tilhørende Microsoft-grunnlegger Paul Allen, opp i Bergen. Og etter kort tid kunne den daglig observeres i DP-posisjon på Byfjorden. Nogen antok vel at også yachten hadde behov for instrumenttester, men da min eldste datter som residerer på Eidsvågsneset observerte at “Octopus” drev med operasjon av ROVs over ubåtgraven, gikk ballongen opp, bl.a med et oppslag i pressen – og dagen derpå stakk “Octopus” til havs. På spørsmål til Bergen havnevesen, som for øvrig akkurat på den den var uten ledelse, var svaret at de ikke brydde seg, så lenge man fra yachten ikke rørte noget ved vraket. Ja, ja, mon tro det, men til trøst for Lakse-Lisbeth og kvinnen Slotsvik er der ingen som har fremsatt krav om heving av U 1053.

Det er typisk norsk at være god
En gang var dette Andestjertens velkjente, men akk så tåpelige mantra, og hvor tåpelig det er – og i virkeligheten hvor god vi er – skulle fremgå av det følgende. Som kjent er det her i landet forbudt ved lov og straffbart at innlate seg
på vederlagsbetinget kjønnsfest. For en smule tid tilbake befant seg en norsk matros om bord i et skib underveis fra Odda i Hardanger til Sauda i Ryfylke/Rogaland, hvor det ville ankomme den påfølgende dag.

Denne matrosen var mistenkt for en slik uhyrlig forbrytelse som vederlagsbetinget kjønnfest jo er fastsatt at være – og dertil skulle kreditoren etter sigende være en 15-årig barnehjemsjente. Dette var farlige greier. Bergenspolitiet bestemte seg for at pågripe mannen på timen ved hjelp av det lokale politiet i Odda, men da de ankom Zinken på Eitrheimsneset var skibet just avgått.

Nu grep panikken om seg hos Bergenspolitiet. Det kom ikke på tale at vente til ankomst Sauda den påfølgende dag, mannen måtte pågripes den samme natt. Det ble bedt om assistanse fra Kystvakten, og etter avklaring med Forsvarsdepartementet, gikk så tre politifolk fra Exit-gruppen (anti-kjønnsfest gruppen) om bord i KV “Nornen” som satte kursen mot Hardangerfjorden, hvor skibet sent på aftenen ble bordet – og matrosen arrestert, altså ved hjelp av Forsvaret. Fare for bevisforspillelse var etter sigende grunnen til at man måtte ha assistanse fra Sjøforsvaret til at arrestere en seilende nordmann på et norsk skib i en norsk fjord.

Og hva slags bevisforspillelse kunne komme på tale om bord i en liten lastedrager underveis fra Odda til Sauda en grå og kold Februaraften. Skibet hadde etter regelverket en sikkerhetsbemanning på 7 mann – og med matrosen fjernet kom man altså under denne. Men det er vel for meget at vente at Politiet kunne ha forståelse for den problematikken, de hadde klart at foreta en arrestasjon, og det var slett ikke værst.

Det hører med til historien at da sheriffen i Bergen kom til bevissthet igjen og oppfattet hva han hadde trasslet til, ble rederiet og skibets kapteins hans dype beklagelser til del. Hva angår Kystvaktens rolle i denne miseren, burde kanskje moren til Oda forlange alle kort på bordet. De fleste husker sikkert da hun med sitt notoriske, stikkende blikk fokket opp to – tre Marinejegere for at deltatt i et sivilt oppdrag – da de hjalp en fortvilet norsk mor med at få hjem sine to barn fra en mindre bekvem – men heller plagsom og ufrivillig tilværelse i Marokko hos sin arabiske far. Så hva nu, med et helt kystvaktskib inne i bildet ??

Mange har for øvrig forundret seg en smule over politiets særdeles intense aktivitet hva angår kjønnsrelaterte oppdrag, kan det være for at disse sakene kan virke pirrende og gi større stimulans i jobben – enn arbeidet med at oppklare forbrytelser. Det kan i denne forbindelse nevnes at en gammel 79-årig ungkar fra Bergens-kanten, en kveld på byen hadde tenkt seg en vederlagsbetinget kjønnsfest, men da han ikke hadde nok penger ble dette ingenting av. Viking-ånden er altså ikke helt død. Dog ble fyren arrestert og siktet for at ha tenkt på at ha kjønnsfest mot betaling, og for dette ble han i retten dømt til en bot på kr. 15.000, pluss dekning av saksomkostninger. “What a life !!”

Men ikke alt er bare elendighet hva angår ordensmakten. Forbrytelsene skyldes i stor grad at de kriminelles høye beskytter, le petit advokat Storberget og hans moderlige protegé, kvinnen Killengreen, tilsynelatende er i ferd med at foreta en kontrollert nødlanding av hele etaten. Som et eksempel på dette kan nevnes den nye loven om pålagt båtførerbevis for dem under 30 år som fører lystbåter over en bestemt lengde og motoreffekt (25 hk), hvor det ikke er bevilget fem cent til kontrollvirksomhet og oppfølging av bestemmelsen. Her burde man nok henvise til fare for liv og helse, for idiotien med store hurtiggående båter med kjempemotorer – ført av mindre begavede personer fremtre som et økende problem.

Oljefeber
Tidlig i vår fant president Medvedev av Russland det betimelig at avlegge Norge et besøk, og fyren fremsto uten tvil som en likendes kar. Under Dmitrijens besøk ble det ganske så sensasjonelt gjort kjent at Russland og Norge nu var blitt enige om at bli enig om at løse den 40 år gamle konflikten om Gråsonen i Barentszhavet, hvor disputten har dreiet seg om midtlinje- eller sektorprinsippet. Nu har man altså landet på den sannsynligvis eneste mulige løsningen, nemlig delelinjer – som for øvrig har vært foreslått som alternativ flere ganger tidligere. Og skulle altså forslaget om delelinjen bli godkjent i Dumaen – og på Løvebakken – så skulle alt være “spick and span”, og alle hjerter kan glede seg.

Oljeselskabene og tilhengere av olje- og gassutvinning i nordlige og polare havområder gav uttrykk for særdeles tilfredshet ved denne endelige løsningen, og mange steder i vår nordlige landsdel gikk gledesdansen over tilje, nu skulle det bli aktivitet og velstand, olje- og gass kunne nu utvinnes i de to nye, suveren havområdene til de respektive, og skulle den ene komme inn på den andre skulle det deles broderlig. På den andre side fikk sosialist rabulistene – sammen med Bellona-Frederic og naturisten Haltbrekken – samt ungnaturistene nye anfall av åndenød.

Men det er mange skjær i sjøen, og da boreriggen “Deepwater Horizon” eksploderte og sank i Mexico-gulfen, med tap av 11 menneskeliv ultimo April, var det flere som fikk betenkeligheter ved oljeboring og -utvinning til havs. Kort tid etter at riggen hadde gått tilbunns på ca. 1500 meters dyp, sprakk et rør fra en oljebrønn, og siden da og frem til avslutningen av denne , min beskjedne spalte, har råolje i store mengder strømmet opp og spredd seg ut i farvannet, antydet er den eventyrlige mengden på 19.000 fat daglig.

Tross iherdige forsøk har operatøren BP ikke lykkes i at stoppe lekkasjen, som efterhånden har har nådd strendene, spesielt i Louisiana, men også nabostatene Mississippi, Alabama og Florida, til stor forbannelse og katastrofale følger for det omfattende og rike fugle- og dyrelivet dersteds. Men i følge tam-tam-trommene hevder en kvinnelig, amerikansk forsker og bare ca. 1 % av oljen vil nå land, resten vil efterhånden bli oppløst og forsvinne ute i havet. Og det er ikke første gangen man har hatt lignende ulykker i Mexico-gulfen, i dette pionerområdet hva angår oljeutvinning til havs, men årets er den største i denne sammenheng.

For det var på slutten av 2. Verdenskrig at de første offshore oljebrønnene ble boret, just i Mexico-gulfen, noget som senere skulle utvikle seg til en av de mest, ja kanskje den mest betydningsfulle næring i verden, en næringsaktivitet hvori Norge i dag ligger på topp.

Og med den spede begynnende oljevirksomhet til havs (offshore) oppsto behovet for transport ut til feltene av borerør, boreslam, tørrsement, dieselolje, ferskvann og dertil kjemikalier for bruk i utvinningsprosessene. Og dette behovet førte i USA til utvikling og bygging av den første generasjon supplyskiber, etter et konsept som stort sett også er enerådende i dag, med løftet forskib med innredning, overbygg og bro forut, stort lastedekk videre helt til hekken – samt tanker for de forskjellige bulklaster derunder.

Senere har norske verft og konsulentfirmaer overtatt rollen som masterutvikler og -bygger av spesialskiber
relatert til offshore-næringen. Disse skibene kan sies at omfatte typene Ankerhåndterings-/Slepefartøyer (AHTS), Plattform Supply Skiber (PSV), Seismografiske letefartøyer, Oseanografiske forskningsskiber, Dykkerskiber, Rørleggingsskiber, Kabellegging og -vedlikeholdsskiber samt Standby-fartøyer. I følge tam-tam-trommene er det for tiden i ordre nærmere 600 spesialskiber for offshore-virksomheten, hvorav ca. 250 AHTSs og 200 PSVs. En betydelig del av disse er kontrahert ved verfter i Kina, Singapore og Brazil.

Yankeene er kjent for en viss inertia når det gjelder at takle ulykker og uventede katastrofer som de får tredd ned over hodet på seg, men når de er kommet over første sjokket, er det som regel ikke måte på effektivitet (ref. første og andre verdenskrig, Berlinblokaden, Koreakrigen etc). Stakkars Baracken, han har pinadø allerede mer enn nok problemer at stri med, men i dette tilfelle får han nok berettiget kritikk for ikke at ha satt i gang federale tiltak på et langt tidligere tidspunkt for at søke at begrense omfanget av katastrofen, spesielt med de tekniske kompetanser og kapasiteter denne mektige nasjoner rår over.

I stedet sto Baracken de første to ukene og ulte til sitt folk at BP pinadø skulle for betale for dette. I den siste tiden forlyder det også at han nu er rasende (koker av raseri), noget som tyder på at Baracken nu er virkelig stresset, men han har selv valgt yrket. Som verdens “mektigste” mann bør man holde seg for god til at bli rasende over en hendt ulykke, det hjelper ingen. Det bør kanskje holde med at ergre seg. Og BP gjør det de kan for at løse problemet, men dette er en type katastrofe man ingen tidligere erfaringer har at bygge på – så langt har man bare måtte prøve – og så langt feilet.

Man må også ha i tankene at Amerikansk policy er at sikre sin olje-/drivstoff reserver på best mulig måte og i fremtiden så langt som mulige gjøre seg uavhengig av eksterne oljeprodusenter. Ergo er oljeproduksjon i egne farvann et must i denne policyen. En svale gjør nok ingen sommer, men i dette tilfellet har den gjort nok til at Arnold i California har forbudt all oljeboring og -produksjon utenfor kysten av sin stat, og dertil vil nå føderale myndigheter nekte at utstede flere lisenser for prøveboring i US-farvann i Mexico-Gulfen. Dertil har Obama-administrasjonen også gitt stoppordre for 33 pågående boreoperasjoner i dette fravannet for en periode på seks måneder.

Dog, Herrens veier er uransakelige. I Mars, kun en måned før havariet i Mexico-Gulfen, approberte Obama-administrasjonen en begrenset ekspansjon i USA borevirksomhet etter olje og gass (for første gang på ti-år). De nye konsesjonene av Mars 2010 åpnet opp for deler av farvannene utenfor USA East Coast, Alaska og muligens Florida.

I skrivende stund rapporteres det at BP omsider har klart at begrense oljeutstrømmingen vie en hette som er satt over bruddstedet – og som sies at i alle fall ta unna ca. 10.000 fat i døgnet, som ledes via en slange til overflaten og videre om bord i et tankskip. For øvrig er oppfatningen at lekkasjen ikke kan stoppes helt før man når ned i reservoiret med en avlastningsbrønn – og det vil ennu ta nogen tid. Hva angår lenseutstyret som anvendes over there, så sies dette at være noget antikvarisk og mindre effektivt. Men nu er norsk hjelp underveis, Bergens-firmaet Allmaritim A/S, med avdelinger i Tromsø og i Vesterålen, har utviklet et nytt, etter sigende meget effektivt lensesystem, markedsført under navnet “Current Buster”. Dette systemet gjør det mulig at sveipe i relativ høy hastighet – i motsetning til konvensjonelle lensesystemer hvor farten normalt ligger på en til to knop. Og som sagt, i skrivende stund er åtte “Current Buster”-lensesystemer underveis over “Dammen”.

Og i uoverskuelig fremtid er jo Statene totalt avhengig av fossilt drivstoff (olje og gass) for at opptrettholde sin infrastruktur – i luften – til lands og til vanns. Og med en foreløpig stopp i ny egenutvinning (dette vil nok gå seg til igjen om ikke så lenge) vil man igjen være avhengig av økt import og sirkelen er sluttet. Og når fanden først er løs, så har jo Statene i år vært plaget av enorme regnskyll og tornadoer i søkk og kav – og dertil kan The Sunny South begynne at se frem til årets sesong for orkaner som ventes at ankomme fra Karibien på løpende bånd utover sensommeren/høsten. Ja, ja, nogen plager skal man ha.

“Deepwater Horizon”-havariet i Mexico-Gulfen og den påfølgende oljelekkasjen skulle vise seg at få følger også for den pt førende norske offshore-politikken. Under et allmannamøte i Svolvær den 8. Juni, kom det frem at den betydningsfulle Forvaltningsplanen for offshorevirksomhet etter olje og gass i Barentszhavet og i Norskehavet (utenfor Nordland – Lofoten og Vesterålen) nu er blitt utsatt og vil tidligst kunne fremlegges på tampen av 2011, etter at alle detaljer vedrørende havariet i Mexico-Gulfen og følgene av dette er nøye gjennomgått og analysert av norske myndigheter med den nødvendige kompetanse. Som følge av offentliggjøringen av denne avgjørelsen vedrørende Forvaltningsplanen, som etter Schedule skulle været fremlagt i høst, ble man vitne til unison jubel fra en velfødd, men tilsynelatende noget forsoffen Frederic Hauge sammen med en, for anledningen, nyklippet og for en glans skyld skikkelig dresset Erik Solheim i midnattssolens glans.

Om Sjøens Menn
Uvisst om hvorfor akkurat i år, men i alle fall høyst betimelig, har FN’s internasjonale skibsfartsorganisasjon, IMO, vedtatt at inneværende år, 2010, er utnevnt til “Year of the Seafarer” – eller “De Sjøfarendes år”. Hensigten er at gi det maritime felleskabet – og ikke minst verden for øvrig en mulighet til at gi all verdens seilende sjøfolk, herunder naturligvis også fiskeskibenes besetninger, en ydderst velfortjent hyllest for deres enestående bidrag til verdenssamfunnet, samt en anerkjennelse for den vitale rollen sjøfolkene spiller i utøvingen av den globale handel. For uten sjøfolkene hadde denne vært et ikke-tema – eller om man vil, en umulighet.

Det er for øvrig at håpe at “Sjømannsåret” også vil bidra til større oppmerksomhet på de mer enn 100 sjøfolkene som sitter som gisler hos de lugubre muslimske piratene etter kapringer utenfor Somalias kyster. I tillegg til det ikke-muslimske verdenssamfunnet for øvrig, burde kanskje også himmellosen som i sin tid ble utnevnt til FN’s fredsguvernør for Afrikas Horn – samt den snøvlende fru Halvorsen og hennes dimlig av en nestkommanderende, som vrøvler om sjørøveri i internasjonalt farvann, kanskje, i alle fall for en tid, kunne simulere åndsfrisk og vise en smule engasjement for disse sjøfolkene, piratene kunne jo f.eks boikottes.

Bon Voyage !!
Windy Hill – Gravdal
9. Juni 2010

DEL