Hjem Artikkelarkiv Ved Roret Ved Roret 2/10

Ved Roret 2/10

– Ja, ja, nu er våren og forsommeren her forlengst, men pinadø var vinteren seig denne gangen, ja så seig som den aldri har vært i de siste 100 år. Og det på tross av den påståtte menneskeskabte, globale oppvarmingen. På Windy Hill var vi omtrent innesnedd i tre måneder, før endelig det velsignede bergensregnet åbenbaret seg igjen medio Mars – og terminerte derved i tillegg en påbegynt ferskvannskrise. I mellomtiden hadde jobben med at kjempe med tonnevis av sne for at holde “entrancen” åpen tatt hardt på et gammel stålskrog, men som dog kanskje kompenserte for, pga av vei- og førehold, den forsømte og manglende daglige spasergang via Kommandantboligen og videre nedover til “beachen” og Gravdal havn.

Nu vel, årets Vinter kan innvarsle en ny periode med kalde vintre på store deler av den nordlige halvkule, for dem som opplevet dem, tilnærmet dem vi hadde i 50-årene. Kjent for en del skyldes dette delvis “den nordatlantiske Oscillasjonen (NAO)” – eller den nordatlantiske svingningen, noget som medfører at vintertemperaturene forandrer seg motsatt på Grønland og i Nord-Europa, et fenomen som for øvrig var velkjent allerede i Vikingtiden.

Fenomenet kjennetegnes bl.a. ved at de vanlige lavtrykkene som vanligvis ankommer Nord-Europa med den atlantiske vestavindsdriften, presses lenger sørover, ja kan hende så langt som til Nord-Afrika pga solide og nesten permanente høytrykk syd for Island og øst i Russland/Sibirien. For sistnevntes del ble dette i år etablert allerede tidlig på vinteren pga av store mengder sne. Dette høytrykket gir således ostlige og kalde vinder inn over Skandinavien, mens høytrykket i Nord-Atlanteren sender varme og regnfulle vinder f.eks nordvestover til Grønland. Et tilsvarende høytrykk nordvest i Baffin Bay sørger videre for vinterlige og snerike vintre i Statene. Disse forholdene tør være kjent flere hundre år tilbake – og er en del av bildet med vekselvis varme og kalde perioder – hver med en syklus på ca. 30 år.

Videre, kjent for en del, mens de foran nevnte forhold gir kalde vintre i Europa og US East-coast og Mid-west, sørger klimafenomenet El Niño (hvert 3 til 5 år) for oppvarming langs Stillehavets strender, også langs østkysten av Australien. El Niño i Stillehavet kan også påvirke redusert orkanaktivitet i Karibien/Atlanterhavet. El Niños kalde motstykke, La Niña, som ventes at gjøre seg gjeldende på arenaen fra i sommer, vil ha den motsatte effekten. Disse effektene er blitt registrert flere hundre år tilbake, lenge før CO2-mengden i luften viste merkbare økninger. Således, i denne forbindelse ble det i ca. 1980 etablert et forskningsinstitutt (IRI), basert på et internasjonalt oseanografisk samarbeid, bakket opp av UNESCO, for at utforske disse fenomenene videre. Men for FN’s panel for menneskeskabt klimaforandring, har IRI’s arbeid og resultater tydeligvis null interesse.

Dog synes det som en fellesnevner av de forannevnte forhold/fenomener sammen med en bastant solaktivitet bl.a. ledet til varmeperioden i Arktis i 1920-30 årene – som faktisk var like varm – og med tilsvarende lite is som i dag. Og hva angår dagens bilde er dette nu på et turning point, og ifølge både tam-tam-trommene og fagfolk vil det nu faktisk kunne bli kaldere. Videre hevder en fiskeskipper som har fisket i våre polare farvann i en menneskealder – at han aldri har sett slike mengder is der nord på denne tiden av året. Således kan det fortsatt stilles et stort spørsmål ved herrene Alberto, Erik og Jonas sitt postulat om en menneskeskabt klimaforandring og global oppvarming. Og kanskje slipper FN’s generalsekretær Bank-i-Moon med skrekken og unngår at oppleve at havet stiger med seks meter når isen i Arktis har smeltet. Det må være en god trøst.

Men Rocambole var ikke død. For mens årets vinter var på sitt mest intense og bl.a. Østersjøen frøs til og skapte store fortrytelser for fergetrafikken dersteds – før bl.a. innleide norske supplyskiber fikk brudt opp adekvate råker således at trafikken både for ferger og koffardiskiber kunne gjenopptas – dukket pinadø den slu og listige Alberto opp igjen i Oslo. Med seg hadde Mr. Gore sin nye bok for presentasjon i Norge – som det første land utenfor USA. Boken tar for seg hvorledes man kan unngå den menneskeskabte klimaforandringen, naturligvis ved hjelp av den pekuniært givende kvotehandelen. Og etter samtaler med sannsynligvis både Jens, Erik og Jonas, er det vel heller tvilsomt om han vendte tomhendt tilbake til sin Hacienda for at videreutvikle sine kvoteprosjekter og kanskje få skrevet nok en bok. I denne forbindelse må det nevnes at Jens (a’la Andestjerten og Himmellosen) ved hjelp av rike gaver til FN – nu sannsynligvis har posisjonert seg som bestyrer av et internasjonalt panel som i navnet skal forestå den internasjonale kvotehandelen i “den fattige verden”. Og i følge Fåre-Lars er det store muligheter for at Jensemann går svanger med tanken på seg selv som avløser for Bank-i-Moon. – Ja,ja, enhver er salig i sin tro.

Jeg har i Ved Roret ved mange anledninger fremhevet hvilken genial forretningsidé klima-kvotehandel er. Og nu er Jens kommet midt i smørøyet, samtidig som det er blitt åbenbart hvor virkelig GOD forretning handel med klimakvoter i virkeligheten kan være, etter at svindelopplegg i millardklassen er blitt avslørt. Jøie for et liv, nu gjelder det at henge på, for her går det an at bli rik i en fart.

På Krakatau

De to sist ansatte sjefene for hhv. NRK og TV2 har efter min mening, bortsett fra for sportsidiotene vært til liten glede for den øvrige allmuen, programmene, i hovedsak “never ending” repriser, er stor sett rett og slett begredelige. Men av og til dukker det faktisk opp enkelte gullkorn. Således en dag medio Mars havnet jeg ved en skjebnens forunderlige tildragelse, midt inn på det tredje i en serie danske programmer sendt på NRK1, med tittel “Nordkaperen seiler i Indonesia”.

Bak dette programmet sto den gudbenådede og geniforklarede danske journalisten og programskaperen Troels Kløvedal. For nogen år tilbake fikk jeg, også ved en tilfeldighet, anledning til at se en annen dansk serie i tre deler, omhandlende Grønland, også produsert av denne Mr. Kløvedal. De tre programmene ble vist, også dem på NRK1, i dagene mellom Jul og Nyttår. Den serien, som i hovedsak var tatt opp i forbindelse med den danske Kystvaktens tjeneste langs Grønlands vestkyst, var etter min mening ganske så fantastisk – og gav et enestående inntrykk av forholdene, befolkningen og naturen på Grønland. Og den helt spesielle musikken i sluttscenene i det siste programmet var helt uforglemmelig.

I den delen av reisedokumentarserien “Nordkaperen seiler i Indonesia” som jeg fikk med meg, tar Mr. Kløvedal seeren med om bord i den danske ketchen “Nordkaperen” vestover i Javasjøen, for undertegnede til gledelig gjensyn med velkjente, kjære fravann, først til Jakarta mens han samtidig foredrar med innlevelse om utviklingen av Indonesia, fra portugiserene og spanjolene ankom dersteds på 1500-tallet, og som han sier, med sverdet i den ene hånden – og korset i den andre. Latinerne fór med andre ord hardt frem mot befolkningen, noget som i sin tid resulterte i at hele Indonesia gikk over til Islam – og som kjent er øystaten i dag verdens største muslimske land. Dog med en mer filantropisk muslifisme enn hva tilfellet er lenger nordvest i verden.

Mr. Kløvedal gav videre en glimrende orientering om etableringen av det hollandske Forenede Ostindiske Kompani (VOC) i 1602 – eller om man vil Det Hollandsk Ostindiske Kompani, som ble den tids verdens største aksjeselskap – og i sin tid beskjeftiget mer enn 1000 skiber i sin tjeneste. Hollenderne brukte en annen metode enn spanjoler og portugisere – og inngikk i stedet handelsavtaler med de lokale småkongene, og således gjennom 350 år utviklet Hollandsk Ostindia seg til det
mest betydningsfulle handelsimperium der ute på Sydost-Asien. Spesielt interessant var orienteringen om hvorledes hollenderne anla havnebyen Batavia helt nordvest på Java. Byen som nu heter Jakarta, en by jeg i sin tid var relativt ganske fortrolig med, ble bl.a. bygget etter hollandsk modell, type Amsterdam, i henhold til hollandsk byggestyle, med kanaler og det hele.

Nu vel, det var den velsignede nostalgien som her førte meg ut av kurs og tilbake til betagende tider der ute på Østen. For seilasen med “Nordkaperen” gikk videre vestover gjennom Sunda-stredet, hvor kjent for en del, den store vulkanen Krakatau eksploderte i 1883 og bl.a. forårsaket den høyeste lyd (smell/brak) som nogen sinne er registrert. Denne hendelsen ble for øvrig behørig og detaljert omtalt i “Ved Roret” i Skipsrevyen nr. 1/2009.

Men det var vel klimateorier jeg innledningsvis var inne på – og hva har så en seilas gjennom Sunda-stredet at gjøre med dagens påståtte klimaforandring. Jo, faktisk en del, for under transitten gjennom stredet, la Mr. Kløvedal “Nordkaperen” bi ved den nye gjenoppståtte Krakatau (den er blitt ca. 800 meter høy, like høy som den som eksploderte i 1883). Og som et lite øyrike rundt den ligger restene av den forrige.

Mr. Kløvedal og nogen av besetningen, bl.a også en hobby-vulkanolog, gjorde landgang på vulkanøyen og begav seg oppover i høyden, til slutt vandrende på varm lavastein etter mindre utbrudd fra tid til annen. Men så for at avslutte dette klimatemaet. Underveis oppover – og videre opp ved kraterets kant prediket vulkanologen om, en sannsynlig, særdeles dominerende faktor ved klimaforandringer av betydning, nemlig store vulkan-utbrudd. Det har gjennom denne form for videnskab åbenbaret seg betydelige klimaforandringer i “kjølvannet” av større vulkanutbrudd. Spesielt ble nevnt at etter at Krakatau også eksploderte i år 416 e.kr oppsto det senere på 400-tallet en enorm tørke i Europa, medførende hungersnød – og dertil Romerrikets fall.

Lignende fenomener har vært observert i forbindelse med senere store vulkanutbrudd, både i Europa, Canada og Syd-Amerika, samt i Karibien, Hawaii og Indonesia. I skrivende stund har man et mindre utbrudd i Island. Og for tiden går man derav stille i dørene der vest mens man lurer på om dagens aktivitet også vil fyre opp den mektige Katla-vulkanen like i nabolaget – under Myrdalsjøkull. Ultimate følger av vulkanutbrudd kan være nedsmelting av isbreer og store oversvømmelser – eller det motsatte, nedkjøling, pga store askemengder i atmosfæren – som stenger varmen fra Solen ute. Ved avslutningen av denne min beskjedne spalte er all flytrafikk over norsk territorium stengt pga aske fra vulkanutbruddet på Island.

Besynderlig nok synes klimaforandringer relatert til større vulkanutbrudd at være ikke eksisterende – eller helt marginale faktorer i IPCC’s allehånde, vidløftige postulater om (menneskeskabt – eller ikke) klimaforandringer og global oppvarming, selv om man her etter de flestes mening, vel har noget meget konkret at gripe fatt i. Kan det være at klimaforandringer, muligens relatert til vulkanaktiviteter ikke gir nogen pekuniær gevinst – i motsetning til f.eks handel med CO2-kvoter – samt allehånde miljøavgifter, som fyller opp hemmelige konti til smarte forretningsmenn. Eller som ender i lommene til oversjøiske, korrupte statsledere og embetsmenn, ved at norske politikere som Jens, Jonas og Erik kjøper seg aksept i det internasjonale selskap – som bak ryggen på dem morer seg kongelig over deres helt uforståelige naivitet. Ved påsketider befant for øvrig bestyrer Jens seg i London, og under intervju med norske TV-media stå den narren og breket om hvor nødvendig det var at få samlet inn kvotepenger til de fattige landene – som står for mesteparten av klimautslippene ??? – og at vi og andre “rike” land skal betale for dette.

Det hadde vært langt mer samfunnsgivende om den tullebukken hadde blitt fratatt passet – og således bli nødt til at holde seg i riket og forsøke at ordne opp i det nødvendige her hjemme. Og da mener jeg ikke klimagreier – men alt annet som holder på at gå til helvete, men som er viktig for det norske folk – som han (ulykkeligvis) er innsatt som overhode for. Så får han heller overlate til dialogøren Jonas at ta seg av det oversjøiske gebetet og pengeutdelingen relatert til dette.

Her hjemme

Tross vinterens og sneens kalde favntak i mer enn tre måneder, var vekstforholdene blant våre politikere tilsynelatende svært givende og galskapen blant dem blomstret som aldri før. Omsider later det til at også den grå massen som stemte frem denne forrykte bestyrelsen har fått øynene opp for hva som er i ferd med at skje, og oftere og oftere kan registreres hyl og skrik som “Det går til helvete på første klasse” – eller “Landet råtner på rot”, også fra bestyrelsens egne rekker, mens den tidligere så elskelige bestyreren nu ofte omtales som “Tåkefyrsten”.

For selv om en del forstår at meget holder på at skjære seg, er og har ledende politikere vært for dumme – og ingenlunde vært interessert i at utvikle dette landet i vår nære fortid, mens anledningen var der. Det har tydeligvis vært betraktet som tull at legge forholdene på kurs for et konkurransedyktig næringsliv – eller at investere langsiktig i, for landet, varige verdier.

Og nu når gullalderen nærmer seg sin sorti, sitter Norge igjen med verdens høyeste avgifter og skatter i bestyrelsens desperate kamp for at skaffe penger til sin kampanje “Best in Show”. Bureaukratiet er blitt overtallig og har sprengt alle grenser (tilsvarer en stat med 40 – 50 millioner innbyggere), og kriminaliteten får utvikle seg fritt og uhemmet, stor sett ved hjelp av importere utøvere av faget. Vårt land er nu på flere måter i sterkt forfall, med en rasert og delvis ubrukelig infrastruktur overalt. Offentlige skoler og kirkebygg står til nedfalls, høyskoler og universiteter sultefôres, mens forskning neglisjeres og går ad undas. I den forbindelse må det dog nevnes at et nytt fagområde kan bli innført ved våre universiteter, nemlig “Granskologi”, for meget tyder på at gransking kan bli et nytt gebet at tære på når oljen tar slutt.

Anyway, vi som er gått i opplag skal nok klare oss bra frem til det er tid for at la gå de siste fortøyningene, men for en som vokste opp under krigen og tilhørende den generasjonen som bygget landet opp igjen, og som besidder en empirisk kunnskab og horisont ikke så mange forunt, er det fanden så trist at observere med hvilket vannstyre kongeriket kurser mot en dubiøs og traurig fremtid. Enda mer forstemmende er det at registrere den fremhevende mangel på engasjement via kommentarer og protester fra den grå massen hva angår de mange fortrytelighetene.

Men Ola Nordmann er eget folkeferd – og det skal ikke så meget til for at “keep him happy”, da stort sett i form av brød og sirkus. Holder hyren til avdragene på bilen og flatskjermen – og videre til nogen pakker chips og to six-packs
til sportssendingene, så later alt til at være alt vel i “heimen”.

Muslimifiseringen av Norge viser fortsatt en jevn fin utvikling, men for oss nordmenn er det en smule vanskelig at forstå hvorfor myndighetene gjør alt for at avkristne landet – samtidig som de fremstår med en ufyselig servilitet overfor muslimifismen. Men ikke nok med det, i stedet for at forsøke at holde på sin hjord, har våre regjeringsutnevnte biskoper nu slått seg sammen med rabiate SV’ere og kommunister og forlanger nu “boikott av Israel”. Videre, hva angår muslimifiseringen, så sørger den alltid muntre og lattermilde Jonas Støre for gruppereiser for pakistanske journalister til Norge, med “full pakke” betalt av det norske utenriksdepartementet, for at disse ved retur til hjemlandet skal kunne markedsføre Norge som et paradis for muslimske tilreisende.

Men besynderlig nok later det til at også Baracken, som burde ha nok at stri med “over there”, har blandet seg inn i muslimifiseringen her til lands. For i regi av den nu aldrende Hillary, dukket en amerikansk musliminne for kort tid siden opp for at drive pep-talk i det muslimske miljøet her til lands – og dertil formane våre myndigheter om behandle dette på beste måte, noget det for øvrig allerede ikke er den minste tvil om. Videre kan nevnes at det nylig ble fremlagt resultatet av en undersøkelse som viser at muslimer utgjør majoriteten i en tredjedel av alle barneskolene i Oslo. Dette har til og med vekket en viss bekymring hos Mr. Bøhler, lederen av Oslo Arbeiderparti, som mener at i fremtiden må denne elevmassen fordeles fifty/fifty på norske og muslimer. Men med den retning utviklingen har tatt synes dette at være ren utopi.

Men ikke nok med det, for kort tid siden vedtok FN’s menneskerettsråd med knappest mulig flertall en resolusjon som fordømmer krenking av religion. Og entydig nok nevner resolusjonen ikke noe om andre religioner enn just muslimer. Imidlertid vekket det en betydelig oppsikt at chinckene, som har et spesielt kjærlig forhold til de muslimske uigurene nord i sitt rike, var et av de 20 landene som stemte for resolusjonen. Det kan nevnes at også Cuba tiltrådte resolusjonen.

En større provinsavis på Østlandet som er særdeles engasjert i den pågående fatale kursen som seiles, har stilt spørsmålet, “Hva er det med Norge – hva gikk galt etter vi ble en oljenasjon” – og har i en tid, en gang for uken kommet med innlegg i et forsøk på at utkrystallisere galskapen. Men det var tilsynelatende ikke nødvendig at bruke en masse tid på at besvare disse spørsmålene, DN, vår ledende forretningsavis hadde allerede svaret klart, nemlig følgende: “Det kan hende at politikerne gjør som de gjør fordi de ikke er vel bevart, fordi de ikke kan regne, ikke kan lese og ikke kan tenke”.

Dette er vel efterhånden blitt en gjengs oppfatning, som nok også tydeligvis deles av høyere makter, som under bestyrelsens strikkejakkesosialistiske planlegging av 2011-budsjettet på Thorbjørnsrud rekreasjonsleir for kort tid siden, gav flere av bestyrelsens medlemmer en solid “warning” i form av en vedholdende prosedyre med oppkast og diaré, men muligens godt hjulpet av overdreven avnytelse av sterke drikker i løpet av konferansen.

Og ser vi på grunnen til elendigheten innen landets administrasjon, finner vi at det er det samme som går igjen år etter år – og således indikerer den ultimate mangel på forstand. Det gjelder selvfølgelig sektorene helse og eldreomsorg, infrastruktur, ordensmakten og kriminalomsorgen, samt det havarerte skolegebetet – og dertil katastrofeprosjektet NAV og pensjonssvindelen. Og dette skyldes nu i denne runden n’Sigbjørn, en skjær ulykke for landets utvikling, som med sitt evinnelige “Ye, Ye, itte bruke pæng”, og som, om han får fortsette i det sporet – vil overlate en velfyldt pengesekk og et land i ruiner til de fremtidige generasjoner – som med dagens reproduksjonsrate – i stor grad vil omfatte muslimer.

Og da, når pensjonspengene etter planen til han Sigbjørn skal deles ut, vil nok den tids fremkomstmidler i mangel på brukbare veier og jernbaner sannsynligvis være kameler og esler. For øvrig er det ikke bare samfunnskritikerne som er skeptisk til den pågående muslimifiseringen, også innen liberale og filosofiske miljøer begynner man etter hvert at bli oppmerksom på den pågående prosessen, ikke bare i Norge, men stort sett i hele Europa for øvrig, og det er innen disse kretsene ordet Euarabia, eller Eurmuslimia plutselig fremstår.

Hva angår helse og eldreomsorg later det til at AGSE surrer og roter like planløst omkring som forgjengeren Pølse-Hanssen. Den mye omtalte, dubiøse nye Helsereformen har tydeligvis skjært seg og er foreløpig utsatt i minst ett år. Og i mellomtiden får vi bare håpe at madame Strøm-Eriksen, som fra sin forrige taburett raserte hele Forsvaret, nu ikke lar Helse- og omsorgssektoren lide samme skjebne takket være uforstand. Når det gjelder infrastruktur, hvor riket er belemret med et etterslep på 800 milliarder NOK hva angår vedlikehold av samferdselsgebetet samt offentlige anlegg og bygninger, må man bare ha medlidenhet med Magnhild fra Jæren, for den stakkars fanen begriper svært lite av det hele. Til hennes fordel taler imidlertid at hun i sin visdom har adoptert Fremskrittspartiets tidligere lanserte forslag om Privat Offentlig Samarbeid (POS) vedrørende nybygg, utbedring og vedlikehold av statlige anlegg, men det vil ikke n’Sigbjørn høre tale om.

Som antydet i forrige “Ved Roret” kan ingen føle seg trygg så lenge Sigbjørn’s ånd svever over vannene. Og efter dommen i Høyesterett vedrørende rederiskatten, har han benyttet tiden godt til at ruge ut forskjellige nye løsninger for at få inn pengene likevel. Dertil har han tilsynelatende klekket ut nye planer for at ta rotten på norske sjøfolk en gang for alle ved at kanskje seponere refusjonsordningen. Dette har han fått til i samarbeid med Kongepuddelen, som nu endelig har fått etablert sitt eget hoff, dog med et lite hakk i opplegget, da den mest hoffede i det utnevnte hoffet klokelig bakket ut etter et meget kort medlemskap.

Videre, begredelighetene omkring NAV, som fremstår som Norges største offentlige skandale nogensinne, bør vel bare forbigås i stillhet, dog kanskje ikke uten at nevne at selv arbeidsministerinnen, Helen Bjurstrøm, også har fått anfektelser vedrørende denne profane etaten, som bl.a. siden 2008 har utbetalt ca. 3 milliarder til eksterne konsulenter, pga manglende egen kompetanse. Er det rart at pensjonene må nedskrives ??

Vi får vel også ta med elendigheten innen ordensmakten og fengselsvesenet, herunder også utsendelsesgebetet, som i hytt og pine bestyres av le petit advokat Storberget – med kvinnen Killengreen liggende som Politidirektør under ham – på overtid, og flere stiller seg spørsmålet om dette kan skyldes et ødipuskompleks. Men nylig fikk også han Jørgen Riksrevisor nok av fortry
telsene og den planløse og totalt ineffektive bruk av midler. Både justisministeren og politidirektøren fikk så ørene flagret. Storberget lovet bot og bedring, men fjerning av ca. 350 årsverk i etaten i inneværende år, tyder verken på bot eller bedring. Kvinnen Killengreen valgte imidlertid at legge seg flat igjen – (for kritikken).

Fåre-Lars som seilte Venstre down below – og dertil torpederte et eventuelt borgerlig regjeringsalternativ ved valget i fjor høst, ble derav nu av bestyrer Jens belønnet med jobb som Fylkesmann i Hordaland. Og med en løs kanon på dekk, tyder meget på at også KrF vil bli et fatalt havari til del. Det er således nært at anta at en politisk innflytelse fra de to sentrumspartiene vil vise seg at bli temmelig marginal i fremtiden.

Men uansett, alle de kritikkverdige forholdene som nu fremstår på løpende bånd innen administrasjonen av riket, skyldes den vegelsinnede bestyreren, som når han befinner seg her i riket stort sett bruker tiden til at, fra sitt kontor på toppen av regjeringsbygget, peke ut Holmenkollbakken og tårnene på Oslo Rådhus for besøkende dignitærer – og mindre dignitære gjester. Men for sette bjellen på katten hva angår n’Jens, og siden den utøvende faktoren for mesteparten av elendigheten for nuværende kommer fra Hedmarken og taler språket dersteds fra, faller det nært at bruke en linje eller to fra Sigbjørn’s landsmann, Prøisen (som nok aldri har vært en av mine favoritter) om et nattefrieri og kjønnsfest som gikk at helvete til da en råtten stige brøt sammen. Og om jeg ikke husker helt feil, lyder strofen fritt oversatt, “for største skylda har han som snekra regjeringa av røtne bord”.

Oversjøisk

gir vel den generelle situasjonen heller ikke nogen nevneverdig grunn til optimisme. I Statene krysser Baracken seg frem i kontrarie vinder. Hans endelige, med knappest mulig flertall, vedtatte Helseforsikrinsgreform, ble ganske så umiddelbart underkjent og må til ny behandling i Senatet. Videre hans skjærmysler med chinkene – og høvdingen i Afghanistan gjør ikke akkurat hans stjerne blankere, selv om en ny START III-avtale kanskje hjelper en smule. Dette sies jo at være et første skritt på veien mot hans utopiske mål at skape en atomvåpen-fri verden. Men det må jo være grenser for at tro på Julenisssen. Jeg tror neppe verken Iran, Pakistan, India, Kina, Israel eller høvdingen i Nord-Korea noensinne vil ha de samme idealene.

Ellers merker vi oss at muslimene i Pakistan fortsetter at drepe hverandre med fynd og klem, i Indien er muslimer og maoister i full gang med at destabilisere det såkalte “verdens største demokrati”, og i skrivende stund ble det gjennomført en short and sweet revolusjon i Kirgisistan, mens en ny ditto muligens er under utvikling i Thailand – og dertil kan en ny raseuro være nær forestående i Sør-Afrika. Og i forbindelse med de usikre resultatene etter valget i Irak, synes det også dersted at være lite at gledes over. Og i rådsgemakkene i nabolandet Iran lyder latterbrølene høyere og høyere etter hvert som Oksidentens servile tafatthet åpenbares mer og mer. Og i Venezuela gir Chavez’s utvikling av et genuint diktatur grunn til store betenkeligheter hos nogen og enhver.

I det fra teten detroniserte Europa hoper også problemer seg opp i søkk og kav, Grekenland som står på kanten av stupet har omsider fått de nødvendige garantier fra EU mot IMF og landet har således fått et pusterom – dog med en rekke interne opptøyer av dertil egnede rabulister og i landet illegalt oppholdende tilreisende muslimer. Men også i Spanien og Portugal er de økonomiske problemene særdeles irriterende, ikke minst takket være en, mildt sagt, betydelig arbeidsløshet. Tyskland er nu forbigått av Kina som verdens største eksportland, noget som nok burde bekymre kvinnen Merkel. Også i Frankrike har man problemer bl.a. kjemper Zarkozyen med sin Carla for sitt politiske liv, etter en undergravningskampanje rettet mot presidentens forslag til et nytt økonomisk system. Og som brekkmiddel benyttes etter sigende antydninger om utroskap og aktive kjønnsfester på fremmede beiter. Men i Italia later det til at den aldrende satyren Berlusconi med sitt sedvanlige lystige glis farer som en ivrig bi fra blomst til blomst uten at la seg affisere verken av korrupsjonsanklager eller indre uro i landet.

Selv om bilfabrikkene SAAB og Volvo er solgt til oversjøiske interesser, hhv til Holland og Kina er der ingen sure miner hos broder Svensson, som takket være sitt medlemskap i EU og med delfinansiering fra organisasjonen – samt fremsynte egne ledere nu skal sette i gang en betydelig opprustning av landets infrastruktur til mer enn 400 mrd SEK i løpet av de neste 10 årene. La det også være klart at Sweeden allerede har en eksisterende infrastruktur som vi her til lands bare kan drømme om.

Og bare for at sette prikken over i’en, minner jeg om at vi som, EØS-partner gjennom vår millard-kontingent til EU bl.a. finansierer rehabilitering av kirkebygg og slott i Polen, mens vi her hjemme kun har råd til at bygge 6 kilometer med ny vei i inneværende år. Appropos Polen, så rammet som kjent en katastrofal flyulykke, dette i århundrer på så mange måte hjemsøkte landet, da flyet med president Lech Kaczynski og hans hustru samt kremen av eliten i Polen styret under innflygning til den russiske byen Smolensk i tett tåke – og alle de 97 ombordværende omkom. Dobbelt tragisk var det at de ombordværende var underveis til et arrangement i Katyn-skogen ved Smolensk for at minnes at det var 70 år siden Stalin utryddet den daværende polske eliten, omfattende 20.000 militære offiserer og sivile akademikere som hadde flyktet til Russland etter tyskernes invasjon av Polen i 1939.

Bits & Pieces

Teigen Brothers, de to herremenderne som står bak Fjord Line, som driver fergetrafikk mellom Bergen og Hirtshals – og hurtigbåten “Superspeed 1” mellom Kristiansand, – har kontrahert to søsterskiber som erstatning for bastarden “Bergensfjord” i Bergensruten – som da vil få daglige avganger. Da dette nylig ble offentliggjort, var det straks et hjernedødt ålehovve som i en avisnotis skrek over seg over den økte miljøforurensingen dette ville medføre for Bergen by. Nok et grotesk eksempel hvorledes miljøhysteriet har grepet om seg, men denne gangen var det tydeligvis ren galskap – og ikke pekuniære årsaker som var grunnen.

De to søsteskibene er kontrahert ved Bergen Group og skal leveres fra konsernets avdeling Bergen Group Fosen i Rissa hhv i Mars og Oktober 2012. Skrogene og stålarbeidene skal bygges og utføre ved Stocznia Gedans i Polen. Byggeprisen for de to søsterskipene som hver vil få kapasitet for 1500 passasjerer, er oppgitt til 206 mill. Euro, eller ca. 1,6 mrd NOK. Selv om nykontraheringene har vekket relativ stor begeistring på Vestlandet, spesielt innen reiselivsgebetet, kompenserer ikke dette for savnet av Englandsruten mellom Bergen og North Shields/Newcastle, som dessverre ble nedlangt for en del år tilbake – etter at ha trafikkert denne ruten cross Nordsjøen uavbrutt (bortsett fra krigsårene 1940-45) siden 31. Mai 1890.

Første sk
ib i ruten var Bergenske Dampskibsselskab’s steamer “Mercur”, og det siste var Fjord Lines “Jupiter”. Etter sortien i Englandsruten tjenestegjorde skibet en tid som losjement for anleggsarbeideren i forbindelse med oppføringen av gassrenseanlegget på Melkøyen ved Hammerfest. Derefter ble det solgt til utenlandske eiere, og just nylig ble oppdaget og avfotografert som hvitmalt cruiseskib i en havn ute på Sydost-Asien, og navnet er fortsatt det samme. Blant Bergensere og innen turistnæringen er både “Jupiter” og Englandsruten dypt savnet, og mange hadde nok heller sett at denne ruten ble gjenopptatt – enn at to nye skiber skal settes inn i Danmarksruten.

Ved Påsketider ble det arrangert en minnehøytidelighet for de 159 personene som omkom ved brannen om bord på passasjerfergen “Scandinavian Star” – en route fra Oslo til Frederikshavn for 20 år siden. Sjøforklaring og senere rettssaker avslørte at brannen om bord var påsatt – og derefter utviklet seg som kjent til en katastrofe, ikke minst pga manglende sikkerhetsutstyr og mangel på opplæring. Og man måtte vel i den forbindelse kunne konkludere med at skibet ikke var sjøklart.

I alle år senere har det hersket en del usikkerhet omkring tragedien, bl.a. vedrørende ansvarsforhold og ikke minst hvem som var de reelle eiere av skibet. Skibets norske kaptein og en dansk korresponderende reder ble dømt til at tilbringe nogen tid i jailen, men fortsatt finnes der ting man helst skulle hatt svar på. Og således, ikke minst etter påtrykk fra de etterlevendes interesseorganisasjoner – har nu danske myndigheter sagt seg villig til at granske omstendighetene og skibets eierforhold på nytt. Men hva som kommer ut av det er vel temmelig usikkert.

M/S “Scandinavian Star” var bygget i Frankrike midt på 70-tallet og var et tilnærmet søsterskip til Fred. Olsen-linene “Bolero” – som sikkert huskes fra dem som har levet en tid, både fra Englandsruten og en karriere i Bottenviken. Ulykkesfuglen “Scandinavian Star” ble etter tragedien i Skagerrak, reparert og oppgradert – og seilte senere i en lengre periode for amerikanske interesser i Karibien, i passasjerfart mellom Florida og Mexico.

Bon Voyage !!!

Windy Hill – Gravdal
15. April 2010

Les også Kapteinens meninger om avskjeden til havnedirektøren i Bergen