Hjem Artikkelarkiv Ved Roret Ved Roret 1/10

Ved Roret 1/10

Når dette er kommet leserne i hende, nærmer vi oss tampen på det første kvartal i det som er det siste i det første tiåret i det enogtyvende århundre – eller det første i det andre tiåret, avhengig av den enkeltes virkelighetsoppfatning. Anyway, inngangen til 2010 ble feiret med allehånde fyrverkeri samt tilhørende hyl og skrik – i de forskjellige tidssoner, suksessivt i 24 timer. Men slik det ligger an, har det vel etter krigen aldri vært mindre optimisme og færre lyspunker at se frem til ved et årsskifte.

Begivenhetsmessig ble fjoråret avsluttet med den famøse Københavnerkonferansen om global oppvarming takket være menneskeskabt klimaforandring, hvor en av de mer kuriøse hendelsene oppsto da Alberto Gore bokstavelig talt fikk n’Jonas ut på glattisen, med en felles pressekonferanse, og ville vyer om at isen i Arktis inn meget kort tid ville være en saga blott – i det han henviste til en navngitt forsker. Men det viste seg at vedkommende var tilstede i Bella-senteret, og han imøtegikk Alberto med nebb og klør – og dett var dett.

At Københavnerkonferansen faldt i fisk var vel ikke uventet, men nå lot det også til at høyere makter ville ha et ord med i laget, postulatet om menneskeskabt klimaforandring hadde nå tydeligvis kommet til et ytterpunkt, og man har således siden, fra medio Desember og i skrivende stund til langt ut i Februar, blitt til del en sammenhengende kuldeperiode – samt en snemengde man ikke kan minnes på minst 50 år. Så det er nok nærmere at anta at klimaet lever sitt eget liv, uten menneskelig hjelp, og i motsetning til den påståtte globale oppvarmingen, vil man kanskje måtte imøtese en begynnende, mindre istid av 1.grad.

Og bedre ble det ikke da FN’s IPCC klimapanel, spesialoppnevnt for med lys og lykte søke etter selv det ringeste postulat for at klimaforandringene i vår tid er menneskeskabte, måtte kalle tilbake sin antagelse om at Himalaya’s isbreer ville være borte innen år 2035. Dette kan skyldes at IPCC er blitt en smule anfektelser til del, og kanskje ikke minst takket være offentliggjøringen av målinger som viser at norske isbreer vokste igjen både i 2007 og 2008. Prikken over i’en var vel sannsynligvis opplysningene om at tilstanden til “Fimbul-isen”, og temperaturen på sjøvannet under denne – under Dronning Maud Land i Antarktis, i motsetning til hva der har vært antydet, holder seg konstant, helt upåvirket av den påståtte globale oppvarmingen – som altså i følge IPCC skulle skyldes den menneskeskabte klimaforandringen.

Etter det havarerte arrangementet i København, og videre som en følge av den koldeste vinter på mer enn en menneskealder, har både de antatte kvotespekulantene Mr. Gore og inderen Rajendra Pachauri – samt vår egen klima-Erik, ligget lavt i terrenget. Kun Vær-Siri, som også driver kursing og propaganda for menneskeskabt klimaforandring i barneskolene, forsøkte seg med en liten piruett om at det kalde været naturligvis var en del av den globale oppvarmingen, men etter hvert som kuldeperioden fortsatte, ble det mer eller mindre tyst også fra den kanten.

Dog, for at ha jobb og en ønsket reisevirksomhet også i tiden som kommer, stakk Mr. Solheim nylig halsen frem igjen og fortsatte på sin evinnelige “Ro, ro til fiskeskjær” om menneskeskabt klimaforandring, samtidig som han uttrykte at tvilerne av denne påtar seg et enormt ansvar !!! Men nye, markante furer i ansiktet – og antydning til bristende stemme, tyder på at han har fått seg en knekk, noget som hans bebudede utsettelse av “klimameldingen” med minst ett år også tyder på. Men hva angår bruk av norsk kapital er den fyren aldri opprådd. Lønn til de norske styrkenes motstandere, Taliban, og for ikke at snakke om Haiti, er i følge tam-tam-trommene nogen av hans nye prosjekter.

Innledningsvis nevnte jeg at det ved årsskiftet var få lyspunkter at se frem til worldwide. Elendigheten omfatter bl.a. kaos i Pakistan, hvor terrorister tar livet av sine landsmenn i søkk og kav, en tilspisset situasjon i Afghanistan, den listige og slue Ahmadinejad i Iran som fortsetter at lure vestlige forhandlere trill rundt mens han spår Israels snarlige undergang og ler hele veien ned til sine underjordiske og uangripelige fasiliteter for bygging av missiler og fremstilling av atomvåpen. Tragisk ble også det enorme jordskjelvet som rammet Haiti, denne ulykksalige staten som den kjempestore slaven Henri Christophe var med at frigjøre fra franskmannen for mer enn 200 år siden. I Somalia tyder meget på at en ny borgerkrig er på trappene – og i Nigeria kives til stadighet kristne og muslimske grupper mot hverandre.

“Over there”, i Statene sliter også Baracken med en del problemer som høy arbeidsledighet, sykeforsikringsreformen, en enorm statsgjeld og “Tea-Party bevegelsen” hvor bl.a. den henrivende Palin-kvinnen egger massene. Den utopiske, mislykkede dialogen med Iran har som følge en betydelig opprusting i den nære Orienten, – og som ikke det er nok, spøker en eventuell handelskonflikt med chinckene i bakgrunnen. What a wonderful world !! Men også her i Europa sliter man, i tillegg til sne og kulde, med vanskeligheter og store fortrytelser, og for EU-statene Portugal, Spanien og Grekenland – og da spesielt for sistnevnte, tyder mange signaler på at økonomien holder på med at skjære seg.

Her hjemme
har siden medio Desember i fjor, sneen dekket det ganske land, mens isen har lagt seg i Oslofjorden, til stor fortrytelse både for fergefarten og mindre koffardiskiber. Videre ligger flere arter av våre sjøfugler dårlig an, de sulter i hjel, og dertil er oppdrettsnæringen i skrivende stund under et massivt angrep fra den lystige Mr. Oddekalv. Og under vinterens globale nedkjøling blir defektene innen bestyrelsen – samt dennes mangel på virkelighetsoppfatning efterhånden mer og mer åpenbar.

Bestyreren selv som stort sett virrer rundt i sin egen fugleverden, dukker av og til frem fra tåkeheimen og foredrar en smule om sitt nye mantra på reduksjon av sykefraværet, dette som en viss form for kompensasjon for hans tidligere altoverskyggende vyer om den menneskeskapte klimaforandringen med en dertil hørende særdeles fordelaktig kvotehandel. Kvinnen Bjurstrøm, har også måttet ligge kloss til vinden etter hennes inntreden i bestyrelsen, først som klimaforhandlingsleder i Bella-senteret – og som nu senere har fått både sykefraværet og re-etableringen av NAV i sitt skjød. Fy flate for et liv !!

Som kjent har Kongepuddelen overtatt rollen som næringsminister etter den forunderlige Sylvia fra Hedmarken, og i motsetning til sin forgjenger – som fokket opp næringslivet – har Mr. Giske valgt en annen strategi – nemlig at stryke lederne med håret og har således kommet på gode “speaking terms” både med den ene og den andre. Nevnes kan i den forbindelse både reder John Fredriksen, konsernbygger og fisker Kjell Inge Røkke og kramkar Stein Erik Hagen. Under en reise til Kina i Januar tok han overfor pressen til orde for at etablere et omfattende og banebrytende samarbeid med chinckene innen det maritimt/tekniske gebetet, sannsynligvis uten at ane at et slik samarbeid allerede var etablert for mange år tilbake, i hovedsak takket Mr. Arne Hammer og “The Group of Seventeen“, unnfanget under de tidligste ERFA-konferanser. La meg legge til at da “17-Gruppen” ble etablert for ca. 25 år siden, var jeg til enn viss grad engasjert i ERFA-konferansene og ble derav godt kjent med Mr. Hammer, og vi fikk således anledning til at diskutere mange ting innen gebetet. Som kjent for en del forlot Arne oss på tampen av fjoråret under 17-Gruppen’s jubiléums-arran
gement i Shanghai.

Ordretørken innen norske skipsbyggerier og relatert industri vekker dog bekymring både hos Trond og Helen arbeidsminister. Og skuffelsen ble formidabel da den store Goliat-kontrakten (Goliat-feltet ligger utenfor kysten av Finnmark) glapp for Aker-Stord og i stedet gikk til koreanske Hyundai Heavy Industries. Kontrakten som omfatter bygging av en flytende produksjons-, lagrings- og losseenhet (FPSO), som for øvrig er prosjektert av norske Sevan Marine. Aker Soloutions med sitt anbud på 9 mrd NOK tapte for koreanerne sin pris på 6,9 mrd.

Dog, for Kongepuddelen har det åbenbaret seg et fata morgna for norsk verftsindustri, nemlig bygging av vindmølle-parker til havs, så we shall see what we shall see !! Under alle omstendigheter må både arbeidsministerinnen og den fortsatt, delvis impotente etaten NAV imøtese en rekke store utfordringer i de nærmeste årene. Og etter tapet av Goliat-kontrakten, krever sterke røster at feltene utenfor Vesterålen og Lofoten nu må åpnes for oljeboring for at redde den norske oljeindustrien generelt – og ikke minst skape et levelig aktivitetsnivå i vår nordlige landsdel.

Dette spesielt siden det nu knytter seg en ikke så liten tvil om lønnsomheten og deltagelsen i det russiske Shtokmann-gassfeltet nord i Barentzs-havet, en tvil som også later til at også ha rammet Ivan selv. Og kan denne tvilen til en viss grad skyldes en liten mistanke om at det kanskje ikke blir nogen global oppvarming, men kanskje tvert om langt mer hostile forhold der opp i nord. En økende og relativt lønnsom utvinng av s.k. fastlandsbasert skifergass (bl.a i Canada) kan også være med på at så tvil om Shtokmann-feltets lønnsomhet på kort sikt.

Som en kuriositet kan kanskje nevnes at kvinnen Huitfeldt i bestyrelsen i disse dager presenterer sin bok “Fortellingen om Gro Harlem Brundtland”. I den forbindelse forlyder det at Anniken kulturminister vil lansere boken om andestjerten som eventyrbok for opplesning i barnehagene for de minste – og dertil som lese-øvingsbok i forskolen. Og videre, i en provinsavis fra Østlandet, foreslåes det at året 2014 da andestjerten fyller 75 år, kanskje skulle markedsføres som et Gro-år – og slåes sammen med 200-års feiringen for tilblivelsen av den norske Grunnlov i 1814. Og muligens kunne den aldrende billedhuggeren Knut Steen få et oppdrag på en, kanskje Afrodite-lignende Gro-statue i hvit marmor – til samme anledning.

Videre, som en del av bestyrelsen’s planlagte utvikling fortsetter avkristningen av landet i tilfredsstillende tempo, godt hjulpet av bl.a. Bruun-Pedersen-klanen. Dertil viser muslimifiseringen av Norge en jevn og fin utvikling, ikke minst ved hjelp av bestyrelsens utnevning av kvinnen Ørstavik som likestillingsforvalter. Den bebudede velsignelse for vårt land, – som de fremmede kulturer, medbragt av muslimer og andre dubiøse tilreisende som uten dikkedarer gies ubegrenset tilgang til vår land, i følge psykotiske norske politikere – skulle forestå, er også nu begynt at sette merkbare spor etter seg, spesielt på kriminalstatistikken. Dertil har, takket være god planlegging, pakistanerne tatt kontroll over drosjenæringen i Oslo, og i følge tam-tam-trommene fremstår nu bydelen Grønland som et eget kalifat, som delvis styres etter sharia-lovene. Forhåpentligvis vil kanskje konsekvensene av deres dårskap og totale mangel på gangsyn efterhånden gå opp for våre politikere, men kanskje for sent, utviklingen er tilsynelatende kommet for langt.

En halal-kjøreskole, som den første, er også opprettet i hovedstaden. Ellers synes det som at Mullah Krekar finner tilværelsen i kjedeligste laget – og de eksisterende bekvemmelighetene mindre tilfredsstillende. Og på denne årstiden er vel ikke en liten ferietur til Nord-Iran så meget at trakte etter. Et s.k. mordforsøk, som etter de fleste mening var iverksatt av han selv og familien, for at skape en smule sus i serken igjen – og dertil skaffe nogen flere kroner i kassen til sakfører Meling ble stor oppmerksomhet til del. Hendelsen medførte en knust kjøkkenrute og et kjøttsår i labben til Krekarens svigersønn som helt passende var til stede fra London. Dersom dette hadde hatt noget med virkeligheten at gjøre, ville attentatmennene, når de var kommet så langt, med en liten håndfull Cementex, uten problemer kunne tatt seg helt inn i leiligheten og ekspedert mullaen over til de evig jaktmarker på et blunk.

Men resultatet ble ganske annerledes, approbert av le petit advocat Storberget og kvinnen Killengreen, ble Krekar og familie installert på Oslo Plaza Hotel og forlagt i tre luxus-suiter, med full forpleining avec i en ukes tid, før han og gjengen ble forhalt til en ny, under døgnlig observasjon, kommunal leilighet etter hans eget valg. Dette bør så absolutt bli et standard-opplegg for dem som ønsker seg bedre bekvemmeligheter betalt av Oslo kommune. Konverter til muslifismen, avtal med nogen om et fingert angrep, og vips så kommer onkel og Storberget og hjelper deg, alt mens sønnen til Wenche Foss sitter på Rådhusplassen og klør seg der han er høyest når han plukker jordbær.

Og selv om Norge er et godt land at leve i for friske mennesker – i adekvat beskjeftigelse – og ikke minst for allehånde tilreisende, – later det til at manglene i vårt samfunn har status som konstant, og gjengangerne er sviktende eldreomsorg, ikke tilfredstillende helse-behandlingstilbud, et havarert forsvar og en lite effektiv infrastruktur, sannsynligvis den dårligste i Europa.

Hvorfor det er slik vil nok ingen svare på, men denne utviklingen begynte da vi inntok rollen som verdens sosialkontor. Vi som har levet en tid minnes godt da tingene stort sett fungerte som de skulle, mens kravet til materielle goder var mer marginale. Dertil aspirerte den gang ikke de varierende bestyrelser til at være “Best in Show” for et noget forbløffet og lattermildt verdenspublikum.

Nu ha vi det gåannes igjen
Kystverket, i de senere år ledet av kvinnen Kirsti Slotsvik (med bakgrunn fra Statens veivesen), har nu i seks år utredet U 864 og eventuell heving av de to vrakdelene. I fjor sommer bekreftet daværende kyst-og fiskeriminister, den yndige Helga fra Vester-Tana, endelig at vrakdelene og kvikksølvlasten i dem, skulle heves og det hollandske selskapet Mammoet (som også hevet Ivan’s Typhon-class ubåt “Kursk” for nogen tid tilbake) ble tildelt oppdraget med U 864, med forventet iverksetting 3.kvartal neste år – og til en pris av 1 mrd. NOK. Som tidligere, utallige ganger er presisert i “Ved Roret”, bør alle tidsaspekter, relatert til politiske løfter, tillegges mikroskopisk verdi, så også i denne forbindelse.

Og ganske riktig, før årsskiftet fremla kvinnen Slotsvik enda en bestillt utredning om hevingsaspektet vedrørende U 864, denne forestått av et s.k. “uavhengig” granskingsutvalg, muligens initiert av Lakse-Lisbeth i et forsøk på at nok en gang trenere hele saken, noget som tydeligvis har ligget i kortene i lang tid, i håp om “at om hundre år er allting glemt”. Den nye utredningen sies at konkludere med at hevning av vrakdelene
tidligst vil kunne finne sted i tredje kvartal 2012, og da til en pris av det dobbelte, nemlig 2 mrd. NOK I alle fall har sentrale politikere ytret ønske om at hele U 864-saken må opp til ny behandling på tinget – og så ha vi det gåannes igjen !!

Og dette er ikke første gangen sandblåste politikere, samt etatsledere svikter samfunnet der vest i havet, nevnes kan bl.a. Himmellosen Kjell Magne og Fiske-Ludvigen’s fjerning av oljeverndepotet på Fedje – som nu riktignok er delvis tilbakeført dersteds. Og siste sprell fra KV-direktrisen Kirsti og hennes crew, bl.a. Johan Marius og Malin Dreijer, er et sviktende forhold til virkeligheten under den nu due oppgraderingen av VTS’en – og dennes radarutstyr – på øyen.

I forrige nr. av Skipsrevyen, side 96 og 97, hadde ansvarlig redaktør Asle Strønen en særdeles klargjørende artikkel om fenomenet, som jeg derav ikke skal gå nærmere inn på her i min beskjedne spalte, dog ikke uten at nevne at Kystverket i sin anbudsspesifikasjon går for en IALA-standard som etter alle solemerker ikke er tilpasset moderne radarteknologi. Således ender Kystverket opp med kun ett tilbud, på faglig hold betegnet som ikke adekvat utstyr.

HMS “Edinburgh”
Det er blitt 27. September, det herrens år 1942, og over et rolig, grått og disig Barentzshav stevner den allierte returkonvoien QP 11 vestover, (østgående konvoier hadde betegnelsen som PQ) ca. 100 n.mil nord for Vardø, underveis fra Murmansk, due for havner i UK og USA east coast. Eskorten omfattet krysseren HMS “Edinburgh”, samt et antall jagere, korvetter og en sloop, de sistnevnte ledet av Lieutenant-commander Sherbrooke i fleet-destroyeren HMS “Onslow.

HMS “Edinburgh” var en forstørret og forbedret utgave av “Town-class”/”Southampton-class” kryssere – og hennes eneste søsterskip, HMS “Belfast”, overlevet 2. Verdenskrig og deltok også i Korea-krigen. Senere ble hun ført opp til London og ankret/bøyefortøyet like ovenfor Tower Bridge, hvor hun som musèumsskib daglig kan besøkes. Disse to kryssene hadde et deplasement på 10.000 tons – og en største lengde på 614 fot. Bestykningen omfattet bl.a. A, B, X og Y-tårnene, hvert med tre 6-tommere, og dertil var krysserne også utrustet med et tre-rørs torpedobatteri på hver side midtskips. Parson turbin-fremdriftsmaskineri på 80.000 ahk, gav en toppfart på mer enn 32 knop. Skutesidene var over KVL forsterket med 4-tommers plater mellom forkant av A-tårn – og akterkant av Y-tårnet.

På formiddagen ble konvoien angrepet av en tysk styrke, bl.a omfattende Narvik-klasse destroyere og ubåten U 456 tilhørende 11. Ubåtflotilje i Bergen, og det hele utviklet seg til et veritabelt sjøslag. Og det var eskorten gefreiterne konsentrerte seg om, de ballastede koffardiskipene lot til at være av sekundær interesse.

Da krysseren fyrte av sitt babord torpedobatteri mot de tyske destroyerne, viste det seg at roret på den ene fisken var frosset – således at torpedoen derav gikk i ring og blåste av både hekken samt ror og propeller på “Edinburgh”. Uten manøvreringsevne ble krysseren rammet av flere treff både fra den tyske jageren Z 25 og U 456 som skadet krysseren ytterligere, før disse trakk seg unna etter motangrep fra den allierte næreskorten. Krysseren var imidlertid fortapt, på tross av alle sine vanntette rom og skott sank hun langsomt med babord slagside. Sloopen HMS “Harrier” kom imidlertid opp og la seg langs krysserens lave babordside og 720 av “Edinburgh”s besetning gikk om bord i sloopen – og muligens destroyeren HMS “Foresight“, før krysseren sank på 250 meters dyp etter at ha blitt gitt en siste torpedo fra en av sine egne destroyere. Med i dypet fulgte ca. 60 mann av besetningen – samt fem tonn rent gull, tatt om bord i Murmansk, bestemt for USA som delbetaling for krigsmateriell Ivan hadde mottatt fra amerikanerne.

HMS “Edinburgh” ble erklært som krigsgrav av britiske myndigheter, men i 1981 approberte både Ivan og britene en bergingsaksjon etter gullet, omfattende 465 barrer i til sammen 93 kister, til en verdi av ca. 100 millioner US $. I April samme år ble vraket lokalisert, og ved hjelp av videokameraer kunne man konstatere at “Edinburgh” lå på siden på den flate havbunnen – og at den delen av skroget hvor gullet var plassert, sannsynligvis i nærheten av telefonsentralen og styrerommet (rom for rormann og kvartermester) på nedre banjerdekk, var inntakt.

Bergingsoppdraget var blitt tildelt britiske Jessop Marine Recoveries, og via dykkerklokker arbeidet selskabets dypvannsdykkere seg, ved hjelp av skjærebrennere, nedover og innover i vraket mot gullasten. Det var en meget farefull og vanskelig oppgave og jobben tok således mer enn to uker, før de første barrene kunne hives opp fra dypet. Og da oppdraget ble avsluttet, befant det seg igjen om bord kun et 30-talls barrer som det hadde vært umulig at komme til pga. lokalitetene. I forbindelse med bergingen av gullasten ble også krysserens skipsklokke fjernet fra vraket – og denne kan nu beskues på krigsmuséet på Edinburg Castle i Skottland.

Den norske bestyrelsens filibuster-taktikk kan vel tolkes dit hen at det er meget lite sannsynlig at de to vrakdelene av U 864 noensinne vil bli hevet. Men med referanse til HMS “Edinburgh” og gullet som ble berget fra henne, som tross alt ligger på 100 meters større dyp enn U 864, er det fra flere hold foreslått at probere at få opp mesteparten av kvikksølvet fra de to vrakdelene ved hjelp av dykkere, for så at dekke til restene – og la Korvettenkapitän Ralf-Reimar Wolfram og hans menn uforstyrret få fortsette sin evige hvile.

Men også dykkerløsningen kan måtte by på betydelige problemer. For mens HMS “Edinburgh”, rigtignok på 100 meters større dyp, lå med nær 90 graders slagside og således gav muligheter for at trenge inn i skibet gjennom skutesiden, ligger det hele annerledes til for de to delene av U 864. Forre delen av ubåten står noenlunde rett på bunnen, sannsynligvis med den intakte delen av ballast-/putekjølen godt begravet i dynd og sand. Akterseksjonen står, så vidt jeg har bragt i erfaring, også nogenlunde rett, i en horisontalvinkel på ca. 20 grader, med ror og propeller godt klar bunnen, også her med den delen av ballastkjølen, som fortsatt kan være intakt, begravet i sand og dynd. Ballast-/putekjølen er ikke en del av det trykkfaste skroget, men festet under bunnen av dette.

Besserwissere har antydet at en slik bergingsoperasjon ved hjelp av dykkere vil kunne gjøres unna i løpet av en to- til tremåneders periode. Og under videre henvisning til at dagraten for de nyeste og mest effektive dykkerskibene i Nordsjøen, for tiden ligger på rundt en halvannen million NOK, vil således kostnadene ved bergingsoperasjonen kunne komme til at ligge på et sted mellom 140 til 150 millioner NOK. Dette må nok være “Mat for Mons” – både for Lakse-Lisbeth, Kirsti og Johan Marius.

Men dette anslaget kan sannsynligvis ligge altfor lavt. For s
kal dykkere arbeide under de runde skrogdelene, vil dette kreve et betydelig sikringsarbeid for at stabilisere for- og akterseksjonen i sin nåværende posisjon, noget som vil måtte kreve en meget solid avstempling for at utelukke risiko for kantring når man begynner at grave frem kjølseksjonene for at kunne ta seg inn til den famøse og farlige lasten. Selv om det er en kjensgjerning at for Gud og Sjøfolk er ingen ting umulig, så vil et slikt stabiliserings- og sikringsarbeid bli særdeles omfattende og meget vel kunne spise opp mesteparten av den eventuelle besparelsen ved at bruke dykkeralternativet.

Og dersom Kirsti og Johan Marius skulle resonnere på en dykkeroperasjon, vil den måtte behandles i nye, uendelige utredninger, noget som igjen vil kunne øke oddsene for at den endelige løsningen på U 864-saken kun blir tildekking av de to vrakdelene. Dertil har det i den senere tid, av besserwissere vært hevdet at kvikksølvet ikke representerer nogen fare der det befinner seg, dets enorme tyngde sies at gjøre faren for spredning nærmest ikke eksisterende.

Økende piratvirksomhet
I forrige utgave av “Ved Roret” nevnte jeg Commander Vian som, i skrivende stund, for nøyaktig 70 år siden, den 16. Februar 1940 tok tribal-class destroyeren “Cossack” inn i Jøssingfjorden og bordet den tyske fleet-tankeren “Altmark”, og fra denne befridde 300 allierte sjøfolk. Nu forlyder det i skrivende stund at danske marinestyrker som deltar i Operasjon Atalanta utenfor Somalia har foretatt en tilsvarende operasjon, dog i en langt mindre målestokk. Danskene bordet en kapret stortanker i somalisk farvann – og befridde både denne og besetningen på 27 mann.

Omtrent samtidig innløp det signal om at det Panama-registrete skibet “Al Khaliq” og hele besetningen var blitt frigitt mot en løsesum på 3,1 mill US $. Skibet var blitt kapret av somaliske pirater den 22. Oktober i fjor, og disse fikk altså en fin uttelling på den operasjonen. I mellomtiden er vår egen, ennu ikke ferdigutrustede fregatt, KNM “Fridtjof Nansen” kommet velberget tilbake til hjemmebasen Haakonsvern og utdeling av deltagermedaljen, etter seks måneders deltagelse i nevnte “Operasjon Atalanta“.

Under tiden der nede ble etter sigende et par pirater sendt til de evige jaktmarker under en skjærmyssel med en av fregattens RIB-patruljer. Noget som for øvrig her hjemme avstedkom både hyl og høye skrik, med krav om granskning av denne udåd fra lugubre sosialist-rabulister, både på rennestensnivå – og på tinget. Deres alternativ at ønske var kanskje at det var RIB-patruljen som var blitt sendt hinsides. Hva skal man med fiender når man har slike venner ??

Men tross alle mottiltak – til en kostnad – som langt overstiger hva det maritime samfunn må ut med i løsepenger og driftsavbrudd, så viser sjørøvervirksomheten en jevn økning. Således rapporterer International Maritime Bureau’s Piracy Reporting Center (IMB PRC) om hele 406 tilfeller av piratvirksomhet og væpnet ran i 2009.

Dette er også det fjerde året på rad at gangstervirksomheten til havs viser en økende tendens, med hhv 239, 263 og 293 tilfeller i hhv 2006, 2007 og 2008. Hva angår 2009 fastslår rapporten worldwide ble 153 skiber bordet, 49 ble kapret. Videre ble det registrert 84 innledende angrep, mens det ble åpnet ild mot 120 skiber. I 2008 ble til sammenligning kun 46 skiber lagt under ild.

I løpet av fjoråret ble i alt 1052 sjøfolk tatt som gissel av sjørøverne, mens 67 ble skadet/såret – og 8 mann drept under de forskjellige angrepene. Volden mot gislene har hele tiden vist en økende tendens. Somaliske pirater står for 217 av angrepene, hvorav 47 skiber ble kapret og 867 mannskaber ble tatt som gissler, og somalierne står således for mer enn halvparten av hendelsene.

2009 viste for øvrige en markant utvidelse av piratenes aksjonsomrade. For mens piratvirksomheten i 2008 i hovedsak var konsentrert i Adengulfen, ble i løpet av fjoråret lang flere skiber i havområdet utenfor Somalias østkyst mål for sjørøvervirksomheten. Således ble det siden Oktober i fjor observert en økende aktivitet i Det Indiske Hav, med 33 rapporterte hendelser, hvorav 13 endte med kapring.

Tretten av disse kapringsforsøkene/angrepene fant sted utenfor den anbefalte “sikkerhetsgrensen” (60 grader ostelig lengde), hvor fire skiber ble kapret. Mange av disse fjerne angrepene har funnet sted mer enn 1000 n.mil ost for Mogadishu. Tradisjonelt har piratene benyttet moderskiber, fremstående som dhower eller fiskeskiber for at unngå oppmerksomhet. Således er det at anbefale at rapporter om slike skiber så langt ute i havet bør være gjenstand for nærmere undersøkelser.

Nigeria
Også piratvirksomheten i Guineagulfen øker, og i fjor ble det rapportert 28 tilfeller i Nigerianske farvann. 21 skiber ble bordet, ett ble kapret og tre skiber ble lagt under ild, mens tre skiber ble forsøkt angrepet. Disse 28 skibene omfattet stykkgodsskiber, bulkere, kjøleskiber og alle typer tankere. Angrep på offshore-serviceskiber og fiskefartøyer er ikke omfattet av IMB-rapporten, men fra andre kilder antydes det at minst 30 tilfeller av urapporterte piratangrep fant sted i nigerianske farvann i løpet av fjoråret.

Ute på Østen
Berømmes igjen indonesiske myndigheter for sine forsøk på at ta rotten på piratvirksomheten i sine farvannn, som nu viser en klar synkende tendens. I fjor ble 15 tilfeller rapportert, hvorav kun to i Malacca-stredet, (samme som i 2008) som tidligere var ganske beryktet i så henseende.

Men for Singapore stredet var 2009 det andre året på rad at sjørøver-aktiviteten ble registrert som stigende. I fjor ble ni tilfeller registrert mot seks i 2008. Av de ni ble seks skiber bordet, mens de øvrige tre ble forsøkt angrepet.

I Sørkina-sjøen ble det i fjor rapportert om 13 tilfeller, noget som er det høyeste tallet på fem år. Av de 13 ble 11 skiber bordet, ett skib ble kapret og det siste forsøkt kapret.
Under henvisning til den økende pirataktiviteten worldwide, anmoder IMB meget sterkt alle skipsførere og rederier at rapportere alle hendelser vedrørende piratangrep og væpnet ran til IMB PRC, som et første ledd for at påvirke de forskjellige regjeringer til at sette inn adekvate ressurser for at redusere og begrense denne fortrytelige havets malise. Etter min og manges mening bør det også, så snart som mulig, gjøres gjeldende en internasjonal lov – som gir adgang til at henge piratene i rånokken, det fungerte bra i tidligere tider. Men som tidligere nevnt i “Ved Roret”, da var ikke trusselen om terrorhandlinger som hevn til stede – eller kanskje var man den gangen mindre feige.

Fru Halvorsens dårskap
Kjent for de fleste inngikk daværede bestyrelse i 1996 en avtale med norske rederier om skattefritak etter visse retningslinjer for at gi disse konkurransemuligheter tilnærmet lik dem som var den øvrige skibsfartsnæringen til del worldwide. Me
n 11 år senere, i 2007, vedtok bestyrelsen ved fru Halvorsen, som da tydeligvis var full i rogn, et nytt konsept for rederiskatt som gav næringen tilnærmet nullskatt i tråd med EU’s skatteregler. Men dette betinget dog at rederiene måtte tilbakebetale skatt for 11 år, til sammen 21 mrd NOK.

Men dette ble det naturligvis bråk av, og rederiene protesterte og mente at den nye loven var i strid med Grunnloven og rettsprinsippet om at ingen lover skal ha tilbakevirkende kraft. Bestyrelsens tilsvar var at dette handlet om en utsettelse som ikke kunne rammes av Grunnloven, og dertil kom SV’s førsteideolog, brødkjeften Audun Lysbakken med sin bevingede beskjed til rederne: “Brett opp armene og begynn at jobbe”. Disse ord vil vel for alltid stå som en indikator på intelligensnivået i SV som tydeligvis fortsatt mener at fortjenesten ved fritak for rederiskatt vil gå rett i lommen på den enkelte reder. Han har nok aldri fått med seg at det er fremsynte norske redere og norske sjøfolk, både hva angår koffardifart – og oljevirksomhet, vi har at takke for den velstand som råder i Norge i dag. Ja, ja, vi kan trøste oss med at når han først ble tatt inn i bestyrelsen ble det som barnevernsansvarlig hvor kravet til vett og forstand ikke er av de største.

Nu vel, etter to runder i rettssystemet (lagretten) var situasjonen uavgjort, men den 12. Februar, som heretter må ansees som en virkelig merkedag, avgjorde Høyesterett med seks mot fem stemmer at bestyrelsen hadde handlet i strid med Grunnloven – og at kravet om tilbakebetaling således var grunnløst og ugyldig. Derav vil norsk rederinæring forhåpentlig kunne imøtese forutsigbare rammebetingelser i overskuelig fremtid. Men trygg kan man aldri være så lenge den slu og listige Sigbjørns ånd svever over vannene.

Bon Voyage !!

Windy Hill – Gravdal

17 Februar 2010