Om sjøens menn

Når forstanden svikter og man ikke strekker til i et normalt arbeidsliv, synes i mange tilfeller det at tre inn i politikken at være en god løsning. Og dette fenomenet later til at være mer utbredt her i Norge enn i andre, sammenlignbare land. Selv om denne innledende tesen har stor relevans til dagens politikere, skal jeg her konsentrere meg om bestyrelsen Nygaardsvold og dens “brukne gevær’s politikk” som skulle bli en særdeles kostbar fornøyelse for vårt land. Og selv i den 11. time i 1940 var forstanden totalt fraværende både i Regjeringen og i Stortinget, og derfra kan i de siste dagene og timene før katastrofen inntraff, følgende refereres:

“Den første April kom den første av flere meldinger til Utenriksdepartementet fra legasjonen i Berlin, som forteller om de sterke rykter som går om en forestående tysk aksjon mot Norge. Tjenestemenn i departementet ble urolige, og generalstabssjefen, oberst Hatledal gikk til utenriksminister Koht den 5. April og ba om mobilisering. De politiske myndigheter avviste imidlertid anmodningen. En ny melding fra Berlin den 7. April nevnte Narvik som et sannsynlig mål for en forestående tysk aksjon, men uten at dette endret politikernes oppfatning. Den 8. April anmodet oberst Hatledal igjen om alminnelig mobilisering, men også denne ble avvist.

Etter en samling i Stortinget den 8. April gikk man kl. 1800 over til et Lukket Møte, hvor de øverste militære sjefer fortsatt fikk være tilstede. Og i dette møtet debatterte Stortinget for første gang hvorledes Norge burde stille seg dersom nøytralitetslinjen ikke førte frem – og man i stedet ble krigførende. Flere talere gav uttrykk for at Norge da ikke måtte komme i krig med England.

Under møtet refererte forsvarsminister Ljungberg rapportene om det tyske skibet “Rio de Janeiro” som var blitt torpedert utenfor Kristiansand kl. 1115 den samme dag, lastet med krigsutstyr og soldater med full feltutrustning. De overlevende soldatene hevdet at de var underveis til Bergen for at hjelpe nordmennene etter anmodning fra den norske regjering. Men helt i tråd med den manglende forstand la noen vekt på dette, og da møtet ble avsluttet ca. kl. 2000 var det få av stortingsmennene som egentlig fryktet tysk aksjon med det første.

Regjeringen trådte så sammen for at diskutere meldingene om at flere tyske krigsskiber var blitt observert underveis nordover, og forsvarsministeren la da frem et forslag fra kommanderende general om alminnelig mobilisering. Dette ville ta tre dager og regjeringen besluttet da at kalle inn styrker i Østfold (hvor man muligens antok at faren for konfrontasjoner var minst). Således forsto heller ikke bestyrelsens medlemmer at katastrofen var umiddelbart forestående da de skiltes ved 2130-tiden. Men kun vel en time senere, ca. kl. 2300 om aftenen (den 8. April) var Norge i krig“, og før tolv timer var gått, hadde nær 300 av Marinens offiserer og -mannskaper falt i kamp mot gefreiterne.

Bestyrelsen kom seg som kjent trygt over til England hvor den ble tildelt et revir og fikk pussle med sitt. Men den elendigheten den hadde nedkalt over landet, avstedkom hos mange her hjemme i løpet av krigen, ønsket om at en gang stille bestyrelsens medlemmer for Krigsrett – og deretter arkebusere de fleste av dem sammen med andre tiltalte mot en mur på Akershus festning. Men da de kom hjem ble de i fredsrusen her hjemme under våren 1945 tilgitt og slapp således med skrekken. Og sannsynligvis var de for enfoldige til at ha dårlig samvittighet for de fortrytelser de i sin tåpelige unnfallenhet hadde påført den norske nasjonen – for noe av det første de gjorde etter at ha kommet hjem, var at konfiskere krigsseilerenes tilgodehavender i Nortraship-fondet.

Om Sjøens Menn

Men selv om forstanden og motet manglet hos norske politikere, var vikingånden fortsatt levende i andre kategorier, hvor stolte og for landet pliktoppfyllende menn sto frem i kampen mot en overlegen fiende. Av de mange kan nevnes oberst Birger Christian Erichsen, kommandanten på Oscarsborg Festning, som senket krysseren “Blücher” i Drøbaksundet, major Reidar Holtermann som holdt stand mot tyskerne på Hegra festning fra 9. April til 5. Mai, da forsyningene hadde tatt slutt. Og så den største av dem alle, general Carl Gustav Fleischer, sjefen for vår 6. Divisjon som tilførte Hitler det første nederlag i 2. Verdenskrig, da han nedkjempet de tyske styrkene i slaget om Narvik. General Fleischer ble beordret til at følge med regjeringen til London, men den senere, ufyselige behandling han efterhånden ble til del fra den, er vel det største ankepunktet mot den lugubre eksilregjeringen, dog får det bli en annen skål.

Men i likhet med under 1. Verdenskrig var det sjøens menn som måtte ta trøkken også denne gangen, og det begynte allerede da Mowinckel’s linjeskip M/S “Ronda” ble minesprengt utenfor Hook van Holland den 13. September 1939 – og 17 mann kom vekk. Og ved krigens slutt i 1945 hadde nær 4000 norske sjøfolk gått vest i krigsforlis – og 47 % av den opprinnelige flåten fra 1939 – eller 706 skip – var gått tapt. Men det var vel noget om marinepersonell’s engasjement i denne skjebnetiden jeg hadde i tankene under initieringen av denne min beskjedne artikkel om sjøens menns.

Om aftenen den 8. April 1940 lå den mindre og tidligere hvalbåten “Pol III” på nøytralitetsvakt utenfor Færder under kommando av marinekaptein Leif Welding Olsen, født i Horten 15. September 1895 og sønn av sjøkaptein Erik Olsen. En smule tid før kl. 2300 ble noen fartøyer med slukkede lanterner observert, og mens Welding Olsen fikk sendt melding om inntrengere, men uten at den fikk behørig oppmerksomhet hos mottakeren, ble det nærmeste fartøyet praiet – og dette viste seg at være den tyske jageren “Albatross” (sannsynligvis av “Möwe-klassen). Etter en kort parlamentering ble “POL III” skutt i brann og senket av tyskeren, og kaptein Welding Olsen, sterkt skadet under angrepet, begge bena skutt av, ble den første stridende nordmann som falt i krigen. Da fartøyet sank fikk han rullet seg over bord – og hans siste ord var “Hils hjem fra meg da gutter”. Det kan nevnes at “Albatross” og to andre fartøyer løp inn på havnen i Horten og fikk landsatt 60 infanterister som overtok byen på et blunk, før de tyske fartøyene ble uskadeliggjort av våre egne marinefartøyer “Olav Tryggvason” og “Rauma” (før disse like etter måtte overgi seg til fienden).

Samtidig stevnet ti tunge tyske jagere av “Karl Galster”-klassen (denne typen ble senere betegnet som Narvik-klasse destroyere) opp Ofotfjorden mot Narvik med totalt 2000 bergjegere som skulle innta byen, om bord. (For dem som har lært sin historie husker man at byens kommandant, major Sundlo, overgav byen uten kamp). For at beskytte den strategisk betydningsfulle LKAB’s utskipingshavn var bl.a. våre to 40 år gamle “panserne”, KNM “Eidsvoll” og KNM “Norge” stasjonert ved Narvik.

Sjef på “Eidsvoll” var Kommandørkaptein Odd Isaachsen Willoch, født den 26. Februar 1885 i Larvik, av foreldre, far overingeniør Einar Isaachsen (tatt fruens pikenavn ?) og hustru Hanna, født Isaachsen. (Navnet indikerer et meget nært familieforhold til en tidligere direktør i Luftfartsverket – og dertil en tidligere statsminister). Kommandørkaptein Willoch var tildelt “Kroningsmedaljen” – og var videre “Ridder av Islands Falk” samt “Ridder av Æreslegionen”.

Litt etter klokken fire om morgenen hadde den tyske eskadren nådd
Narvik’s ytre havneområde, hvor den ble praiet med signal og varselskudd fra “Eidsvoll”. Fra et av fartøyene sendte tyskeren en båt med en parlamentær over til panserskipet, hvor han underrettet om at gefreiterne kom som venner og ba videre om at vår Marine samarbeidet. Tyskeren ble avvist, og vel nede i barkassen igjen, svingte denne unna panseren og skjøt opp to røde signallys, mens kommandør Willoch la på sprang mot leideren til broen, og hans siste ord ble “Nu skal vi sloss gutter”, før “Eidsvoll” blåste opp, truffet av tre tyske torpedoer, og var borte fra overflaten i løpet av femten sekunder. Av besetningen på 181 mann mistet 175 livet.

Inne på havnen hørte man om bord på søsterskipet “Norge” lyden av eksplosjonene, men sikten var dårlig, således at det var vanskelig at danne seg et reelt bilde av situasjonen. Dog, kl. 0440 observerte man fra “Norge” to tyske jagere og åpnet ild mot disse. En av jagerne skjøt da seks torpedoer mot panseren, hvor av to av dem traff. Og så var også KNM “Norge” en saga blott, fartøyet sank på under ett minutt og av de da 191 mann ombordværende, omkom 101 av dem. (Det kan nevnes at en tidligere skipperkollega, Alf Hasselmann Mørner, var gast om bord i “Norge” i April-dagene i 1940. Han hadde imidlertid ramlet på galeien og var på driften i land, hvor han hadde blitt vanskelig å ha med at gjøre. Og derav satt han i kalabussen inne i byen mens “Norge” gikk ned, og mer enn halvparten av skibskameratene hans gikk vest).

Sjefen på panserskipet “Norge”, kommandørkaptein Per Askim, ble reddet da skipet gikk ned. Han kom seg senere til det frie Tromsø, hvor han overtok administrasjonen av D/S “Ariadne” som hospitalskip – etter den gjeldende internasjonale Røde Kors konvensjonen. Før ombygging til hospitalskip hadde “Ariadne”, tilhørende Det Bergenske Dampskibsselskab, gått i Hurtigruten.

Den 7. Juni da det var tydelig at også slaget i nord var tapt, forlot både Kongen og Kronprinsen Tromsø sammen med regjeringen landet og satte kursen mot England om bord i den tunge krysseren “HMS Devonshire”. Det var samtidig besluttet at sende “Ariadne” og annen relevant norsk tonnasje vestover. Men underveis sammen med Nordenfjeldernes hurtigruteskip “Prins Olav” ble de begge senket av tyske fly vest i havet, om aftenen den 9. Juni. Kommandørkaptein Per Askim, som senere ble admiral, lot til at være en lykkens pamphilius, for han kom også helskinnet fra dette forliste, mens 8 av skipets besetning omkom.

“Ariadne”s 2. Styrmann, sildestryperen Ingolf Ingebrigtsen, hadde klart at få sendt ut nødsignaler, før radiohytten akter på båtdekket raste sammen rundt ham. Signalene ble oppfanget av den engelske destroyeren “HMS Arrow”, som om morgenen den 10. Juni fant de overlevende fra begge skipene og tok dem med til marinebasen Scapa Flow på Orknøyene. Og som medlem av en alliert delegasjonen som skulle forhandle med ledelsen for den tyske okkupasjonsmakten i Norge om betingelsene for den endelige kapitulasjonen, vendte, da admiral, Per Askim hjem i maidagene i 1945.

Kjernekarer

Min første virkelighetsforståelsen av Marinens engasjement og rolle under det tyske angrepet på Bergen om morgenen den 9. April, fikk jeg i de første fredsårene, gjennom en guttebok i 10-11-års alderen, mottatt i presang til jul eller en gebursdag. Boken tok utgangspunkt i mineleggeren KNM “Tyr” som sammen med flere var stasjonert ved Lerøyosen (torpedobatteriet på Lerøy Fort var i henhold til det brukne geværs politikk, ikke bemannet og operativt) for at bevokte den sydlige innseilingen til Bergen. Boken som var skrevet av en Rynning Tønnesen, kanskje med fornavn Carl – og muligens i sin tid sheriff i Kristiansand, var en hyllest til alle de unge sjøens menn som tjenestegjorde i antikvariske marinefartøyer, på vakt i landets skjebnetime, og bokens tittel var “Kjernekarer”. Og det følgende av denne min beskjedne artikkel vil stort sett dreie seg om en av disse kjernekarene, nemlig

Vernepliktig Marinekaptein Bernt Hauge

Sjøkaptein Bernt Hauge var Bergenser og født dersteds 22. April 1900, av foreldre Nils Hauge og hustru Ragna, født Tønjum. I 1926 giftet han seg med Oslokvinnen Ragnhild Duborgh – og sammen fikk de tre barn. Kaptein Hauge var utdannet ved Sjøkrigsskolen i Horten, og etter endt plikttjeneste i Marinen, gikk han over i koffardiflåten. Hans siste jobb før krigen var som 1. styrmann (dagens overstyrmann) i M/T “Davanger”, beskjeftiget i fart mellom Venezuela og Statene. Skipet var hjemmehørende i Bergen og tilhørte rederiet Westfal-Larsen.

I 1936 ble kaptein Hauge oppnevnt av Folkeforbundet (den tids FN med hovedkvarter i Geneve) som “none intervensjon officer” i forbindelse med den spanske borgerkrigen 1936 – 1939, i et kontrollorgan som omfattet ca. 500 mann, hvorav 45 nordmenn, for at påse at våben og annen kontrabande ikke ble innført til det spanske fastlandet, verken fra Russland, som støttet regjeringsstyrkene – eller fra Tyskland og Italia som støttet generallissimoen. (Den spanske borgerkrigen ble som kjent for de fleste startet av Franco i oppe i La Laguna på Tenerife). Blokaden var effektiv hva angikk Russland og Bolsjevikene, men den hadde liten virkning mot innførsel fra Italia og Tyskland. Kontrolloppgaven var langt fra ufarlig og bl.a ble kaptein Hauge skadet flere ganger i tjenesten. Kampene i Spania var også en god indikator på at faren for katastrofe i det øvrige Europa var “imminent”, og således uttalte kaptein Hauge til norsk presse, under en kort permisjon hjemme, at “oppriktig talt tror jeg at den europeiske krigen kommer før kampene er endt på den spanske skueplassen”. Og kapteinen fikk rett, den 1. September 1939 gikk teppet opp for den 2. Verdenskrig, da en tysk krysser åpnet ild mot den polske befestingen Westerplatte i Danzig – og tyske panserstyrker rullet inn over det polske slettelandet.

Det blir alvor

Nu ble det alvor og kaptein Hauge kom hjem til nye oppgaver. I likhet med med i 1914 under utbruddet av første verdenskrig, ble det her til lands også opprettet nøytralitetsvakt på land og til sjøs, inndelt i forskjellige områder, og bevoktninsfartøyene var stort sett innleide sivile, lokalrutebåter og lignende, som til en viss grad var blitt armert med antikvariske våben.

Den 8. April om aftenen befant seg kaptein Hauge som sjef for det armerte bevoktningsfartøyet B/B “Smart” i Hjeltefjorden, da den tyske angrepsstyrke (B) trengte inn Korsfjorden og fortsatte opp Lerøyosen. Den tyske styrken omfattet krysserne “Köningsberg“ og “Köln“, jagerne “Leopard“ og “Karl Peters“, artilleriskoleskibet “Bremse“ – og dertil to armerte trålere.

Den første som oppdaget den inntrengende fienden var vpl. kaptein Birger H. Brynildsen (1) fra sitt bevoktningsfartøy, stasjonert like innefor Marsteinen. Han forsøke at få kontakt med den suspekte eskadren uten at dette lykkedes – og han sendte derfor opp to
røde signallys for at alarmere om at fiendtlige skiber var underveis inn i forbudt sone (Bergen krigshavn).

Signalet ble fanget opp av Lerøy bevoktningsavsnitt, som straks formidlet meldingen videre. Sjefen for Bergen Sjøforsvarsavsnitt, admiral Tank-Nielsen, gav tillatelse til minelegging av farvannet og mineleggeren KNM “Tyr” la da ut 7 miner syd i Raunefjorden og senere ble 16 miner lagt ut lenger nord mot Vatlestrømmen, men ingen av dem gikk av eller gjorde skade på inntrengerne. Nord for Lerøy Fort forsøkte torpedobåten KNM “Storm” under kommando av vpl. kaptein Thorleif Pettersen (2) at torpedere tyskeren “Karl Peters”, men torpedoen gikk just en smule forenfor jageren. Fra Lerøy fort ble det gitt ild mot inntrengerne uten at denne ble besvart. Og naturligvis, fortets torpedobatteri som kunne beskyttet den sydlige innseilingen til Bergen, var naturligvis ikke klargjort – just i likhet med torpedobatteriet på Kvarven festning.

(Men minene utlagt fra “Tyr” gjorde nok sin nytte likevel. Om aftenen den 9. April kom det tyske transportskibet “Sao Paolo” på 5300 tonn nordover med krigsmateriell til de tyske styrker i Bergen. I Vatlestrømmen gikk hun på en av “Tyr”s miner og sank med stort tap av menneskeliv. Neste aften ble de to tyske fiskeskibene “Schiff 9” og “Cremon” sammen med to store barkasser sendt ut til Vatlestrømmen for at sveipe farvannet dersteds. Ca. halv åtte om aftenen detonerte en mine under “Schiff 9” og sendte fartøyet til bunns i løpet av få minutter. Fem minutter senere gikk det likedan med “Cremon” og en av barkassene, og til sammen omkom 18 tyske sjømenn i denne operasjonen. Og den 27. April gikk det tyske lasteskibet “Liege” på en av “Tyr”s miner i Lerøyosen og måtte landsettes for ikke at synke av skadene det ble til del).

Sør i Hjeltefjorden fikk kaptein Hauge signal om at slukke lyktene i sitt område, bl.a. Færøy, Hjelteskjæret og Stongi. Etter sistnevnte ble den tyske styrken observert sigende nordover Grøningasundet, hvorpå kaptein Hauge praiet det første fartøyet som svart på perfekt engelsk: “This is the British expeditonary force sent by request of your government”.

Kaptein Hauge gav da ordre om at stoppe under trussel om beskytning fra landbatteriene, uten at dette medførte nogen reaksjon. Han gav da beskjed om at han kom om bord, men da “Smart” kom opp langs siden på tyskeren, slo denne full fart akterover, således at entringen måtte avbrytes. I mellomtiden, hadde den tyske krysseren “Köln” stoppet ved Stongi lykt og landsatt stormtropper, bl.a medbringende en ferdig, spesiallaget leider. Troppen begav seg i ilmarsj innover mot Kjøkkelvik og tok seg videre opp Skåleviksdalen for så at angripe Kvarven Festning i ryggen, ikke minst takket være den medbrakte leideren, som gjorde det mulig at komme seg over en ellers uforsérbar fjellvegg. Gefreiterne hadde nemlig forberedt seg godt. For at skaffe seg bedre orientering om situasjonen kom kaptein Hauge seg i land, sannsynligvis i Drotningsviken, hvor han fikk låne en telefon, men da han omsider klarte at få forbindelse med sentralen i Bergen, fikk han høre at byen allerede var besatt av gefreiterne.

Til Hardanger

Slaget om Bergen var foreløpig tapt, og som sjef for Hardanger Sjøforsvarsavsnitt (H.S.A) beordret kaptein Hauge sine styrker sørover i løpet av natten, hvor han i løpet av 9. April opprette sitt hovedkvarter i Uskedalen, med kaptein Thorleif Pettersen som NK. Der fikk han opprettet telefonforbindelse med kystvaktstasjonene – og lokalisert til tildelte “flåtestyrke” som omfattet torpedobåtene KNM “Stegg” og KNM “Sæl”, bevoktningsfartøyene “Haus”, “Alversund” og “Lindås” samt hans egen B/B “Smart”. Skytset fra dette fartøyet ble montert på lastebiler, og man hadde plutselig en liten styrke mobilt artilleri på hånden.

Videre ble O&U’s S/S “Tindefjell” overtatt på Leirvik havn og tatt inn til Uskedalen, hvor skipets radiostasjon ble brukt som kommuniksjonssentral for H.S.A. Videre fikk han organisert en liten styrke i Odda, omfattende en avdeling marinegaster under ledelse av vpl. kaptein Melbye og flyveløitnant Lassen-Urdahl. Alle skytterlagene ble også mobilisert.

Beholdningen av våben og ammunisjon ble supplert ved raids på norske depoter som tyskerne hadde tatt, bl.a på Lerøy fort, og distriktet var fullstendig underlagt militær kommando. Avsnittets fartøyer ble stasjonert i de for forsvar mest strategiske posisjoner – og avdelinger fra de forskjellige skytterlagene ble satt til forsvar av viktige punkter og sperring av veier, mens det videre ble satt ut fremskutte observasjons- og signalposter i Langenuen, Korsfjorden, Bømmelfjorden – samt på veiene mot Bergen og Haugesund. Den 12. April ble det tyske koffardiskipet “Claire Hugo Stinnes” på 8000 tonn tatt som prise av KNM “Stegg” og ført inn til Eidfjord, mens besetningen ble internert hos våre styrker i Odda.

Kaptein Hauge’s hovedoppgave ble at forsøke at holde Hardangerfjorden åpen, således at eventuelle britiske styrker kunne ha base dersteds. For at komme i kontakt med engelskmennene ble to britiske konvoi-offiserer, løytnantene Villiers og Stoddard, hentet inn til Uskedalen. Fra stasjonen på “Tindefjell” ble det sendt flere signal til British Admiralty, men uten aktiv respons.

I den forbindelse må det for øvrig nevnes at Limeyen sannsynligvis ikke var så veldig lysten på at engasjere seg i flere maritime bataljer på Vestlandskysten just da, den 9, April hadde nemlig tyskerne ved hjelp av Stuka-bombere senket tribal-klass destroyeren HMS “Gurkha” i farvannet vest av Marsteinen med store tap.

For at holde Hardangerfjorden ble det fra H.S.A. foretatt mindre offensive angrep. Den 17. April ble tyske S/S “Africa” kapret i Langenuen av torpedobåten “Stegg”. Tyskeren som var fullastet med 7000 tonn malm, ble med prisemannskab tatt inn til Odda, hvor den senere ble senket.

Underveis nu var imidlertid mineleggeren KNM “Tyr” dukket opp i Uskedalen, og sjefen, kaptein Ullstrup, med lengst ansiennitet overtok som sjef for H.S.A., med kaptein Hauge som NK. “Tyr” ble senket, men senere tatt opp igjen av gefreiterne og brukt i deres tjeneste resten av krigen. Senere fikk fartøyet et langt liv under norsk flagg, ombygget til bilferge, kanskje mest kjent som “Bjørn West” i farten over Salhusfjorden, hvor nu Nordhordlandsbroen har erstattet de tidligere fergene.

Kamphandlinger

Det ble besluttet at ødelegge Marsteinen fyr med artilleriild, og kanonbåten “Stegg” ble 18. April sendt nordover for at utføre oppdraget. Men tyskerne hadde for lengst oppfattet at noget foregikk i Kvinnherrad/Hardanger og var allerede på alerten. Underveis utover ble “Stegg” oppdaget, men klarte at komme seg unna – og vendte tilbake, hvor den ankom Herøysund om morgenen den 19.

Imidlertid, mens “Stegg” hadde vært på tokt, hadde tre tyske MTB’er vært inne i Hardangerfjorden. Torpedobåten “Sæl” ble beordret ut for at stoppe dem, og det kom til kamp. Men mot tre moderne
motortorpedobåter hadde den mer enn 40 år gamle steam-torpedobåten dårlige odds. Selv om båten gikk som en kule (21 knop) klarte den ikke at hamle opp med tre moderne motstandere. Så efter at ha skadet den ene tyskeren betydelig, men selv ha blitt omfattende skader og lekkasje i baugen til del, besluttet sjefen, fenrik Gulbrandsen at oppgi fartøyet, som ble landsatt, hvor det senere sank, mens mannskapet unnslapp.

Ved ettiden natten til 20. April ble det igjen slått alarm da to tyske MTB’er og en armert tråler var underveis opp langs Hardangerfjordens nordside, og utrykningsstyrken forflyttet seg nordover til Ljoneset. Styrken omfattet to “kanonbiler”, den ene påmontert en 65 millimeter kanon – og en andre en 47 millimeter, samt en ammunisjonsbil. Natten var lys med stor måne.

Styrken var just kommet i stilling da tyskerne ble observert underveis østfra (utover) med sakte fart. Og nu utspant det seg en selsom kamp, en lite styrke marinepersonell med to lastebiler armert med gamle skibskanoner, innledet kamp mot en fiendtlig styrke på sjøen. Ved første salve sprang 65 millimeteren i luften, og løytnant Pettersen ble såret. Tyskerne la umiddelbart ut røkteppe og satte kursen utover mot Uskedalen mens den norske styrken fulgte efter og beskjøt dem med 47 millimeteren.

Da tyskerne var rett utenfor Uskedal begynte de at bombardere stedet, og ilden deres ble bl.a besvart fra mineleggeren “Tyr”. Plutselig hørtes en kraftig eksplosjon fra den ene tyske MTB’en som sannsynligvis sprang i luften, hvoretter tyskerne trakk seg tilbake.

Kl. 0230 ble det slått alarm igjen, da fiendtlige sjøstridsskrefter trengte inn Hardangerfjorden langs søndre land. Dette viste seg at være artilleriskoleskibet “Bremse” og en tysk armert hvalbåt, “Schiff 221”. Bilen med 47 millimeter kanonen og ammunisjonsbilen ble kjørt sørover til Herøysund hvor også torpedobåten “Stegg” befant seg. Denne var en av våre mest moderne, levert fra Marinens Hovedverft i Horten i 1921, med en største lengde på 53 meter, utrustet med en oljefyrt steammaskin som gav 3600 HK og 24 knop. Kanonbilen tok stilling ca. 4 km fra Uskedal og det begynte at lysne av dag.

Inne under land ble det observert tre mindre, kamuflerte fjordbåter, sannsynligvis nogen av de tidligere norske bevoktningsfartøyene, nu overtatt av tyskerne. Og det skulle vise seg at disse tre fartøyene hadde tyske tropper om bord. Ved tre-tiden ankom kaptein Hauge fra Uskedal og underrettet om at tyskerne hadde landsatt tropper i Dimmelsvik, som nu marsjerte mot Uskedal, men han regnet med at skytterlaget ville kunne stoppe disse. Han mente videre at gefreiterne også ville landsette tropper i Herøysund, og disse måtte da holdes i sjakk fra kanonbilen til geværmannskaber kunne komme til (disse kom aldri).

Kanonen ble plassert således at den kunne bestryke veien vestover, hvor en liten tysk styrke plutselig dukket opp i veisvingen ca. 400 m unna. Etter en smule tid var det samlet ca. 15 tyskere i svingen, og da flokken syntes at være kompakt nok, ble det gitt ild fra kanonbilen. Den første granaten eksploderte midt i flokken, hvorved 9 tyskere ble drept øyeblikkelig, mens resten spredte seg i terrenget, hvor de ble holdt under stadig ild. Men styrkeforholdet var ujevnt og de fem mann på kanonbilen måtte efterhvert trekke seg tilbake mot Uskedal. Noget før målet gikk bilen tom for bensin, tanken måtte ha blitt truffet, og bilen ble således tippet i grøften og kanonkilen demontert.

I Herøysundet åpnet “Bremse” og hvalbåten ild mot “Stegg” som ble truffet i vannlinjen forut på styrbord side, og det oppsto brann på underbanjeren mens fartøyet begynte at synke. “Stegg” besvarte imidlertid ilden og oppnådde to treff i vannlinjen på den tyske hvalbåten som også begynte at synke. Men da “Stegg” hadde skutt ut all ammunisjonen på dekk – og det ikke var mulig at få mer bragt opp, ble det gitt ordre om at forlate fartøyet. Etter at besetningen var gått fra borde, nådde brannen de to forreste av fartøyets torpedoer – og en kraftig eksplosjon blåste bort hele baugen på fartøyet som nu langsomt gikk til bunns, det siste som var synlig var splittflagget akterut.

Styrken i Uskedalen holdt ennu ut i nogen timer, men et forsøk på at sprenge broen over Uskedalselven ble ikke helt vellykket, broen ble bare delvis ødelagt. Og da tyskerne som var landsatt i Dimmelsvik kunne falle den norske styrken i ryggen var det dags at gi opp, nogen ærefulle dager i norsk sjøkrigshistorie, beklageligvis kanskje ikke godt nok kjent, var over, og styrken trakk seg tilbake oppover Uskedalen, hvor samtlige kom seg velberget over fjellet og videre via Fjæra til Odda.

Vestover

Da det britiske ekspedisjonskorpset 1. og 2. Mai evakuerte Midt-Norge, befant seg kaptein Hauge og andre marineoffiserer i Nordfjord, hvor de da ble demobilisert. De var imidlertid av den mening at de fortsatt kunne gjøre en innsats for landet utenfor riket, og derav beslagla de den store kutteren “Bergholm” i Måløy som hadde tjenestegjort som “minefisker” for den norske marinen – og tok den over til Shetland.

Kaptein Hauge tok seg videre ned til London, hvor han i en tid hadde forskjellige oppdrag. Men da kampene i Nord-Norge fortsatte og legendariske general Carl Gustav Fleischer kvistet gefreiterne på Narvik-fronten, ønsket han at dra tilbake til Norge for at delta i kampene nord i landet. Han kom seg om bord i troppetransportskibet “Queen of Bermuda” som skulle bringe ferske britiske tropper til Nord-Norge, men skibet ble liggende, og efter fem døgn fikk han samlet en gjeng, som omsider klarte at få fatt i “Bergholm” igjen og satte kursen nordover. Underveis var de innom Færøyene for at toppe oppå bunkersbeholdningen. To døgns seilas videre nordover derfra fikk de meldingen om at kampene i Nord-Norge var slutt, de engelske troppene hadde evakuert – og de norske styrkene hadde kapitulert, og således måtte kaptein Hauge anse seg som demobilisert for annen gang.

Skibsråd ble holdt om bord i “Bergholm”, og med fulle bunkerstanker ble det besluttet at sette kursen mot vest, i stedet for tilbake til England hvor det for tiden hersket mer eller mindre kaotiske tilstander. Det var heller dårlig med navigasjonsutstyr for Atlanterhavsfart om bord i “Bergholm”, men kaptein Hauge mente at hadde Vikingene funnet Vinland så skulle nok de klare det samme. Og ikke uventet traff de rimelig bra på Cape Race Nfld, og før bunkerolje tok slutt kom de seg inn til en havn i Nova Scotia. Efter bunkring og et par dagers tvunget opphold, fikk de tillatelse av britiske myndigheter til at fortsette reisen og den 28. Juni ankom de New York, hvor kaptein Hauge for øvrig var krabbekjent. Derfra ble de ombordværende spredd for alle vinder, både i koffardiflåten og i annen tjeneste, mens “Bergholm”, lagt opp ved Bethlehem Ship Yard, ble overtatt av Nortraship.

Slutten

I Mars 1941 befant seg kaptein Hauge atter i London, hvor han traff på sin gamle venn og krigskamerat Thorleif Pettersen. De to vennene ville feire gjensynet og minnes kampene i 1940. De havnet på nattklubben “Casino du Paris” om aftenen den 8. Mars, men skjebnens veier er uransakelige. For mens Thorleif Pettersen var ute og tok en telef
on, ble bygningen rammet av en tysk fulltreffer og raste sammen, hvorved kaptein Hauge omkom, mens kameraten kun fikk nogen skrammer. Nogen dager senere ble sjøkaptein Bernt Hauge gravlagt på Shooters Hill i Greenwich, og en enestående sjøens mann hadde funnet sin siste havn.

Sjøkaptein Steinar Oppedal
Windy Hill – Gravdal, August 2011

1) Birger H. Brynildsen var min første kaptein i Hurtigruten da jeg i 1959 kom om bord i M/S “Nordlys” som 3. Styrmann.
2) Med Thorleif Pettersen, daværende kommandør og sjef for SFK, hadde jeg et meget hyggelig samarbeid da jeg på oppdrag skrev manuskriptet og hadde regien av en film, “Watch Dogs at Sea”, om Storm-klasse kanonbåtene. Verden er ikke så stor.

DEL